Jeg er bare mislykka

[AnonymBruker]

Er 16 år, og føler jeg lever under et uendelig press. Om å ha en fin kropp, gode venner, masse likes på bildene mine, mange followers på Twitter og instagram, være spesiell og skille seg ut, om å lykkes på skolen og i sporten jeg driver med. Jeg begynner å bli gal. En dag overspiser jeg og den neste sulter jeg meg, en uke trener jeg 6 dager og den andre ligger jeg bare på sofan. Jeg hater instagram, føler meg så mindreverdig når jeg går inn der å ser de usle 100 followerene mine og andres spennende liv. Selv om jeg bor på en liten plass og på en skole med veldig godt miljø - er jeg redd for å bli dømt. Når en gutt faktisk blir interessert i meg, skyver jeg han unna selv om han er fantastisk snill. Jeg planlegger å gjøre store ting - men gjør det aldri. Tar aldri en sjanse. I år skulle jeg på utvekslingsår, men jeg klarte aldri å hoppe i det. Akkurat nå skulle jeg så inderlig ønske jeg var en av de som skulle reise. Er så ukomfortabel med kroppen min, og er sikker på at jeg også ville vært en av de "attraktive" hvis jeg mistet 5-10kg. Med andre ord: jeg føler meg bare mislykka. Jeg vil bare grave meg ned, eller reise langtlangt bort fra dette livet. Det er så meningsløst. Jeg lever ikke for noe, jeg bare er her.

Anonymous poster hash: bb3c5...77f

[Gjest brutal_mann]

Det første du må gjøre er å slutte å omtale deg selv som mislykket. Du trekker bare deg selv ned da. Nummer to er å finne ut hva som er viktig for deg. Ikke hva du tror at du må være for å bli satt pris på.

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å slutte å omtale deg selv som mislykket. Du trekker bare deg selv ned da. Nummer to er å finne ut hva som er viktig for deg. Ikke hva du tror at du må være for å bli satt pris på.

Vel, jeg har ikke gjort det før idag. Jeg har bare levd dette livet det siste året, og nå har jeg fått nok. Jeg vet ikke lenger hva som er viktig for meg. Jeg vil ut å reise, oppleve ting - men det kan jeg ikke før jeg er ferdig på skolen. Dermed står jeg fast her.

Anonymous poster hash: bb3c5...77f

[Testosteron]

Enig med Yulia

Det er alltid noen som er penere, flinkere og mer vellykket enn en selv, men de aller fleste av oss er gjennomsnittlige

[Gjest HappyWaffle]

jeg har vært på det samme stedet du er i dag. jeg følte at livet mitt var en stor fiasko. jeg er videregående drop out, har ikke noen utdannelse.

MEN du må huske at du kommer lang om du bare holder motet oppe! jeg jobbet i en liten butikk med 15 timer i uka ca, levde på nav og havregrøt. å så gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å tørre, jeg søkte på div store stillinger i oslo selv om jeg egentlig ikke ville fordi jeg sto fast i min egen lille trygge boble. å for meg var oslo skittskummelt (for å si det mildt) for ei som er vant til den trygge lille bygda.

plutselig fikk jeg telefon om at de ville gi meg 100 % stilling. å før jeg startet ringte sjefen igjen å sa at jeg skulle få ansvarstilleg på lønnen og jeg er min egen lille sjef! mange tenker at det å være ansvarlig i post i butikk ikke er store greia, men jeg er virkelig lykkelig for den jobben. det er det største jeg har gjort og jeg ser virkelig at hardt arbeid lønner seg. det er jeg som holder orden på postpunktet, det er meg de andre kommer til om det skjer noe å jeg klarer virkelig ikke beskrive hvor fint jeg har det der!

vær så snill ikke gi opp livet vil bli så mye bedre, det tørr jeg nesten å love deg altså! du er IKKE misslykket!

[AnonymBruker]

Enig med Yulia

Det er alltid noen som er penere, flinkere og mer vellykket enn en selv, men de aller fleste av oss er gjennomsnittlige

Mine nærmeste er ikke gjennomsnittlige, så ja. Ender alltid opp med å sammenligne meg med dem.

Anonymous poster hash: bb3c5...77f

[AnonymBruker]

Skulle ønske det var så banale problemer jeg slet med da jeg var 16 år. Jeg ble mobbet, opplevde omsorgssvikt, sykdom og ville ta livet av meg da jeg var 16.

Anonymous poster hash: 4a3c7...9ce

[Gjest brutal_mann]

Vel, jeg har ikke gjort det før idag. Jeg har bare levd dette livet det siste året, og nå har jeg fått nok. Jeg vet ikke lenger hva som er viktig for meg. Jeg vil ut å reise, oppleve ting - men det kan jeg ikke før jeg er ferdig på skolen. Dermed står jeg fast her.

Anonymous poster hash: bb3c5...77f

Da har du det som hovedmålet. Har du andre delmål for deg selv, og bare for deg selv, som du kunne tenke å oppnå? Karakterer? Deltidsjobb? En hobby? En mindre, men allikevel spennende reise?

[Djungelvrål]

Du er 16 år, er det ikke begrenset hvor spennende livet til en 16 åring kan være? Du går på skole, du bor hjemme! Ta deg sammen

[Cessa74]

Kjære deg. Du er 16, du lever i en tid hvor presset på dere ungdommer er umenneskelig. Du er garantert både flink nok, snill nok og vakker nok. Men i denne alderen domineres man av behovet for å bli godt likt av alle, gjerne være den beste, peneste, mest populære osv. Absurde behov, men helt normalt. Når du blir litt eldre vil du etterhvert lære deg å sette pris på den du er og stole på at du er bra nok, men vein dit er til tider kjipe. Min anbefaling er å finne noen du kan snakke med dette om i fortrolighet. En voksenperson som har mye erfaring med ungdom - feks helsesøster (helst på en helsestasjon for ungdom), læreren din, evnt oppsøke hjelpetelefon for ungdom (finnes flere aktuelle) - hvor du kan få gode råd. Å sitte hjemme og grave seg ned isin egen dårlige selvfølelse funker ikke, det blir en ond spiral. TRO MEG; det blir bedre! Og det hjelper å snakke med voksne som har peiling på ungdomstiden, usikkerheten, presset du føler osv. Stor klem til deg!