AnonymBruker Skrevet 28. mai 2014 #1 Skrevet 28. mai 2014 Har leger/psykologer lettere for å sette en ADHD-diagnose hos barn/ungdom enn hos voksne? Jeg er ung voksen, og har siden jeg var liten hatt noen atferdstrekk(eller hva jeg skal kalle det) som har irritert meg. Jeg har aldri tenkt over ADHD, da jeg føler at jeg ikke går under kategorien som typisk ADHD. Har alltid assosiert folk med ADHD som hypre, uansvarlige, dårlige på skolen og som kan finne på å gjøre rampete/lite smarte ting/avgjørelser. Jeg er fullstendig motsatt, men har mange andre symptomer som ligner på andre typer av ADHD enn den hyperaktive. Det er først i det siste jeg har lest meg opp på temaet ADD/ADHD, og har lært mye. Kanskje innsett at det er denne diagnosen jeg sliter daglig med. Jeg har lenge slitt med en ikke-eksisterende konsentrasjon(kan åpne en bok, i beste fall lese 3-4-5 sider før jeg lukker boken og ikke klarer mer), jeg dagdrømmer veldig mye og har lett for å fokusere på andre ting enn jeg skal, typisk situasjon da jeg gikk på skolen: hvis det skjedde noe på den andre siden av klasserommet, som f.eks. venninner som lo, snakket om noe åpenbart "interessant", måtte jeg løpe over for å høre hva det var snakk om, hvis ikke ble jeg helt urolig. Fikk mye tilsnakk pga. dette fordi det sjelden gikk en dag uten at jeg flyttet meg fra min stol/pult når det var meningen at vi skulle sitte stille. Snakket også en del i timen da vi skulle være stille, men i dag er jeg mer stille og respektfull overfor lærere. Dette gjelder nok ganske mange, men likevel. Det som også plager meg veldig, er tankekjør. Trenger ikke være noen spesiell grunn for denne eksplosjonen av tanker, men det hender ofte på kvelds/nattid. Tenker på alt og ingenting, mellom himmel og jord. Kan titte i veggen på samme punkt i 15 minutter og dagdrømme. Jeg er ved bevissthet, jeg er observant og lever ikke i min egen boble, men jeg har det med å drømme om ønskesituasjoner eller ting jeg vil gjøre/ting som opptar tankene mine++. Ser ikke på dagdrømmingen som noe problem, da det tidvis kan være motiverende og minne meg på at jeg en dag kan komme meg dit jeg vil. Men uten konsentrasjon er dette umulig. Jeg har ikke skrive/lære-vansker, og har alltid gjort det bra, inntil slutten av ungdomsskolen/vgs, hvor jeg fant ut at kunnskap ikke kom automatisk(noe det føltes ut som tidligere), at jeg faktisk måtte konsentrere meg og jobbe hardt for å lære. Jeg ville og var motivert, tro det eller ei, men der var det en sperre. Karakterene ble middelmådige, når jeg kunne klare toppkarakterer i det meste dersom konsentrasjonen var der. Er veldig bitter for dette. Jeg sover også veldig lite/dårlig pga. tankekjøret, slik at jeg føler meg utslitt dagen etterpå. Er også en person som skal vente med ALT, til siste dag. Er ikke pga. latskap, kan skrive lange lister og planer daglig om hva jeg skal gjøre de kommende dagene, men når dagen er der, blir jeg bare liggende i sofaen uten å gjøre noe(kroppen stritter fullstendig i mot). Også får jeg dårlig samvittighet, føler meg en smule ubrukelig og håpløs. Ingen god følelse. Jeg sliter ikke psykisk eller sosialt, fungerer fint med andre mennesker, har det generelt bra. Mange gode venner. Ikke angst/depresjon. Stort sett glad og lystig. Eneste som gjør meg litt nedfor disse dager er skuffelsen av å ikke lykkes slik jeg vil, naturlig nok. En dag skal det gå, men det blir ikke helt ennå. Jeg trenger hjelp for konsentrasjonsproblemene mine og tankekjøret. Jeg har en venninne med ADHD, og jeg har snakket med henne om dette. Hun er mer den hypre typen, så jeg kjenner meg ikke særlig i det hun forteller, men jeg fikk noen tabletter(Ritalin tror jeg, omlag et halvt brett) av henne for å se hvordan jeg følte meg. I starten var jeg skeptisk da dette var helt nytt for meg, men jeg leste meg opp og etter å ha prøvd det