Svikefull pappa...... Hjelp????

[Gjest Enkelte debattanter]

Heisan.

For å klargjøre det noen ikke forsto: Det er ikke å tenke på barnet å tvinge gjennom et samvær med en forelder som ikke er bra. Det er paragrafrytteri og misforstått rettferdighetssans, motivert av en litt trangsynt måte å se ting på, typisk av en som er forsmådd selv, eksempelvis, og ikke klarer å se utover sin egen virkelighet.

Vinklingen og argumentasjonen holder ikke vann, og er uten grunnlag i virkeligheten.

Det er ikke straff for et barn å beskyttes fra dårlige ansvarsløse foreldre. Det er ikke mangel på empati å ha intelligens nok til å se nyanser i en sak. Og det er ikke mangel på empati å beskytte barnets følelser - detter er så elementært at det nesten er litt synd å bruke tiden på å klargjøre det.

Jeg er også veldig enig i trådstarters tankebaner, og skjønner frustrasjonen som føles når du må være både en god omsorgsperson for et barn OG "barnevakt" for den andre forelderen - som FAKTISK mangler empati hvis han ikke er i stand til å se barnets behov og sette seg selv til side. Når han i tillegg ikke er en du kan stole på til å ta vare på barnet - så skal det bra begrensete personer til for å oppmuntre til dette, all den tid han ikke viser "vilje og evne". Selvsagt kan du ikke gå på tvers av en skriftlig avtale - men det kan jo heller ikke han! Og barnets sikkerhet må faktisk være viktigst.

2ne

[Gjest Noen debatanter]

At frustrasjonen til tider er svært høy blandt bostedsfoerldre og samværsforeldre mht tidligere partner er det ingen tvil om. I dette tilfellet er det en bostedsforelder gjør sitt beste for å opprettholde god kontakt. I andre tilfeller er det bostedsforeldre som forsøker å begrense kontakten.

Uansett hvilken av tilfellene det gjelder vil det å begrense barnets mulighet til samvær sjelden være en fordel for barnet. Heller ikke mht samarbeid på sikt. Det er med andre ord et langt steg mellom å hindre samvær og tvinge noen til samvær. I dette tilfellet er det barnet som savner samvær pga en drittsekk av en far. I andre tilfeller er det barnet som savner samvær pga en drittsekk av en mor (kansje en brannfakkel på kvinnesidene, men likevel sant).

Uansett hvem av foreldrene som begrenser samværet er det nesten altid basert på personlige ønsker/vinning. I dette tilfellet er det en far som ønsker frihet og kansje straffe mor. I andre tilfeller kan det være en mor som ønsker å straffe far eller ønske om bedre økonomi.

INGEN AV ÅRSAKENE ER AKSEPTABLE FOR DE SOM PRIORITERER BARNA.

De som ønsker å frata et barn samvær viser ingen empati for barnets behov. Ingen oppegående foreldre vil tvinge et barn til samvær det ikke ønsker. Det er det heller ikke snakk om i dette tilfellet slik noen debatanter later til å tro. Isteden er det snakk om å finne løsning som ivaretar barnets behov for samvær på en trygg og god måte. Når pappan slik som her, kan ha vist større intersse for å balansere på en knivegg mht lov og rett fremfor å ivareta sitt barn, har jeg stor forståelse for at Metteflette ønsker å sette hardt mot hardt ved å sette krav og evt forsøke å endre samværsavtalen til hva som er reelt. Men om debatantene som ikke er enig med meg leser hennes innlegg på nytt vil en se at det IKKE er aktuelt å nekte barnet samvær. Derimot er det et ønske om forutsigbare avtaler som holdes, uavhengig av hva avtalen tilsier, og på denne måten gi barnet større forutsigbarhet for hva som skal skje med samværet. Det er med andre ord snakk om å ivareta barnet og de forventninger det sitter med. Om forventningene kan justeres ved f.eks. en ny avtale SOM OVERHOLDES ser jeg ingen grunn til å nekte barnet vidre kontakt, tiltross for farens "noe utsvevende liv" utenom samværet.

