Hvorfor forskjellsbehandler foreldre barna sine?

[AnonymBruker]

Lurer på om noen har et godt svar på dette?

Jeg forstår jo selvsagt at foreldre kan ha et bedre forhold til et barn, og dermed får et nærere forhold.

Det er ikke noe sånt jeg tenker på, men foreldre som (u)bevisst forskjellsbehandler.

Hvor man opplever at andre søsken blir skrytt opp i skyene, blir fortalt hvor pene/smarte/flinke osv de er og får all mulig støtte. Både økonomisk og på andre måter. Man ser også forskjellsbehandlingen gaver og ting. Gjerne får søsken mer og finere ting enn deg.

Når søsken kommer på besøk hos foreldrene så blir det masse oppstyr og stelt i stand alt, mens når du kommer er det knapt et hei og alle bare stirrer på tven eller pc'en.

En er oppvokst med kritikk, å bli oversett, få kjeft for alt mulig og foreldre som er distansert følelsesmessig.

Lurer litt på hvordan slike rettferdiggjør slik behandling? Eller kanskje de trodde at de gjorde det rette og at man hadde godt av å bli behandlet slik?

Jeg har jo forstått at det aldri kommer til å endre seg, selv om det er sårt og jeg prøvde lenge å gjøre mine foreldre fornøyde.

Men de blir aldri det og bryr seg ikke om hva jeg gjør og har ikke stilt opp for meg når jeg hatt tunge perioder osv.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[AnonymBruker]

Lurer på om noen har et godt svar på dette?

Jeg forstår jo selvsagt at foreldre kan ha et bedre forhold til et barn, og dermed får et nærere forhold.

Det er ikke noe sånt jeg tenker på, men foreldre som (u)bevisst forskjellsbehandler.

Hvor man opplever at andre søsken blir skrytt opp i skyene, blir fortalt hvor pene/smarte/flinke osv de er og får all mulig støtte. Både økonomisk og på andre måter. Man ser også forskjellsbehandlingen gaver og ting. Gjerne får søsken mer og finere ting enn deg.

Når søsken kommer på besøk hos foreldrene så blir det masse oppstyr og stelt i stand alt, mens når du kommer er det knapt et hei og alle bare stirrer på tven eller pc'en.

En er oppvokst med kritikk, å bli oversett, få kjeft for alt mulig og foreldre som er distansert følelsesmessig.

Lurer litt på hvordan slike rettferdiggjør slik behandling? Eller kanskje de trodde at de gjorde det rette og at man hadde godt av å bli behandlet slik?

Jeg har jo forstått at det aldri kommer til å endre seg, selv om det er sårt og jeg prøvde lenge å gjøre mine foreldre fornøyde.

Men de blir aldri det og bryr seg ikke om hva jeg gjør og har ikke stilt opp for meg når jeg hatt tunge perioder osv.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

Det er fordi alle foreldre ( selv om de nekter for det) har et favorittbarn. De prøver å gjøre det helt likt men likevel skinner det gjennom og det er lettere for barna å legge merke til sånt enn foreldrene som tror de gjør alt riktig.

Alle jeg kjenner som har flere barn liker ett av de best, men de sier selvfølgelig aldri noe om det til noen av barna. Det kan være fordi mor/far har mer til felles med ett av barna eller fordi barnet er flink til noe eller bare av den enkle grunn at det var det barnet som kom først til verden.

Anonymous poster hash: f6449...41b

[AnonymBruker]

Det er fordi alle foreldre ( selv om de nekter for det) har et favorittbarn. De prøver å gjøre det helt likt men likevel skinner det gjennom og det er lettere for barna å legge merke til sånt enn foreldrene som tror de gjør alt riktig.

Alle jeg kjenner som har flere barn liker ett av de best, men de sier selvfølgelig aldri noe om det til noen av barna. Det kan være fordi mor/far har mer til felles med ett av barna eller fordi barnet er flink til noe eller bare av den enkle grunn at det var det barnet som kom først til verden.

Anonymous poster hash: f6449...41b

Ok, men mine foreldre prøver ikke å gjøre det likt engang og jeg hadde godtatt det hvis det bare var at de likte søskene mine bedre enn meg. Men noen ganger lurer jeg nesten på om jeg virkelig er datteren deres.

