Svikefull pappa...... Hjelp????

[metteflette]

Nå trenger jeg noen gode råd, fra noen som kanskje er i samme situasjon eller som ser en annen løsning enn det jeg gjør.

Jeg er alenemamma til ei flott jente på 5 1/2 år, og vi bor i Rogaland. Jeg har vært alene med henne i 3 år. Pappaen flyttet til Oslo med engang etter bruddet, og vi inngikk en avtale om at hvis han kom over engang i mnd, så skulle jeg sponse inntil 2000,- på billetten. Siden dengang er reglene blitt endret bl.a med hensyn til bidrag. Så nå inngikk vi en avtale om at han betaler minstebidrag 1200,- mot at han besøker datteren så ofte som mulig, ihvertfall 3 ganger pr halvår.

Han har sviktet totalt på dette området, og jeg har virkelig prøvd alt, har tom lånt vekk leiligheten min til ham mens han var her.

Datteren min takler ikke dette lengre, hun sliter med dette å ikke vite når hun ser pappa neste gang. Og ikke har han vært villig til å inngå faste telefontider, så det kan gå en uke mellom hver gang han ringer, for så å plutselig ringe fire dager på rad, før det blir stilt igjen.

Siste gangen han kom så brøt han alle avtalene vi hadde, og det midt i eksamenslesingen. Han skulle komme kl 17, kom kl 21.45. Det er sent for ei jente i den alderen. fikk plutselig sms på lørdagen om at hun ble levert kl 9 søndag morgen. Det var ikke snakk om at jeg kanskje hadde planer eller noe slikt. Det gir han totalt F... i. Og hele uken etterpå og ennå kan plutselig jentungen stoppe opp å spørre f.eks: hvorfor vil ikke pappa være mer med meg, og kan gråte lenge.

Jeg vet jeg har vært snill, men jeg vil bare det beste for jentungen, men nå er det nok.

Kan noen gi meg noen råd?? Skal jeg sette hardt mot hardt og kutte all kontakt, eller kjøre det til retten?? Noen som har erfaring her.....

[Gjest Anonymous]

Hvis du vil det beste for jentungen, så ikke la han ha samvær mer. Nekt han samvær og all kontakt. Da blir det opptil han å gå videre med det. Og hvis han gjør det, ønsker han virkelig samvær. Men da må det også ordnes en skikkelig samværsavtale.

Lykke til!!:-)

[Gjest Anonymous]

Hvis dere har en skriftlig samværsavtale kan du ikke nekte faren å ha samvær med barnet. Da kan du få bøter for å nekte faren samvær. Da er det i så fall du som må gå til rettsak for å forandre avtalen.

Er enig i at det er vanskelig og frustrerende for både deg og barnet å aldri vite når faren kommer. Kjenner meg veldig godt igjen i denne problemstillingen.

Hvis dere ikke har skriftlig avtale kan du nekte samvær. Men tenk deg godt om. Hvis han er en god far vil det sikkert også være et tap for barnet å miste all kontakt. Fortell han evt hvor viktig det er for barnet at han holder avtaler.

Jeg synes faktisk samværsforelderen også burde ha noen plikter. De burde også fått bøter hvis de ikke vil ha samvær i henhold til samværsavtalen. De har ikke noe ansvar. Mens den som har hovedomsorgen alltid har ansvaret, også i samværsforelderens faste helger hvis denne har andre planer. Samværsforeldrene får tross alt fradrag i bidraget for å være sammen med barna.

Håper dere finner en løsning på dette som er til barnets beste.

[Gjest Far til 2]

Jeg kan forstå gjest sitt svar som en reaksjon på den frustrasjonen en kan føle, men jeg tror ikke barnet eller du vil ha glede av å nekte samvær på lengre sikt.

En far som oppfører seg slik som i deres tilfelle fortjener naturligvis ikke samværet. Det gjør imidlertid deres datter. Ikke la frustrasjonen gå utover henne slik gjest anbefaller. (Jeg blir selv litt frustrert over at de som gir råd tilsvarende det gjest gjør ønsker å være anonyme uten nick).

Bidragsordningen bør være et naturlig middel å ta i bruk.

Spør trygdekonroret hva slags dokumentasjon som er nødvendig for å bevise manglende samvær og ta det i bruk de neste måndene. Og fortell gjerne far hva du er tvunget til å gjøre. Det er i utgangspunktet barnets behov for samvær du forsøker å ivareta med å legge mer press på far.

