Hvorfor forskjellsbehandler foreldre barna sine?

[Gjest Blomsterert]

Kjenner en veldig velstående og rik familie på sørlandet, type milliardærer. På juleaften for et par år siden fikk en av døtrene en bil til over én mill, et av barna fikk hus til flere millioner, mens mannen ekskone (som han prøver å vinne tilbake) fikk ny leilihet til ti mill. Av en eller annen grunn fikk den ene sønnen kun en bok om fisking. Han har blitt forskjellsbehandlet helt siden de var små barn. Faren til disse tok også hele familien ut for å kjøpe antrekk til jula, mens den ene sønnen ikke ble tilbudt det samme. Når han kom på juleaften med sin gamle helt ok dress lo de av han..... Forstå det den som kan....

Anonymous poster hash: e8b16...69e

En bok om fisking?

Og dette skal være sant?

Uansett,det appellerte litt til min tragikomiske sans...

og så lurer jeg fælt på hvilke synder denne gutten må ha begått? )) sorry.

[Gjest Blomsterert]

En bok om fisking?

Og dette skal være sant?

Uansett,det appellerte litt til min tragikomiske sans...

og så lurer jeg fælt på hvilke synder denne gutten må ha begått? )) sorry.

Ble bare for usannsynlig til å tro. Virker som dårlig bygdesladder,men nok om det.

[AnonymBruker]

I noen tilfeller er det snakk om systematisk psykisk mishandling av ett eller flere av barna.

Får du hjelp, TS?

Anonymous poster hash: 7739a...6bf

[AnonymBruker]

Barn er forskjellig og krever forskjellige ting for å være på sitt beste, og gode foreldre vet nettopp det

Jeg har 2 barn, det ene selvsagt likere meg selv enn det andre. Allikevel er det barnet som er mest ulikt meg, det barnet som trenger minst støtte, fordi h*n er sterk og kommer nok alltid til å klare seg - særdeles utmerket!

Barn har ikke rett på samme behandling, men behandling etter behov.

Anonymous poster hash: bc7f9...67f

[Gjest]

Jeg setter mine barn like høyt, men den ene må pushes mer enn den andre. De har totalt ulike personligheter. Men så ser jeg igjen også at f.eks. den ene er utrolig flink med hendene og den andre er mer faglig flink. Så har vi den ene som er englebarn og gjør det vi ber h*n om og den andre det motsatte.

[ViljaH]

Det er forskjell på å tilpasse oppdragelsen til det individuelle barnets behov, og å diskriminere. Det første er bra. Det andre, som TS beskriver, kommer vel av at foreldrene er dårlige mennesker.

[AnonymBruker]

I noen tilfeller er det snakk om systematisk psykisk mishandling av ett eller flere av barna.

Får du hjelp, TS?

Anonymous poster hash: 7739a...6bf

Ja, jeg får hjelp. Har gått i terapi i flere år.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[AnonymBruker]

Ikke godt å lese TS, glad for at du får hjelp.

Jeg reagerer litt på dere som skriver at et av barna deres er sånn som "klarer seg" uansett. Derfor får de andre barna mer støtte og oppbacking. Jeg var tydeligvis et slikt barn i min fars øyne, med det resultat at min bror har fått støtte og hjelp, for ikke å snakke om omsorg, som jeg aldri har opplevd å få.

Selv i voksen alder får jeg høre: du har jo alltid klart deg, ordnet ut. Ja, det har jeg, fordi jeg måtte. Og fordi jeg ville være flink. Mens broren min sluttet på skole etter videregående, ble boende lenge hjemme før han til slutt fant en jobb, så tok jeg høyere utdanning, fikk barn, gikk gjennom samlivsbrudd og har tatt meg av barn alene.

Sårt å ikke ha faren min i ryggen. Fremdeles. Og jeg er snart 40.

Anonymous poster hash: 22e0c...775

[AnonymBruker]

Broren min har alltid vært min mors favoritt. Når vi prater i telefonen, spør jeg bare om hun har hørt noe fra favoritten og hun sier han blablabla.. Så hun skjuler det i alle fall ikke.

