Trassalder? En forferdelig handletur!

[AnonymBruker]

Er alenemor til en gutt på 2 år, som alltid har vært smilende, og glad og fornøyd stort sett.

For noen måneder siden endret dette seg helt. Nå er det hyling og slåing dagen lang. Han skal bestemme alt, hva han skal ha på seg, hvilken vei vi skal gå, ja.. Alt egentlig. Hadde min værste handletur noen gang i dag da han ikke ville sitte i vogna og ikke ville gå fint, helst bare løpe rundt og ta i alt. Og da jeg nei , nå må du holde mamma i hånda å gå fint eller sitte i vogna ble det hyling av verstevsort, mens han la seg på gulvet og sparka og hylte om mulig enda mer, jeg er sikker på at det hørtes på hele kjøpesenteret og jeg følte ALLE så på meg. Hadde ikke noe annet valg enn å bære han med meg ut der han hylte og sparket og slo hele veien mens jeg klarte (utrolig nok) å snakke rolig til han, selv om jeg ble helt svett. Men det hjalp ikke å gå ut heller, han fortsatte å hyle og hyle og hyle! Og vi skulle ta bussen hjem, til slutt ga jeg opp og ga han en slikkepinne vi hadde kjøpt til lørdagsgodt. (Men den hadde ikke noe med hylinga å gjøre i utgangspunktet)

Da ble han stille og satt i vogna.

Etterpå var jeg helt utmattet og nå sitter jeg her helt på gråten, fordi det var så flaut!! jeg følte meg som verdens verste mor, kanskje mest fordi jeg måtte bestikke han med slikkepinne for å bli stille.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, noen trøstende ord om at det går over???

Hva gjør andre om barnet trasser sånn i full offentlighet??

Anonymous poster hash: c2735...de0

[ViljaH]

Jeg synes du skal være stolt av deg selv som sto imot og bar ham ut. Hyling og rulling på gulv gjør ikke meg noe. Å se foreldre krype for rampete unger, det gjør meg flau på deres vegne.

[Ciara]

Been there, done that. Og du har min dypeste sympati, for det er ikke hyggelig!

Ja, det går jo over, men det kan godt vare en god stund før det gjør det. Og hvis du vil at det skal gå over raskere er du konsekvent fra starten av. Og barnet får ikke godteri. Resultatet av det er selvfølgelig at det blir noen scener i det offentlige rom man gjerne skulle vært foruten... Som da min gutt på 2,5 vrælte av full hals på bussen fordi han ikke fikk appelsinjuice De andre tåler å høre skriking på buss eller kjøpesenter, oppdragelse må gå først.

Men et tips: Gutten min trasset aldri på butikken, utrolig nok. Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men jeg pleide å aktivisere ham i butikken. Tenk etter - for små barn er butikken et utrolig spennende sted med mange gode ting å spise og mange ting det er fristende å ta på. Det er kanskje ikke realistisk at et så lite barn skal gå pent ved siden av deg eller sitte i vognen. Så jeg lot ham delta. "Nå går vi og finner bananer! Kan du se dem?" Osv. Det som ikke var knuselig fikk han ta oppi vogna helt selv. Og hvis han ville ha godteri sa jeg bestandig nei hvis det ikke var lørdag, men sa at han kunne få velge en frukt i stedet. Da ble han veldig fornøyd fordi han hadde fått noe. Han fikk også være med å putte maten i poser. Og så fikk han masse ros etterpå fordi han var så flink å hjelpe mamma på butikken.

Men altså, kjipe situasjoner vil oppstå, og det har ikke noe med at du er en dårlig mor å gjøre. Du kan tro jeg følte meg høy i hatten da guttungen lå på et fortau i Oslo sentrum i øsende regnvær mens han skrek: "Mamma, du er dum! Jeg vil ikke gååååååå!"

Pust med magen, det går heldigvis over. Og som jeg og mannen min liker å si: De skal være glade for at de er så utrolig søte, ellers hadde de ligget tynt an

[AnonymBruker]

Huff, sånt er bare grusomt når det stårt på, og man blir så utrolig flau og frustrert!