ut, var jeg veldig glad jeg prøvde. Det ga meg et håp, om at jeg en dag kan fungere optimalt, da med tabletter. Jeg fikk plutselig en driv til å lese bøker(alt fra skolebøker til skjønnlitterære bøker, jeg som alltid har hatt lyst til å fullføre en bok!), gjøre lekser, rydde rom, lage matretter jeg ikke har laget før osvosvosv. Jeg blir ikke roligere av den, for jeg er allerede en veldig rolig person i dag, men fikk heller ingen følelse av rus. Følte bare at jeg ble en bedre versjon av meg selv. Fikk ingen særlige bivirkninger, bare litt munntørrhet og klamme hender, noe jeg kan leve med. Etter at brettet var "ferdigspist", følte jeg heller ikke at jeg fikk noen nedtur. Ble ikke lei meg, nedstemt og fikk ingen følelse av abstinens i etterkant. Dessverre er jeg redd for at jeg ikke kommer til å bli tatt seriøst. Jeg ønsker heller ikke å dra inn tidligere lærere for å fortelle om meg som yngre, fordi jeg ønsker å holde dette for meg selv. Foreldrene mine kan sikkert gjengi noe av det jeg har sagt her. Har dere noen råd til meg, noen tanker om det jeg har skrevet? Dersom det ikke er ADHD, kan jeg ikke forstå hva det er. Ikke er det en fysisk greie, ikke sliter jeg psykisk, og latskap er det ikke. Da hadde jeg resignert for flere år tilbake, men jeg prøver å være sterk og håper virkelig at jeg en dag kan fungere 100% igjen. For akkurat nå føler jeg at jeg eksisterer mer enn jeg lever. Er bare glad jeg fremdeles er ung, men jeg kjenner på presset med å skulle lykkes. Det blir tyngre og tyngre for hver måned som går. Dersom jeg ikke får denne diagnosen og dermed ikke kan få resept på medisiner jeg vet kan hjelpe meg, er på en måte håpet mitt borte. Da vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre, det blir hvert fall veldig tungt. PS: Har lest at noen snakker om sammenhengen mellom ADHD og kosthold, og jeg ønsker å nevne at jeg allerede spiser veldig sunt og næringsrikt, noe jeg har gjort i mange år. Anonymous poster hash: ebadc...18b 2
AnonymBruker Skrevet 28. mai 2014 #2 Skrevet 28. mai 2014 Hei, jeg er straks 20 år og fikk diagnosen ADHD da jeg var ca. 13 år. Det du bør gjøre er helt klart å dra til legen, og IKKE drive å eksperimentere med tabeletter hjemme - dette er viktig! Skriv ned alle symptomene du kan komme på som du har, og forklar eksakt hvordan du har det og hva dine problemer er. I mine øyne høres det veldig ut som ADHD, men det skal du ikke være lei deg for. Når du får diagnosen og blir medisinert, kommer livet ditt til å bli mye, mye bedre, det kan jeg egentlig love deg. Bare ikke gi opp i vanskelige tider, f.eks. begynnelsen av medinisering. Det er mange som lever uten medisin, har selv også gjort det, men anbefaler å bli medisinert om du føler deg bra med det. Jeg er også slik at når jeg tar ritalin, kjenner jeg meg veldig ivrig, kreativ og vil gjerne lese. Dette utnytter jeg til de grader når det kommer til studiene, fordi jeg kan sitte å lese i tiiimesvis, og har en utholdenhet ut av de store. Dette er det nok flere av studiekameratene som misunner meg! Med ADHD har du også mye, mye mer energi enn en "vanlig" person, og om du lærer deg med å tiden å bruke dette til det positive, så skjønner du hva jeg mener. Har aldri vært lei meg pga. diagnosen min, og det må ikke du heller være - lov meg det! Kameraten til faren min driver et stort firma, og han sier at han helst skulle hatt flere ansatte med ADHD, fordi de jobber alltid effektivt og grundig! Det du kaller "lite smarte valg", altså at man er dristig og spontan, kan man også bruke til noe postitivt. Selv er jeg kjent for å være litt dristig og veldig modig, selv om jeg har blitt smartere og roligere med tiden. Har begått mine feil, og lært av dem. Man må regne med å kanskje slite mer på skolen (altså jobbe hardere) og jobbe mye mer enn andre med seg selv - men man sitter igjen med MYE livserfaring i ung alder, og har mye å komme med. Håper det ordner seg for deg! Men, GÅ TIL LEGEN, ikke sitt med dette alene. Du har ingenting å skjemmes over! Jeg er ei høyst oppegående jente, med mange venner og ingen "outsider", så det er man ikke nødvendigvis fordi om man har ADHD altså. Det er bare tull Anonymous poster hash: 6382f...b47 1
