Min mor

[Lanista1984]

I would like to write in English since It's easier for me. I was born in Brooklyn but raised in Oslo.

I speak both Languages.

To cut to the Chase, Im in Afg.

I have a mother and a two sisters

My italian dad was lost one night over the Brooklyn Brigde.

Most think he was in the mafia. I don't care.

Mostly we think he was a stupid man.

But he had a brother from Vietnam. I got to know him. Well just a little. I was seven.

He allways smelled like hell. But he was nice,

My mother tolled me it was something called Vodka.

I didnt care

A few year later the Towers went down.

I was Norwegian.

My mother and my sisters

Living in Oslo

I went to boot camp North of Chicago.

And later to Ca. For indoc

Min mor gråt.

I had to do this.

And for some strange reason I passed.

I had the head of a viking.

Maybe

I was still in pain from wathing my Towers crashing.

I had my master in war.

So i was ready.

Last 10 years or so is spent in what we like to Call the middle east.

My mother still dress up to meet a man.

She knows she lost a son, long time ago.

Og selv om mine søstre hater meg, så vet jeg det er frustrasjon. Ikke hat.

En dag skal jeg klemme livet ut av dem.

Så tårene vil renne helt til gulvet.

Jeg hater islam. slik jeg ville hatet kristendommen for 500 år siden. Jeg hater ikke mennesker.

Jeg hater troen.

Den dreper.

Og jeg dreper.

En kvinne blir voldtatt og knivdrept. Av ekstreme i "Guds" navn. Jeg dreper tilbake.

When I wake up. Allways two hours too early. I smell the Afghan nature. The gogs. The cats, The goats. and Im ready.

I live once.

So does my mother.

Hun står opp og har tapt en mann i noe jeg ikke helt vet hva var for noe. Hun mistet sin kjærlighet. Og fikk to døtre etter en sønn. En sønn som dro.

Og som sannsynligvis uroer henne hver natt.

En ego-sønn som ønsket å være amerikaner.

I en umulig krig.

Men som venter helte-status når han kommer hjem.

Men den som fortjener det er min mor.

Meg er det ikke syndt på.

For alt hun har gått igjennom.

Jeg håper jeg en siste gang kan kysse henne.

[Sphynx]

Did you mean for this to end up in a poem?

If you didnt mean for it to happen,

congrats, you just made a beautiful poem!

[Lanista1984]

Nei, jeg mente ikke det. Sorry.

[Sphynx]

Nei, jeg mente ikke det. Sorry.

Det hørtes ut som et dikt! Det var veldig fint og trist å lese.

[Lanista1984]

Imens blir folk kjente for blogger eller hvordan de mistet den siste kiloen med meierismør.

Andre går en annen sti.

Og i enden av den ser jeg min mor.

Jeg skal tilbake og det vet hun. Men vi rekker en middag. Og en klem.

Og noen døgn på gjesterommet.

Sikkert rart å ha en mann i hus. Tre dame som svinser i sin verden. Og så kommer jeg med min.

Det er først i Oktober det skjer.

Kanskje jeg booker hotell. '

Jeg vil ikke være for påtrengende.

DEt har gått så mye tid.

Så mye har skjedd

Jeg sender hjem døde tenåringer og de prater om sko.

Jeg skal ikke dømme.

For meg er de de tre smarteste i verden.

Som jeg har fortalt før Et annet sted. Liker jeg å gå alene på vei "hjem"

Gå gjennom Karl Johan.

Finne roen

Gå forbi slottet.

Og stå foran døren. Døren har falmet mer. Selv på Oslo Vest. Og jeg myser når jeg leser navnene. Men mitt etternavn kan ikke misses.

Så mange har dødd

Så mange jenter

Så mange voldtekter jeg prøvde å forhindre

Så mange fanger som nektet å bøye seg.

Tiden går videre. Ingen er sikre.

Så mye gråt.

I en krig vi visste var umulig.

Fra betong i solsteken

Vil jeg stå foran en dør i Hegdehaugsveien. Jeg ser min hånd. med sine gamle sår. Og jeg ser knappen. Der står mitt navn. Omtrent 1000 km siden noe sa det sist.

Rundt meg går folk i alle retninger.

På døren står navnet mitt.

Inne finnes det tre sjeler som ikke kan diplomati,

Allikevel ringer på. Og jeg smiler.

Endret 30. juni 2014 av Lanista1984

[Lanista1984]

To be continued:)

[Tarsan97]

Høres ut som du har noen issues. Jeg ble litt forvirra av teksten men ønsker deg lykke til. Helt seriøst alltså

[Lanista1984]

We all have issues.