Anonymous poster hash: 828e2...246

[AnonymBruker]

Er du seriøst mer glad i datteren din enn sønnen din?

Anonymous poster hash: 180ea...0e5

Jeg er glad i dem begge, men jeg har et tettere bånd til min datter. Som sagt, så er dette veldig tabu, men noe jeg tror mange føler på. Det er ufint av deg å komme her og insinuere at jeg er et dårlig menneske på grunn av dette.

Anonymous poster hash: d3ea2...66d

[AnonymBruker]

Ikke godt å lese TS, glad for at du får hjelp.

Jeg reagerer litt på dere som skriver at et av barna deres er sånn som "klarer seg" uansett. Derfor får de andre barna mer støtte og oppbacking. Jeg var tydeligvis et slikt barn i min fars øyne, med det resultat at min bror har fått støtte og hjelp, for ikke å snakke om omsorg, som jeg aldri har opplevd å få.

Selv i voksen alder får jeg høre: du har jo alltid klart deg, ordnet ut. Ja, det har jeg, fordi jeg måtte. Og fordi jeg ville være flink. Mens broren min sluttet på skole etter videregående, ble boende lenge hjemme før han til slutt fant en jobb, så tok jeg høyere utdanning, fikk barn, gikk gjennom samlivsbrudd og har tatt meg av barn alene.

Sårt å ikke ha faren min i ryggen. Fremdeles. Og jeg er snart 40.

Anonymous poster hash: 22e0c...775

Ts her.

Det er noe jeg også har fått høre, og ja jeg har vel alltid klart meg. Men flere ganger så vidt det var.

Til og med som barn måtte jeg ofte klare meg selv, og noen ganger trenger man støtte og vite at du har noen å gå til.

Jeg syns det er sårt når søsteren min får så mye hjelp og støtte. Kanskje det ikke er slik de ser det, men det virker som de bryr seg mer om henne.

Jeg sluttet jo å spørre om hjelp ganske tidlig, fordi jeg var vant til å ikke få det eller at de ikke tok meg seriøst. Nå har jeg heldigvis en samboer som gir meg støtte når jeg trenger det. Det er jo en trygghet å vite at man har noen som bryr seg og vil hjelpe deg om de kan det.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[Gjest Artistina]

Det er fordi alle foreldre ( selv om de nekter for det) har et favorittbarn. De prøver å gjøre det helt likt men likevel skinner det gjennom og det er lettere for barna å legge merke til sånt enn foreldrene som tror de gjør alt riktig.

Alle jeg kjenner som har flere barn liker ett av de best, men de sier selvfølgelig aldri noe om det til noen av barna. Det kan være fordi mor/far har mer til felles med ett av barna eller fordi barnet er flink til noe eller bare av den enkle grunn at det var det barnet som kom først til verden.

Anonymous poster hash: f6449...41b

Da lurer jeg på hva slags mennesker du omgås.

Jeg har flere barn og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen favorittbarn. I alle år har vi strevd etter å behandle dem med den største rettferdighet.

Foreldre som forskjellbehandler barna sine og har såkalte "favorittbarn" bør søke hjelp og ta seg selv skikkelig i nakken. Jeg har en mann som er blitt forskjellsbehandlet i alle år og ser daglig hva dette har gjort med ham.

Slike foreldre burde rett og slett ikke hatt barn.

[AnonymBruker]

Da lurer jeg på hva slags mennesker du omgås.

Jeg har flere barn og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen favorittbarn. I alle år har vi strevd etter å behandle dem med den største rettferdighet.

Foreldre som forskjellbehandler barna sine og har såkalte "favorittbarn" bør søke hjelp og ta seg selv skikkelig i nakken. Jeg har en mann som er blitt forskjellsbehandlet i alle år og ser daglig hva dette har gjort med ham.

Slike foreldre burde rett og slett ikke hatt barn.

