Gå til innhold

Fortjener ikke barnet en juridisk far?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Et lite barn har en far, men han bor langt unna og har aldri tatt del i barnets liv. Faren er også umulig å få tak i, uansett hva det gjelder.

Far har rusproblemer og forstår seg ikke på hvordan den virkelige verden fungerer. Han har nok en psykisk diagnose som gjør at han får et så forvridd syn på verden, men det skal jeg ikke uttale meg noe om.

Mor har gjort en stor innsats for at far og barn skal bli kjent, men etter barnets første levemnd forsvant far helt og det var ikke mulig å få til.

Mor møtte ny mann mens barnet var veldig lite og de er nå gift. Barnet har derfor vokst opp med en pappa og de har et sterkt bånd seg imellom.

Han har lyst å adoptere barnet, men det ser ut til å være en vanskelig prosess. Det skal ikke være umulig å adoptere små barn, men virker ikke som det er langt ifra.

I følge etatens retningslinjer skal det selvsagt gagne barnet, noe det gjør i dette tilfellet.

Biologisk far har ikke foreldreansvar, det er derfor ikke et krav at han samtykker for at det skal gå igjennom. Han kan uttale seg, men det gidder han ikke.

Barnevernet har foretatt "utredning" og stiller seg positive til adopsjon.

Forsatt er det avslag.

Selvom barnet har en juridisk far på papiret så er det ikke sånn i praksis. Hvorfor skal ikke barnet få en juridisk far? Her er det en mann som elsker han over alt i verden, som har stilt opp fra første dag, som har dedikert livet sitt til dette barnet og som vil gi barnet en trygg og sikker oppvekst. Men staten syns det er bedre at barnet har en juridisk far som gir faen, som ikke ønsker å se barnet sitt, som ikke gidder å svare mor når det er helserelaterte spørsmål som gjelder barnet (ift rett behandlig osv). Jeg klarer ikke å forstå hvordan det kan være best for barnet?

Hvis mor dør er det ingen sikkerhet i at barnet får bli boende i sitt hjem med mannen som alltid har vært pappa. Hvis mor og mannen hennes skulle skille lag (får håpe det ikke skjer, men det er jo alltid en risiko for at det kan skje i fremtiden) så har ikke barnet rett på samvær med mannen som alltid har vært pappa.

Hvis biologisk far føler for å komme inn i bildet etter mange år for å lage helvete også forsvinne igjen så skal det være helt greit?

Mor vil aldri holde tilbake informasjon om biologisk opphav for barnet, men ønsker å sikre barnets fremtid og sørge for at barnet vokser opp med trygge rammer rundt seg.

Dette ble litt rotete ser jeg, men får bare være. Syns det er så rart at staten er så firkanta når det gjelder stebarnsadopsjon, de burde jo se hver enkelt sak hver for seg. Hadde barnet hatt samvær med biologisk far så hadde jo ikke adopsjon vært i tankene engang, da hadde man jo tatt fra barnet noe.

Ved stebarnsadopsjon ønsker de at barnet selv skal samtykke til adopsjonen før det vurderes, men ved fjernadopsjon skal det være helt greit å flytte barnet vekk fra sitt biologiske opphav, sin kultur og sin arv, uten at barnet har noe å si. Mange av disse barna får vel heller ikke vite om sitt opphav engang?

Anonymous poster hash: b71e1...460

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Beste løsning er å slutte å få barn med menn som ikke vil ha dem. Bare slutt med det.

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Beste løsning er å slutte å få barn med menn som ikke vil ha dem. Bare slutt med det.

Har du lite å gjøre annet enn å spre kvalme? Slutt med hva? Barnet er født og har to voksne mennesker som elsker dey i livet sitt. Det er da den ideelle situasjonen for et barn.

TS, om situasjonen er som du beskriver skjønner jeg godt at du er frustrert! Jeg har dessverre ingen råd til deg, så jeg vil bare ønske deg lykke til :-)

Anonymous poster hash: b7823...3a5

AnonymBruker
Skrevet

Beste løsning er å slutte å få barn med menn som ikke vil ha dem. Bare slutt med det.

Hva vet du om det? Jeg ble uplanlagt gravid, men vi var 2 om avgjørelsen med å beholde barnet. Jeg var den som var i tvil om å beholde, jeg var redd for at han ikke ønsket barnet og ville ikke sette han i en situasjon der han ble far mot sin vilje.

Noen mnd ut i svangerskapet skiftet han tydeligvis mening for han forvant mer og mer fra meg. Han sluttet å snakke med meg, dro ut på fylla og var borte i lang tid uten at jeg fikk tak i han, virket likegyldig til alt rundt seg. Etter å ha prøvd i lang tid for å få forholdet til å fungere måtte jeg gi opp, man kan ikke fikse et forhold når kun den ene parten ønsker det.

Jeg ba han velge mellom det rølpete ungdomslivet og familielivet og han valgte bort meg og barnet. Han pakket kofferten og forsvant.

Så hva skulle jeg gjøre? Der satt jeg høygravid helt alene. Skulle jeg tatt abort da? Skulle jeg drept barnet på fødestua?

Nei!!!

Saken er den at dette barnet har en pappa og en far. Pappa som har vært der lengre enn barnet kan huske. Som har stilt opp og tatt til seg barnet som sitt eget fra starten av. Også har barnet en far, en som barnet ikke kjenner til og som ikke kjenner barnet, som aldri har vært der for barnet og som ikke ønsker å være der for barnet. Det eneste som forbinder barnet til denne mannen er dna.

Anonymous poster hash: b71e1...460

Skrevet

Glem det. Når dere er gift skal det i teorien ikke være så vanskelig. Får dere noen grunn for avslaget?

Skrevet

Beste løsning er å slutte å få barn med menn som ikke vil ha dem. Bare slutt med det.

Heldigvis har en relativt stor del av norges befolkning evnen til å tenke først også ytre seg. Det er en hendig egenskap, look it up and learn!!!

Jeg lurer på som de andre her hva begrunnelsen for avslaget var? Jeg er forøvrig helt enig med deg, dette burde vært gjort i en relativt lett vending.

AnonymBruker
Skrevet

Glem det. Når dere er gift skal det i teorien ikke være så vanskelig. Får dere noen grunn for avslaget?

Ja vi er gift.

De begrunner avslaget med at det ikke vil forrandre noe for barnet (altså at selvom han ikke adopterer så vil barnet fortsatt bo hos oss), noe som er helt idiotisk for slik er det jo alltid når det gjelder stebarnsadopsjon. De sier også at oppfostringstiden er kort (han har vært i barnets liv siden barnet var få mnd gammel så oppfostringstiden kan jo ikke være lenger enn den er).

De ønsker også at barnet skal samtykke, men pga sykdom / funksjonshemming barnet har så kan det hende barnet aldri kan samtykke fordi det ikke er sikkert at barnet noen gang kan forstå hva det betyr.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig jeg. Forstår at det er en stor greie og at det ikke er noe man skal ta lett på, men vi har vist de at dette er veloverveid.

Vi har fått avslag og klaget. De opprettholdt vedtaket med avslag etter klagen så nå går det til direktoratet over så vi får se.

Anonymous poster hash: b71e1...460

  • Liker 1
Skrevet

Da har jeg desverre ingen andre gode råd enn å fortsette kampen :blomst:

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...