Dere frivillig single...

[AnonymBruker]

Hvorfor vil dere ikke ha en partner? Hva har dere fokus på i livet i stedet for giftemål/samboerskap etc? Har dere barn/lyst til å adoptere? Selv vil jeg ikke gifte meg eller ha barn. Synes den friheten er god - jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil her i livet, når jeg selv vil. Deilig.

Anonymous poster hash: 431c1...788

[Gjest Tingelinling]

Livet har vært veldig travelt, rett og slett. Det har vært fylt med barn, venner, trening, studier og jobb. Erfaringsmessig ønsker menn mer tid med meg enn det jeg har kunnet gi. Da blir det egentlig bare press og stress å ha en kjæreste. Jeg har i tillegg vært høyst uvillig til å introdusere de jeg har datet overfor ungene mine.

Jeg regner i grunnen med at når mr Right dukker opp, vil jeg også være villig til å finne rom for ham. Eventuelt er denne mannen lik meg når det gjelder antall treff i uken osv. Jeg trenger egentlig ikke at mannen ER rundt meg hele tiden, men jeg trenger å vite at han ER der. Kunne helt fint ha giftet meg og vært samboer også. Etter hvert.

[Gjest]

Fordi jeg elsker å være alene. Sover i telt på fjellet og er ute i naturen så mye og så lenge som mulig. Blir bare ukomfortabel og stressa av å ha folk rundt meg, særlig under samme tak over en lengre periode om jeg ikke har mulighet til å "stikke av" med jevne mellomrom.

Å få barn har ikke blitt vurdert engang. Det ansvaret og tapet av frihet hadde jeg aldri klart å leve med.

Endret 31. mai 2014 av Lindiana

[AnonymBruker]

Jeg har gjort alt sammen mange ganger før og vil være singel fordi det passer for meg nå i livet. Friheten til å kun gjøre som jeg vil er veldig verdifull. Jeg har det kjempefint og liker mitt selvvalgte singelliv. Anonymous poster hash: 19f12...4cd

[Sapientia]

Nå er jeg ikke singel lengre, mr. Right dukka opp

Men jeg var frivillig singel i 12år. Jeg hadde rett og slett ikke noe ønske om et forhold. Etter å endelig bli kvitt eksen, noe som var en prosess over 2år fra min side så var det ikke fristende med noen gjentakelse i nærmeste fremtid. Jeg dyrket mine hobbyer og det fylte all min fritid. I tillegg liker jeg å være aleine og følte ikke jeg gikk glipp av noe ved å være singel.

[Gjest brutal_mann]

Fordi smerten ved å miste noen en elsker ubetinget er for stor. Sjelens sår er for dype etter for mange år på denne jord.

[Sunbeam]

Jeg er altfor vant til å være alene. Er enebarn og vant til å få det som jeg vil - dvs jeg er avhengig av å kunne styre min egen tid og bruke den slik jeg vil det, når jeg vil. Jeg hater det når andre blir avhengig av meg, at jeg må ta hensyn og alltid ha en annen person i tankene når jeg tar valg. Dessuten er jeg veldig introvert og et alenedyr, og uten å høres skikkelig blærete ut: jeg har en god gruppe venner som både tar hensyn og forstår meg, men som jeg også aktivt må gå inn i gjøre rom for og ta vare på. Jeg føler rett og slett ikke at jeg har kapasitet til flere i livet mitt, og hvertfall ikke en så tett på som en kjæreste gjerne vil/skal være. Jeg er en bokorm, skriver mye og forsvinner i musikk. Noen perioder er "verre" enn andre og jeg kan ikke se for meg at en eventuell kjæreste hadde vært happy dersom jeg ga beskjed om at jeg vil være i fred en hel helg - bare fordi jeg vil være alene.

Også jobber jeg mye, også i helger, og da blir den lille alenetiden ekstra, ekstra viktig. Jeg krever den, må ha den, og er ikke villig til å dele, rett og slett.

Barn har jeg aldri hatt lyst på, av overnevnte grunner, men også fordi jeg ikke har dette "morsinnstinktet" innprentet i meg. Jeg er ikke glad i barn.

[Gjest Ung tøff mann]

Fordi det er bedre å føle ingenting enn å føle noe og ha det vondt.

Endret 31. mai 2014 av Ung tøff mann

[Equinox]

Fordi jeg elsker å være alene. Sover i telt på fjellet og er ute i naturen så mye og så lenge som mulig. Blir bare ukomfortabel og stressa av å ha folk rundt meg, særlig under samme tak over en lengre periode om jeg ikke har mulighet til å "stikke av" med jevne mellomrom.

Å få barn har ikke blitt vurdert engang. Det ansvaret og tapet av frihet hadde jeg aldri klart å leve med.

Høres akkuratt ut som meg, minus den andre setningen, men det er kanskje noe på gang der.

Liker veldig godt å være alene, må være det til tider for å slappe av, kan være litt sosial til tider men aldri fest og fyll, ute på byen, det er totalt uinteressant, jeg blir trøtt av det.

Hadde jeg vært mer handy hadde det nok blitt småbruk på meg :-)

[Gjest Corto Maltese]

Fordi jeg trives best alene.

[Ego]

Fordi det er bedre å føle ingenting enn å føle noe og ha det vondt.

[Gjest Svampebob1]

Jeg vet ikke om hverken frivillig eller ufrivillig singel er noe som passer min beskrivelse...

Jeg prøver å leve etter beste evne etter hva livet har å by på for meg. Akkurat nå er det som singel til det dukker opp noe bedre.

Livet er hva det er... Jo mer man strever og kaver for at det skal bli bedre, jo mer sliten blir man. Man må bare ta det man har og gjøre det beste ut av det liksom. Jeg tror det er en bedre filosofi :-P.

