Hvorfor mislykkes jeg sosialt?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har et problem som jeg trenger noen tilbakemeldinger på. Dersom det er noen av dere som er litt lik eller som kan adferdspsykologi eller liknende, hadde jeg satt pris på å få høre fra dere.

Litt om meg; jeg er i tidlig 30årene, dame, har høy utdannelse, bra jobb og eier egen leilighet. Jeg er ressurssterk, lærenem og "flink". Tar vare på meg selv og er sunn. Av tilbakemeldinger jeg har fått fremstår jeg som vanlig, blid, arrogant, overlegen, sur eller vellykket. Jeg ser selv at jeg ikke smiler så mye og at det kan påvirke hvordan jeg blir oppfattet. Jeg ser også mye ned i bakken og syns øyenkontakt med ukjente er ubehagelig. Når jeg er ute alene har jeg som regel musikk i ørene og blikket i bakken.

Jeg sliter sånn med å stifte bekjentskaper eller knytte bånd til andre mennesker og er ensom. Når jeg er sammen med andre mennesker klarer jeg ikke alltid å følge med i samtalen (tankene er andre steder) eller engasjere meg i livene deres. Jeg kjenner også at det koster meg å "skjerpe meg" og være sammen med folk jeg har lite til felles med og at jeg blir sliten. Ofte vil jeg bare hjem og være alene. Når jeg er alene, lager jeg mat, rydder, ser tv, surfer på nett, leser, trener osv. I det siste har jeg fått litt mindre glede av ting som jeg likte før.

Jeg har få men gode venner. Jeg har aldri hatt kjæreste og er nærere foreldrene mine enn søsknene mine. Jeg er ofte alene, særlig ved høytider. Jeg har feiret nyttår alene siden jeg var 17. Det var da vennene mine fikk kjærester at de forsvant èn etter en, og jeg ble igjen alene. Av en eller annen grunn klarer jeg aldri å skaffe meg det. Jeg klandrer ikke vennene mine for dette, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke går videre i livet mitt på tross av at jeg forsøker.

På jobb går det OK. Jeg henger med på det faglige, men orker ikke å sosialisere med jobben. Jeg er yngre enn de fleste av de jeg jobber med og har en annen fagbakrunn. Ettersom jeg ikke har familie er jeg også i en annen livssituasjon. Kaffepausene er uutholdelig lange og jeg grøsser ved tanken på å sosialisere etter jobb. Da vil jeg bare hjem til meg selv. På jobben min er det en allmenn oppfatning om at det er en "plikt" å stille opp sosialt, også på fritiden.

Jeg mistenker selv at jeg er sterkt innadvent eller a-sosial. Finnes det egne diagnoser og behandlingsopplegg for slike ting (som ved adhd, asbergers osv?). Jeg kjenner at jeg ikke trives med å være slik men at jeg ikke klarer å snu på situasjonen eller personligheten min selv. Jeg syns det er spesielt trist at jeg ikke klarer å skaffe meg et forhold og en eventuell familie.

Beklager om dette ble litt klønete forklart. Jeg begynner å forstå selv at sliter med et eller annet som jeg ikke klarer helt å sette ord på. Noen som kan gi meg veiliedning eller noen gode råd? De tas i såfall i mot med stor takk.

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg og gikk til psykolog og sa jeg trodde jeg hadde asperger. Etter noen timer var han enig. Konklusjonen ble dermed at "jeg bare er sånn" og må lære meg å leve med det. Så nå får jeg ikke lenger helseforsikring fordi de ikke vil dekke meg da jeg må oppgi diagnosen. For et halvt år siden snudde ting og jeg har det bedre (selv om jeg fortsatt er dårlig sosialt så har jeg ikke sosial angst i tillegg og ville antagelig aldri fått diagnosen nå), men diagnosen blir jeg ikke kvitt.

Anonymous poster hash: a5357...654

[AnonymBruker]

Takk for svar. Betyr det at du angrer på at du oppsøkte psykolog? Og hva skjedd som gjør at du har det bedre i dag (om jeg kan spørre)?

