Ville DU ha likt dette livet?

[AnonymBruker]

Å være en person på snart 30 år, med lite arbeidserfaring og ingen utdannelse. Altså, ingen fremtidsutsikter.

Psyken er så tynnslitt at man ikke orker så mye, og det siste man vil er å få profesjonell hjelp. Man sammenligner seg selv med alle andre, og forstår at man er en skikkelig TAPER!

En som aldri vil kunne få seg kjæreste eller bli forelder. Med stor sannsynlighet for at man vil dø av kreft innen 20 år (familierelatert).

En som ikke takler å tape i individuelle konkurranser, da dette bare bidrar til alt annet som føles negativt kommer frem til overflaten, og får selvmordstanker.

Når man har konstant uflaks i alt man foretar seg, og blir "fucka" opp av livet, gang på gang.. Nei, det føles ikke bare som om man har uflaks, det er HELT reelt.

Når man i bunn og grunn hater hele verden.

En som ikke har venner, som i og for seg er selvforskyldt siden man ikke greier å være sosial. Mangel på sosiale antenner, frykter å bli spurt om jobbsituasjon av andre.

Bor hjemme hos mor, hvor det er lite sannsynlighet for at man kommer seg ut.

Og når lysten til å leve er mindre enn lysten til å slippe.

Jeg spør meg selv hvorfor jeg fortsetter å leve? Grunnen er feighet og av respekt for familie.

Det fins faktisk ikke alltid reelt håp. Man kan alltids ha en desillusjonert idè om at ting kan bli bedre, men noen ganger er det ikke reelt.

Dette er ikke en selvmordstråd, og jeg er såpass sta at jeg aldri vil la meg påvirke i den ene eller andre retningen.

Mulig denne skulle vært plassert i kropp/helse-forumet, men det har vel så mye med relasjoner å gjøre.

Så ærlig talt, hadde du sett noe lys i tunnelen med mitt liv? Det er sikkert lett å bare si "ja" om man ikke er der selv, men prøv først å sett deg inn i hvilke følelser man har.

Anonymous poster hash: 590d9...7aa

[AnonymBruker]

Nei, jeg ville søkt profesjonell hjelp lenge før det stadiet(og har gjort det, men langt verre historie enn din om det betyr noe).

Anonymous poster hash: 7049d...255

[AnonymBruker]

Å være en person på snart 30 år, med lite arbeidserfaring og ingen utdannelse. Altså, ingen fremtidsutsikter.

Psyken er så tynnslitt at man ikke orker så mye, og det siste man vil er å få profesjonell hjelp. Man sammenligner seg selv med alle andre, og forstår at man er en skikkelig TAPER!

En som aldri vil kunne få seg kjæreste eller bli forelder. Med stor sannsynlighet for at man vil dø av kreft innen 20 år (familierelatert).

En som ikke takler å tape i individuelle konkurranser, da dette bare bidrar til alt annet som føles negativt kommer frem til overflaten, og får selvmordstanker.

Når man har konstant uflaks i alt man foretar seg, og blir "fucka" opp av livet, gang på gang.. Nei, det føles ikke bare som om man har uflaks, det er HELT reelt.

Når man i bunn og grunn hater hele verden.

En som ikke har venner, som i og for seg er selvforskyldt siden man ikke greier å være sosial. Mangel på sosiale antenner, frykter å bli spurt om jobbsituasjon av andre.

Bor hjemme hos mor, hvor det er lite sannsynlighet for at man kommer seg ut.

Og når lysten til å leve er mindre enn lysten til å slippe.

Jeg spør meg selv hvorfor jeg fortsetter å leve? Grunnen er feighet og av respekt for familie.

Det fins faktisk ikke alltid reelt håp. Man kan alltids ha en desillusjonert idè om at ting kan bli bedre, men noen ganger er det ikke reelt.

Dette er ikke en selvmordstråd, og jeg er såpass sta at jeg aldri vil la meg påvirke i den ene eller andre retningen.