Jeg tror også dette passer godt inn innen dating. Jo hardere man prøver og jo mer man satser, jo større er sjansen for at man mislykkes. Så lenge man har alt på stell hos seg selv, så er det ingen grunn til å gjøre noe annet enn å fokusere på å ha det greit, tenker jeg.

[Gjest Leo Nardo]

Jeg vet ikke om jeg vil karakterisere meg som frivillig enslig, da jeg på enkelte tidspunkt har begjært kvinner hvor jeg vært åpen for et forhold med de, mens de på sin side ikke har synes det har vært en like god ide.

Det var imidlertid en lang periode hvor jeg rett og slett ikke ønsket det av ulike grunner. Mye på grunn av at jeg var svært opptatt, noe som førte til svært lite fritid og også redusert overskudd slik at jeg ikke en gang hadde lyst å ha en fast kvinne i livet mitt.

Nå er jeg åpen for å gå inn i et forhold med en kvinne, men jeg er samtidig så tilfreds og vant med å være alene at jeg ikke har hastverk og gjør det kun når jeg møter noen jeg virkelig liker. Men jeg ser frem til når det skjer og har alt noen i kikkerten. Tror det kan bli spennende.

Endret 31. mai 2014 av Leo Nardo

[Apehjerne]

Er ikke det st jeg ikke vil men jeg trives alene og gidder ikke stresse med å få meg type igjen. Har vært singel i åtte mnd nå og kommer neppe til å gå inn i noe med det første. Singellivet er awesome!

Barn skal jeg ikke ha. Giftemål har jeg aldri tenkt på eller tatt noe stilling til

[AnonymBruker]

Helt enig med trådstarter :-)

Jeg respekterer andre mennesker, uavhengig av legning og sivil status, og er selv høyst frivillig singel. Tror det er flere sammensatte grunner til det. Jeg liker følelsen av frihet og å kunne bestemme over mitt eget liv. Jobben min krever mye energi, men gir meg også veldig mye tilbake. Jeg liker å styre min egen tid og økonomi, rett og slett.

Er ikke så flink med rutiner, som å lage middag til samme tid hver dag feks. Jeg liker å bruke fritiden min på reising eller kreative prosjekter.

Anonymous poster hash: 384ed...16c

[AnonymBruker]

Jeg er altfor vant til å være alene. Er enebarn og vant til å få det som jeg vil - dvs jeg er avhengig av å kunne styre min egen tid og bruke den slik jeg vil det, når jeg vil. Jeg hater det når andre blir avhengig av meg, at jeg må ta hensyn og alltid ha en annen person i tankene når jeg tar valg. Dessuten er jeg veldig introvert og et alenedyr, og uten å høres skikkelig blærete ut: jeg har en god gruppe venner som både tar hensyn og forstår meg, men som jeg også aktivt må gå inn i gjøre rom for og ta vare på. Jeg føler rett og slett ikke at jeg har kapasitet til flere i livet mitt, og hvertfall ikke en så tett på som en kjæreste gjerne vil/skal være. Jeg er en bokorm, skriver mye og forsvinner i musikk. Noen perioder er "verre" enn andre og jeg kan ikke se for meg at en eventuell kjæreste hadde vært happy dersom jeg ga beskjed om at jeg vil være i fred en hel helg - bare fordi jeg vil være alene.

Også jobber jeg mye, også i helger, og da blir den lille alenetiden ekstra, ekstra viktig. Jeg krever den, må ha den, og er ikke villig til å dele, rett og slett.

Barn har jeg aldri hatt lyst på, av overnevnte grunner, men også fordi jeg ikke har dette "morsinnstinktet" innprentet i meg. Jeg er ikke glad i barn.

Et veldig godt innlegg. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Anonymous poster hash: 384ed...16c

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere som svarer her?

Tenker det er forskjell om man er 25 og ønsker å være singel og barnløs, enn hvis man er 35.

Anonymous poster hash: ab383...ce3

[Gjest Cartman]

Utdanning, fred og ro. Har ikke behov for en hjelpemamma. Kommer aldri til å komme på gamlehjem heller. Prøver de seg om 50 år, så skal jeg lage den største plumbo-bomba og bombe gamlehjemmet.

Elsker livet som singel. Frihet!

[AnonymBruker]

Jeg er i en ustabil livssituasjon for tiden da jeg er alvorlig syk. Jeg tror ikke at det er bra for vedkommende om jeg skal dra en partner inn i dette kaoset. I tillegg har jeg et ønske om et forhold som er litt utenom det vanlige, og vet ikke om det finnes noen som vil gå med på et forhold med de premissene jeg setter.

Jeg er forøvrig 26 år, og har ingen planer om å få barn, hverken nå eller senere i livet.

Anonymous poster hash: d998c...572

[Chevelle]

Jeg har hatt dårlige forhold i fortid. Så bestemte meg for å vente maaange år før jeg ville involvere meg med noen igjen. Mens tiden gikk så merket jeg at jeg trivdes veldig godt i mitt eget selskap.

Dette har ført til at jeg er blitt sær, ønsker ikke å måtte ta hensyn til andre enn meg selv, takler dårlig sjalusi, mas og at noen har forventninger til meg. Siste 4 årene har jeg også blitt kronisk syk, så føler jeg bør ha dette under kontroll før jeg evt blander inn noen andre i tragedien.

Jeg er singel siden 2003, og har ei datter som har flyttet ut. jeg er 38 år og har ikke planer om flere barn.

Jeg vil heller ikke bli stemor til noen små barn. de må være tenåringer før jeg vurderer det.

Jeg savner noen ting ved forhold, som regelmessig sex, nærhet, bedre økonomi og noen å le sammen med.