Det er kjempefint at foreldre som Metteflette har evner til å se lenger enn sitt eget behov for å straffe barnefaren. At hun nå forsøker å få til en ny avtale viser langt større omsorg for barnet enn hennes eget behov for avstaraffelse av far, som i realiteten bare vil gå utover deres datter. Å sette ned foten å nekte et barn som har satt sin andre forelder på en pidestall vil ikke bedre tilværelsen for andre enn de foreldre som fokuserer på seg selv. Samværsnekt vil ALDRI være løsningen for et barn som mer eller mindre gråter seg i søvn av mangel med kontakt med en oppegående samværsforeldre.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Hvorfor betegnes det som å "straffe" far, når han selv gjør handlinger som tvinger frem reaksjoner?

Hvorfor er det en straff for barnefar å ta konsekvensene av egne handlinger?

Hvorfor er det en straff for far å bli avkrevet vanlig respekt, folkeskikk og omsorg for det barnet han har vært med på å sette til verden, og moren han har det med?

Måten dette skrives om, avslører den egentlige agendaen og dobbeltmoralen. Å svare samtlige trådstartere her inne med akkurat samme agenda, uansett hvor mange og unike tilfeller det er, begynner å bli meningsløst. De fleste klarer å ta for seg hvert enkelt individuelle tilfelle og svare på det, men dessverre ikke alle.

Når de fleste erklærer seg enige med trådstarter, og anerkjenner henens tanker, synes det formålsløst å fortsette ved et trykk på REPEAT.

Å beskrive de fleste barnefedre som hjelpeløse martyrer, ofre for kvinners grusomme egoisme mot sine egne barn, under dekke av å tenke på barnet, er på linje med å finne opp en begravelse for å ta seg en fridag.

FINT at barnefedre er på banen, FLOTT at trenden går mot at flere ser samarbeidsløsningr, SUPERT at det går mot nye tider. Men enkelte ting endrer seg visst aldri...

[Gjest Anonymous]

Hei 2ne.

Her snakker vi om 2 forskjellige ting.

Når jeg bruker beskrivelsen "å straffe mor eller far" har dette i utgangspunktet ingenting med barna å gjøre, men det blir det likevel altfor ofte.

Fedre kan, med samme våpen som mødre, forsøke "straffe" sin tidligere partner etter et opprivende samlivsbrudd. Jeg sier ikke at far til barnet forsøker å gjøre det i dette tilfellet, men at en del foreldre flytter langt bort i en prosess som unskyldes med andre årsaker er velkjennt. I dette tilfellet har altså far valgt å flytte 50 mil. Dette synes jeg er et eksempel på hvordan foreldre kan forsøke å straffe den andre part. Resultatet av denne avstraffelsen går kun utover barnet som får begrenset samværet. Det er dette jeg mener vi må få slutt på.

Det synes som om de fleste av oss er enig med Metteflette om at hun har gjort hva hun kan for å bedre situasjonen mht barnets savn av samværsforelder. Det jeg reagerer på er enkeltes forslag om å mer eller mindre nekte barnet samvær. Samtidig er det noen som snakker om å tvinge barnet til samvær. Jeg forstår ikke hvor debatanten har fått et slikt inntrykk av andre innlegg.

Å være forelder er krevende. Og mindre krevende blir det ikke om en av foreldrene viser manglende empati for barnet. Vi løser ikke slike problemer med at også den andre forelderen begrenser barnets mulighet slik enkelte mener bør gjøres. Metteflette har gjenntatte ganger indikert at hun ønsker at barnet skal få det samværet det har behov for om samværsforelder viser et minimum av stabilitet og troverdighet. Det er den form for vilje jeg ønsker å se hos flere foreldre.

Far til 2

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Barnet må BESKYTTES - det er derfor flere av oss mener at det beste er å begrense samværet. Nettopp av hensyn til BARNET. Hun skal slippe å bli skuffet fordi pappa svikter gang på gang på gang på gang. Mor - som omsorgsforelder - har faktisk en plikt på seg til å først og fremst ta hensyn til BARNET. I siste instans betyr det å nekte en ustabil, umoden og uinteressert far samvær.

Ting kan endre seg, mulig det kun er nødvendig å gjøre det i en periode, mulig det er nødvendig å gjøre det over lengre tid.