Mulig denne skulle vært plassert i kropp/helse-forumet, men det har vel så mye med relasjoner å gjøre..

Så ærlig talt, hadde du sett noe lys i tunnelen med mitt liv? Det er sikkert lett å bare si "ja" om man ikke er der selv, men prøv først å sett deg inn i hvilke følelser man har.

Anonymous poster hash: 590d9...7aa

Jo, det hadde jeg. Jeg tror at en god psykolog kunne ha hjulpet deg mye, f.eks med bl.a. kognitiv terapi.

Jeg har selv mye erfaring.

Anonymous poster hash: 06c8f...e09

[Kaylee]

Du viser en enorm styrke og stahet bare ved at du fortsatt er her og ikke har gitt opp.

Edit: jeg tror at profesjonell hjelp hadde hjulpet deg mye. Håper du prøver det, men jeg vet hvor dritt det er å i det hele tatt tenke på å oppsøke det.

Endret 30. mai 2014 av Kaylee

[Gjest Badebuksa]

Lys i enden av tunnelen? Ja. Hvorfor? Fordi livet er mer enn utdanning og sosial status. Livet er SÅ MYE MER! Bare man klarer å krabbe seg ut av det sorte hullet man sitter i.

Man burde ikke fokusere på det negative, selvom det er det som er enklest. Noen ganger må man gå den vanskelige veien. Enkelte får mer motbør i livet enn andre, kanskje det heter urettferdighet, eller kanskje det er fordi man skal lære noe?

Den vanskelige veien er å tro noe, å føle en mening med livet, å føle at man har en sjel, en verdi. Det er også den riktige veien å gå i livet. Jeg aner ikke hva du har forsøkt, men jeg vet at det hjelper å lete etter noe å gjøre. Noe man liker. Det kan være å skrive noveller, komponere musikk, høre på musikk, ha grønnsaker i hagen, trene, lese bøker, bestemme seg for å bli flink i matlaging, sette seg delmål hele livet, ha noe (overkommelig) å strebe etter.

Hva man gjør kommer an på hvor man er.

Er du så langt nede at du må ta museskritt, så ta museskritt! Men ta for all del skrittene. Hvis man gir opp, får man det aldri bedre.

Endret 30. mai 2014 av Badebuksa

[AnonymBruker]

Du viser en enorm styrke og stahet bare ved at du fortsatt er her og ikke har gitt opp.

Edit: jeg tror at profesjonell hjelp hadde hjulpet deg mye. Håper du prøver det, men jeg vet hvor dritt det er å i det hele tatt tenke på å oppsøke det.

Jeg kan ha gitt opp bedring selv om jeg fortsatt er her. Av ren feighet.

Anonymous poster hash: 590d9...7aa

[Gjest Evel]

Bare det at du setter ord på dette viser at du er på vei ut og opp. Så ja, jeg ville sett at det er et lys der framme og jeg ville innsett at enkelte ting måtte jeg ordnet opp i for å ta ansvar for meg selv.

Du burde flytte til et sted for deg selv. Å klare seg selv i hverdagen er en av de første men viktige stegene mot et godt liv.

Lykke til!

[Kaylee]

Jeg kan ha gitt opp bedring selv om jeg fortsatt er her. Av ren feighet.

Anonymous poster hash: 590d9...7aa

Det er ikke å være feig å fortsette å leve. Det er at du fortsatt har noe som holder deg her, et lite håp om at det ikke er for sent. Jeg driter i om du ser håpet eller ikke, for det er der. Uansett. For du er her.

[Mrs Smith]

Lys i enden av tunnelen? Ja. Hvorfor? Fordi livet er mer enn utdanning og sosial status. Livet er SÅ MYE MER! Bare man klarer å krabbe seg ut av det sorte hullet man sitter i.