Jeg har tenkt tanken om asbergers selv, alternativt sosial angst. Sistenevnte slo meg da jeg prøvde nettdating og fikk nesten sammenbrudd fordi jeg grudde meg sånn til å treffe en fremmed person :/

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg mye igjen. Henger ikke med i det sosiale, men er ikke interessert i det heller, synes ofte det folk snakker om er veldig kjedelig, og det å smalltalke med en person gir meg like mye som å stirre i en murvegg. Har konkludert med at jeg er ekstremt innadvendt. Det er jo en utfordring i seg selv, i en verden som bare fokuserer og setter pris på de utadvendte

Anonymous poster hash: 03c07...ec5

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg mye igjen. Henger ikke med i det sosiale, men er ikke interessert i det heller, synes ofte det folk snakker om er veldig kjedelig, og det å smalltalke med en person gir meg like mye som å stirre i en murvegg. Har konkludert med at jeg er ekstremt innadvendt. Det er jo en utfordring i seg selv, i en verden som bare fokuserer og setter pris på de utadvendte

Anonymous poster hash: 03c07...ec5

Takk for svar. Jeg tenker det samme om meg selv, at jeg bare er veldig innadvendt. En hendelse for ca. to år siden gjorde meg deprimert og det kan ha vanskeliggjort det sosiale for min del også.

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

Det at man trives best alene og ikke er så god på den sosiale biten trenger virkelig ikke ha noe med en diagnose å gjøre. Noen mennesker bare er sånn. Du sier at du trives best alene, så hvorfor ønsker du å være mer sosial? Er det fordi det er det samfunnet "krever" av deg? Fordi alle andre er sånn? Om så, snu tankegangen din! Det er ikke noe i veien med de som liker å være alene, du har jo venner og du har nær familie. For noen holder dette i massevis

Samfunnet krever så mye av oss hele tiden, vi skal være sosiale og ha mangen venner for å virke vellykkede.

Denne måten å se verden og dens perfeksjonisme på, er i ferd med å slite ut veldig mange mennesker og psykiatrien har flere pasienter enn noen gang.

Vær deg selv og finn ut hva som er viktig for BARE deg!

Om du virkelig vil være mer sosial, øv på øyekontakt, dette er viktig om man vil fange andre menneskers interesse Du kan starte med de i kassa på butikken, prøv å ikke vik blikket, så tar du det derifra. Små skritt om gangen I det du etterhvert klarer å se folk i øynene når du snakker, vil du også føle deg sterkere, det vil også være lettere å følge med på hva den andre sier. Du kommer til å klare det! Det høres i grunn ut som om du har dårlig selvtillit, da er det ganske vanlig å ikke klare å henge helt med på hva andre sier, for du blir kanskje for opptatt av hva du skal svare når det blir "din tur" at du ikke klarer å konsentrere deg, i fare for å si noe dumt? Ikke vær redd for det! Prøv å jobb mye med deg selv, for det finnes et hav av mennesker som kommer til å elske deg for akkurat den du er! Og alle de andre er ikke noe å bry seg om!

Lykke til!

Har du lest om introvert personlighet? Kanskje du har det sånn?

Anonymous poster hash: addaf...0d9

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt tanken om asbergers selv, alternativt sosial angst. Sistenevnte slo meg da jeg prøvde nettdating og fikk nesten sammenbrudd fordi jeg grudde meg sånn til å treffe en fremmed person :/

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

Jeg har det i stor grad som deg, samme alder, bare mann. Jeg vet at det egentlig er sosialisering som er veien ut det, men det byr meg i mot. Jeg vil liksom bare hjem til den trygge hula mi hvor jeg har full kontroll. Vi er nok innadvendte, men samtidig så vet jeg hvis jeg får meg dame så løser det hele situasjonen for meg. Jeg har et veldig lite behov for å sosialisere generelt, men denne dama trenger jeg. Hvordan tror du det ville blitt hvis du fant deg en mann? Jeg gikk til psykolog, og han luktet også lenge på Asberger, uten at det ble konkludert med det, for hvis du blir "frisk" av å få deg en partner, så var det strengt tatt ingen sykdom i utgangspunktet. Jeg har dog ingen problemer med nettdating, synes det er kjempestas å møte fremmede på den måten.

Anonymous poster hash: e8f1b...d47

[AnonymBruker]

Det at man trives best alene og ikke er så god på den sosiale biten trenger virkelig ikke ha noe med en diagnose å gjøre. Noen mennesker bare er sånn. Du sier at du trives best alene, så hvorfor ønsker du å være mer sosial? Er det fordi det er det samfunnet "krever" av deg? Fordi alle andre er sånn? Om så, snu tankegangen din! Det er ikke noe i veien med de som liker å være alene, du har jo venner og du har nær familie. For noen holder dette i massevis

Samfunnet krever så mye av oss hele tiden, vi skal være sosiale og ha mangen venner for å virke vellykkede.