Uansett - det er BARNET som er viktig her, ikke faren!

[Gjest Madam Felle]

Jeg kan forstå gjest sitt svar som en reaksjon på den frustrasjonen en kan føle, men jeg tror ikke barnet eller du vil ha glede av å nekte samvær på lengre sikt.

En far som oppfører seg slik som i deres tilfelle fortjener naturligvis ikke samværet. Det gjør imidlertid deres datter. Ikke la frustrasjonen gå utover henne slik gjest anbefaller. (Jeg blir selv litt frustrert over at de som gir råd tilsvarende det gjest gjør ønsker å være anonyme uten nick).

Bidragsordningen bør være et naturlig middel å ta i bruk.

Spør trygdekonroret hva slags dokumentasjon som er nødvendig for å bevise manglende samvær og ta det i bruk de neste måndene. Og fortell gjerne far hva du er tvunget til å gjøre. Det er i utgangspunktet barnets behov for samvær du forsøker å ivareta med å legge mer press på far.

Om det skulle gå så langt som til rettsak regner jeg med at far må fremlegge bevis for bruk av fly eller togbiletter, evt bensinfylling iløpet av helgen i Bergen (men akkurat det behøver du vel ikke si til far).

Barn er følsomme. Deres datter er naturligvis kjempeglad i pappan sin og forstår ikke hvorfor hun ikke kan treffe han oftere. Om ikke situasjonen endrer seg betyr dette en vanskelig tid for deres datter og deg selv. Men dette er desverre situasjonen i enkelte tilfeller. Andre ganger er det motsatt (når bostedsforeldre følger gjest sitt råd). Det beste ville være om deres datter selv oppdaget hva som skjedde og hvorfor hun får så lite samvær. Det er desverre det eneste rådet jeg kan gi for øyeblikket.

Far til 2

Så du mener egentlig at den lille jenten skal måtte gå i mange år, og vente og vente på en som kommer når det passer han?

Begge foreldrene har ansvaret for at barna skal få en rolig, og bra oppvekst, og beklager, emn det får ikke denne jenten sånn som faren holder på. Hun får derimot skuffelser på skuffelser fordi faren ikke gidder å følge opp. Er det virkelig da i barnets beste at faren er involvert i livet hennes?

Jeg prøvde alt med faren til min sønn, og han også kom når det passet han. Han bodde bare 10 min unna, men ahdde aldri tid til å besøke gutten, og en dag holdt han seg bare unna. Heldigvis, for hadde han kommet i dag, hadde jeg bedt han ryke og reise på flekken.

Et barn har rett til samvær med begge foreldrene, men ikke for enhver pris. Og det er bare denne lille jenten det går ut over om moren aksepterer at faren fortsetter som han gjør. Et barn skal ikke måtte finne ut tingene selv, for det er mange skuffelser barnet kan slippe unna om moren faktisk klarer å ta en avgjørelse selv.

For en far bør ikke få lov til å skuffe et barn på den måten uten at det blir konekvenser for det. Jeg skulle selv dratt han for rettene, for å rett å slett tvunget frem et eller annet. For jeg hadde aldri akspetert en slik oppførsel igjen av noen. Det er tross alt barnet det går ut over, og det er ikke alle barn som har det best med å ha kontakt med begge foreldrene.

Til trådstarter: Dra han inn til megling, og fungerer ikke det, sett et ultimatum til han, for jenten din har ikke godt av å ha det på den måten. Og det er ditt ansvar å sørge for at den lille jenten har det bra.

[Gjest 2ne]

Sissi og Madam Felle;

[Gjest Muslingen]

2ne og Far til 2, dere er helt utrolige... Dere begynner å utbrodere i det vide å det brede, og kommenterer hverandres innlegg. MAN HAR FORSKJELLIG MÅTE Å OPPFATTE TING PÅ, DET ÊN MENER KAN KANSKJE OPPFATTES ANNERLEDES HOS EN ANNEN. Og så har man det gående....

