Jeg er livredd barnevernet!

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt noe å gjøre med barnevernet selv, men går rundt å har konstant angst for de.
Jeg vokste dog opp med en alkoholisert mor, hvor barnevernet BURDE vært innblandet, men nei..

Jeg er nå 26 år og har ett barn på 3 år. Jeg sliter litt med psyken; forferdelig usikker på meg selv som person og mor, litt sosial angst, stille og rolig av natur, men er til gjengjeld stort sett blid og hyggelig i møte med andre mennesker. Vil ellers si at jeg er ganske "normal", oppegående, tenker alltid på barnets beste osv.

Problemene oppstår i møte med helsesøster, sykehus, lege, barnehage, når vi omgåes andre med barn, ute på gata, på bussen, på butikken, på lekeplassen.. Egentlig hvor som helst utenfor hjemmet, i grunn!
Jeg er så usikker på meg selv og alt jeg gjør, fordi jeg hadde ingen spesiell erfaring med barn før jeg fikk mitt eget og føler at jeg hele tiden prøver å fremstå som den "perfekte mor" foran andre. Livredd for å bli dømt.
Jeg har null tiltro til meg selv, det gjelder også jobb, blant enkelte venner, i morsrollen, osv.

Barnet mitt har gått i barnehage i over ett år nå, og jeg klarer fortsatt ikke å bli helt fortrolig med som jobber der. Hver gang jeg leverer/henter, er med på noe sosialt, føler jeg at de tenker noe negativt om meg etterpå, at de synes jeg er rar, uegnet som mor el. Føler de studerer meg opp og ned når jeg prater med barnet mitt ved f.eks henting, selv om jeg sikkert bare innbiller meg det.
I veldig mange sammenhenger ser jeg meg selv som en ung mor også, selv om det ikke er verdens mest unaturlige ting å bli gravid i en alder av 22 år.. Føler hvertfall at de andre mødrene i barnehagen er en del eldre og derfor ser "ned" på meg, og at det er derfor jeg ikke har blitt kjent med noen der enda.

I tillegg har jeg en stesøster som ble fratatt sine barn da hun var ung mor, og jeg har hørt alt hun har vært gjennom, og likevel fikk hun ikke beholde barna. Det er situasjoner som at hun måtte bo på institusjoner å bli holdt under oppsyn hele tiden, via kameraer, ansatte som vurderte hver eneste bevegelse hun gjorde hver dag, ansatte som kom hjem til henne og bare satt å så på samspillet mellom henne og barna i flere timer uten å si noe.
Jeg prøver å se for meg at jeg hadde blitt satt i en sånn situasjon, og da tror jeg jammen jeg også hadde mistet omsorgen..

Jeg har ingen grunn til å tro at jeg skulle fått noe med barnevernet å gjøre, i utgangspunktet, annet enn en helsesøster som en gang sa hun synes jeg og barnet hadde dårlig samspill, etter å hatt en samtale på under 5 minutter. Synes det var en drøy konklusjon å dra etter så kort tid, når vi kun hadde diskutert barnets språkevne.

Er jeg alene om å være så usikker? Hva gjør dere andre evt. for å heve dere fra de destruktive tankene?

Anonymous poster hash: d3259...3b9

[minister-mio]

Tror ikke du er alene om å være usikker! Og du tenker 100 ganger mer på hva andre tenker om deg, enn hva de faktisk tenker om deg

[Papirfly]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men jeg er ikke fullt så usikker på meg selv. Jeg er ganske innadvent, og det kan sikkert tolkes som usikkerhet av andre. Jeg tenkte ikke tanken på BV selv før en bekjent på Facebook ble fratatt barnet sitt og skrev veldig mye om dette. Måtte slette henne som venn, for jeg ble helt paranoid. Så ja... det er vel det eneste rådet jeg har.

[GammelKaktus]

Jeg tror det lureste du kan gjøre er å ikke tenke så mye på det, vet det er lettere sagt enn gjort

Du vet selv (innerst inne) at du er en god mor og gjør alt til barnets beste, en bedre garanti enn det får du ikke.

Barnevernet har faktisk ikke rett til å gjøre hva de vil så lenge det faktisk ikke er grunn for det.