Man burde ikke fokusere på det negative, selvom det er det som er enklest. Noen ganger må man gå den vanskelige veien. Enkelte får mer motbør i livet enn andre, kanskje det heter urettferdighet, eller kanskje det er fordi man skal lære noe?

Den vanskelige veien er å tro noe, å føle en mening med livet, å føle at man har en sjel, en verdi. Det er også den riktige veien å gå i livet. Jeg aner ikke hva du har forsøkt, men jeg vet at det hjelper å lete etter noe å gjøre. Noe man liker. Det kan være å skrive noveller, komponere musikk, høre på musikk, ha grønnsaker i hagen, trene, lese bøker, bestemme seg for å bli flink i matlaging, sette seg delmål hele livet, ha noe (overkommelig) å strebe etter.

Hva man gjør kommer an på hvor man er.

Er du så langt nede at du må ta museskritt, så ta museskritt! Men ta for all del skrittene. Hvis man gir opp, får man det aldri bedre.

Badebukse has spoken!

[Kaylee]

Alle blir så jævlig dype på kvelden

[Gjest brutal_mann]

https://www.youtube.com/watch?v=wuhbkpwDccc

[Gjest Evel]

Alle blir så jævlig dype på kvelden

Vet du hvorfor? Det er fordi alle mennesker på vår del av kloden begynner å stresse ned fordi det er helg og kveld. Dagens arbeid er unnagjort, mange mennesker sover og hviler. Derfor blir energien roligere og visdommens tanker glir lettere opp til overflaten.

Tror jeg

[Gjest]

Noen får det litt bedre, noen mye bedre, andre verre.

Mitt førsteinntrykk er at der er enkelte aspekt ved livet ditt du fortsatt kan oppnå og oppleve, som vil bedre livskvaliteten din substansielt.

Jeg vet ikke om du mener at du ikke kan jobbe i det hele tatt, eller om du kan jobbe litt, men da eventuelt i en jobb du egentlig ikke ønsker?

Å stå helt uten arbeid er alltid vanskelig, tror nok det krever litt andre rutiner for at man ikke skal falle utenom sosialt og emosjonelt. I tillegg har man selvsagt diagnose/r som ofte gjør ting enda mer vanskelig.

Kanskje noen andre uten jobb eventuelt kan fortelle hva de gjør med dagene sine og hvordan de unngår å bli helt isolert?

Er det ikke noe du kan gjøre for å få økonomi nok til å flytte ut fra din mor?

Er du arbeidsløs uten noe form for trygd fordi du aldri har oppsøkt hjelp?

Å dele inn verden i tapere og vinnere er for simplifisert i forhold til hvordan verden egentlig er. Det er ikke slik at alle kan bli "vinnere" ved å bare jobbe hardt og forsøke. Noen har rett og slett fysiske, mentale, økonomiske, geografiske hindre fra å komme dit. Andre blir født inn i et så godt fortrinn at de kan bli "vinnere" bare ved å knipse med fingrene.

Det er heller ikke bare en fasit på hvilke kvaliteter og egenskaper som gir et godt liv, eller som andre personer liker.

Vi har også mange ulike personligheter i verden og mange har helt andre prioriteringer når det gjelder valg av venner og partnere enn hvem som er "vinnere" og "tapere". Det er fult mulig å finne noen som setter pris på en selv om man er kjemperar og sosialt awkward. Internett har gjort dette noe enklere. Personlig er de fleste vennene mine fra internasjonale forum, forum som sikter seg inn på spesielle interesser jeg har.

Hvorfor vil du ikke prøve profesjonell hjelp?

Du kan jo alltids prøve, du må ikke fortsette å gå dersom du syns det er skikkelig dritt. Kanskje det er annerledes enn du ser for deg?

Der er og alltids en sjanse for at det ligger noe mer bak problemene dine enn du er klar over. Noe som kan forklare og hjelpe deg til å takle livet på en annen måte.

