Hvordan var tilværelsen som "bagasjebarn?"

[Gjest Reza08]

Hvordan opplevde du å vokse opp med foreldre som var skilt/hadde gått fra hverandre? Positivt, negativt eller en kombinasjon?

[Chloe-]

Positivt med veldig vellykket 50/50 løsning.

Ville ikke hatt det på noen annen måte!

[AnonymBruker]

Hatet å være hos mamma pga stefar. Lang reisetid! Hører jeg ordet buss blir jeg bare kvalm. Føler nesten di har ødelagt all reiselysten min for alltid. Brutalt, jeg vet, men jeg hatet virkelig å reise så langt, ble alltid bilsyk og i tillegg ville jeg egentlig ikke være der heller. Sørg for at dere bor nærme hverandre hvertfall!

Anonymous poster hash: e23ce...d8b

[Snikk]

Sjeleglad mine foreldre ble skilt da jeg var 10 år gammel, det er det dårligste ekteskapet jeg personlig har vært vitne til noen gang.

Hadde ikke mye kontakt med faren min før jeg ble voksen, men det ville jeg ikke hatt hvis de hadde holdt sammen heller.

Veldig glad det ikke lenger er (noe særlig) skam knyttet til skilsmisse, når forholdene først er så dårlige at man ikke greier å fungere sammen!

[Gjest Herr Heftig]

I utgangspunktet hadde jeg ikke noe problem med det, men økonomien hadde nok være bedre om det hadde vært sammen.

[Gjest Violetta]

For et utrolig dårlig uttrykk. Bagasjebarn. Oppkonstruert.

[Snikk]

For et utrolig dårlig uttrykk. Bagasjebarn. Oppkonstruert.

Regner med vedkommende mente det å være barn med to foreldre og at man bor her og der. Men det er det jo langt ifra alle som gjør, så ja, enig med deg. Litt dårlig uttrykk.

[Gjest Violetta]

Regner med vedkommende mente det å være barn med to foreldre og at man bor her og der. Men det er det jo langt ifra alle som gjør, så ja, enig med deg. Litt dårlig uttrykk.

Takk, jeg skjønte utmerket godt hva ts mente.

[AmandaVI]

Pappa bodde bare en mil unna, så den fysiske "bagasjen" passet i en rema-pose. Det ble mer enn nok annen "bagasje" senere. Men jeg gjorde det beste jeg kunne med en sykelig selvopptatt mor og en drittsekk av en stefar.

[Rotemor]

For et utrolig dårlig uttrykk. Bagasjebarn. Oppkonstruert.

Jeg er helt enig.

Grusomt ord...

[Amens]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 6. Da flyttet pappa fra Hordaland til Finnmark. I barndommen var det en del kontakt, men det har vært lite siden jeg var tenåring. Var en periode på 4 år der det kun var to samtaler i året... Nå er det bedre. Pappa er en artig fyr, lett å prate med og kan mye. Bare ikke hvordan man er en far...

Mamma jobber skift, så jeg har vokst opp med nære bånd til mine besteforeldre som bodde en liten spasertur unna.

Jeg vil si at jeg har hatt en ganske bra barndom. Det var lite penger, men veldig mye kjærlighet fra mamma og bestemor. Vokste opp med daglig beskjed om hvor glade de var i meg og min søster^_^

[LatersBaby]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var mellom 2 - 3 år, den opprinnelige planen var at jeg skulle være annehver helg hos mamma, noe som ikke skjedde. Er veldig heldig som har en fantastisk pappa, og fikk deretter en fantastisk stemor, så jeg følte aldri jeg manglet noenting. Forholdet mellom mamma og meg ble betraktelig mye bedre etter jeg ble voksen.

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 2 år, så jeg husker ikke at de var sammen. Jeg har egentlig bare positive ting å si om det utenom at jeg ser faren min for sjelden siden han bor på andre siden av landet. Begge foreldrene mine hadde langvarige forhold fra jeg var tre år til jeg var i tenårene og jeg var veldig glad i steforeldrene mine. Min mor kan ikke få flere barn, så takket være skilsmissen har jeg tre søsken Vi har ikke så nært forhold som om vi hadde bodd sammen, men til gjengjeld har vi aldri hatt noen krangler eller "hat-forhold".

Nå er begge foreldrene mine skilt for andre gang og har igjen langvarige forhold som de gikk inn i etter jeg bøe voksen, veldig glad i de nyeste også

Jeg tror nok jeg har hatt det lettere som skilsmissebarn enn mine søsken. Siden faren min ikke bor samme sted som meg har jeg bodd hos mamma og reist på ferie og slikt til pappa, mens de bodde 50/50. De syns det var slitsomt å konstant bo i koffert, men ville ikke velge, så da ble det sånn. Heldigvis har/hadde foreldrene godt samarbeid og bodde bare noen få km fra hverandre. Nå er de unge voksne og alt er veldig fleksibelt, de bor der det passer når det passer.

Alfa og omega tror jeg uansett må være godt samarbeid mellom foreldre.

Anonymous poster hash: 60e5f...58e

[mara2012]

Helt greit. Mamma og pappa var ikke sammen i utgangspunktet, jeg er "partybarn".. Vokst opp hos mamma med dårlig råd, og med pappa i feriene som bestakk meg med penger. Når mamma ville ta meg med å flytte 60 mil unna, hadde pappa ingen innsigelser, noe jeg blir veldig irritert av å tenke på den dag idag. Kunne vært bedre, men ingen så mye annet som kunne vært forandret.