De klarer ikke å godta meg for den jeg er, men jeg kan ikke forandre hele personligheten. Bare tenker at foreldre burde tenke litt mer over slike ting, for det kan sette dype spor.

Jeg slet i hvert fall lenge, og til dels enda med å føle meg bra nok. Fikk jo bare høre når jeg ikke gjorde noe bra.

Uansett, så burde man prøve å ikke vise at man liker et barn bedre enn det andre og i hvert fall ikke rakke ned på og ekskludere det barnet man ikke liker (så godt).

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[AnonymBruker]

Føler med deg.

Jeg fikk også like fine gaver, ros for ting jeg gjorde bra, oppmuntring til det jeg ville gjøre med livet osv., men at eldstebarnet er favoritten skimter likevel igjennom. Får høre nærmest daglig hvor flink, suksessfull, flott, pen osv. eldstebarnet er. At h*n kommer til å få et flott liv, har tydelige mål i livet. "Du må skjerpe deg litt" blir da slengt til meg, for jeg er på langt nær like suksessfull og er tydeligvis familiens sorte får. H*n blir også møtt med stoooore smil, klem osv når familien ser h*n. Mot meg er det bare et "hei *navnet mitt*" and that's it.

Anonymous poster hash: 35d53...6bd

[AnonymBruker]

Fordi barn er forskjellige. Derav forskjellsbehandling. Min datter er mitt favorittbarn, men jeg er mye hardere mot henne enn mot broren. Det er fordi jeg ser at hun trenger en klar hånd som styrer henne i livet. Broren hennes har alt på stell, gode karakterer, driver med idrett, mange venner og det virker som han kommer til å gjøre det bra. Dermed kommer han unna med litt flere ting. Jeg vil jo også at det skal gå bra for min datter, så jeg gir henne forslag og tips, forteller henne hva hun burde gjøre, hvordan ting kan bli gjort bedre osv. Jeg kan sikkert ha sagt til henne at nå får hun stramme seg opp litt.

Men det er jo bare fordi jeg elsker henne så høyt. Hun er min solstråle Sønnen min er alt for lik meg selv, så jeg irriterer meg på mine egne dårlige sider tror jeg. Jeg er selvfølgelig glad i dem begge, og kunne ikke vært foruten noen av dem.

Anonymous poster hash: d3ea2...66d

[AnonymBruker]

Glemte forresten å legge til noe. Jeg har selvfølgelig dårlig samvittighet over å ha et favorittbarn. Det er jo veldig tabu. Derfor kan det nok hende at sønnen min får en ekstra klem eller tjeneste, for å kompensere. Uansett så tror jeg ikke det er noen tvil fra min datter sin side om at jeg elsker henne høyt. De pleier begge to å si at jeg elsker bikkja mer enn dem. Haha.

Anonymous poster hash: d3ea2...66d

[AnonymBruker]

Forskjellsbehandling er nødvendig fordi barna er forskjellige. For eksempel fikk min lillebror mye mer leksehjelp og dilling i forhold til middag, rett og slett fordi han trengte mer hjelp til lekser, og fikk han ikke noe han likte til middag så lot han være å spise. Han var sta som et esel og vanskelig å ha med å gjøre til tider. Rett og slett ganske grumpy, og han kunne ødelegge stemningen uten å få dårlig samvittighet for det. Han er også en sånn type som bare stenger fullstendig ned og blir derfor behandlet mer med silkehanske enn oss andre søskene. Men han er en fantastisk fyr altså. Men ja. Vi to andre søskene var åpne og pratsomme og lettere og håndtere.

Men når forskjellsbehandlingen blir negativ og går over til diskriminering er det ikke greit.

Anonymous poster hash: 7d224...90c

[mandel92]

Barn er ulike og har ulike behov.

Jeg har tre søsken og vi har ikke blitt behandlet helt likt, og det tror jeg var rett av mamma og pappa. Jeg har på mange måter kanskje vært det "vanskeligste" barnet, jeg har trengt litt mer hjelp til saker og ting enn det mine brødre har. Det handler ikke om at mamma og pappa er mer glad i meg, men de så at akkurat der og da trengte jeg litt mer hjelp enn mine søsken. De har kanskje vært litt strengere og hardere mot noen av brødrene mine, men det er nok fordi de har sett at de har tålt det, de var ikke så behjelpelig når mine søsken skulle flytte (de hjalp selvsagt til, men søskene mine ordnet det meste selv). Da jeg skulle flytte for første gang så var jeg livredd, fryktelig sjenert og hadde ingen aning om hvordan jeg skulle klare meg selv, og da hjelpte mamma og pappa meg, både med det praktiske og det økonomiske.