Denne måten å se verden og dens perfeksjonisme på, er i ferd med å slite ut veldig mange mennesker og psykiatrien har flere pasienter enn noen gang.

Vær deg selv og finn ut hva som er viktig for BARE deg!

Om du virkelig vil være mer sosial, øv på øyekontakt, dette er viktig om man vil fange andre menneskers interesse Du kan starte med de i kassa på butikken, prøv å ikke vik blikket, så tar du det derifra. Små skritt om gangen I det du etterhvert klarer å se folk i øynene når du snakker, vil du også føle deg sterkere, det vil også være lettere å følge med på hva den andre sier. Du kommer til å klare det! Det høres i grunn ut som om du har dårlig selvtillit, da er det ganske vanlig å ikke klare å henge helt med på hva andre sier, for du blir kanskje for opptatt av hva du skal svare når det blir "din tur" at du ikke klarer å konsentrere deg, i fare for å si noe dumt? Ikke vær redd for det! Prøv å jobb mye med deg selv, for det finnes et hav av mennesker som kommer til å elske deg for akkurat den du er! Og alle de andre er ikke noe å bry seg om!

Lykke til!

Har du lest om introvert personlighet? Kanskje du har det sånn?

Anonymous poster hash: addaf...0d9

Hei - takk skal du ha for et så oppmuntrende svar. Jo, jeg tenker nok at jeg er innadvendt, men jeg syns jeg sliter sånn med det at jeg mistenker noe mer. Kanhende det ikke stemmer. Nå som jeg har fått lyst til å bli flinkere til å bli sosial og være rundt folk så skyldes det at jeg kjenner meg ensom for tiden. Og sånn ønsker jeg ikke at livet mitt skal bli.

Jeg tar til meg rådet ditt om å begynne med øyenkontakt. Det er kanskje der jeg må begynne om jeg skal ha noe håp om å bli kjent med andre

-ts

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

Jeg har det i stor grad som deg, samme alder, bare mann. Jeg vet at det egentlig er sosialisering som er veien ut det, men det byr meg i mot. Jeg vil liksom bare hjem til den trygge hula mi hvor jeg har full kontroll. Vi er nok innadvendte, men samtidig så vet jeg hvis jeg får meg dame så løser det hele situasjonen for meg. Jeg har et veldig lite behov for å sosialisere generelt, men denne dama trenger jeg. Hvordan tror du det ville blitt hvis du fant deg en mann? Jeg gikk til psykolog, og han luktet også lenge på Asberger, uten at det ble konkludert med det, for hvis du blir "frisk" av å få deg en partner, så var det strengt tatt ingen sykdom i utgangspunktet. Jeg har dog ingen problemer med nettdating, synes det er kjempestas å møte fremmede på den måten.

Hei - takk for at du svarte. Jeg trives også veldig godt i "hula mi". Jeg tør egentlig ikke tenke på hvordan en mann/kjæreste hadde påvirket meg, for jeg tror ikke at jeg får det. Det er også litt viktig for meg å fungere på egen hånd ettersom kjærester kan forlate en. Jeg tenker kanksje at jeg hadde fått det bedre om jeg kjente flere som meg eller at jeg møtte mennesker som forstår.

Du er heldig som trives med nettdating, det misunner jeg deg veldig. Jeg møtte en fyr fra nett som jeg likte veldig godt. Han avviste meg kort og kontakt etter ett møte og det fikk meg til å tro at både personligheten min og utseendet mitt er "feil". Det ble jeg veldig lei meg av og tør ikke flere slike opplevelser av hensyn til selvfølelse/selvtillit.

Lykke til videre i allefall, og håper du møter en dame du kan bli glad i

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

Jeg har det mye på samme måten.

Du er nok introvert (det er ikke det samme som innadvendt). Det høres ikke ut som om du har sosial angst. Å bli redd og nervøs for en blind date er veldig, veldig normalt, og slett ikke noe sykdomstegn. Sosial angst hadde du merket hele tiden, på jobb, i butikken, bare du gikk ned gaten.

Asbergers er mye mer enn bare å ikke like seg sammen med folk.