But some try to talk about them,

With a keyboard that makes many mistakes.

I wouldt pass 4th grade with this

Not in English nor in Norwegian.

so it is what is is

Thank you

[Lanista1984]

Som ikke når noen kystlinje.

Er det spennende ting som skjer.

En maur eller to vandrer over knust stein. I sanden møter de en edderkopp. I grupper klarer maur å ta det meste. Men ikke alene.

Edderkoppen lager en slags krigsdans. Hvor den slår med sine åtte ben.

Jeg har fire timer med info for de som ønsker.

Den er ikke like stor som en Camel spider. den han andre farger og bare halvparten så stor. Vet ikke om den er giftig.

Men to maur står stille. Jeg er imponert over dem. Det går 15 min men så beveger edderkoppen seg. Den bruker alle ben hardt. For å skremme kanskje. Men to maur kan skrives ned som casualties.

Jeg ser den ser på meg. Sanden er full av dyr. Sjøen er tusenvis av kilometere borte.

Vet ikke hva det i solen, men tipper 43 i skyggen. Jeg er dekket til med t-skjorte og caps. Og ønsket denne tid for å fordøye tidligere dager.

Har ikke orket mat enda. Håper det endrer seg.

Edderkoppen så på meg lenge. Det var nesten liten rart. Og grunnen til at jeg skriver var ikke at det endte der.

Bakfra kravlet en diger skolopender. Lys vin-rød.

Jeg klarte å holde meg i samme stilling. Men det var bare så vidt.

Det ble en stillningskrig mellom mett edderkopp og stor skolopender. sistnevnte beveget så raskt at jeg ble skremt.

At jeg fikk være vitne til dette. Det vil jeg aldri glemme.

Jeg foretrekker sand langs en strand.

Hvor ingen ønsker å treffe meg. Skyte

Men denne sanden fikk duge for i dag.

Nå skal jeg skaffe vann til hundene. Kanskje kile dem litt:)

[Lanista1984]

Jeg har vært i Afghanistan. Hvem har ikke det? Hundre tusener har vært her og tror de kan skilte med noe av betydning.

Noen av dem kan.

Jeg er snart ferdig med min åttende sesong.

Og må etter hvert innse at veien går hjem.

Ingenting er nevneverdig løst.

Taliban får holde på som de vil visse steder. De gjør slutt på jentedrømmer. Og valser over fattige.

Veien hjem har jeg tatt før. Den går via flytoget og til Oslo S.

Jeg har bedt om å slippe besøk på flyplassen. Jeg trenger den tiden for meg selv.

Leg liker å gå opp Karl Johan. Opp til rett over slottet til Hegdehaugsveien.

Jeg puster ut og kjøper kanskje en pølse.

Folk må bare stirre. Jeg stirrer tilbake.

Jeg kom til Norge når jeg var syv. Så jeg er Amerikansk i passet og det gjør det enda mer provoserende, eller merkelig.

Jeg er i US Navy men har dukket hodet under vann på år.

Jeg er en fjellmann. Ganske ironisk?

Hjem til norske gater går som regel greit.

Jeg liker å se gatelivet.

Så står jeg der. Foran døren.

Og alt starter.

Alt er velmenende.

Søstre og og mamma.

Deretter venner. Og øl.

På en bar. Alle er kule. Så kule kledd.

Hva nå, dude? Hva skjer nå?

Drinkene har fått nye navn.

Jeg kan ikke svare.

Jeg mumler vel noe om en stilling som instruktør på Vestlandet

Men jeg vet at ingen av disse er verdt noe sammenlignet med de som ville ha risikert sitt liv for meg.

Utrolig nok så er der enda.

Og jeg vil dra tilbake til dem så mange ganger jeg trenger.

Ei Afghansk jente på 14 leker mens hun ser meg. Og hun løper mot meg.

Fordi hun kjenner meg siden hun var 8.

Og vet jeg er snill.

Resten av naturen vil være avventende. Den vil jakte meg. Som alltid.

Men jeg gjorde et valg. Til tross for å være "norsk," gjorde jeg et valg et sted.

Jeg tar veien hjem. Men ikke for å bli. Jeg vil se mine søstre. Og min mor. Og lage god mat for dem. Jeg bruker barberblad på hvitløk. Sammen vil vi ha det fint.

Jeg Vil en dag bli fortrolig med Oslo også.

Men ikke enda.