Jeg hadde gjort akkurat det samme. Jeg er livredd for at ungene mine skal hyle og plage ander mennesker når vi er ute, så jeg tyr desverre lett til slike løsninger når vi er på steder med mye folk, rett og slett for å ikke plage folk med hyling...

Jeg vet jo at det er dumt, men føler ikke jeg har noe valg, så lenge det er andre rundt oss...

Så derfor prøver jeg så langt det lar seg gjøre å få unna alle ærender mens ungene er i bhg, eller etter de har lagt seg, men det er jo vannskelig for deg som alenemor.

Anonymous poster hash: 2f959...fc2

[AnonymBruker]

Min 3-åring slo seg totalt vrang på lekeplassen her om dagen, han hylte og skrek og bar seg så det hørtes over hele boligfeltet (følte jeg hvert fall). Har aldri vært så flau i hele mitt liv!! Prøvde først å få ham til å roe seg ned men etter et minutt så sa jeg at DA går vi hjem, og så halte jeg ham med meg hele veien hjem fra lekeplassen... En frådende, skrikende unge...Så mest ut som om han hadde en diagnose av det verre slaget.. Så forbanna flaut... Måtte virkelig skjerpe meg for ikke å være piss forbanna på ham resten av den dagen..

Anonymous poster hash: 69d91...9cc

[AnonymBruker]

Helt normalt, og de eneste andre legger merke til er de som ikke gidder/klarer gjøre det samme som deg.

Høres ut som du taklet det topp

Anonymous poster hash: 52906...6e3

[Ciara]

Min 3-åring slo seg totalt vrang på lekeplassen her om dagen, han hylte og skrek og bar seg så det hørtes over hele boligfeltet (følte jeg hvert fall). Har aldri vært så flau i hele mitt liv!! Prøvde først å få ham til å roe seg ned men etter et minutt så sa jeg at DA går vi hjem, og så halte jeg ham med meg hele veien hjem fra lekeplassen... En frådende, skrikende unge...Så mest ut som om han hadde en diagnose av det verre slaget.. Så forbanna flaut... Måtte virkelig skjerpe meg for ikke å være piss forbanna på ham resten av den dagen..

Anonymous poster hash: 69d91...9cc

Det siste du skriver var en utfordring for meg også. Jeg har veldig lang lunte, men når jeg først blir sint så sitter det lenge i. Og for unger kan det jo plutselig blåse over og de er like blide igjen. Så satt jeg der da, og hadde mest av alt en barnslig lyst til å furte. Den tendensen jobbet jeg med å holde i sjakk hos meg selv. Det er en slitsom fase om ikke mor skal forsure de blide stundene i tillegg

[AnonymBruker]

Det siste du skriver var en utfordring for meg også. Jeg har veldig lang lunte, men når jeg først blir sint så sitter det lenge i. Og for unger kan det jo plutselig blåse over og de er like blide igjen. Så satt jeg der da, og hadde mest av alt en barnslig lyst til å furte. Den tendensen jobbet jeg med å holde i sjakk hos meg selv. Det er en slitsom fase om ikke mor skal forsure de blide stundene i tillegg

Ja ikke sant!!! Om gubben gjør noe idiotisk så er det jo "lov" å furte i noen timer, men det funker jo dårlig mot en 3-åring...

Anonymous poster hash: 69d91...9cc

[AnonymBruker]

Takk for litt trøstende ord, godt å vite at jeg ikke er den eneste! :-) Første gangen han har slått seg så vrang som i dag ute blant folk.

Må innrømme det samme jeg og, at jeg måtte virkelig ta meg sammen for å ikke være sur etterpå, på bussen hjem var han jo den blideste sjarmøren og smilte med de store blå øynene og vinket og sa hade til alle som gikk av. Lite visste de om det lille "monsteret" som hadde vist seg bare minutter før! :-)

TS

Anonymous poster hash: c2735...de0

[AnonymBruker]

Jeg jobber i butikk og ser lignende situasjoner rett som det er, det skjer med absolutt alle. Jeg har også sett veldig mange måter å prøve å løse det på, de som gir etter, de som blir flaue og ikke klarer å gjøre noe med det, de som snakker rolig til barnet, og de som kjefter og smeller tilbake til barnet.