Om det skulle gå så langt som til rettsak regner jeg med at far må fremlegge bevis for bruk av fly eller togbiletter, evt bensinfylling iløpet av helgen i Bergen (men akkurat det behøver du vel ikke si til far).

Barn er følsomme. Deres datter er naturligvis kjempeglad i pappan sin og forstår ikke hvorfor hun ikke kan treffe han oftere. Om ikke situasjonen endrer seg betyr dette en vanskelig tid for deres datter og deg selv. Men dette er desverre situasjonen i enkelte tilfeller. Andre ganger er det motsatt (når bostedsforeldre følger gjest sitt råd). Det beste ville være om deres datter selv oppdaget hva som skjedde og hvorfor hun får så lite samvær. Det er desverre det eneste rådet jeg kan gi for øyeblikket.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Glemte å si at hvis du nekter faren samvær, kan dette brukes mot deg i en evt. rettsak.

[Gjest Far til 2]

PS!

Min referanse til "gjest" gjelder første svaret du fikk.

Far til 2

[metteflette]

Takk for svar, det hjelper med litt objektiv respons. Mine omgivelser er farget av hva som allerede er skjedd.

Datteren min forguder pappaen sin og det vil jeg bare la henne gjøre. Før eller siden vil hun desverre se hans sanne vesen... Jeg kommer heller ikke til å nekte pappaen samvær i første omgang. Han får en siste sjanse, nettopp fordi datteren min fortjener samvær. Men bryter han en eneste avtale som vi skriftlig er enig om, så blir konsekvensen rettslig. Da vil jeg ha full foreldrerett og heller prioritere samvær med farmor og farfar. De er fantastiske og like oppgitt over sønnen som jeg er.

Igjen tusen takk for svar :-)

[Gjest 2ne]

Heisan!

Her har vi et bra eksempel på at 50-50 deling er en latterlig løsning, vel...

Det finnes enkelte mennesker, selvsagt både blant menn og kvinner, men hyppigheten ser ut til å være størst hos menn (uten at dette er en invitasjon til å plukke fra hverandre årsaker til den forskjellen) som enkelt og greit viser liten interesse for sitt eget barn. Å si at et barn "fortjener" en forelder som viser liten interesse/omsorg/kjærlighet er en uttalelse som i beste fall er formet av tykke rosa briller, trangsyn og prinsipprytteri.

I utgangspunktet bør et barn selvsagt ha kontakt med begge foreldre. Hvis samværet med en av foreldrene er mer desktruktivt enn trygt, identitetsskapende og positivt, synes jeg det må være en selvfølge at begrepet "fortjener" bør revurderes.

I dette tilfellet (ser det ut til, hvis jeg har forstått det rett), og i mange mange andre, opplever barnet mer avvisning enn kjærlighet. At et barn må gjennom det gang på gang for at loven sier det, synes jeg er direkte kvalmt. Hvis du har god kontakt med farmor og farfar, synes jeg det er fantastisk - fordi i fremtiden en gang, når kanskje far tar til vettet, er det skapt bånd der - mange andre ville kanskje kuttet ut farmor og farfar som en slags "kollektiv straff" og dermed brent alle broer.

Faren er sikker en grei fyr han, men betydningen av å være far har han iallfall IKKE skjønt. Jeg synes selvsagt at enhver forelder bør strekke seg LANGT for å ivareta barnets rett til å ha to foreldre - men det viser seg også at det er en temmelig hårfin grense mellom å være samarbeidsvillig på den ene siden, og rett og slett sy puter under armene på ham og bare oppmuntre til videre unnasluntring på den andre siden. Nok av eksempler på av kvinner blir "mammaer" for mannen også, og jeg vet ikke jeg - bør ikke mannen like gjerne kunne ta ansvar SELV uten å bli dyrket frem til det?

Det blir jo sånn - vi unnskylder pappa, og barnet taper i lengden - ikke nok med at han beholder helgen-status, smellen blir enda større når barnet innser sannheten og mor ser ut som en dott. Klassisk...

Hva med familierådgivning? Eller som du sier selv, på en eller annen måte få alvoret til å gå opp for ham? Ikke alle har like lett for å binde seg følelsesmessig. Kanskje hvis han snakket oftere med henne i telefonen, fikk tilsendt bilder, tegninger etc. Jeg vet ikke jeg, HVOR følelsesløs han er, hvis han har NULL interesse og bare oppfører seg som om det skulle være en lusen plikt så er det kanskje noe annet, men hvis han er snill mot henne de få gangene han ser henne, så er det jo kjempe synd at han ikke forstår omfanget og viktigheten av dette. Og det er jo absolutt hans tap, hvis han ikke klarer å følge opp. Selvsagt barnets også, men en kan jo diskutere hva som er verst, å ha et trygt og godt, ikke sviktende, men svært bekreftende nettverk uten pappa - eller gjentatte skuffelser og avvisning, fra en person som i utgangspunktet kunne vært en viktig person.