Noen har snever forståelse for andres liv, og liten toleranse overfor det de ikke forstår. De lever i en svart/hvit verden, hvor det er enten eller. Enten gjør du som oss, eller så er du lite verdt. Disse har en tendens til å påberope seg fasiten for hvordan foreldre bør håndtere sine barn, og ellers hvordan man lever sine liv. De har en mening om andre foreldres ferievaner, hva andre barn spiser, hvor lenge de er ute om kveldene, hvor mye de er på lekeplassen og mye, mye mer. De flokker seg som regel sammen, og menger seg kun med hverandre. Det er trygt og normalt, og de trenger aldri å bli utfordret på sitt menneskesyn. Disse kommer mest sannsynlig til å føre sine holdninger over på sine barn, som i sin tur etterhvert vil bli hovne, navlebeskuende bedrevitere, akkurat som sine foreldre.

Slike foreldre burde rett og slett tenke seg om.

Anonymous poster hash: d3ea2...66d

[Gjest Artistina]

Noen har snever forståelse for andres liv, og liten toleranse overfor det de ikke forstår. De lever i en svart/hvit verden, hvor det er enten eller. Enten gjør du som oss, eller så er du lite verdt. Disse har en tendens til å påberope seg fasiten for hvordan foreldre bør håndtere sine barn, og ellers hvordan man lever sine liv. De har en mening om andre foreldres ferievaner, hva andre barn spiser, hvor lenge de er ute om kveldene, hvor mye de er på lekeplassen og mye, mye mer. De flokker seg som regel sammen, og menger seg kun med hverandre. Det er trygt og normalt, og de trenger aldri å bli utfordret på sitt menneskesyn. Disse kommer mest sannsynlig til å føre sine holdninger over på sine barn, som i sin tur etterhvert vil bli hovne, navlebeskuende bedrevitere, akkurat som sine foreldre.

Slike foreldre burde rett og slett tenke seg om.

Anonymous poster hash: d3ea2...66d

Vel - da skulle du hørt på hva en voksen person kan fortelle om oppveksten hos foreldre som forskjellsbehandlet ham i alle år.

Kanskje du hadde tenkt deg to ganger om før du forskjellsbehandler barna dine?

[AnonymBruker]

Jeg merker tydelig at mine foreldre, spesielt den ene, liker mitt søsken bedre enn meg. Det har alltid vært sånn, og jeg ser egentlig ikke noe galt i det? Må man like et menneske bare fordi det er ditt barn? Mitt søsken er mye hyggeligere enn meg, hjelper mer til og er enklere å omgås. I tillegg har vedkommende et mye mer vellykket liv. Jeg skjønner ikke hvorfor noen mener det er galt at foreldrene mine liker mitt søsken bedre enn meg.

Anonymous poster hash: a6b5b...389

[Gjest Artistina]

Jeg merker tydelig at mine foreldre, spesielt den ene, liker mitt søsken bedre enn meg. Det har alltid vært sånn, og jeg ser egentlig ikke noe galt i det? Må man like et menneske bare fordi det er ditt barn? Mitt søsken er mye hyggeligere enn meg, hjelper mer til og er enklere å omgås. I tillegg har vedkommende et mye mer vellykket liv. Jeg skjønner ikke hvorfor noen mener det er galt at foreldrene mine liker mitt søsken bedre enn meg.

Anonymous poster hash: a6b5b...389

Fordi TS og de fleste som opplever forskjellsbehandling synes IKKE det er greit. Og de jeg kjenner til som har opplevd det på kroppen selv synes det er ekstra sårt når forskjellsbehandlingen fortsetter når de blir voksne og får barn .. Da er det barnebarna som opplever fortsettelse av denne forskjellsbehandlingen.

Våre barn har heldigvis besteforeldre på morssiden som aldri noensinne har forskjellsbehandlet og som elsker dem høyt .. så dermed er det min mann som synes dette er verst. For våre barn så er besteforeldrene på farssiden omtrent ikke-eksisterende. De har ikke noe forhold til dem bortsett fra at de klarer omgås når det er forventet og nødvendig .. Aldri noensinne har de gått til dem frivillig og på eget initiativ som voksne .. og det skjønner jeg godt.

Hvem har lyst til å være sammen med noen som i hele oppveksten har brukt all tid på å skryte av de andre barnebarna sine?

Nå sitter de syke og skrale og klager på hvorfor våre barn aldri besøker dem - de forstår rett og slett ikke at man høster som man sår ... og får som fortjent.