[Gjest SoccerPlayer]

Det er urettferdig og dårlig gjort av foreldre. Er selv hjemme hos mine foreldre hele sommeren, og nå kommer storebroren min også hjem med dama, og ungene + to nyfødte. Skal også være her hele sommeren. Når jeg kom så brydde ikke foreldrene mine seg så mye, men nå når de kommer så vasker de og steller hele huset, gjør alt klart til de så de slipper å gjøre så mye, jeg må flytte på meg å ligge på det minste, trangeste og varmeste rommet, for de andre skal ha det største, så skal barna ha et. Storebroren min har alltid vert gullet deres.

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg forstår jo at barn er ulike, men nå var det ikke sånn forskjellsbehandling jeg mente. Det er når det blir mer negativt enn positivt og når man aldri når opp og man tydelig ser og får vite at man ikke er likt.

Det har ikke noe med å være streng spør du meg. Blir mer å trykke noen ned bare fordi man kan det.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg forstår jo at barn er ulike, men nå var det ikke sånn forskjellsbehandling jeg mente. Det er når det blir mer negativt enn positivt og når man aldri når opp og man tydelig ser og får vite at man ikke er likt.

Det har ikke noe med å være streng spør du meg. Blir mer å trykke noen ned bare fordi man kan det.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

Men så er dette fra ditt eget syn og ikke fra foreldrenes syn som kanskje heller har ment å være for eksempel strengere slik som er nevnt ovenfor, med at den snille slipper unna med flere ting ol. For du ser det jo ikke objektivt du heller. Men hvis det du sier stemmer helt, så blir jeg lei meg på dine vegne :\

Anonymous poster hash: 75eaa...583

[Gjest Blomsterert]

Utrolig feil av foreldre å oppføre seg sånn. Uansett grunn,mener nå jeg. Det skal bli gjort stas på alle barna,og en skal aldri sette ett barn som et godt eksempel for søstre eller brødre!

Kan du ikke si at du føler på dette? Ta det opp med dem?

[Gjest Riskjeks]

Man skal aldri forskjellsbehandle barn på den måten. Har du kranglet mye med foreldrene/søsknene? Er det noen spesiell grunn til at de er som de er?

Og nei, det er ikke slik at alle har et favorittbarn. Det er i så fall bare noe de med et favorittbarn liker å tro. Jeg har ingen favoritt blant barna mine, det kan jeg si med hånden på hjertet. Det er helt sikkert ikke uvanlig å ha det, men det finnes null belegg for å hevde at alle har det.

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har TS.. Jeg har og konstant blitt fortalt at jeg må bli bedre i det og det - har aldri følt meg bra nok for mine foreldre. Gjør fortsatt ikke det, men nå plager det meg ikke like mye som før. Synes det er EKSTREMT dårlig gjort av foreldre å vise at de liker den ene bedre enn den andre, men vi merker det nok bedre enn de tror.

Anonymous poster hash: d1279...e66

[Ciara]

Det er urettferdig og dårlig gjort av foreldre. Er selv hjemme hos mine foreldre hele sommeren, og nå kommer storebroren min også hjem med dama, og ungene + to nyfødte. Skal også være her hele sommeren. Når jeg kom så brydde ikke foreldrene mine seg så mye, men nå når de kommer så vasker de og steller hele huset, gjør alt klart til de så de slipper å gjøre så mye, jeg må flytte på meg å ligge på det minste, trangeste og varmeste rommet, for de andre skal ha det største, så skal barna ha et. Storebroren min har alltid vert gullet deres.

Jeg synes ikke det er det minste rart at foreldrene gir din bror det største rommet når han skal være der med familien sin og du er der alene?