For øvrig blir det jo faktisk folk av dem som vokser opp med adoptivforeldre, homofile foreldre, besteforeldre også, så å saliggjøre enhver form for foreldrekontakt tror jeg er verre enn å kalle en spade en spade.

Selvsagt individuelt. Jeg regner ikke hvert ord jeg har skrevet for å være nødt til å gjelde akkurat deg - du vet dette best selv, og du høres ut som om du tenker veldig riktig ved å prioritere barnet ditt og ikke minst det at du holder kontakt med besteforeldrene er flott - da vil faktisk relasjonen alltid være der, og hun vil forstå når hun blir stor at det er pappa som svikter, ikke du eller besteforeldrene.

Prøv å unngå rettssak, hvis det er mulig... Prøv alt annet først. En rettssak vil kanskje være enda mer opprivende og skape enda større kløft. Hva synes farmoren og farfaren om en eventuell rettssak, ville de støtte deg?

[Gjest Far til 2]

Nå gjelder ikke denne diskusjonen felles omsorg 2ne.

Det du kaller 50/50 har sansynligvis aldri vært aktuelt i dette tilfellet. En løsning med felles omsorg mener jeg burde være et UTGANGSPUNKT ved samlivsbrudd og ikke en løsning alle SKAL praktsisere.

Fortsatt mener jeg at barn "fortjener" (slik du beskriver det) 2 foreldre, men når en av foreldrene, som i dette tilfellet ikke viser de nødvendige egenskapene kan det ikke fungere. Med felles omsorg som utgangspunkt ville kansje denne lille jenta fortsatt savnet pappan sin ettersom ordningen ikke ville la seg praktisere av flere årsaker. Det er viktig at også yngre menn forstår at de må ivareta barns behov etter et samlivsbrudd. Med dagens praksis sier vi langt på vei at fedrene er unødvendige og bør komme på besøk som "en grei onkel" en gang imellom. Det synes jeg er feil.

Du sier vidre at mannen bør ta ansvar selv, noe jeg forøvrig er enig i. Men da kommer vi også inn på det økende antall rettsaker som nå skjer rundt om. Det er kansje en egen diskusjon ?

Jeg synes innlegget ditt (2ne) virker forholdsvis mannsfiendtlig. At det finnes dårlige fedre er vel ingen hemmlighet, og dette er noe vi bør gjøre noe med for barnas skyld. At det også finnes dårlige mødre er det få som roper opp om.

Metteflette ser ut til å gjøre en god jobb mht barnets behov. At hun er frustrert over den fraværende faren er vel forstålig. Jeg vil gå så langt som å si at det er godt hun er litt frustrert. Det betyr at hun også ser at barnet har godt av mye kontakt med faren. Derfor er det også så tragisk at faren flyttet så langt umiddelbart etter bruddet. En egoistisk handling som gir liten grunn til sympati for hans valg.

Far til 2

[Gjest Muslingen]

Ikke begynn dere to igjen....

Metteflette, du må slutte å sy puter under armene på barnefaren. JEG ville feks aldri lånt bort leiligheten min for at far og datter skal ha samvær.

Jeg gjorde alt jeg kunne for at MIN datter og hennes far skulle få god kontakt. Men til slutt måtte jeg innse at det ikke var mitt ansvar... Det er ikke opp til MEG å skape et godt forhold mellom far og datter. Det jeg kan gjøre er å samarbeide, men nærheten mellom far og datter er fars ansvar.

Jeg ville ha tatt kontakt med familievernkontoret for å spørre om råd.

[Gjest 2ne]

Selvsagt synes du innlegget mitt virker mannsfiendtlig...

For øvrig skrikes det jaggu mye høyere opp om dårlige mødre enn dårlige fedre... Dårlige fedre er en (ikke alltid rettferdig!) klisjé, men en dårlig mor er for de fleste helt uakaeptabelt umoralsk og det nedrigste av det nedrige. Her viser du bare din egen dobbeltmoral...

[Gjest 2ne]

Muslingen, da kan du vel be ham slutte å henvende seg til meg... siden jeg forholder meg til trådstarter.