Jeg ville heller antatt du var "ekstremintrovert" som meg. Jeg blir utrolig sliten i hodet av å måtte sosialisere, og liker meg best alene, enten det nå er hjemme i sofakroken med en bok eller langt oppå fjellet langt utenom de mest brukte stiene. Jeg klarer ikke knytte meg noe særlig til folk, og får ikke følelser for andre. De vennene jeg har er sånne som jeg har kjent i mange, mange år. Jeg har vel ikke fått noen nye venner siden ungdomsskolen. Jeg har aldri vært forelsket, jeg får bare ikke følelser for noen på den måten.

Jeg kan innimellom føle meg veldig ensom, samtidig som jeg ikke orker tanken på å skulle sosialisere med folk. Når noen prøver bli venner med meg oppfatter jeg det gjerne som plagsomt og masete, og vil bare at de skal slutte å ta kontakt med meg.

Jeg har vel ingen råd, annet enn å akseptere at det ikke er noe galt med deg. Omtrent 1/3 av oss er introverte i større eller mindre grad. Det er ikke en sykdom, det er ikke noe feil eller galt med oss. Det er bare slik vi er. Jeg velger heller å se det som en gave at jeg er i stand til å trives i eget selskap. Jeg har møtt folk som er like ekstremekstroverte som jeg er introvert, og det virker mye verre. De er helt avhengig av andre for å være lykkelige.

Anonymous poster hash: 547a5...5db

[AnonymBruker]

Du er nok introvert (det er ikke det samme som innadvendt).

Hva mener du er forskjellen på introvert og innadvendt?

Anonymous poster hash: 0055f...c96

[AnonymBruker]

Hva mener du er forskjellen på introvert og innadvendt?

Anonymous poster hash: 0055f...c96

Google er din venn her... Om man er introvert/ekstrovert handler om hva man får energi av. Ekstroverte får energi av å være sammen med folk. Introverte blir sliten av å være med folk, og samler energi når de er alene.

Innadvendt/utadvendt handler om hvordan man forholder seg til andre når man er med dem. Innadvendte er gjerne stille, tenker før de snakker, etc. Utadvendte snakker gjerne mye, er livlige, osv.

Det er fullt mulig å være en utadvendt, introvert person - jeg kjenner flere.. Når de er sammen med folk kan de snakke i vei, men så blir de slitne og trenger tid for seg selv. Det erså mulig å være ekstoverte og innanvendte. Da har man behov for sosial kontakt med andre, men man er gjerne stille og gjør ikke mye av seg når man er sammen med andre.

Anonymous poster hash: 547a5...5db

[Jegern Puahate]

Hei

Jeg har et problem som jeg trenger noen tilbakemeldinger på. Dersom det er noen av dere som er litt lik eller som kan adferdspsykologi eller liknende, hadde jeg satt pris på å få høre fra dere.

Litt om meg; jeg er i tidlig 30årene, dame, har høy utdannelse, bra jobb og eier egen leilighet. Jeg er ressurssterk, lærenem og "flink". Tar vare på meg selv og er sunn. Av tilbakemeldinger jeg har fått fremstår jeg som vanlig, blid, arrogant, overlegen, sur eller vellykket. Jeg ser selv at jeg ikke smiler så mye og at det kan påvirke hvordan jeg blir oppfattet. Jeg ser også mye ned i bakken og syns øyenkontakt med ukjente er ubehagelig. Når jeg er ute alene har jeg som regel musikk i ørene og blikket i bakken.

Jeg sliter sånn med å stifte bekjentskaper eller knytte bånd til andre mennesker og er ensom. Når jeg er sammen med andre mennesker klarer jeg ikke alltid å følge med i samtalen (tankene er andre steder) eller engasjere meg i livene deres. Jeg kjenner også at det koster meg å "skjerpe meg" og være sammen med folk jeg har lite til felles med og at jeg blir sliten. Ofte vil jeg bare hjem og være alene. Når jeg er alene, lager jeg mat, rydder, ser tv, surfer på nett, leser, trener osv. I det siste har jeg fått litt mindre glede av ting som jeg likte før.

Jeg har få men gode venner. Jeg har aldri hatt kjæreste og er nærere foreldrene mine enn søsknene mine. Jeg er ofte alene, særlig ved høytider. Jeg har feiret nyttår alene siden jeg var 17. Det var da vennene mine fikk kjærester at de forsvant èn etter en, og jeg ble igjen alene. Av en eller annen grunn klarer jeg aldri å skaffe meg det. Jeg klandrer ikke vennene mine for dette, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke går videre i livet mitt på tross av at jeg forsøker.