AnonymBruker Skrevet 29. mai 2014 #3 Skrevet 29. mai 2014 Hei, jeg er straks 20 år og fikk diagnosen ADHD da jeg var ca. 13 år. Det du bør gjøre er helt klart å dra til legen, og IKKE drive å eksperimentere med tabeletter hjemme - dette er viktig! Skriv ned alle symptomene du kan komme på som du har, og forklar eksakt hvordan du har det og hva dine problemer er. I mine øyne høres det veldig ut som ADHD, men det skal du ikke være lei deg for. Når du får diagnosen og blir medisinert, kommer livet ditt til å bli mye, mye bedre, det kan jeg egentlig love deg. Bare ikke gi opp i vanskelige tider, f.eks. begynnelsen av medinisering. Det er mange som lever uten medisin, har selv også gjort det, men anbefaler å bli medisinert om du føler deg bra med det. Jeg er også slik at når jeg tar ritalin, kjenner jeg meg veldig ivrig, kreativ og vil gjerne lese. Dette utnytter jeg til de grader når det kommer til studiene, fordi jeg kan sitte å lese i tiiimesvis, og har en utholdenhet ut av de store. Dette er det nok flere av studiekameratene som misunner meg! Med ADHD har du også mye, mye mer energi enn en "vanlig" person, og om du lærer deg med å tiden å bruke dette til det positive, så skjønner du hva jeg mener. Har aldri vært lei meg pga. diagnosen min, og det må ikke du heller være - lov meg det! Kameraten til faren min driver et stort firma, og han sier at han helst skulle hatt flere ansatte med ADHD, fordi de jobber alltid effektivt og grundig! Det du kaller "lite smarte valg", altså at man er dristig og spontan, kan man også bruke til noe postitivt. Selv er jeg kjent for å være litt dristig og veldig modig, selv om jeg har blitt smartere og roligere med tiden. Har begått mine feil, og lært av dem. Man må regne med å kanskje slite mer på skolen (altså jobbe hardere) og jobbe mye mer enn andre med seg selv - men man sitter igjen med MYE livserfaring i ung alder, og har mye å komme med. Håper det ordner seg for deg! Men, GÅ TIL LEGEN, ikke sitt med dette alene. Du har ingenting å skjemmes over! Jeg er ei høyst oppegående jente, med mange venner og ingen "outsider", så det er man ikke nødvendigvis fordi om man har ADHD altså. Det er bare tull Anonymous poster hash: 6382f...b47 Tusen hjertelig takk for fint svar! Det setter jeg stor pris på. Nei jeg vet at selveksperimentering med tabletter ikke er en god idé. Bør jeg nevne for legen at jeg prøvde det og fikk god virkning av det, eller bør jeg la være å nevne det? Jeg tror nemlig jeg kunne ha fått et nytt liv med disse tablettene, og er for øyeblikket veldig redd for at de ikke kommer til å anse meg som en kandidat for det. Men hva annet kan det være, liksom.. Skal få kommet meg til lege i neste uke, så det blir jo spennende! Jeg ble ganske sjokkert da jeg begynte å lese meg ordentlig opp på temaet, og innså at dette kunne gjelde meg, noe jeg aldri hadde trodd. Likevel tror jeg at det ville vært en lettelse for meg å få en slik diagnose, for da har jeg fått svaret på hvorfor jeg er som jeg er, og ingen kan kalle meg lat lengre fordi jeg har vansker med å lese/gjøre oppgaver. Det har vært utrolig tøft for meg å få slike kommentarer av familiemedlemmer, fordi jeg alltid har visst, innerst inne, at dette ikke er latskap. Jeg er veldig glad for at jeg oppdaget at ADHD er så mye mer enn hyperaktivitet og dysleksi. Jeg lover at jeg ikke skal bli lei meg om jeg får denne diagnosen, og jeg skal aldri gi opp drømmene mine! -TS Anonymous poster hash: ebadc...18b
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå