Nytt forhold, barn i sengen

[Euphemia]

Denne tråden fikk meg til å tenke: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=847763

Hva når forelderen får ny samboer? og hva med større barn, 8-10 år? Skal de også få sove i foreldresengen, da sammen med ny partner?

kjør debatt

[AnonymBruker]

Bonusbarnet mitt på 8 ligger aldri hos oss natten over, det er det forsåvidt ikke plass til heller, men hender barnet kommer inn om morgenen. Selv om det også ikke skjer så ofte lengre.

For å være helt ærlig syns jeg det er ubehagelig å ha andre mennesker enn kjæresten i vår seng. Men det blir vel noe helt annet når vi får egne barn. Dobbeltmoralen lenge leve

Anonymous poster hash: adac3...145

[AnonymBruker]

Mitt stebarn pleide å komme inn i sengen til oss grytidlig hver helg inntil h*n var 7-8 år. Hadde h*n bare kommet for å kose, hadde det vært greit, men neida, det var for å hyle og skrike og lekeslåss og sparke vilt rundt seg.. Jeg hadde nok kastet eget barn utav sengen..

Anonymous poster hash: b682d...543

[AnonymBruker]

Jeg synes også det er litt ubehagelig å ha de store bonusbarna i sengen (og synes rett og slett det er litt guffent å legge meg i en seng der barna nettopp har ligget og svettet. hvis de bæres ut). Jeg setter også pris på litt alenetid med mannen min, og hvis vi ikke engang kan få det på soverommet, hva skal det da bli av oss?

Jeg skjønner jo at det er annerledes med egne barn, og jeg kjenner veldig på at jeg ikke vil være "den onde stemoren" som kommer inn og kaster ungene ut av foreldresengen. Men jeg kjenner også på at jeg må ta hensyn til mine egne behov, ellers vil jeg sakte men sikkert tilintetgjøres... Jeg vet faktisk ikke hva som er rett her.

Anonymous poster hash: 59c20...a52

[FrkHumle]

Da jeg hadde kjæreste hadde fortsatt barnet mitt mulighet til å komme inn i sengen om hun ville, men da la jeg meg i midten og barnet utenfor meg igjen. Hun var forsåvidt så stor at hun skjønte at vi ville sove alene om morgenen, så det var vel kanskje tre ganger i løpet av to år at hun kom inn, da pga mareritt. Hun har ellers fått lov til å sove i min seng innimellom, og visste at når kjæresten kom på besøk måtte hun sove i sin egen seng.

[Gjest Artistina]

Jeg synes også det er litt ubehagelig å ha de store bonusbarna i sengen (og synes rett og slett det er litt guffent å legge meg i en seng der barna nettopp har ligget og svettet. hvis de bæres ut). Jeg setter også pris på litt alenetid med mannen min, og hvis vi ikke engang kan få det på soverommet, hva skal det da bli av oss?

Jeg skjønner jo at det er annerledes med egne barn, og jeg kjenner veldig på at jeg ikke vil være "den onde stemoren" som kommer inn og kaster ungene ut av foreldresengen. Men jeg kjenner også på at jeg må ta hensyn til mine egne behov, ellers vil jeg sakte men sikkert tilintetgjøres... Jeg vet faktisk ikke hva som er rett her.

Anonymous poster hash: 59c20...a52

Dette er din manns "eget barn".

[AnonymBruker]

Jeg fikk lov til å komme inn og sove i sengen til mamma og stefar så lenge jeg selv ønsket. Har slitt med mye mareritt og da var det godt å komme inn til dem. Sluttet vel som 12-åring ca. Det var aldri noe problem for min stefar. Men så hadde vi et veldig nært forhold hele familien. Jeg gav nattanuss på munnen til mamma, søster og stefar helt til jeg var ca 12 også.

Anonymous poster hash: 62543...7c0

[AnonymBruker]

bare prippene mennesker vil ikke synes det er greit innimellom.

Anonymous poster hash: 1e14c...74c

[AnonymBruker]

Stakkars barn:( Er jo ikke dems skyld at pappa har ny dame i senga. Så fælt hvis de føler de ikke kan komme inn pga dette.

Anonymous poster hash: a7a27...a5d

[AnonymBruker]

Når man innleder ert forhold med noen som har barn, bør man være innstilt på at barnet kommer først og slik burde det alltid være. Hvis barn og far er uproblematiske ifht at alle ligger i samme sengen trenger ikke ny-kjæresten å sette sine behov foran barnets.

Anonymous poster hash: ee06f...fa6

[AnonymBruker]

Her kommer stesønnen min på 8 år og skal kose oppi sengen med pappa om morgenen. Det er helt greit for meg, men da står jeg opp og lar de ligge der alene. Synes det rett og slett er litt ekkelt med en så stor gutt i senga. Tenker også på at senga er vårt privatsted og naturlig nok et sted for sex. Etter en runde om kvelden så pleier vi ikke å skifte sengetøy før vi sover og synes også det et ekkelt å tenke på at ungene skal rulle rundt i senga da. Min sønn på 6 år får masse kos han, på sengekanten i sin egen seng eller på fanget i sofaen. Men synes ikke at så store unger har noe oppi foreldrenes seng å gjøre!

Anonymous poster hash: 32f5c...da6

[Biloba]

Når man innleder ert forhold med noen som har barn, bør man være innstilt på at barnet kommer først og slik burde det alltid være. Hvis barn og far er uproblematiske ifht at alle ligger i samme sengen trenger ikke ny-kjæresten å sette sine behov foran barnets.