Men det som faktisk har funket aller best har jeg bare sett en gang og er kanskje heller ikke til å anbefale, gutten skrek gjennom hele butikken, og moren prøvde så godt hun kunne å få han til å slutte uten hell, helt til gutten (som også hadde sin egen handlevogn) klarte å velte hele vogna over seg selv, da ble han helt stille resten av butikkturen. Det så ikke ut som gutten fikk vondt, men han så veldig sjokkert ut der han lå med vogna over seg

Anonymous poster hash: c0f85...d6a

[Vera Vinge]

Å jada, dette kjenner jeg til. Heldigvis har de fleste virkelig store raserianfallene oppstått hjemme, men det har også skjedd noen ganger ute. Og dette opplever nok de aller fleste foreldre. Det er forferdelig slitsomt, men må si jeg aldri har tenkt at det skulle være flaut. Ville vært flau hvis det var et mye eldre barn, men alle vet at 2-åringer kan slå seg helt vrange og eldre enn det også, uten at det er snakk om dårlig oppdragelse. Glemmer ikke da jeg som høygravid måtte bære en hylende 2-åring gjennom et langt kjøpesenter med en trille med 3 hjul, som vinglet fra side til side. Var ganske sliten da, ja.

Jeg har også en vanligvis glad og medgjørlig gutt, men han kan bli helt utrolig sint når han først slår seg vrang. Og jeg jobber med forebygging, da jeg ser at det skjer lettere om han er sulten, trøtt eller sliten. Så har det alltid i bakhodet når vi er ute og farter. Her er det hvertfall sånn at han ikke blir sint fordi han ikke får noe f.eks, men det kan være pga en liten bagatell, men hvor det underliggende er at han er sulten f.eks. I tillegg er han ikke vant til at han alltid må få noe når vi handler (er litt usikker på om han vet hva godteri er, men den tid kommer nok snart). Så det er aldri en kamp å si nei når han spør om vi kan kjøpe noe. Spør i blant etter is, og vet at han noen ganger får, noen ganger ikke.

Hos oss hjelper det stort sett å prøve å avlede, f.eks. å snakke om noe som jeg vet fenger. Pirre nysgjerrigheten på om de har det eller det i butikken, hva som kan være bak den døra, om han tror vi ser gravemaskiner på vei hjem osv. Det nytter hvertfall ikke å kjefte. I tillegg til at det gjør det verre, er det hvertfall sånn at jeg ikke ser på våre trassanfall som en måte å oppnå noe på egentlig, men mer at det blir for mye følelser til at han klarer å håndtere det. Om han ble rasende fordi han ikke fikk is, ville jeg ikke gitt etter og kjøpt det. Ville heller holdt ut skriking og dratt hjem, for å ikke skape dårlige vaner. Men ville ikke kjeftet når det blir sånn heller, for selv om jeg kan koke innvendig selv, får jeg egentlig vondt av ham også, for det er ikke godt å bli så sint. Og som sagt, syns jeg de er for små til å forvente at slik oppførsel ikke skal forekomme.

Men nei, du er ikke alene om å oppleve dette.

[AnonymBruker]

Høres litt "hardt" ut, men jeg godtar ikke slik oppførsel fra barn.

Jeg vet det er helt normalt og en del av naturlig utvikling ved å teste grenser, de får bare holde på-men jeg er den voksne og har full kontroll. I slike situasjoner bærer jeg barnet ut og rett hjem, det blir ikke flere butikk besøk på en stund.

Vet det er vanskelig, men jeg hadde aldri gitt barnet en slikkepinne.. dessuten bryr jeg ikke om hva andre måtte tenke om slike episoder, livet er for kort til det.

Anonymous poster hash: 9ebce...7c2

[AnonymBruker]

Å jada, dette kjenner jeg til. Heldigvis har de fleste virkelig store raserianfallene oppstått hjemme, men det har også skjedd noen ganger ute. Og dette opplever nok de aller fleste foreldre. Det er forferdelig slitsomt, men må si jeg aldri har tenkt at det skulle være flaut. Ville vært flau hvis det var et mye eldre barn, men alle vet at 2-åringer kan slå seg helt vrange og eldre enn det også, uten at det er snakk om dårlig oppdragelse. Glemmer ikke da jeg som høygravid måtte bære en hylende 2-åring gjennom et langt kjøpesenter med en trille med 3 hjul, som vinglet fra side til side. Var ganske sliten da, ja.

