AnonymBruker Skrevet 29. mai 2014 #21 Skrevet 29. mai 2014 Syns bagasjebarn er et bra ord. Det beskriver situasjonen barnet er i uten å pynte på det. Anonymous poster hash: 8ede6...55f 1
Gjest Violetta Skrevet 29. mai 2014 #22 Skrevet 29. mai 2014 Syns bagasjebarn er et bra ord. Det beskriver situasjonen barnet er i uten å pynte på det.Anonymous poster hash: 8ede6...55f Nei. Det antyder negativitet i en ellers objektiv sammenheng. 1
Kong Skrevet 29. mai 2014 #23 Skrevet 29. mai 2014 Vi hadde 50/50 med 2 uker hos hver, og det passet oss veldig bra. Ble litt lei av å leve ut av koffert, men i forhold til alternativet om å være hos pappa bare annahver helg så var det ikke noe problem. Foreldrene mine bodde i 15 min gangavstand til hverandre helt til vi ble 13-14, noe som var veldig greit når vi gikk på nærskolen. De hadde generelt sett en veldig "vellykket" skilsmisse, og v feiret jul og bursdager sammen veldig lenge.
søtpai Skrevet 29. mai 2014 #24 Skrevet 29. mai 2014 Hadde det fint Bodde hos pappa hele tiden siden. Mamma fikk ikke omsorgsretten fordi hun ikke hadde råd til å ta vare på 3 barn.
Gjest Christina146 Skrevet 30. mai 2014 #25 Skrevet 30. mai 2014 Dette. Det blir stress å ikke kunne få bo ett sted. Men på samme måte merker man at mor og far har det mye bedre! nå flytter jeg ut om en måned, blir deilig å få samlet alt på ett sted! Jeg har egentlig vært veldig heldig. Foreldrene mine ble skilt da jeg var 5-6 år, og de har siden den gang hatt et veldig godt forhold. Jeg og min bror bodde 50/50 hos begge to, og dette var en grei løsning. Etterhvert som årene gikk og jeg ble eldre, synes jeg det var mer og mer vanskelig å være "bagasjebarn" som det kalles. Jeg vet at vi er heldige her i Norge, men følelsen av å være på reisefot og det å ha to hjem hele tiden har vært vanskelig for min del. Jeg følte at jeg bare reiste frem og tilbake hele tiden og aldri fikk slått meg til ro før jeg måtte pakke bagen og reise igjen - selv om avstanden ikke var stor. De siste årene før jeg flyttet ut hjemmefra slet jeg ganske mye med dette psykisk. Jeg kunne selvfølgelig valgt å bo hos kun en av mine foreldre, men begge to ble gift og fikk barn på nytt, noe som gjorde at jeg ville se lillesøsknene mine vokse opp begge steder. Jeg er veldig takknemlig og glad for at vi er så knyttet til hverandre som det vi er, og er i dag glad for at jeg holdt ut med å flytte frem og tilbake. Jeg har hørt om ekstremt mange andre som har hatt det mye verre enn meg, men jeg kan ikke vite hvordan det føles for dem, så dette har vært ille nok for meg. Etter jeg flyttet ut hjemmefra ble livet mitt så mye bedre på alle måter. Jeg var så liten da mine foreldre ble skilt at jeg ikke var klar over hvor godt det var å ha ett hjem Det å være "bagasjebarn" er absolutt ingenting jeg ønsker for mine barn når den tid kommer, men det kan selvfølgelig også være mye lettere sagt enn gjort. Jeg har fortsatt et veldig veldig godt forhold til min familie på begge sider, både til mamma, pappa og mine bonusforeldre, helsøsken, halvsøsken og bonussøsken! Anonymous poster hash: 94b9a...d4d