[Gjest Anonymous]

Det beste hadde naturligvis vært at loven i utgangspunktet ga barnet rett til like mye samvær med begge foreldrene.

I dag blir fedre nesten altid satt på sidelinja og delevis fratatt muligheter til samvær i mange tilfeller. Umodne menn misforstår signalene mht deres tistedeværelse og tror myndighetene mener de ikke er ønsket under barnets oppvekst slik barnefaren i dette tilfellet gjør. Dette er naturligvis tragisk for barnet.

Også Metteflette hadde sansynligvis hatt stor glede av at barnefaren tok det ansvaret han burde. Da kunne hun få tatt sin utdannelse og valgt karriere på lik linje med andre foreldre. Det har hun ikke fått mulighet til ettersom faren stakk av til Oslo og etterlot barnet uten den omsorgen det i utgangspunktet burde hatt krav på. Hun har imidlertid vist stort ansvar og mye omsorg for å sikre barnet kontakt med pappan sin. Det skal hun ha ros for og vil når barnet vokser opp kunne se det i øynene og fortelle hvilke tiltak som var gjort for å endre den situasjonen barnet har kommet opp i. Det er desverre altfor mange mødre som isteden velger motsatt løsning, noe som gir store problemer for deres kontakt med moren i "voksen" alder (ref tidligere saker på disse sidene).

Far til 2

[Gjest ikke innl *Fiona*]

"Umodne menn misforstår signalene mht deres tistedeværelse og tror myndighetene mener de ikke er ønsket under barnets oppvekst slik barnefaren i dette tilfellet gjør. Dette er naturligvis tragisk for barnet. "

Stiller spørsmål ved dette, da ingen mann, umoden eller ikke, bør unntas for rimeligheten i at voksne faktisk er ansvarlige for egne handlinger. Skal menn unnskyldes fordi de er umodne, når de er det? Hva slags slingringsmonn gis andre når de bare gjør sitt beste da?

En LITT naivistisk måte å se dette på, og slike uttalelser gjør vel heller sitt til at mødre tviholder på sin rett til å forstå barnets beste, enn til å føye en far som ikke stiller opp. Herregud! Hva umodne menn tror myndighetene vil bør for svarte være revnende likegyldig - de burde "villle" noe selv og være med på å bedre betingelsene, hvis det er så viktig for dem.

Enig med de her som foreslår familievernkontor, det er helt sikkert bedre å begynne der uansett, enten det blir rettssak eller ikke.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Så lenge dere ikke har en avtale som enten er dom eller rettsforlik, eller er stadfestet av fylkesmannen, så vil du IKKE få bøter om du nekter faren samvær.

Såvidt jeg forstår så har dere en skriftlig avtale? Hvis så er tilfelle ville jeg satt hardt mot hardt, og krevd at han følger den. Gjør han ikke det så er det kroken på døra. VIlle også gjort det om det "kun" er en muntlig avtale - men da er det lettere å "misforstå" hva dere er blitt enige om.

Ditt ansvar er ikke å tilrettelegge for far. Er han umoden og ansvarsløs, så er det hans problem og ikke ditt. Jeg er helt sikker på at du greier å formidle til din datter på en ordentlig måte hvorfor hun ikke får treffe pappan sin. Jeg er også helt sikker på at det er MYE bedre for henne, enn de gjentatte skuffelser.

Det finnes pr. i dag ingen sanksjoner mot en far som ikke følger opp sitt ansvar som far. Det betyr faktisk at du som er mor og har omsorgen for barnet, må ta konsekvensen av dette, og gjøre det som er best for barnet. Tror du selv at det er at du sliter deg ut for å få far på banen, for å tilrettelegge for far, for å bygge opp under hans "farskap", når han så tydelig viser at han ikke vil/gidder? Tror du gjentatte skuffelser er godt for henne?

Jeg forsto at du har god kontakt med fars familie. Bruk dem - men kutt ut faren. Ikke la han ødelegge barnet!

lykke til.

[Gjest Anonymous]

Virker som faren er ekstremt umoden eller har en problemfylt hverdag.

Hvor gammel er han? Sliter han med andre personlige problemer?

[Gjest Far til 2]

Å svare på farens manglende empati for barnet bør ikke medføre at mor viser tilsvarende manglende forståelse for barnet.

Det er en del som insinuerer at barnet bør fratas retten til samvær med far. Om så skjer viser det bare hvor lite empati også mor har for barnets følelser.