Madam Felle og Sissi:

Mange glemmer at det er BARNA det handler om, ikke de voksne. Slik jeg ser det har ikke vi voksne RETT til noenting. Det er BARNA som har KRAV på oss voksne! Det er jobben vår å skape en trygg og god oppvekst. Og en slik far som Metteflette beskriver, skaper bare angst og usikkerhet. Jeg har selv vokst opp med en far som ikke lignet grisen, og vet hva det kan gjøre med et lite barn. Da er det opp til den andre forelderen å skjerme barnet.

[Gjest Anonymous]

Problemet er at moren ikke har myndighet til å skjerme barnea mot en far som er kriminell og en dårlig rollemodell for barna. Han kan få medhold i retten. Da kan ikke moren gjøre noe for å skjerme barna for denne personen som er så skadelig for barna at de faktisk får behandling innen barne og ungdomspsykiatrien pga han. En far som kommer med drapstrussler overfor moren og indirekte lar barna inngå i disse trusslene, har likevel samvær med faren. Moren kan få voldsalarm og han kan få besøksforbud. Barna derimot har ingen rettigheter for å beskyttes mot denne mannen.

Både politi, barnevern, barne og ungdomspsykiatrien og legen vet hva som skjer. Likevel er domstolen øverste instans. Det vedtaket som er fattet der kan ingen andre forandre. Hvis moren likevel holder barna tilbake kan hun få bøter og det kan også brukes mot henne i en ny rettsak.

Det jeg prøver å si er at man som mor faktisk ikke har mulighet til å ivareta barnas behov. Man må bare vente og håpe på at samværet med faren ikke gir barna varige fysiske eller psykiske skader.

[Bridget Jones]

Faren til mitt største barn brydde seg litt i begynnelsen, helt til jeg fant ut at hver gang han hadde barnet ble det plassert hos en annen i familien. Da sa jeg at han ikke trengte og ha henne, og det tror jeg ikke han ble lei seg for (det er vel 10 år siden vi så han sist)

[Gjest Far til 2]

Jeg ser jeg er uenig med noen av debatantene her inne og aksepterer det. Men fortsatt mener jeg det er feil å nekte et barn samvær med en oppegående forelder, - selv om det skulle gå flere år. Jeg har selv vært vitne til 2 tilfeller hvor barnet i det ene tilfellet ikke hadde truffet faren på 7 år (2-9 år) og i det andre tilfelle var det gått 11 år (1-12 år). I begge tilfellene har de som dengang var barn nå et kjempegodt forhold til fedrene.

Men ser som sagt at dere mener at barn ikke bør ha samvær i tilfeller der samvær har vært umulig/vanskliggjort av en av foreldrene. Jeg får akseptere denne uenigheten, og håper barna også aksepterer at de frem til de ble voksne er blitt fratatt muligheten til samvær med samværsforelder. Hvor mye glede barn har av å bli fratatt muligheten til samvær vet nok bare dere som er positiv til dette. Kansje dere har opplevd det og derfor ser det med andre øyne enn meg.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Skal vi bare for ordens skyld plassere HVEM som har fratatt dem muligheten - det er far selv, når han svikter.

Muslingen kan for øvrig begynne å legge merke til hvem som skriver hva.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Til metteflette: hold deg unna rettssystemet hvis du kan.... Det er nemlig helt riktig som gjest sier at en dommer kan bestemme at barnet SKAL ha samvær uansett hvor skadelig dette er for barnet. Så lenge du ikke har en rettskraftig avtale har du mye større muligheter til å gjøre det som er best for barnet.

Jeg hadde ikke gått til sak for å prøve å "regulere" noe som helst. Da ender du med en avtale som spesifiserer samværet (og som far da kan bruke for å redusere bidraget) og dersom DU ikke følger den opp, kan han gå til namsretten og DU idømmes bøter. Samtidig har ikke du noen som helst sanksjonsmåter overfor han, og hvorfor iallverden er det mer trolig at han følger en dom el. fra retten enn de avtaler dere sammen har satt opp?

[Gjest Anonymous]

Er dett det beste for jenta på sikt?

Forøvrig vil mor da komme svært uheldig ut i en evt rettssak, og det gagner vel hverken mor eller datter?[/quote

Det var jeg som var den første gjesten her.