På jobb går det OK. Jeg henger med på det faglige, men orker ikke å sosialisere med jobben. Jeg er yngre enn de fleste av de jeg jobber med og har en annen fagbakrunn. Ettersom jeg ikke har familie er jeg også i en annen livssituasjon. Kaffepausene er uutholdelig lange og jeg grøsser ved tanken på å sosialisere etter jobb. Da vil jeg bare hjem til meg selv. På jobben min er det en allmenn oppfatning om at det er en "plikt" å stille opp sosialt, også på fritiden.

Jeg mistenker selv at jeg er sterkt innadvent eller a-sosial. Finnes det egne diagnoser og behandlingsopplegg for slike ting (som ved adhd, asbergers osv?). Jeg kjenner at jeg ikke trives med å være slik men at jeg ikke klarer å snu på situasjonen eller personligheten min selv. Jeg syns det er spesielt trist at jeg ikke klarer å skaffe meg et forhold og en eventuell familie.

Beklager om dette ble litt klønete forklart. Jeg begynner å forstå selv at sliter med et eller annet som jeg ikke klarer helt å sette ord på. Noen som kan gi meg veiliedning eller noen gode råd? De tas i såfall i mot med stor takk.

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

Du høres ut som en bra person, det mange ikke folk ikke skjønner er folk er uinteressante og generelt oppskrytt. Alt en trenger i livet er familien, noen få nære venner, og noen å ha sex med av og til.

Kolleger = Felles arbeidsmaur som du ser nok allerede.

[AnonymBruker]

Takk skal dere ha for gode tilbakemeldinger. Jeg har slitt med dette en stund nå, og syns det har toppet seg med jobben og dating den siste tiden. Jeg får det ikke til Etter hva dere skriver føler jeg meg litt bedre, det er tross alt godt at noen forstår og kan sette ord på ting der jeg selv kommer til kort. Kanskje jeg ikke er syk, men bare introvert/innadvendt slik dere tror

-ts

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[Avi]

Her er en video som kan være verdt å se om du er interessert i å vite mer om introversjon, åpnet øynene mine hvertfall da jeg lurte på om jeg var unormal

[AnonymBruker]

Takk, jeg skal se på videoen. Susan Cain er forøvrig et navn som har dukket opp når jeg har googlet introversjon. Så hun er ingen hvem som helst

Som sagt, så har jeg mistenkt selv at jeg er innadvendt. Men hva gjør dere når dette skaper problemer? Jeg vil gjerne komme overens med folk, klare dating og at det der men jeg blir jo bare kjempesliten og lei meg av tanken Kan jo ikke sitte inne og glo i veggen hele livet heller...

-ts

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

dytter

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg og gikk til psykolog og sa jeg trodde jeg hadde asperger. Etter noen timer var han enig. Konklusjonen ble dermed at "jeg bare er sånn" og må lære meg å leve med det. Så nå får jeg ikke lenger helseforsikring fordi de ikke vil dekke meg da jeg må oppgi diagnosen. For et halvt år siden snudde ting og jeg har det bedre (selv om jeg fortsatt er dårlig sosialt så har jeg ikke sosial angst i tillegg og ville antagelig aldri fått diagnosen nå), men diagnosen blir jeg ikke kvitt.

Anonymous poster hash: a5357...654

Er dette sant?! Får man ikke helseforsikring med aspergers? hvorfor ikke?

(beklager offtopic)

Anonymous poster hash: e4c47...fb8

[SuperFace]

Jeg har det på samme måte. Kanskje jeg også er introvert, har egentlig aldri tenkt så mye på det. Har kjæreste som jeg bor sammen med. Sliter veldig med å stifte nye bekjentskaper selv om jeg til tider har lyst, men jeg orker liksom ikke å engasjere meg nok- og i ettertid pleie vennskapene. Har et par venner som jeg henger med av og til, og merker at etter en kveld på byen med de så har jeg fått nok sosialisering for flere måneder fremover. Jeg blir sliten av å være sosial, og samler energi når jeg er alene. Trives veldig godt hjemme alene/med samboeren!

[Bad Advice]

Hei

Jeg har et problem som jeg trenger noen tilbakemeldinger på. Dersom det er noen av dere som er litt lik eller som kan adferdspsykologi eller liknende, hadde jeg satt pris på å få høre fra dere.