[AnonymBruker]

Fordi barn er forskjellige. Derav forskjellsbehandling. Min datter er mitt favorittbarn, men jeg er mye hardere mot henne enn mot broren. Det er fordi jeg ser at hun trenger en klar hånd som styrer henne i livet. Broren hennes har alt på stell, gode karakterer, driver med idrett, mange venner og det virker som han kommer til å gjøre det bra. Dermed kommer han unna med litt flere ting. Jeg vil jo også at det skal gå bra for min datter, så jeg gir henne forslag og tips, forteller henne hva hun burde gjøre, hvordan ting kan bli gjort bedre osv. Jeg kan sikkert ha sagt til henne at nå får hun stramme seg opp litt.

Men det er jo bare fordi jeg elsker henne så høyt. Hun er min solstråle Sønnen min er alt for lik meg selv, så jeg irriterer meg på mine egne dårlige sider tror jeg. Jeg er selvfølgelig glad i dem begge, og kunne ikke vært foruten noen av dem.

Anonymous poster hash: d3ea2...66d

Er du seriøst mer glad i datteren din enn sønnen din?

Anonymous poster hash: 180ea...0e5

[Gjest SoccerPlayer]

Jeg synes ikke det er det minste rart at foreldrene gir din bror det største rommet når han skal være der med familien sin og du er der alene?

Barna har jo et rom for seg selv, (ikke de nyfødde). Dessuten er det jeg som må ordne til alt mulig for de, og foreldrene mine sier jeg må hjelpe han med alt mulig. Føler meg som en løpegutt for de. Passe ungene, og gjøre ditten og datten mens de bare skal kose se. Har jo mine ting å gjøre jeg også. Synes de kunne vise me litt mer respekt når jeg nettopp har blitt singel og har littegranne kjærlighetssorg :/

[AnonymBruker]

Men så er dette fra ditt eget syn og ikke fra foreldrenes syn som kanskje heller har ment å være for eksempel strengere slik som er nevnt ovenfor, med at den snille slipper unna med flere ting ol. For du ser det jo ikke objektivt du heller. Men hvis det du sier stemmer helt, så blir jeg lei meg på dine vegne :\

Anonymous poster hash: 75eaa...583

Nei, jeg er jo ikke helt objektiv og mulig at de mente det godt. De har også sine problemer med egen oppvekst, så de har nok hatt "sår" fra dette.

Kanskje det var slik de var vant til at det var hjemme. Ikke vet jeg.

Jeg vet i hvert fall at endel episoder ikke hadde vært bra for noen. Sånn som at man fikk kjeft fordi man gjorde noe feil og enda mer kjeft hvis man begynte å gråte. Tilslutt var jeg alltid redd for å gjøre noe feil for da kom jeg til å få kjeft eller trusler.

Var et følsomt barn og jeg vet ikke om sinne og kjeft var den beste metoden for å gjøre meg tøffere. Det hjalp i hvert fall ikke.

Ble bedre når jeg ble eldre, men da ble det erstattet av å høre på det jeg sa, ikke tro på det jeg sa og ikke få noe særlig med støtte.

Men det var jo fine stunder og. Jeg bare klarer ikke å se helt motivasjonen og tanken bak. Istedenfor å gi meg støtte når jeg trengte det for eksempel, så overså de det. Ingen klarer alt alene, men nå har jeg i hvert fall sluttet å spørre og fortelle endel ting for de kommer bare med unnskyldninger. Noen ganger før jeg har spurt, selv om jeg ikke hadde tenkt å spørre engang.

Kunne skrevet så mye mer. Kanskje jeg ikke har fått bearbeidet det så mye som jeg trodde.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[AnonymBruker]

"Erstattet av å ikke høre på det jeg sa" skulle det jo være. Glemte et ord.

Anonymous poster hash: 38c87...1ec

[AnonymBruker]

Kjenner en veldig velstående og rik familie på sørlandet, type milliardærer. På juleaften for et par år siden fikk en av døtrene en bil til over én mill, et av barna fikk hus til flere millioner, mens mannen ekskone (som han prøver å vinne tilbake) fikk ny leilihet til ti mill. Av en eller annen grunn fikk den ene sønnen kun en bok om fisking. Han har blitt forskjellsbehandlet helt siden de var små barn. Faren til disse tok også hele familien ut for å kjøpe antrekk til jula, mens den ene sønnen ikke ble tilbudt det samme. Når han kom på juleaften med sin gamle helt ok dress lo de av han..... Forstå det den som kan....

Anonymous poster hash: e8b16...69e