Spesielt dersom du har et lite nettverk kan tanker og følelser hope seg opp uten at du får noe input fra omverdenen som kan løsne opp eller skifte fokuset. Selvsagt kan man ikke forvente at andre skal ta alt ansvaret for ens egen velvære, men det hjelper definitivt å ha et nettverk slik at man får andre ting å tenke på iblant.

Dersom du har problemer sosialt, så kan det kanskje hjelpe med litt selvironi/ humori situasjonene?

Dersom du går og angrer i etterkant av sosiale situasjoner. Prøv å overdriv det og le av det.

"Jeg var litt akwward i den samtalen, nå hater sikkert fru Hansen meg og stikker nåler i vodoo dukka for at jeg våget å ødelegge det som kunne vært den perfekte dagen hennes om det ikke hadde vært for en klein samtale med meg"

Litt usikker på hvordan du har dårlige sosiale antenner. Er det "pinlig stillhet", sier du rare eller upassende ting? Noen ganger kan du rett og slett si rett ut at "oi, sa jeg noe dumt nå, av og til kommer ikke ting helt ut slik man mener det". Eller lignende. Avvæpne situasjonen. Dersom du er bekymret for at du har vært frekk, ta det opp med personen i etterkant. "Hei, ble litt usikker på om du tolket det jeg sa om x og y negativt".

Husk at ofte vil folk la tvilen komme deg til gode og være klar over at av og til kan man ordlegge seg uheldig. Det skjer med de fleste av og til. Som regel vil ikke de fleste andre mennesker dømme deg hardt dersom du virker tilbaketrukket eller litt keivete sosialt. De vil kanskje tenke at du virker litt beskjeden, men det går som regel ikke lenger enn det. De kan allikevel synes du er interessant eller like å prate med deg. Noen vil også slappe av mer fordi de selv er litt kleine.

Jeg vet hvordan det er å være deprimert og klein sosial. Dette er noen små ting som har hjulpet meg litt.

Endret 31. mai 2014 av ord deling

[Gjest Lady.In.Heels]

Å være en person på snart 30 år, med lite arbeidserfaring og ingen utdannelse. Altså, ingen fremtidsutsikter.

Du er fortsatt ung, og ikke alle yrker krever utdanning. Du kan f.eks jobbe i butikk, som postbud, assistent, servitør osv.

Psyken er så tynnslitt at man ikke orker så mye, og det siste man vil er å få profesjonell hjelp. Man sammenligner seg selv med alle andre, og forstår at man er en skikkelig TAPER!

Alle blir nedenfor når man sammenligner seg selv med andre, for det vil alltid være andre som har det bedre enn oss selv i verden. MEN det er også dem som har det verre. Det blir hva en gjør det til selv

En som aldri vil kunne få seg kjæreste eller bli forelder. Med stor sannsynlighet for at man vil dø av kreft innen 20 år (familierelatert).

Jeg tror ikke du skal selvdiagsnostisere deg selv. Ingen vet hva som vil ramme oss senere i livet, og med fremtidens medisin og behandlingsmuligheter vi har i dag, har vi alle en god sjangse for å få kurert eller forsinke ulike sykdommer

En som ikke takler å tape i individuelle konkurranser, da dette bare bidrar til alt annet som føles negativt kommer frem til overflaten, og får selvmordstanker.

Jeg vet ikke helt hva du mener med dette men ikke la deg rives ned av andre. Du er den DU er, de andre er.. vel drit i dem

Når man har konstant uflaks i alt man foretar seg, og blir "fucka" opp av livet, gang på gang.. Nei, det føles ikke bare som om man har uflaks, det er HELT reelt.

Har du noen gang sett filmen ¨The secret¨? Vet du at negative mennesker har en tendens til å få et negativt liv med mye drit? Er man positiv og opptimistisk, så får man det bedre. Det er faktisk sant. Lettere sagt enn gjort, men prøv å heller tenk litt ¨pytt pytt, det ordner seg¨.

Når man i bunn og grunn hater hele verden.