Metteflette har i mine øyne gjort alt riktig frem til nå. At det ikke har medført positive resultater for barnet er naturligvis leit. Men om hun svarer med samme mynt, slik noen av debatantene foreslår, vil det garantert medføre problemer på sikt.

Metteflette har vist seg som den beste omsorgspersonen av de to foreldrene. Dette baserer jeg bl.a. på at hun fortsatt tenker på barnet og barnets behov tiltross for at noen av debatantene mener hun bør ta mindre hensyn til det.

Frustrasjonen som hun sikkert opplever er reell nok når vi ser hva barnet utsettes for. Men heldigvis har hun god kontakt med besteforeldrene til barnet, som kansje kan bli en pådriver for å endre barnets muligheter på sikt.

Vi har alle sett beviser for at det finnes en del aleneforeldre og samværsforeldre som med bakgrunn i personlige ønsker bruker barnet som våpen for å nå sine mål. Metteflette har så langt vist at hun IKKE er i denne gruppen og jeg håper derfor hun velger å ta hensyn til barnet også i fortsettelsen. Å gjennomføre tvangstiltak som begrenser samværet mellom barn og far kan være en reaksjon enkelte vil føle er riktig. Om det er riktig, - sett med barnets øyne, bør derimot vurderes dypere enn noen påstander som kastes ut i et diskusjonsforum.

Far til 2

[Gjest Poirot]

Hvis du vil det beste for jentungen, så ikke la han ha samvær mer. Nekt han samvær og all kontakt. Da blir det opptil han å gå videre med det. Og hvis han gjør det, ønsker han virkelig samvær. Men da må det også ordnes en skikkelig samværsavtale.

Lykke til!!:-)

Er dett det beste for jenta på sikt?

Forøvrig vil mor da komme svært uheldig ut i en evt rettssak, og det gagner vel hverken mor eller datter?

[metteflette]

Far til 2: Takk for oppmuntringen!!!

Jeg er frustrert!!! Jeg har virkelig prøvd i tre år nå. Jeg har dekket over når han ikke har kommet på avtalt tid og jeg tørker tårer når hun blir skuffet. Men jeg er sliten og orker ikke å se på dette lengre. Hun lever og ånder for samværet med pappa og har plassert ham på en pidestall. Jeg har ingen planer om å rive ham ned derifra, hun vil tidsnok oppdage hvordan faren virkelig er.

Om han er umoden? Ja, det er vel en av hovedgrunnen til at jeg valgte å bryte ut.

Har han andre problemer: Ja, han har vært på kanten med loven endel ganger og jeg ville ikke følt meg trygg med å overlate datteren min alene med ham en helg.

Har jeg vært for snill?: Kanskje det, men det har vært for min datters del. Jeg kan ihvertfall med hånden på hjertet si at jeg har prøvd alt.

Foreldrene hans støtter meg i noe, men det er jo sønnen deres og de ville nok ha stått mellom barken og veden ved en eventuell konflikt.

Nå har jeg sendt ham et brev idag, hvor jeg ber om å inngå en ny skriftlig kontrakt og at denne skal være ferdig i august.

Bryter han den evt nye kontrakten vil jeg gå rettens vei for å få full foreldrerett og heller satse på samvær med farmor og farfar.

Familekontor har jeg prøvd og han er mer opptatt av å provosere meg enn å komme frem til en løsning.

Tusen takk for støtte og gode råd!!!

[Gjest Anonymous]

Min eksmann har også vært på kanten av loven mange ganger og er det fortsatt. Jeg føler meg ikke trygg når barna er alene sammen med han. Jeg saborterte ikke samværet og for å ikke lage bråk strakk jeg meg langt. For langt viste det seg. I retten fikk han samvær 9 netter pr. mnd (inkl ferier) alene sammen med barna. Han følger ikke avtalen og det skaper mye usikkerhet både ift til tidspunkt han henter/leverer barna og i tiden han har samvær iden han er psykisk ustabil. Han ønsket så omfattende samvær fordi det ga han økonomiske fordeler. Det sa han til og med på familievernkontoret.

Hvis dere har en avtale kan du ikke nekte han å ha samvær med barnet alene. Hva han og barnet gjør når de er sammen har du ingen rett til å vite. Eneste du kan gjøre er å nekte pass. Det måtte jeg gjøre siden min eks truet med å ta med barna til et land i midtøsten hvor han har kontakter. Han har tidligere jobbet der og har vurdert å flytte til. På dette punktet fikk jeg medhold i retten.