Ja, jeg tror det er det beste for jenta på sikt. Jeg har selv gjort det. Jeg nektet faren samvær i nesten 6 mnd. Han hadde samvær når han skulle. Men det var mye drittkasting, overså ungen vår utenom samværene, tok ikke tlf, svarte ikke på mld etc. Nå skal det sies at jeg ikke ringte/sendte mld i hytt og pine. Han var kort sagt ikke interessert i noe samarbeid med meg. Dette merket ungen, selv om han var liten da. Jeg angrer ikke på at jeg nektet han samvær. For når han senere fikk samvær igjen, oppførte han seg ok. Og det har ikke vært mer tull. Venner blir vi aldri, men nå samarbeider vi godt.

Det blir heller ikke rettsak så lett som enkelte later til å tro. Vi hadde møte med advokatene våre tilstede og ble enige der (ble ikke enige på familievernkontoret). Først må man ha 3 timer på familievernkontoret, før man kan gå videre og fremme sak.

For å si det slik: Jeg kan ikke se at denne faren her stiller så sterkt i en sak, når han hittil har brydd seg minimalt. Mens mora t.o.m har lånt han leiligheten sin ved samvær (all ære til henne). Men! Hvor lenge skal hun la han ture frem som han vil? Er DET til jentas beste??

[Gjest Anonymous]

Men fortsatt mener jeg det er feil å nekte et barn samvær med en oppegående forelder. Far til 2

[Gjest Far til 2]

Men fortsatt mener jeg det er feil å nekte et barn samvær med en oppegående forelder. Far til 2

[Gjest ikke innl *Fiona*]

"som hun tydeligvis elsker over alt på jord"

Ja, altså - kjærlighet og ikke minst barns kjærlighet til voksne er rare greier, med ganske mange underliggende faktorer. Å spille på sentimentalitet for å få mødre til å virke fæle blir jo litt stusslig - hva med å snu det litt på hodet slik at ansvaret havner der det skal da:

"faren, som åpenbart ikke elsker sin datter over alt på jord"... Voksne skal stå til ansvar for egne handlinger, og beskytte barn så langt det er mulig. En far som er følelsesmessig inkompetent, skal han forsvares for enhver pris fordi det virker mest rettferdig, uansett hvordan det vil påvirke barnet i negativ retning? Jeg mener nei.

"Om du er blant dem som mener at hun ikke skal få ha slikt samvær må du naturligvis bare argumentere for det"

Maken til overlegenhet...

"Det far har gjort er ikke bra. Men det gjør ikke situasjonen bedre om barnet skal fratas mer samvær. til tross for at det er det enkelte av dere ønsker å gjøre"

I tillegg til å være litt dårlig og utydelig skrevet, står det jo rett og slett INGENTING i det avsnittet, annet enn at du strekker deg ganske langt for å unnskylde en far (uansett om du ikke har argumenter) tilsynelatende for barnets skyld.

Vel, far tenker ikke på barnet, det er jo det som er hele problemet. Men det skal vi selvsagt se bort i fra, for i henhold en Kardemomme-mentalitet hvor alle skal være greie og snille er det "riktigst" at det opprettholdes samvær.

Hadde mødre sviktet ungene sine slik mange fedre gjør det, hadde vi hatt et rabalder uten sidestykke. "Stakkars unger, hvordan kan en mor være slik mot sine egne barn! Umoralsk! Umenneskelig! Skammelig! For en skrekkelig mor, ta barna fra henne!"

Jada. Men å prøve å si det om en FAR - nei, det er ikke helt i tiden akkurat nå, nå skal fedrene ha medalje fordi de endelig er på banen, og hver minste lille time de nedlater seg til å bruke på barnet (uansett hvilken kvalitet, eller manglende sådan, det er på samværet)skal tas imot som manna fra himmelen eller noe. Halleluja...

Barn er ikke en premie for gode hensikter, gode hensikter er ikke verdt noen ting hvis de ikke følges opp av handlinger. Vet dere hva jevnlig, gjentatt avvisning gjør med et barns undebevissthet og selvfølelse? Hva slags lærdom et barn tilegner seg av det?

Det må være bedre å være omgitt av de som bryr seg ubetinget, og viser det. Det har ingenting med "straff" overfor far å gjøre, det har med å tenke på langsiktige konsekvense for barnet.