Jeg har også en vanligvis glad og medgjørlig gutt, men han kan bli helt utrolig sint når han først slår seg vrang. Og jeg jobber med forebygging, da jeg ser at det skjer lettere om han er sulten, trøtt eller sliten. Så har det alltid i bakhodet når vi er ute og farter. Her er det hvertfall sånn at han ikke blir sint fordi han ikke får noe f.eks, men det kan være pga en liten bagatell, men hvor det underliggende er at han er sulten f.eks. I tillegg er han ikke vant til at han alltid må få noe når vi handler (er litt usikker på om han vet hva godteri er, men den tid kommer nok snart). Så det er aldri en kamp å si nei når han spør om vi kan kjøpe noe. Spør i blant etter is, og vet at han noen ganger får, noen ganger ikke.

Hos oss hjelper det stort sett å prøve å avlede, f.eks. å snakke om noe som jeg vet fenger. Pirre nysgjerrigheten på om de har det eller det i butikken, hva som kan være bak den døra, om han tror vi ser gravemaskiner på vei hjem osv. Det nytter hvertfall ikke å kjefte. I tillegg til at det gjør det verre, er det hvertfall sånn at jeg ikke ser på våre trassanfall som en måte å oppnå noe på egentlig, men mer at det blir for mye følelser til at han klarer å håndtere det. Om han ble rasende fordi han ikke fikk is, ville jeg ikke gitt etter og kjøpt det. Ville heller holdt ut skriking og dratt hjem, for å ikke skape dårlige vaner. Men ville ikke kjeftet når det blir sånn heller, for selv om jeg kan koke innvendig selv, får jeg egentlig vondt av ham også, for det er ikke godt å bli så sint. Og som sagt, syns jeg de er for små til å forvente at slik oppførsel ikke skal forekomme.

Men nei, du er ikke alene om å oppleve dette.

Kan jo bare snakke for min egen sak (ikke TS), men jeg ble flau fordi jeg var redd for at noen ville tro jeg var en dårlig mor som ikke hadde bedre "kustus" på 3-åringen min som hylskrek og frådet på lekeplassen. Flau fordi jeg gjerne vil oppfatte meg selv og at andre skal oppfatte meg som en god mamma... Høres helt sikkert teit ut men sånn er det hvert fall bare Jeg prøvde jo å sitte og snakke rolig med ham i over et minutt men når en lynrasende 3-åring bare hyler og skriker så er det absolutt ingenting som går inn. Han har aldri vært så sinna hverken før eller siden. Og han ble sint for en bagatell (uenighet i lek med en lekekamerat). Og det endte jo opp med at jeg bar ham hele veien hjem fra lekeplassen og gav tydelig beskjed når vi kom hjem om at det var skrikingen hans som var årsaken til at vi måtte gå derfra.

Anonymous poster hash: 69d91...9cc

[Tante-Sofie]

Dette tror jeg er noe alle opplever. Jeg har en veldig rolig og enkel unge som knapt er sint, men han har hatt to episoder med skikkelig raserianfall mens vi har vært i butikk, og det er egentlig de "trassanfallene" han har hatt. Sist var vi på klesbutikk og han skulle ha en ny fleece-jakke. Det er noe han bare måtte ha, for vi skulle på skogstur med telt dagen etter, dermed var det ikke noe alternativ å bare dra hjem. Jakka måtte prøves også, og han hylte så man skulle tro jeg mishandlet ham.

Men jeg tenker det er bare sånn det er. De som har barn selv forstår, og de som ikke har får bare tenke hva de vil.

[AnonymBruker]

Hehe.. Uff, må jo dra litt på smilebåndet når jeg leser historiene deres her :-)

Det er ikke like lett å være foreldre alltid nei :-)

Det var ikke inne på en matbutikk dette heller skjedde, Vi handlet mat inne på et kjøpesenter, det gikk fint, det var når vi skulle gå igjennom senteret for å gå ut at han helt plutselig fikk dette raserianfallet, for da løp han bort over gangen og skulle ta på alt, fant et stativ med bursdagskort utenfor Libris som han måtte ta ned å se på osv, det var da jeg sa at nå måtte han gå fint, det gjorde han ikke, og da jeg ga han valget mellom å holde meg i hånda eller sitte vogna, det var da han plutselig slang seg ned på gulvet og hylte som om jeg skulle ha vært stygg med han.