Det er ikke alltid de kan gå inn i hjem de vet ting ikke er ok i heller, uheldigvis.

Eneste som kan gjøre at du får kontakt med barnevernet er hvis du skulle få en bekymringsmelding på deg, og da blir du innkalt til samtale og så blir det avgjort om de går videre med den eventuelle saken. Skulle det gå videre så hadde du tatt kontakt med advokat og så hadde det sannsynligvis ikke blitt gjort så mye mer. Barnevernet har en tendens til å bli relativt tiltaksløs hvis du bare har en god advokat.

Men som sagt, sjansen er jo ikke så stor for at du skulle få kontakt med barnevernet, men skulle det skje så er det ikke så mye de kan gjøre. Så lenge barnet ditt er sunt og friskt, fungerer greit i barnehage osv. så er det rett og slett ikke noe å kicke på

Hadde jeg vært deg ville jeg prøvd å jobbe med meg selv og selvtilliten.

Folk tenker ikke så mye rart om deg, de har mer enn nok med sine egne liv

Vi har alle vårt

[Anciol]

Du er ikke alene om å ha den angsten TS, jeg fikk skikkelig panikk etter BV stormet huset til en venninne på selve morsdagen, hvor vi satt og drakk te og hygget oss med kake og sladder. Jeg så alt og måtte trøste venninnen min. Takket min skaper for at jeg ikke hadde med mine unger den dagen!

[Gjest Lino]

Du er ikke alene om å ha den angsten TS, jeg fikk skikkelig panikk etter BV stormet huset til en venninne på selve morsdagen, hvor vi satt og drakk te og hygget oss med kake og sladder. Jeg så alt og måtte trøste venninnen min. Takket min skaper for at jeg ikke hadde med mine unger den dagen!

Hvordan var de?

[Anciol]

De var veldig pågående og aggressive mot meg og min venninne, de spurte meg spørsmål om venninnen min, og de gjorde ingenting for å roe henne ned da de tok barnet og gikk, de hadde med seg politifolk som holdt venninnen min igjen mens de gikk med barnet. Jeg var den som måtte roe henne. Tok henne hjem til meg og lot henne overnatte der på sofaen, kunne ikke la henne være alene!

Tisset nesten på meg av angst, angsten sitter fortsatt i meg!

Venninnen min fikk ungen sin igjen et år etter den var tatt og har flyttet til en annen plass!

Endret 18. juni 2014 av Anciol

[AnonymBruker]

Men de gikk vel ikke inn i huset helt uten videre? Hun må jo faktisk ha hatt noe kontakt med de på forånd?

Anonymous poster hash: 7a954...93b

[Ciara]

Hei TS!

Jeg vil råde deg til å ikke høre på skrekkhistoriene. Det spres mye antibarnevern-propaganda om dagen, og det er sjelden man får hele historien - barnevernet er bundet av taushetsplikt og har ikke lov til å komme med sin versjon. Jeg er sterkt i mot slike skrekkhistorier om barnevernet - ikke fordi barnevernet ikke gjør feil - men fordi de gjør en ekstremt viktig jobb for barn.

Barnevernet kan ikke komme og ta barna dine uten videre. Sannsynligvis er du veldig selvbevisst og selvkritisk, men selv hvis barnehageansatte tenker at du er litt rar, så er ikke dette grunnlag for bekymringsmelding til barnevernet. Og hvis barnevernet noen gang mottar bekymringsmelding om familien din, så vil de undersøke saken og evt forsøke hjelpetiltak i familien før barnet flyttes.

Barnevernet har også for lite ressurser. Situasjonen i dag er det er FOR FÅ barn som får hjelp, ikke at barnevernet reiser rundt og invaderer lykkelige familier i tide og utide.

Dette tror jeg du kan ta helt med ro.

Men vær så snill, ikke tro at disse historiene du får servert er relevante for deg.