Er man deprimert, som du sannsynligvis har blitt (ingen skam i det for det opplever de fleste mennesker en gang eller flere i livet) så ser man negativt på det meste. Det er en del av sykdommen.

En som ikke har venner, som i og for seg er selvforskyldt siden man ikke greier å være sosial. Mangel på sosiale antenner, frykter å bli spurt om jobbsituasjon av andre.

Også en del av å være deprimert. Man isolerer seg og gidder ikke lenger være med på ting, men ser ikke vitsen i noe. Ang. jobbsituasjon kan du alltids ta en hvitløgn å si at du har friår, tar opp fag osv.

Bor hjemme hos mor, hvor det er lite sannsynlighet for at man kommer seg ut.

Jeg kjenner flere som har bodd hjemme hos foreldrene sine til de er i 30 åra. Med dagens marked er det ikke lett for en som er singel å finansiere noe eget eller å leie.

Og når lysten til å leve er mindre enn lysten til å slippe.

Du har det tungt, og livet gir deg mange utfordringer. Jeg håper du holder ut, og kommer deg opp av gjørma. Vi har alle spist drit, og kommer til å gjøre det i løpet av livet. Livet er ikke enkelt for noen. Men ikke gi opp

Jeg spør meg selv hvorfor jeg fortsetter å leve? Grunnen er feighet og av respekt for familie.

​Du har like stor rett til å være på denne jorden som alle andre rundt deg. Hvorfor skal du gi opp? Hvorfor ikke fortsette å kjempe? Livet er herlig når en først får orden på livet. Tenk at en dag skal du se tilbake og prise deg lykkelig for at du ikke gjorde noe dumt Du skal leve videre fordi du ønsker å leve, og fordi andre ønsker å ha deg her.

Det fins faktisk ikke alltid reelt håp. Man kan alltids ha en desillusjonert idè om at ting kan bli bedre, men noen ganger er det ikke reelt.

Dette er ikke en selvmordstråd, og jeg er såpass sta at jeg aldri vil la meg påvirke i den ene eller andre retningen.

Mulig denne skulle vært plassert i kropp/helse-forumet, men det har vel så mye med relasjoner å gjøre.

Så ærlig talt, hadde du sett noe lys i tunnelen med mitt liv? Det er sikkert lett å bare si "ja" om man ikke er der selv, men prøv først å sett deg inn i hvilke følelser man har.

Jeg sier ja, fordi jeg vet om flere som har gått igjennom det du har. Jeg har jobbet i psykiatrien å sett mennesker komme inn full suicidale, for å så spasere ut med et smil om munnen. Du har ikke prøvd alle hjelpemidlene du har. Jeg anbefaler deg sterkt å ta kontakt med fastlegen, eller at du booker privat time hos en psykolog. Det er veldig tabu dette her, men du er overhodet ikke alene. Og helt ærlig så synes jeg problemene dine virker veldig overkommelige ut. Du mangler jobb, bor hjemme og har lite sosial omgang men det er faktisk ikke verdens undergang for du kan gjøre noe med disse tingene her Du kan få støtte av statens lånekasse, NAV osv. starte å studere, eller hoppe rett i jobb å tjene litt penger. På jobb eller studie vil du sannsynligvis komme i kontakt med andre mennesker, som igjen fører til venner og noen å prate med. Når du har spart opp penger, kan du leie eller kjøpe deg leilighet. Plutselig på veien treffer du en flott partner som vil gi deg mange gode hyggestunder Ha tro på deg selv

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. I manges øyne er jeg nok en stor taper! Det er vanskelig for meg av og til også, noen ganger kan jeg kjenne på bitterhet fordi alt føles urettferdig. Men det er mange ting i livet som jeg også kan nyte, selv om jeg aldri kommer til å ha penger, god helse, barn eller mange venner. Hvis du klarer å be om profesjonell hjelp tror jeg at du også vil klare å se grunner til at du kan like livet, selv om ting ikke har blitt akkurat slik vi drømte om.

Anonymous poster hash: 7bdce...0a1

[BritneyBitch]

Men uansett så er det alltid håp.

[SiMa]

Jeg ville ikke ha likt det livet du beskriver. Likte det overhodet ikke da jeg var i en lignende situasjon selv.

På meg virker det som du har en ganske depressiv tankegang for tiden. Alt fokus er på det negative. Snu litt på det. For tiden er det en utfordring som verserer på facebook: si tre positive ting om dagen i en uke. Prøv det du også. Eksempler på ting andre har skrevet er at det er bra vær, de har sett et interessant tv-program, spist noe godt, kjøpt sommerens første softis, gått en tur etc. Altså slett ikke store ting.

Hvordan er økonomien din? Har du egen inntekt, eller blir du forsørget av din mor? Hvis du ikke har egen inntekt bør du ta kontakt med nav. Det føles nok ikke bra å gå til mamma og spørre om lommepenger når du er nesten 30.

Ta en tur til fastlegen. Få henvisning til psykolog/dps/psykisk helseteam i kommunen. Kanskje du kan få medisiner? Ta opp det med opphopning av kreft i familien. Hvilke(n) type kreft er det snakk om? Og hvordan har det gått med de som er blitt syke? Med oppfølging og jevnlige undersøkelser kan ev. kreft oppdages tidlig, og derfor være lettere å behandle. Behandling av kreft blir stadig bedre, så om 20 år har du nok bedre sjanser enn om du skulle bli syk i dag. En del krefttyper er blant annet relatert til livsstil, hvis dette gjelder kreft i din familie bør du kanskje endre litt på livsstilen.

Hva bedriver du dagene med? Alle trenger en eller annen form for aktivitet og struktur på dagtid. Sjekk hvilke tilbud som finnes i din kommune. Kanskje et psykiatrisk dagsenter hadde vært noe i en periode? Der vil du møte flere i samme båt. Mange kommuner har en eller annen form for treningstilbud for syke og arbeidsløse, det kan også være verdt et forsøk. Støttekontakt kan være en løsning for å komme litt mer ut, kanskje du kan få hjelp til å bli med i en forening eller begynne på kurs? Eller meld deg på alene, og treff mennesker på den måten. Begynn å trene på et treningssenter, egentrening eller gruppetimer. Går du jevnlig til samme tid vil du etterhvert bli litt kjent med de som trener samtidig.

[AnonymBruker]

Får det bare bekreftet gang på gang, at jeg er født med uflaks.

Jeg trener masse, og er egentlig i god form. Men idag f.eks, så var det ikke sjans på å få til en god tid. Helt kaputt fra første stund. Jeg hater varmen og sommeren.. Jævla drittårstid.

Til deg som ikke skjønte hva individuelle konkurranser er for noe, så mener jeg når jeg konkurrerer mot andre i sport, f.eks bordtennis, bowling, fotball, diverse spill.

Jeg gjør det aldri bra, spesielt ikke mot en kamerat av meg som har så uendelig flaks hele tiden i alt, og som jeg blir psyket ut av.

Jeg synes det er skikkelig ille å være sosial, og sosial omgang er den største kilden til negative tanker, faktisk!

Anonymous poster hash: 590d9...7aa

[Menchit]

Ja! Jeg har vært der. Så virkelig ingen muligheter til at livet kunne endre seg. Var inne på tanken om å gjøre slutt hver eneste dag. Men, jeg fikk hjelp, av profesjonelle i en kort periode. Og etterpå av familie over lengre tid. I dag hat jeg det veldig bra og er uendelig glad jeg "holdt ut". Tenker fremdeles på hvor svart alt var sen gangen, og skulle ønske jeg visste da at ting forandrer seg. Har vært mye jobb, på mange plan. Men det er verdt det. Klem til deg Ts

[Menchit]

Var forresten akkurat like gammel som deg Ts når det "smalt"