Litt om meg; jeg er i tidlig 30årene, dame, har høy utdannelse, bra jobb og eier egen leilighet. Jeg er ressurssterk, lærenem og "flink". Tar vare på meg selv og er sunn. Av tilbakemeldinger jeg har fått fremstår jeg som vanlig, blid, arrogant, overlegen, sur eller vellykket. Jeg ser selv at jeg ikke smiler så mye og at det kan påvirke hvordan jeg blir oppfattet. Jeg ser også mye ned i bakken og syns øyenkontakt med ukjente er ubehagelig. Når jeg er ute alene har jeg som regel musikk i ørene og blikket i bakken.

Jeg sliter sånn med å stifte bekjentskaper eller knytte bånd til andre mennesker og er ensom. Når jeg er sammen med andre mennesker klarer jeg ikke alltid å følge med i samtalen (tankene er andre steder) eller engasjere meg i livene deres. Jeg kjenner også at det koster meg å "skjerpe meg" og være sammen med folk jeg har lite til felles med og at jeg blir sliten. Ofte vil jeg bare hjem og være alene. Når jeg er alene, lager jeg mat, rydder, ser tv, surfer på nett, leser, trener osv. I det siste har jeg fått litt mindre glede av ting som jeg likte før.

Jeg har få men gode venner. Jeg har aldri hatt kjæreste og er nærere foreldrene mine enn søsknene mine. Jeg er ofte alene, særlig ved høytider. Jeg har feiret nyttår alene siden jeg var 17. Det var da vennene mine fikk kjærester at de forsvant èn etter en, og jeg ble igjen alene. Av en eller annen grunn klarer jeg aldri å skaffe meg det. Jeg klandrer ikke vennene mine for dette, men skjønner ikke hvorfor jeg ikke går videre i livet mitt på tross av at jeg forsøker.

På jobb går det OK. Jeg henger med på det faglige, men orker ikke å sosialisere med jobben. Jeg er yngre enn de fleste av de jeg jobber med og har en annen fagbakrunn. Ettersom jeg ikke har familie er jeg også i en annen livssituasjon. Kaffepausene er uutholdelig lange og jeg grøsser ved tanken på å sosialisere etter jobb. Da vil jeg bare hjem til meg selv. På jobben min er det en allmenn oppfatning om at det er en "plikt" å stille opp sosialt, også på fritiden.

Jeg mistenker selv at jeg er sterkt innadvent eller a-sosial. Finnes det egne diagnoser og behandlingsopplegg for slike ting (som ved adhd, asbergers osv?). Jeg kjenner at jeg ikke trives med å være slik men at jeg ikke klarer å snu på situasjonen eller personligheten min selv. Jeg syns det er spesielt trist at jeg ikke klarer å skaffe meg et forhold og en eventuell familie.

Beklager om dette ble litt klønete forklart. Jeg begynner å forstå selv at sliter med et eller annet som jeg ikke klarer helt å sette ord på. Noen som kan gi meg veiliedning eller noen gode råd? De tas i såfall i mot med stor takk.

Anonymous poster hash: 4cf9b...712

Jeg kunne stort sett ha skrevet akkurat samme innlegg. Et par korte anbefalinger jeg kan gi er å ta en titt på boken "Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking." og samtidig tenke litt over hva som egentlig skal til for å bli gode venner.

Nesten alle vennskap baserer seg på de samme av fire faktorer.

1. Like interesser / Delte interesser. Feks fagområde, oppdrag, hobbyer, musikk.

2. Lik livssituasjon. Feks student, nyansatt ,ung alenemor, festløve i midten av 20 årene, nyetablert osv.

3. Delt tid, et tidspunkt der dere ofte befinner dere på samme sted. For eksempel skole, jobb eller treningssenter.

4. Sted, feks at dere bor i samme by, jobber på samme sted, trener på samme treningssenter osv.

Men det er også en ting til som kan være greit å huske på, og det er at det er fullt mulig at det er noen der ute som er helt perfekt for deg. Som du deler alle interesser med og som du kunne ha vert sammen med hele tiden uten noensinne å bli lei. Men det kan hende du aldri vil møte denne personen, og selv om du møter han eller henne kan det hende du går rett forbi uten å forstå hvem du står ovenfor.

"She had blue skin, and so did he.

He kept it hid, and so did she.

They searched for blue

Their whole life through,

Then passed right by-

And never knew."

~Shel Silverstein

5. Hvis du ikke er åpen om hvem du er og hva dine interesser er, så vil ikke de som matcher deg på nummer 1 til 4 vite at du er interessant for dem.