[AnonymBruker]

For å være en usikker person, viser du ekstremt mange dårlige holdninger ovenfor andre. Du tillegger de ansatte i barnehagen, og foreldrene til barnet ditt sine venner, helsesøster og lege, at de sikkert ser ned på deg, at de føler du er en dårlig mor osv. Jeg forstår at du har lav selvtillit, men det er ikke greit å møte andre personer med sånn forutinntatthet. Jeg jobber i barnehage, og jeg ville tatt det personlig om en ung mor kom og sa at hun følte at jeg så ned på henne og mente at hun var en dårlig mor, dersom dette ikke var tilfelle. Jeg sier dette fordi du sikkert ikke har tenkt på det, men det å tillegge andre slike holdninger er faktisk ganske fordomsfullt.

Jeg har nok aldri vært så usikker som deg, men for min del kom tryggheten med kunnskap, erfaring og alder. Du sier du er usikker både på jobb og i morsrollen. Har du en utdanning innen yrket ditt? Dersom du ikke har det, har du mulighet til å ta noen kurs, studere litt på egenhånd eller melde deg opp til en utdanning? Jeg ville nok absolutt lånt eller kjøpt noen fagbøker innen emnet, så du fikk litt mer kunnskap og innsikt, som igjen vil gi deg mer trygghet på arbeidsplassen.

På samme måte vil jeg anbefale deg å lese noen bøker om barneoppdragelse og barns utvikling, slik at du får mer kunnskap og innsikt i dette. Mest sannsynlig vil du oppleve at du gjør det meste "etter boka", og kanskje du får deg noen aha-opplevelser også. Veldig mange mer eller mindre "kopierer" sine egne foreldre når de selv blir foreldre, men dette er jo du ganske bevisst på at du ikke ønsker, og dermed må du "kopiere" andre foreldre, noe som kan være vanskelig da man ikke har 100% innsikt i hva andre foreldre gjør. (Og du må ikke finne på å sette diverse nanny-serier på tv som en mal for oppdragelse, helt utrolig at norske tvselskaper sender dette som underholdning og opplysning)

Barnevernet er ikke ute etter deg, de er ute etter å gjøre det beste for alle barn. Mest sannsynlig kommer du aldri i barnevernets søkelys, og dersom du gjør det, så vil det tjene deg veldig sterkt dersom du viser kunnskap og innsikt i hvorfor du gjør som du gjør med barnet ditt, i motsetning til å bare gjøre det som faller deg inn.

Anonymous poster hash: 49c7a...e5a

[AnonymBruker]

Er ikke ofte jeg sier dette, men syns at dette var et særdeles reflektert og godt innlegg. Anbefaler TS å ta disse ordene til seg!

For å være en usikker person, viser du ekstremt mange dårlige holdninger ovenfor andre. Du tillegger de ansatte i barnehagen, og foreldrene til barnet ditt sine venner, helsesøster og lege, at de sikkert ser ned på deg, at de føler du er en dårlig mor osv. Jeg forstår at du har lav selvtillit, men det er ikke greit å møte andre personer med sånn forutinntatthet. Jeg jobber i barnehage, og jeg ville tatt det personlig om en ung mor kom og sa at hun følte at jeg så ned på henne og mente at hun var en dårlig mor, dersom dette ikke var tilfelle. Jeg sier dette fordi du sikkert ikke har tenkt på det, men det å tillegge andre slike holdninger er faktisk ganske fordomsfullt.

Jeg har nok aldri vært så usikker som deg, men for min del kom tryggheten med kunnskap, erfaring og alder. Du sier du er usikker både på jobb og i morsrollen. Har du en utdanning innen yrket ditt? Dersom du ikke har det, har du mulighet til å ta noen kurs, studere litt på egenhånd eller melde deg opp til en utdanning? Jeg ville nok absolutt lånt eller kjøpt noen fagbøker innen emnet, så du fikk litt mer kunnskap og innsikt, som igjen vil gi deg mer trygghet på arbeidsplassen.

På samme måte vil jeg anbefale deg å lese noen bøker om barneoppdragelse og barns utvikling, slik at du får mer kunnskap og innsikt i dette. Mest sannsynlig vil du oppleve at du gjør det meste "etter boka", og kanskje du får deg noen aha-opplevelser også. Veldig mange mer eller mindre "kopierer" sine egne foreldre når de selv blir foreldre, men dette er jo du ganske bevisst på at du ikke ønsker, og dermed må du "kopiere" andre foreldre, noe som kan være vanskelig da man ikke har 100% innsikt i hva andre foreldre gjør. (Og du må ikke finne på å sette diverse nanny-serier på tv som en mal for oppdragelse, helt utrolig at norske tvselskaper sender dette som underholdning og opplysning)

Barnevernet er ikke ute etter deg, de er ute etter å gjøre det beste for alle barn. Mest sannsynlig kommer du aldri i barnevernets søkelys, og dersom du gjør det, så vil det tjene deg veldig sterkt dersom du viser kunnskap og innsikt i hvorfor du gjør som du gjør med barnet ditt, i motsetning til å bare gjøre det som faller deg inn.

Anonymous poster hash: 49c7a...e5a

Anonymous poster hash: 6ed31...098

[AnonymBruker]

Jeg tror det lureste du kan gjøre er å ikke tenke så mye på det, vet det er lettere sagt enn gjort

Du vet selv (innerst inne) at du er en god mor og gjør alt til barnets beste, en bedre garanti enn det får du ikke.

Barnevernet har faktisk ikke rett til å gjøre hva de vil så lenge det faktisk ikke er grunn for det.

Det er ikke alltid de kan gå inn i hjem de vet ting ikke er ok i heller, uheldigvis.

Eneste som kan gjøre at du får kontakt med barnevernet er hvis du skulle få en bekymringsmelding på deg, og da blir du innkalt til samtale og så blir det avgjort om de går videre med den eventuelle saken. Skulle det gå videre så hadde du tatt kontakt med advokat og så hadde det sannsynligvis ikke blitt gjort så mye mer. Barnevernet har en tendens til å bli relativt tiltaksløs hvis du bare har en god advokat.

Men som sagt, sjansen er jo ikke så stor for at du skulle få kontakt med barnevernet, men skulle det skje så er det ikke så mye de kan gjøre. Så lenge barnet ditt er sunt og friskt, fungerer greit i barnehage osv. så er det rett og slett ikke noe å kicke på

Hadde jeg vært deg ville jeg prøvd å jobbe med meg selv og selvtilliten.

Folk tenker ikke så mye rart om deg, de har mer enn nok med sine egne liv

Vi har alle vårt

Du tar nok feil når du sier at barnevernet blir tiltaksløse hvis foreldrene har en god advokat. Tvert i mot! Hvis vi i barnevernet er alvorlig bekymret for et barns omsorgssituasjon anbefaler vi foreldre å kontakte advokat. Advokaten har sin jobb, men jeg opplever ofte at de "ser" barnet og veilder foreldre riktig vei. Som for eksempel å ta i mot hjelpetiltak.

Om det går mot en omsorgsovertagelse (at et barn må flytte) har foreldre sin egen advokat i retten og barnevernet har sin. Det er ikke slik at barnevernet er redd for advokater, de er en del av vår hverdag.

Anonymous poster hash: f224c...0ac

[GammelKaktus]

Du tar nok feil når du sier at barnevernet blir tiltaksløse hvis foreldrene har en god advokat. Tvert i mot! Hvis vi i barnevernet er alvorlig bekymret for et barns omsorgssituasjon anbefaler vi foreldre å kontakte advokat. Advokaten har sin jobb, men jeg opplever ofte at de "ser" barnet og veilder foreldre riktig vei. Som for eksempel å ta i mot hjelpetiltak.

Om det går mot en omsorgsovertagelse (at et barn må flytte) har foreldre sin egen advokat i retten og barnevernet har sin. Det er ikke slik at barnevernet er redd for advokater, de er en del av vår hverdag.

Anonymous poster hash: f224c...0ac

Ja, jeg snakker ut ifra hva jeg er blir fortalt av venner som faktisk jobber i forskjellige kommuner og de sier alle at de blir mer nervøse og opptatt av å gjøre alt riktig når det er advokat inni bildet. Da er det ikke like lett å tråkke over grenser, det er jo egentlig ganske logisk det da.

Nå sa jeg vel ikke at bv ble redde, men tiltaksløse. En ting er å tvinge på uvitende foreldre en hel rekke tiltak, det er noe annet når disse foreldrene faktisk har med seg en advokat som har vært gjennom systemet mange ganger

[AnonymBruker]

Med mindre du skader barnet, og ikke gir barnet omsorg, mat og rene klær så tror jeg ikke du skal bekymre deg så mye. Det du bør jobbe med er usikkerheten din, for den er det som ødelegger mest for deg og din tilværelse. De aller fleste foreldre er litt usikker, men det er ofte bare sunt for å fremme at man yter maksimalt for barnets beste. En overdreven usikkerhet er ikke bra i lengden, for det sliter en ut psykisk og fysisk på så mange måter. Men så lenge du gir barnet alt det trenger, så må du bare stole på at det er nok.

Hvis du klarer det, så vil jeg anbefale meditasjon eller yoga for å gjøre hjernen i bedre stand til å prosessere og plassere alle inntrykk på riktig plass. For mange er meditasjon minst like tungt og vanskelig å komme i gang med som fysisk trening, men det er som oftest sånn med ting som gjør godt for kroppen.

Anonymous poster hash: 748a5...b8d

[AnonymBruker]

For å være en usikker person, viser du ekstremt mange dårlige holdninger ovenfor andre. Du tillegger de ansatte i barnehagen, og foreldrene til barnet ditt sine venner, helsesøster og lege, at de sikkert ser ned på deg, at de føler du er en dårlig mor osv. Jeg forstår at du har lav selvtillit, men det er ikke greit å møte andre personer med sånn forutinntatthet. Jeg jobber i barnehage, og jeg ville tatt det personlig om en ung mor kom og sa at hun følte at jeg så ned på henne og mente at hun var en dårlig mor, dersom dette ikke var tilfelle. Jeg sier dette fordi du sikkert ikke har tenkt på det, men det å tillegge andre slike holdninger er faktisk ganske fordomsfullt.

Jeg har nok aldri vært så usikker som deg, men for min del kom tryggheten med kunnskap, erfaring og alder. Du sier du er usikker både på jobb og i morsrollen. Har du en utdanning innen yrket ditt? Dersom du ikke har det, har du mulighet til å ta noen kurs, studere litt på egenhånd eller melde deg opp til en utdanning? Jeg ville nok absolutt lånt eller kjøpt noen fagbøker innen emnet, så du fikk litt mer kunnskap og innsikt, som igjen vil gi deg mer trygghet på arbeidsplassen.

På samme måte vil jeg anbefale deg å lese noen bøker om barneoppdragelse og barns utvikling, slik at du får mer kunnskap og innsikt i dette. Mest sannsynlig vil du oppleve at du gjør det meste "etter boka", og kanskje du får deg noen aha-opplevelser også. Veldig mange mer eller mindre "kopierer" sine egne foreldre når de selv blir foreldre, men dette er jo du ganske bevisst på at du ikke ønsker, og dermed må du "kopiere" andre foreldre, noe som kan være vanskelig da man ikke har 100% innsikt i hva andre foreldre gjør. (Og du må ikke finne på å sette diverse nanny-serier på tv som en mal for oppdragelse, helt utrolig at norske tvselskaper sender dette som underholdning og opplysning)

Barnevernet er ikke ute etter deg, de er ute etter å gjøre det beste for alle barn. Mest sannsynlig kommer du aldri i barnevernets søkelys, og dersom du gjør det, så vil det tjene deg veldig sterkt dersom du viser kunnskap og innsikt i hvorfor du gjør som du gjør med barnet ditt, i motsetning til å bare gjøre det som faller deg inn.

Anonymous poster hash: 49c7a...e5a

Du har veldig gode poeng i det aller meste av det du skriver her. Men er uenig i at hennes usikkerhet og påvirkning er noe verre enn din reaksjon "å ta det personlig". Man er ansvarlig for hva man sender ut, men ikke hvordan andre tar det. Så du er like mye ansvarlig for å ikke ta noe slikt personlig, som hun er å være trygg i situasjonen. Men ingen av dere er ansvarlige for hvordan det påvirker andre mennesker.

Anonymous poster hash: 748a5...b8d

[Anciol]

Ja hun hadde fått en melding mot seg noen dager, og dermed ble det til en akuttnødsituasjon i følge BV, så de måtte rykke inn og hente ungen. Det de skrev var blank løgn, det var hverken rotete eller skittent i huset, hun sultet heller ikke ungen, ungen fikk mat kos og omsorg. MEn løgnaktige folk som sender 100% anonym melding til BV, kan dikte i hop ville historier!

[Gjest Coolaid]

Kjære deg, TS.

Dette problemet bor i deg. Det er ingen som tenker noe som helst om deg, du er nok bare en av mange mammaer i gaten, i barnehagen, hos helsesøster osv. Du kan slappe helt av. Det som du tror andre tenker om deg er et produkt som du har laget som resultat av din usikkerhet og katastrofetenkning.

Det er nok en grunn til at du tenker slik. Og jeg er helt sikker på at du blir forferdelig sliten av å gjøre det. Snakk med fastlegen din om henvisning til en psykolog. Da får du støtte og hjelp til å legge bort usikkerheten din. Etter hvert vil du føle at du vil bli mer sikker på deg selv og få et bedre liv.

Stor klem til deg. Husk at du er mer enn god nok.

[Tante-Sofie]

De var veldig pågående og aggressive mot meg og min venninne, de spurte meg spørsmål om venninnen min, og de gjorde ingenting for å roe henne ned da de tok barnet og gikk, de hadde med seg politifolk som holdt venninnen min igjen mens de gikk med barnet. Jeg var den som måtte roe henne. Tok henne hjem til meg og lot henne overnatte der på sofaen, kunne ikke la henne være alene!

Tisset nesten på meg av angst, angsten sitter fortsatt i meg!

Venninnen min fikk ungen sin igjen et år etter den var tatt og har flyttet til en annen plass!

Jeg skjønner at dette var en utrolig kjip og vond opplevelse, men jeg synes det er skikkelig stygt av deg å dele den i denne tråden. Du bidrar på ingen måte til å løse opp i TS sin grunnløse frykt for barnevernet, tvert i mot bidrar du til å opprettholde den. Ikke bare frykten for barnevernet, men også for at hvem som helst kan dikte opp historier som fører til at barnevernet "stormer hjemmet til noen og røsker med seg ungene." Det er heller ikke sånn at jeg f.eks. kan sende et brev til barnevernet og si at du har det rotete og skittent og ungene dine sulter, og så kommer de umiddelbart og henter dem. Dersom jeg sender et slikt brev, får du et uventet besøk fra barnevernet og om alt ser ok ut hjemme hos dere, tar de ikke med seg ungene. Det er nok derfor en del mer bak historien du forteller, men det kan godt være det er ting du ikke vet om.

[Brimi]

Vil gi deg en stooor klem jeg! Moren min var også redd for at barnevernet skulle komme og ta meg. Mest av alt var hun redd for at hun ikke skulle klare å oppdra meg riktig og alt det andre som har med barn og gjøre. + hun var veldig usikker på å være en mor. Hennes løsning var å ha kontakt med både bup og barnevern. Hun fikk veiledning derfra :-) Nå var min mor veldig psykisk syk da, men hun hadde ihvertfall innsikt nok til å be om hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at etter jeg fikk barn selv, så har skrekkhistoriene om barnevernet satt seg litt ekstra.

Selv om jeg vet at de har taushetsplikt, og derfor blir mange skrekkhistorier aldri "forklart".

Jeg jobber med barnevernet innimellom og en der fortalte om en historie som ble slått stort opp (for over 30 år siden) og at det som var realiteten var at foreldrene misbrukte barnet seksuelt sånn at barnet måtte opereres nedentil fordi det var ødelagt. Men de kunne ikke si noe, så derfor fikk fortsatt foreldrene full sympati fra lokalsamfunnet og det var ikke måte på refs av barnevernet. Enda så fikk ikke foreldrene barnet sitt tilbake, men det var aldri noen som tenkte på hvorfor det...

Men jeg må innrømme at jeg selv innimellom tenker at jeg skjønner hvis naboen hadde ringt barnevernet. Når barnet hyler ut i rent raseri over å måtte skifte bleie og trommehinnene mine omtrent sprekker og naboen har stuevinduet sitt åpent og ikke så mange meteren fra vårt badevindu. For det må høres helt forferdelig ut...

Anonymous poster hash: 348a1...2f7