Om barnet senere ønsker å etablere kontakt, får det komme med tiden. Enkelte slike historier ender lykkelig, andre ender med fortsatt avvisning. Men å utsette små barn for det unødvendig, er bare uansvarlig og bør unngås.

[Gjest Far til 2]

"som hun tydeligvis elsker over alt på jord"

Ja, altså - kjærlighet og ikke minst barns kjærlighet til voksne er rare greier, med ganske mange underliggende faktorer.

...

Du har misforstått meg tror jeg.

Det er ikke fars behov som er det primære. Det er barnet.

Glem far. Glem mor. Ihvertfall for en kort stund. Se hvilke ønsker barnet har. Om barnet ønsker samvær kan jeg ikke se gode grunner til å frata barnet en slik rettighet.

Som voksne kan vi være forbannet. Vi kan være skuffet og frustrert. Men det gir oss ingen rett til å handle på barnets vegne å frata det samvær som det ønsker.

I tilfellet til Metteflette medfører det ekstraarbeid. Massevis av ekstraarbeid. Likevel mener jeg barnet har rett til samvær med pappa'n når dette er mulig. Det som kansje bør gjøres er å skjerme barnet for tilbud om samvær som ikke kan overholdes. Slik sett kan alle lovnader om samvær avtales mellom bostedsforeldre og samværsforeldre, og bekreftes som en possitiv overaskelse ovenfor barnet kort tid før samværsforelder ankommer.

"Om du er blant dem som mener at hun ikke skal få ha slikt samvær må du naturligvis bare argumentere for det"

Maken til overlegenhet... .

Også her er vi uenige. Det er vel ikke ovelegenhet å si at du må argumentere for dine synspunkter. Tvert i mot.

Du kan fortsatt gjøre ditt beste for å følge farens metoder og begrense samværet. Jeg synes fortsatt det er feil.

"Det far har gjort er ikke bra. Men det gjør ikke situasjonen bedre om barnet skal fratas mer samvær. til tross for at det er det enkelte av dere ønsker å gjøre"

I tillegg til å være litt dårlig og utydelig skrevet, står det jo rett og slett INGENTING i det avsnittet, annet enn at du strekker deg ganske langt for å unnskylde en far (uansett om du ikke har argumenter) tilsynelatende for barnets skyld.

Vel, far tenker ikke på barnet, det er jo det som er hele problemet. Men det skal vi selvsagt se bort i fra, for i henhold en Kardemomme-mentalitet hvor alle skal være greie og snille er det "riktigst" at det opprettholdes samvær.

Det som står der er at barnets situasjon blir ikke bedre om BEGGE foreldrene oppfører seg like dårlig. Om din samboer,ex, eller hva som helst blir kjørt ned av en fyllekjører bør det likevel ikke medføre at du setter deg i bilen og gjør det samme.

"Hadde mødre sviktet ungene sine slik mange fedre gjør det, hadde vi hatt et rabalder uten sidestykke. "Stakkars unger, hvordan kan en mor være slik mot sine egne barn! Umoralsk! Umenneskelig! Skammelig! For en skrekkelig mor, ta barna fra henne!"

Jada. Men å prøve å si det om en FAR - nei, det er ikke helt i tiden akkurat nå, nå skal fedrene ha medalje fordi de endelig er på banen, og hver minste lille time de nedlater seg til å bruke på barnet (uansett hvilken kvalitet, eller manglende sådan, det er på samværet)skal tas imot som manna fra himmelen eller noe. Halleluja....

Nå må du holde tunga rett i munnen. Du sier bl.a. "Hadde mødre sviktet ungene sine slik mange fedre gjør det, hadde vi hatt et rabalder uten sidestykke."

Men det er jo akkurat det du gjør når du fratar barnet den siste rest av samvær. "Om far fratar barnet mye av samværet skal jeg jammen frata det resten". Synes du virkelig det er riktig ? Og du gjør det uten at du mener det er skammelig eller umoralsk.