Og jeg måtte da som sagt bære en illsint unge ut igjennom senteret med vogna på slep! Det jeg er minst stolt av etter i dag er jo det at jeg fant fram en slikkepinne for at han skulle bli stille.. Men da hadde jeg som sagt tatt han med utenfor og prøvd å la han roe seg i flere minutter, og vi måtte gå til bussen. Jeg tenkte rett og slett at jeg kan ikke bære en hylskrikende unge inn på bussen.

Men jeg er jo redd jeg har forskjøvet problemet nå med at han tror han får en slikkepinne til slutt hver gang han gjør et sånt "stunt"..

Får ikke håpe det.

TS

Anonymous poster hash: c2735...de0

[AnonymBruker]

Joda, du kan forvente deg mer "stunt" siden du gav ham slikkepinnen..

Anonymous poster hash: 9ebce...7c2

[AnonymBruker]

Hehe.. Uff, må jo dra litt på smilebåndet når jeg leser historiene deres her :-)

Det er ikke like lett å være foreldre alltid nei :-)

Det var ikke inne på en matbutikk dette heller skjedde, Vi handlet mat inne på et kjøpesenter, det gikk fint, det var når vi skulle gå igjennom senteret for å gå ut at han helt plutselig fikk dette raserianfallet, for da løp han bort over gangen og skulle ta på alt, fant et stativ med bursdagskort utenfor Libris som han måtte ta ned å se på osv, det var da jeg sa at nå måtte han gå fint, det gjorde han ikke, og da jeg ga han valget mellom å holde meg i hånda eller sitte vogna, det var da han plutselig slang seg ned på gulvet og hylte som om jeg skulle ha vært stygg med han.

Og jeg måtte da som sagt bære en illsint unge ut igjennom senteret med vogna på slep! Det jeg er minst stolt av etter i dag er jo det at jeg fant fram en slikkepinne for at han skulle bli stille.. Men da hadde jeg som sagt tatt han med utenfor og prøvd å la han roe seg i flere minutter, og vi måtte gå til bussen. Jeg tenkte rett og slett at jeg kan ikke bære en hylskrikende unge inn på bussen.

Men jeg er jo redd jeg har forskjøvet problemet nå med at han tror han får en slikkepinne til slutt hver gang han gjør et sånt "stunt"..

Får ikke håpe det.

TS

Anonymous poster hash: c2735...de0

Selv om du kanskje gjorde noe dumt èn gang (slikkepinne for å stoppe trassanfall) så kan jeg love deg at ungen ikke er ødelagt for alltid Tenk nøye gjennom hvordan du vil reagere neste gang, eller enda bedre som noen sier over her, gjør ditt beste for å unngå slike situasjoner ved å engasjere og aktivisere barnet. Og ikke forlange at barnet skal sitte rolig i en vogn eller gå pent ved siden av vogna når dere går forbi veldig masse nytt, spennende, fargerikt og flott.

Anonymous poster hash: 69d91...9cc

[Tante-Sofie]

2-åringer har ikke nok hukommelse til å kalkulere på den måten etter én opplevelse, så det kan du ta helt med ro.

[AnonymBruker]

2-åringer har ikke nok hukommelse til å kalkulere på den måten etter én opplevelse, så det kan du ta helt med ro.

Stemmer ikke, hehe jobber med barn og de lærer tidlig hvilke knapper de skal trykke på.

Anonymous poster hash: 9ebce...7c2

[Tante-Sofie]

Stemmer ikke, hehe jobber med barn og de lærer tidlig hvilke knapper de skal trykke på.

Anonymous poster hash: 9ebce...7c2

Da anbefaler jeg deg sterkt å friske opp kunnskapene sine om barns kognitive utvikling, barn på 2 år er ikke i stand til å planlegge fremover i tid på en slik måte som kreves for å handle bevisst på den måten.