Anonymous poster hash: ee06f...fa6

Når biologiske foreldre venner barn til å sove på barnerommet, er de alle barnemishandlere da? Eller bare dårlige foreldre/ dårlige mennesker som setter egne behov over barnas?

[AnonymBruker]

Mitt stebarn pleide å komme inn i sengen til oss grytidlig hver helg inntil h*n var 7-8 år. Hadde h*n bare kommet for å kose, hadde det vært greit, men neida, det var for å hyle og skrike og lekeslåss og sparke vilt rundt seg.. Jeg hadde nok kastet eget barn utav sengen..

Anonymous poster hash: b682d...543

Haha. Nei, det er jeg knallsikker på at du ikke hadde gjort.

Nettopp sånne holdninger gjør at jeg håper barnefar lever alene i minst 15 år til.

Menn velger ny partner.

Kvinner velger en ny egnet far.

Enorm forskjell på dette.

Anonymous poster hash: b7961...855

[Biloba]

Haha. Nei, det er jeg knallsikker på at du ikke hadde gjort.

Nettopp sånne holdninger gjør at jeg håper barnefar lever alene i minst 15 år til.

Menn velger ny partner.

Kvinner velger en ny egnet far.

Enorm forskjell på dette.

Anonymous poster hash: b7961...855

Jeg kan huske at jeg sov i foreldresengen 1 gang i oppveksten, og da var jeg syk. Klart man kan velge å ikke ha unger i sengen på regelmessig basis.

[AnonymBruker]

Haha. Nei, det er jeg knallsikker på at du ikke hadde gjort.

Nettopp sånne holdninger gjør at jeg håper barnefar lever alene i minst 15 år til.

Menn velger ny partner.

Kvinner velger en ny egnet far.

Enorm forskjell på dette.

Anonymous poster hash: b7961...855

Kan du dokumentere at det er slik det henger sammen?

Anonymous poster hash: 43cd6...1e3

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke likt at verken mine eller hans barn hoppet rundt i senga akkurat når det passet dem. Vi ligger ofte nakne og det blir litt for privat. Forresten så er barna altfor store til det.

Da barna var mindre kunne de komme inn på natten hvis de var syke, men da var jeg også obs på det. Da fikk de kose litt, men bar dem inn når de sovnet.

Anonymous poster hash: 43cd6...1e3

[AnonymBruker]

Når biologiske foreldre venner barn til å sove på barnerommet, er de alle barnemishandlere da? Eller bare dårlige foreldre/ dårlige mennesker som setter egne behov over barnas?

Nå misforstod du det som var skrevet. Her handler det om at biologisk far/mor har valgt at det er greit å ha barnet i sengen og at en ny kjæreste må forholde seg til at det er sånn det blir. Selvfølgelig, hvis ny kjæreste blir permanent bur h*n få ta del i avgjørelser og oppdragelse, men som ny-kjæreste er det ikke din oppgave å forandre på avgjørelser tatt av far/mor.

Det er på ingen måte sagt at det er dårlig for barnet å sove på eget rom, gjerne tvert i not for mange - vi har selv valgt å ha våre i egne senger på sine respektive rom, men det handler om at den avgjørelsen skal taes av en forelder, ikke den nye kjæresten.

Anonymous poster hash: ee06f...fa6

[Jade]

Leste bare starten på den andre tråden. Fikk inntrykk av at det var snakk om at barnet sov i voksensengen på fast basis. Er det vanlig at 8-åringer ikke kan sove i egen seng? Jeg skal skjønne det om en familie på 3 bor på en hybel og kun har en knøtt liten sovekrok, men ellers høres det litt merkelig ut. Og da snakker jeg selvsagt ikke om spesielle tilfeller da barnet har hatt mareritt eller er redd, sykt, lei seg eller annet.

[Biloba]

Nå misforstod du det som var skrevet. Her handler det om at biologisk far/mor har valgt at det er greit å ha barnet i sengen og at en ny kjæreste må forholde seg til at det er sånn det blir. Selvfølgelig, hvis ny kjæreste blir permanent bur h*n få ta del i avgjørelser og oppdragelse, men som ny-kjæreste er det ikke din oppgave å forandre på avgjørelser tatt av far/mor.

Det er på ingen måte sagt at det er dårlig for barnet å sove på eget rom, gjerne tvert i not for mange - vi har selv valgt å ha våre i egne senger på sine respektive rom, men det handler om at den avgjørelsen skal taes av en forelder, ikke den nye kjæresten.

Anonymous poster hash: ee06f...fa6

Og som nykjæreste finner jeg veien ut hvis han hadde insistert på å fortsette å dele dobbeltsengen med barnet. De sov slik hos oss, selv om barnet var i slutten av barneskolen. Nå kun hvis jeg er borte. Det er mye som passer for forelder og barn alene, som ikke passer når det blir 3 eller flere i familien.

Og jeg forventer å bli behandlet som likeverdig voksen i parforholdet, ikke at min kjæreste ser på seg selv som en patriark som fordeler goder mellom barnet og meg.

[AnonymBruker]

Har ny mann, og datteren min på 12 kommer fortsatt inn til meg på morgenen eller om hun er syk. Da ligger hun på min ene side og mannen på den andre. For oss er det naturlig. Har snakket med mannen om dette, og tok den praten før vi flyttet sammen.

Anonymous poster hash: 12c4f...7d0