Barn er ikke en premie for gode hensikter' date=' gode hensikter er ikke verdt noen ting hvis de ikke følges opp av handlinger. Vet dere hva jevnlig, gjentatt avvisning gjør med et barns undebevissthet og selvfølelse? Hva slags lærdom et barn tilegner seg av det?.[/quote']

Det er jo dette vi er uenige om. Hvilke gode hensikter er det å frata et barn den siste rett av mulighet til samvær? Og hvilken lærdom tilegner et barn seg av slike handlinger ? Om en av foreldrene viser manglende empati gir ikke dette den andre forelderen en automatisk rett til å gjøre det samme.

Og hvem blir avvist. Den som tilbyr barnet samvær eller den som gjør sitt beste for å forhindre det ?

På disse sidene har vi hørt fra barn (nå bvoksne) om bostedsforeldre som enten bare har snakket negativt om samværsforeldre eller foreldre som har fratatt barn mulighet til samvær. I voksen alder har disse meneskene lært seg å se hva de har blitt utsatt for og hvorfor. Resultatet har altfor ofte blitt at de har kuttet kontakten med den forelderen som har utsatt dem for dette. Kansje vi alle skulle vise litt mer "storsinn" og begrense den maktmisbruk som er mulig å gjennomføre ovenfor barna. Først da viser vi ekte kjærlighet og ønske om å imøtekomme deres behov.

Far til 2

[Gjest Hvor ble det av saken?]

Kanskje far til 2 burde starte sin egen tråd med det han har på hjertet? Greit nok at det sikkert finnes urimelige mødre som nekter far samvær av ymse urimelige årasker, men forstår ikke helt hvorfor dette skal diskuteres under denne tråden?

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Så enig så enig.

"Om barnet ønsker samvær kan jeg ikke se gode grunner til å frata barnet en slik rettighet"

Neivel, da får du lese det som er skrevet om igjen. Det står tydelig hvilke grunner det er til det, noe du selv er enig i litt avhengig av hvem du svarer, så jeg får bare be deg lese om igjen.

"samvær med pappaen når dette er mulig" Definer mulig. Et samvær kan, hypotetisk, GJENNOMFØRES ved å plassere barnet i et rom sammen med en full person om så er ikke sant? Men det er ikke den typen "samvær" vi ønsker for et barn er det det? Tror vi BARNET ønsker det?

SAMVÆR, det må ligge kriterier i bunnen her, et av dem at det ikke er uheldig for barnet. DET er debatten her, ikke all slags usaklig kverulering rundt emnet.

"Det gir oss ingen rett til å ta fra barnet det samværet som det ønsker" - neivel? Barnet skal ikke fratas samvær uansett kvaliteten på samværet? For en uforsvarlig holdning! Fullstendig uten tanke for barnet!

Et barns dømmekraft i så måte kan jo også diskuteres - et barn vil helt sikkert både ønske samvær og forsvare pappa så langt som bare det - UTEN at det er noen som helst indikasjon på at far er egnet - DEN bedømmelsen er ikke et barn i stand til å ta, det er derfor vi som oppegående voksne må beskytte dem, DERSOM vi ser over tid at en voksenperson ikke ivaretar barnets beste.

Fyllekjører? Hallo... Skal vi bevege oss innenfor sfæren på samme planet?

Om far fratar barnet mye samvær skal jeg jammen frata det resten...? Hallo..? LA8PV, er det noen der? FAR skuffer, FAR svikter, FAR er et dårlig forbilde - skal vi beskytte BARNET da eller de voksnes ego? Nei, å beskytte et barn er ikke skammelig eller umoralsk. (Dette som regnes som retorisk spørsmål...?)

Evne til empati sidestilles med ønske om å la barnet opprettholde negativt samvær - hvilken logikk legger du til grunn her?

"Og hvem blir avvist? Den som tilbyr barnet samvær eller den som gjør sitt beste for å forhindre det?"

??????

BARNET blir AVVIST av han som IKKE OPPFYLLER sine forpliktelser!! Hva med den tematikken er spesielt vanskelig å oppfatte?

Storsinn, ekte kjærlighet - fantastiske ord, hvis de er fulgt av handling.

Man skulle tro det gjaldt for fedre også, overfor barnet, som vel er det vi skal ha i fokus...? Men det er selvsagt mye bedre å ri misforståtte prinsipper om retferdighet enn å ta ansvar for ord og handlinger. DET vil sikkert et barn være takknemlig for...