[Gjest Kattifnatten]

Var lettet når foreldrene mine skilte seg, for de hadde det ikke bra sammen. Var vel rundt 11-12 år. Men flyttingen fram og tilbake, selv om jeg bare var hos pappa en gang i uka og annenhver helg, den hatet jeg. Veldig stressende, psykisk og fysisk. Fra den dagen jeg fikk bestemme selv, bodde jeg kun hos mamma. Det passet meg mye bedre.

[bippo]

Det var dritt. Jeg ble bedt om å velge side, ble manipulert til å hate min mor ("grunnen til at du bor med meg nå er at morra di ikke vil ha deg"), fikk alt for mye ansvar i forhold til alderen og ble hushjelp og barnepike før jeg nådde tenåra. Hadde nok gått bedre om ikke faren min oppførte seg som en psykopat, men det er det lite å gjøre med. Sliter fremdeles med å stable meg selv på beina, og stoler ikke på noen.

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig vært veldig heldig. Foreldrene mine ble skilt da jeg var 5-6 år, og de har siden den gang hatt et veldig godt forhold. Jeg og min bror bodde 50/50 hos begge to, og dette var en grei løsning. Etterhvert som årene gikk og jeg ble eldre, synes jeg det var mer og mer vanskelig å være "bagasjebarn" som det kalles. Jeg vet at vi er heldige her i Norge, men følelsen av å være på reisefot og det å ha to hjem hele tiden har vært vanskelig for min del. Jeg følte at jeg bare reiste frem og tilbake hele tiden og aldri fikk slått meg til ro før jeg måtte pakke bagen og reise igjen - selv om avstanden ikke var stor. De siste årene før jeg flyttet ut hjemmefra slet jeg ganske mye med dette psykisk. Jeg kunne selvfølgelig valgt å bo hos kun en av mine foreldre, men begge to ble gift og fikk barn på nytt, noe som gjorde at jeg ville se lillesøsknene mine vokse opp begge steder. Jeg er veldig takknemlig og glad for at vi er så knyttet til hverandre som det vi er, og er i dag glad for at jeg holdt ut med å flytte frem og tilbake. Jeg har hørt om ekstremt mange andre som har hatt det mye verre enn meg, men jeg kan ikke vite hvordan det føles for dem, så dette har vært ille nok for meg.

Etter jeg flyttet ut hjemmefra ble livet mitt så mye bedre på alle måter. Jeg var så liten da mine foreldre ble skilt at jeg ikke var klar over hvor godt det var å ha ett hjem

Det å være "bagasjebarn" er absolutt ingenting jeg ønsker for mine barn når den tid kommer, men det kan selvfølgelig også være mye lettere sagt enn gjort.

Jeg har fortsatt et veldig veldig godt forhold til min familie på begge sider, både til mamma, pappa og mine bonusforeldre, helsøsken, halvsøsken og bonussøsken!

Anonymous poster hash: 94b9a...d4d

[AnonymBruker]

Jeg hadde samvær en gang på 2 timer med min far etter at foreldrene mine ble skilt. De ble skilt da jeg var 3 og dette samværet skjedde da jeg var 12. Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde fått beskjed om at han skulle komme og aldri kom. Så min bagasje er en helt annen enn den du tenker på.

Jeg slet i mange år, men fikk satt skylden der den hører hjemme - hos min far. Det var han som aldri ønsket kontakt, og i dag savner jeg ham aldri. Vet han ønsker kontakt med barnebarna men det toget er kjørt. Han klarte ikke være far, og fortjener ikke å være bestefar. Mine barn skal ikke gjennomgå de skuffelsene som han evt ville påført dem.

Anonymous poster hash: 2eccf...b4d

[Frk. Lolly]

Jeg stortrives med å være skilsmissebarn Foreldrene mine gikk fra hverandre da jeg var tre år, så sånn sett har jeg vel aldri opplevd å ha ett hjem. Likevel har oppveksten vært flott. Jeg fikk oppleve mye egentid med hver foreldre, alltid noen som stilte opp hvis det var "problemer" i det andre hjemmet, en stor trygghetsfølelse fordi begge var flinke til å uttrykke savn og kjærlighet mens jeg var hos den andre.

Jeg har fått flotte steforeldre som virkelig har tatt vare på både meg og min søster som om vi var deres egne. Fire voksne å snakke med, få kjærlighet av osv har vært godt i trøblete tenår.

Foreldrene mine er de mest forskjellige menneskene jeg har møtt, så at ekteskapet i det hele tatt ble inngått, er for meg uforstålig.. Sjeleglad for at vi ikke hadde dem i samme hus. De har alltid vært flink3 til å samarbeide om barna og oppføre seg sivilisert rundt oss. Det tror jeg er litt av "hemmeligheten" for å klare seg som skilsmissebarn, at foreldrene aldri setter hverandre opp mot den andre.

[AnonymBruker]

Jeg var svært tidlig ute som "50/590"-barn. Foreldrene mine bodde ca halv kilometer unna hverandre.

Å bo 50/50 var helt greit til jeg kom i puberteten. Da fikk jeg behov for fastere rammer enn den stadige flyttingen kunne gi meg, så etter at jeg til slutt turde å ytre ønske om ett fast hjem, fikk jeg endelig den trygge basen jeg trengte. Jeg valgte å bo fast hos mamma, da jeg hadde mer behov for henne i det daglige enn pappa. Men siden de bodde så nær hverandre, var jeg mer hos pappa enn samværsavtalen tilsa.

Mine foreldre samarbeidet svært godt, men det var allikevel ikke morsomt å måtte vokse opp med skilte foreldre.. Og helt ærlig så skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor de ikke kunne fortsette å bo under samme tak til vi ungene var voksne. De var da, og er nå, svært gode venner, og ingen av dem skaffet seg ny partner før vi ungene vatr voksne.

Anonymous poster hash: ddcf6...4b2