Telefonangst

[AnonymBruker]

Sliter veldig med telefonangst og nå er jeg nødt til å ta en telefon. Blir usikker på hva jeg skal si, selv om jeg egentlig vet det, hva den andre kommer til å si, redd for at jeg blir avvist, pinligge øyeblikk.

Anonymous poster hash: a0109...96d

[tratrins]

Har det samme problemet selv, men jobber i en jobb hvor jeg (dessverre) må samarbeide med folk...gjerne over telefon. Jeg pleier å skrive ned punkter med hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det, og føler at det hjelper! Dessuten blir det mindre og mindre skummelt for hver telefon jeg tar, så den beste måten er å bare hoppe i det! :-/

[Gjest Gjest_Erica]

For meg hjelper det også å planlegge starten av samtalen, og deretter går den videre som den selv vil. Eksponering er eneste medisin.

[AnonymBruker]

Dette er faktisk ikke så uvanlig. Jeg har hatt det i mange år. Er blitt litt bedre, men om jeg kan slippe unna å snakke i telefonen så gjør jeg det.

Det aller verste for meg er om det er andre i rommet når jeg skal ringe, da stotrer jeg bare. Så jeg prøver å være alene, skriver ned hva jeg skal si, trekker pusten og ringer. 99% av gangene så går det bra, men jeg må fortsatt gjøre det samme neste gang.

Det aller verste er å ringe til et sted jeg ikke helt vet hva er/hva de kan hjelper meg med/om det er riktig sted. Dette er jo i jobbsammenheng, hater det.

Anonymous poster hash: 01f9a...655

[FantasDick]

Jeg hadde skikkelig telefonskrekk tidligere, men så begynte jeg i ny jobb med MYE telefonkontakt - mest inngående, men også utgående. Det var egentlig ikke en del av avtalen med ny arbeidsgiver, hvis det var tilfelle hadde jeg ikke sagt ja til jobben, så redd var jeg.

Husker jeg holdt på å spy da jeg tok den første telefonen, fikk nesten ikke ordene ut fordi jeg fikk brekninger hver gang jeg forsøkte å si noe. Omg, det er noe av det verste jeg har vært med på! For hver telefon ble det litt lettere og bedre og etter bare noen uker kunne jeg uten problemer ringe hvor som helst eller selvsikkert diskutere med vanskelige kunder mens kollegene mine hørte på. Jeg var en periode litt redd for at jeg var så tøff kun fordi jeg ringte for jobben og ikke meg selv, men jeg er like rolig når det gjelder private telefonsamtaler også.

Eksponeringsterapi FTW!

[Purple Diamond]

Som de andre sier; eksponering! Jeg har aldri likt å snakke i telefonen, spesielt når jeg må ringe selv, men også om noen ringer til meg. En stund var det så ille at til og med å ringe til bestemoren min ble et problem! Heldigvis har det bedret seg. I en periode da jeg studerte, var jeg i praksis der jeg måtte ringe mye. Kjempeskummelt i starten, men så kom det seg etterhvert. Det hender fortsatt jeg får litt "angst" for å ringe, men det har bedret seg MYE de siste årene! Så det er absolutt håp

[AnonymBruker]

^{Jeg har det slik at jeg så vidt klarer å ringe folk jeg ikke kjenner, eller bare bekjente. Venner og familie går bra. Jeg tar aldri telefonen hvis jeg ikke vet hvem det er som ringer, eller hva den vil. Jeg tror i mitt tilfelle at jeg har et 'kontrollbehov'. Jeg MÅ vite hvem det er, hva den vil, hva samtalen handler om osv.}

^{Jeg jobber i et sentralbord av alle ting, men ringer så og si ALDRI noen andre, være seg kunder eller kollegaer. Jeg hater å ringe for å fortelle arbeidsgiver at jeg er syk f.eks, og sender mye heller mail hvis det er kunder jeg skal kontakte. Ææ}

Anonymous poster hash: 591a7...259

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn jeg og. Men jeg hører jo ikke hva folk sier så da blir samtalen slik: "Hæ? Hva SIER du? HÆ?" som kan bli ganske kleint. Jeg har ikke så dårlig hørsel men når det er bråk rundt meg klarer jeg ikke konsentrere meg om det som blir sagt. I dag har jeg ringt et hotell i USA og er stolt av det. hadde aldri turt det for noen år siden

Anonymous poster hash: deec9...be3