Til dere som sliter med angst

[AnonymBruker]

Hvor åpne er dere om angsten deres?

Jeg er veldig for åpenhet rundt slike problematikker da jeg ikke synes det er noe man skal skamme seg over. Jeg så en dokumentar her om dagen hvor flere kjente personer stod frem om at de slet med angst. Jeg ble llitt inspirert. Har i flere situasjoner unngått og nevne angsten min (når slike temaer har vært på bordet) i frykt for å sette ut andre, eller at de skal føle seg ukomfortable.

Hva tenker dere om dette?

Anonymous poster hash: 818ef...b8d

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke at andre skal ha så mye innsikt i min psykiske helse, for jeg vil ikke at det skal prege forholdet til de jeg kjenner. Da hadde jeg ikke bare vært meg lenger, da hadde jeg vært meg med angsten. Vil ikke at angsten skal blande seg mer opp i livet mitt og bli et samtaleemne.

Anonymous poster hash: 3b60d...b13

[Gjest miora]

Jeg velger med omhu hvem jeg snakker med det om. Jeg har innsett at noen har ikke forståelse for angst eller "tyngre temaer", da de ikke har opplevd noe lignende, og da blir det ofte vanskelig å prate om. De forstår rett og slett ikke hva det er, eller kan sette seg inn i det.

[AnonymBruker]

For mange er psykisk helse et stort og fremmed ord som folk blir skremt av

Anonymous poster hash: 3b60d...b13

[AnonymBruker]

Jeg snakker kun med de aller nærmeste om det. Jeg synes ikke noen andre har noe med det å gjøre.

Anonymous poster hash: aa3fb...725

[Froz1]

Jeg er åpen om det.

Jeg går ikke rundt og sier "Hei, jeg heter ****** og jeg har angst", men hvis jeg er ukomfortabel i en situasjon pga angsten så sier jeg det, eller hvis noen deler med meg at de sliter, så sier jeg at jeg vet hva de går gjennom.

Jeg har også delt det hvis jeg føler noen trenger å vite det for å bedre forstå meg og min "oppførsel/sjenerthet". Det er jo en del av meg. Dessuten forteller jeg om det på en ålreit måte, ikke så de blir skremt og tror jeg er ustabil.

[AnonymBruker]

Angsten forteller jeg om til de nærmeste vennene. Men den emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelsen snakker jeg bare om med de jeg vet kan forstå.

Anonymous poster hash: 9b773...712

[sophh]

Jeg er veldig åpen om dette nå. Har alltid holdt det skjult, men jeg synes det er greit at folk vet hvorfor jeg er som jeg er, sånn at de kanskje forstår litt bedre.

[markon]

Jeg er åpen om det til de som "trenger" å vite det, eller de som har interresse av å vite det. Jeg holder det ikke bevisst hemmelig på en måte, men samtidig så syns jeg ikke det er vits i å fortelle det til hele verden. Jeg vil ikke at folk skal ta ekstra hensyn til meg, syns ysnd på meg eller noe lignende. Det er JEG som skal krangle med angsten min, og jeg etterstreber å leve så normalt som mulig, og det blir vanskelig hvis alle hele tiden skulle tatt hensyn. (Noe jeg tror folk automatisk gjør hvis de vet.....)

Jeg tror vi med angst TRENGER å bli utfordret. VI trenger å kjenne på det ubehagelige. Vi trenger å kjenne følelsen av å fungere normalt, På TROSS av angsten!

[AnonymBruker]

Jeg har kun fortalt det til samboeren min og mamma. Er redd for at angsten skal bli forsterket hvis jeg vet at andre vet at jeg sliter med det. Særlig fordi jeg har en jobb som ikke er forenlig med "min" type angst. Synes det er greit at det er litt privat.

Anonymous poster hash: dee3c...97d

[Froz1]

Litt nysgjerrig på den dokumentaren som blir nevnt av ts?

[AnonymBruker]

Jeg prater kun med samboeren min når det kommer til angsten min - mye fordi jeg i starten ikke kjente meg igjen i diagnosen, og trengte å snakke med noen annen en legepersonell om saken.

Ellers har jeg fortalt min far og søster at jeg tar medisiner for angst (orker ikke å gjemme meg bort for å ta tablettene), men ikke noe mer utover det.

Anonymous poster hash: b86f0...ff7

[flinkeceline]

Jeg er åpen om det. Akkurat som om folk ikke ser det på meg.

[drue]

Jeg slet mye mer med angst før. Har jobbet mye med meg selv, og i tillegg vært åpen om det med familie, venner og lege. Jeg har det mye bedre nå, selv om det er perioder der jeg kjenner ganske godt på angsten. Jeg blir mindre stresset i situasjoner der jeg hadde vært superstressa bare for noen få år siden. Jeg tror åpenheten har hjulpet veldig mye, og det at jeg har åpnet meg har også fått andre venner av meg til å åpne seg om angsten deres. Det hjelper å prate om det.

Jeg tror min åpenhet og det at jeg har vært veldig bevisst på angsten, er en grunn til at jeg har klart å bli mye bedre selv, uten hjelp fra f.eks. psykolog. Ikke at det er feil å få profesjonell hjelp, det er det absolutt ikke, og det er bra at det tilbudet finnes for folk som trenger det.

[Froz1]

Jeg slet mye mer med angst før. Har jobbet mye med meg selv, og i tillegg vært åpen om det med familie, venner og lege. Jeg har det mye bedre nå, selv om det er perioder der jeg kjenner ganske godt på angsten. Jeg blir mindre stresset i situasjoner der jeg hadde vært superstressa bare for noen få år siden. Jeg tror åpenheten har hjulpet veldig mye, og det at jeg har åpnet meg har også fått andre venner av meg til å åpne seg om angsten deres. Det hjelper å prate om det.

Jeg tror min åpenhet og det at jeg har vært veldig bevisst på angsten, er en grunn til at jeg har klart å bli mye bedre selv, uten hjelp fra f.eks. psykolog. Ikke at det er feil å få profesjonell hjelp, det er det absolutt ikke, og det er bra at det tilbudet finnes for folk som trenger det.

Føler meg ganske som deg.

Jobber nå i en jobb hvor jeg bla. snakker med titalls fremmede på telefon hver dag. Litt annerledes enn da jeg ikke kunne ringe å bestille pizza en gang! Men merker fortsatt angsten sitter i mest på jobb - frykten for å gjøre noe galt eller dumme meg ut. Håper det går over snart.