AnonymBruker Skrevet 30. mai 2014 #26 Skrevet 30. mai 2014 Nå var nå mine foreldre ikke venner da de skilte seg. De snakket ikke sammen som gjorde at jeg måtte bringe beskjeder frem og tilbake og begge "killed the messenger." De skilte seg såpass tidlig at å pakke kofferten med klær og dra til den andre med jevne mellomrom tilhørte normalen. Min far sørget jo også for at jeg hadde et skap å putte tinga i mens jeg var der, så jeg ikke måtte bo ut av kofferten. Da jeg bodde permanent til min far og besøkte min mor hadde jeg derimot ikke et skap og måtte bo ut av kofferten. Det var langt mer slitsomt å ikke ha noe sted å gjøre av ting og tang. Var to fordeler da: den ene var jo det klassiske trikset med å si til den ene at jeg var til den andre, og motsatt, og så var jeg et helt anna sted, gjerne et sted jeg ikke skulle være:P De snakket jo ikke sammen uansett. Den andre var at jeg kunne være hjemme alene ofte. Når den ene reiste bort dro jeg dit å hadde stedet for meg selv. Ikke for å ha fest, men rett og slett for å være alene. Anonymous poster hash: 2250d...074
AnonymBruker Skrevet 30. mai 2014 #27 Skrevet 30. mai 2014 Det er vanskelig å si hvordan det hadde vært hvis foreldrene mine IKKE hadde skilt seg, siden jeg bare var fire år da det skjedde. (Jeg er 24 nå.) Men jeg hadde det ikke helt enkelt. Mamma fikk automatisk hovedomsorgen, slik det var tidlig på 90-tallet. Hun har alltid vært av typen "så lenge jeg har det bra, har barnet det bra", og det ble flytting langt bort, ny partner og mine/dine/våre barn, så brudd igjen, mer flytting, ny skole og by tre ganger før 10. klasse, nytt forhold, nytt brudd.. Pappa var mye mer stabil, giftet seg med en flott dame, fikk et barn til og er fremdeles gift og bor i samme by som han har bodd i 20 år. Skulle ønske jeg hadde fått være mye mer sammen med ham i oppveksten, for jeg fikk kun se ham én helg i måneden pga avstand. Det at jeg har mistet så mye tid med ham og den tryggheten jeg egentlig trengte (jeg var et følsomt barn som ikke tålte store omveltninger veldig godt) er fortsatt litt sårt for meg, selv om jeg har akseptert det og har det fint nå. Jeg har ikke et nært forhold til mamma, selv om jeg bodde med henne hele oppveksten. Hun satte alltid seg selv først da jeg var liten, selv om hun nok ikke tenkte over det selv. Nå som hun er femti og enslig vil hun gjerne være nær meg og tilbringe mye tid sammen, men jeg ønsker kun høflig, distansert kontakt. Dette sårer henne, men det får bare være sånn. Jeg er ikke sint på henne, men jeg stoler ikke helt på henne heller. Jeg har jo alltid sett at hun setter seg selv først når det kommer til stykket, og det kjennes ikke helt bra i magen når jeg tross alt er barnet hennes. Skilsmisse er ikke alltid galt. Et tydelig dysfunksjonelt forhold er heller ikke noe barn bør se. Men jeg tror det er viktig at barnas ve og vel er en prioritet. Barn trenger stabilitet, ro og nær kontakt med begge foreldre. Jeg tror noen foreldre glemmer at barna blir voksne en dag, og at man helst skal kunne stå for den oppveksten man ga dem. Tror ikke det er gøy å ende opp som min mor, alene som 50-åring etter diverse samlivsbrudd, uten friere på døren lenger, og med voksne barn som såvidt gidder innom på en times kaffebesøk fordi de rett og slett ikke liker henne så godt. Anonymous poster hash: a5609...5ee
Gjest brutal_mann Skrevet 30. mai 2014 #28 Skrevet 30. mai 2014 Negativt. Aldri hatt foreldre, eller steforelder, som har vært til stede for meg. Har aldri hatt andre personer å stole på og snakke med enn meg selv.
Version 2.0 Skrevet 30. mai 2014 #29 Skrevet 30. mai 2014 Jeg trodde på daværende tidspunkt at det var en bra ting og jeg tok alt så "modent" i følge alle voksne rundt meg. De fleste var helt begeistret for hvor voksent jeg liksom tok det. Realiteten var en helt annen. Jeg tok det svært tungt og det hele resulterte ganske dårlig for min del.
Cosette Skrevet 30. mai 2014 #30 Skrevet 30. mai 2014 Slik jeg oppfatter det er det dårlige foreldre som lager dårlige skilsmisser. Samlivsbrudd er stort sett uheldig for et barn, det må man bare ta innover seg. I noen tilfeller er selvsagt klimaet hjemme såpass elendig at barnet helt åpenbart får det bedre om foreldrene går fra hverandre, for eksempel i tilfeller hvor vold, rusmisbruk, alvorlig psykisk sykdom etc. er involvert. Men generelt vil samlivsbrudd bety et stort tap for et barn. Tap av mye tid med den enkelte forelder, tap av hjem, kanskje tap av nærmiljø, tap av samme grad av oversiktlighet og stabilitet. Ofte er det vanskelig å finne noen god samværsordning. 50/50-ordning der man skifter hjem og familie annenhver uke kan være helt, helt feil for mange barn. Det ville vært helt feil for meg som barn, når jeg tenker på min personlighet. Men alternativet er jo også ille - å se den ene forelderen sjeldnere, gjerne miste hverdagen sammen, gå glipp av mye av den lærdommen man er ment å få fra denne forelderen. Med en situasjon som i utgangspunktet betyr et tap for de aller fleste barn, så krever det gode foreldre å gjøre det beste ut av det. Gode, reflekterte, emosjonelt utviklede og dedikerte foreldre. Gode foreldre flytter ikke barnet femti mil bort fra far fordi man har en ny flott kjæreste i en annen by. Gode foreldre sverter ikke den andre forelderen, eller lar en ny dame flytte inn etter to måneders bekjentskap, eller får nye barn året etter skilsmissen. Gode foreldre innser at samlivsbrudd er et alvorlig valg, og at det betyr skadekontroll i flere år fremover. Det krever også nær, oppriktig kommunikasjon med barnet. Med gode foreldre tror jeg de fleste skilsmissebarn kan vokse opp til å bli trygge voksne. Dårlige foreldre lager naturligvis dårlige skilsmisser, hvor barnet behandles som en pakke som sendes rundt, hvor nye partnere kommer og går, hvor man flytter rundt og tror at barnet klarer seg alltid så lenge de voksne er glade. Men dårlige foreldre er dårlige uansett, og de hadde vært ureflekterte og mangelfulle foreldre også hvis de aldri hadde gått fra hverandre. 1
ViljaH Skrevet 31. mai 2014 #31 Skrevet 31. mai 2014 Slik jeg oppfatter det er det dårlige foreldre som lager dårlige skilsmisser. Samlivsbrudd er stort sett uheldig for et barn, det må man bare ta innover seg. I noen tilfeller er selvsagt klimaet hjemme såpass elendig at barnet helt åpenbart får det bedre om foreldrene går fra hverandre, for eksempel i tilfeller hvor vold, rusmisbruk, alvorlig psykisk sykdom etc. er involvert. Men generelt vil samlivsbrudd bety et stort tap for et barn. Tap av mye tid med den enkelte forelder, tap av hjem, kanskje tap av nærmiljø, tap av samme grad av oversiktlighet og stabilitet. Ofte er det vanskelig å finne noen god samværsordning. 50/50-ordning der man skifter hjem og familie annenhver uke kan være helt, helt feil for mange barn. Det ville vært helt feil for meg som barn, når jeg tenker på min personlighet. Men alternativet er jo også ille - å se den ene forelderen sjeldnere, gjerne miste hverdagen sammen, gå glipp av mye av den lærdommen man er ment å få fra denne forelderen. Med en situasjon som i utgangspunktet betyr et tap for de aller fleste barn, så krever det gode foreldre å gjøre det beste ut av det. Gode, reflekterte, emosjonelt utviklede og dedikerte foreldre. Gode foreldre flytter ikke barnet femti mil bort fra far fordi man har en ny flott kjæreste i en annen by. Gode foreldre sverter ikke den andre forelderen, eller lar en ny dame flytte inn etter to måneders bekjentskap, eller får nye barn året etter skilsmissen. Gode foreldre innser at samlivsbrudd er et alvorlig valg, og at det betyr skadekontroll i flere år fremover. Det krever også nær, oppriktig kommunikasjon med barnet. Med gode foreldre tror jeg de fleste skilsmissebarn kan vokse opp til å bli trygge voksne. Dårlige foreldre lager naturligvis dårlige skilsmisser, hvor barnet behandles som en pakke som sendes rundt, hvor nye partnere kommer og går, hvor man flytter rundt og tror at barnet klarer seg alltid så lenge de voksne er glade. Men dårlige foreldre er dårlige uansett, og de hadde vært ureflekterte og mangelfulle foreldre også hvis de aldri hadde gått fra hverandre. Bra innlegg! Det handler nemlig ikke om å utforske barnets tålegrense uten at det gruses helt. Det handler om å gi best mulig oppvekstkår så barnet kan utvikle seg best mulig, bokstavelig talt slå dype røtter, få god og riktig næring, lys og varme; så det strekker seg og blomstrer som best det kan.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå