Så mange drittunger for tiden?

[AnonymBruker]

Jeg snakket til noen unger som plaget katten min på mitt eget tun. Jeg snakket mye roligere og saklig til dem enn jeg følte for, bare så det er sagt..!

2 dager etterpå hvor jeg skal sette meg ned med morgenkaffen min så ser jeg den ene drittungen ute på tunet mitt igjen, denne gangen tar han opp en stein og går mot bilen min mens han ser seg om. Jeg smeller opp vinduet og skriker "dra til helvete drittunge", han kvekker til, kaster fra seg steinen og løper som faen mot kompisen som står lenger nedi veien. Tenker jeg skal ta meg en tur til barneskolen her og finne ungene, og dermed foreldrene.

Anonymous poster hash: 5e40b...3cd

[Silfen]

Barn var drittunger før også. Noen av de verste ungene jeg har truffet på var fra min egen barndom for 25-30 år siden.

Derimot så er foreldrene blitt verre.

[Gjest brutal_mann]

Det er ikke så mange flere barn som ikke oppfører seg som er problemet. Problemet er at vi har fått en foreldregenerasjon som er mer opptatt av å være på Facebook, Instagram, SnapChat osv. enn å faktisk se ungene sine. Fasadebygging på sosiale medier er viktigere enn å sørge for at egne barn blir trygge og respektfulle individer. Problemet er ikke ungene, problemet er foreldrene.

[Odin-Den-Enøyde]

Vil også påstå det ikke nødvendigvis er barn som er problemet, men foreldrene. Når barna blir sendt i barnehage på fulltid før de er rundet et år og kanskje får tilbragt et par timer med foreldrene før sengetid, hvor de da blir plassert foran en skjerm så foreldrene får fred etter en lang dag på jobb, da er det jammen ikke rart det blir drittunger rundt om!

Joda, det er lettvint å sette dem foran en skjerm og tro at det funker å la dem leke med lærerike programmer, men barn trenger mer enn som så, de trenger foreldre som faktisk er til stedet og selv lærer dem rett og galt.

Det finnes heldigvis mange flinke foreldre, det er bare så veldig trist at de kommer i skyggen av alle de andre sløvingene.

[Chizue]

Jeg ble lært opp fra tidlig av at jeg må være forsiktig på besøk og det er en annen familie som har andre regler som gjelder hjemme.

Husker jeg en gang var på besøk, var vel 5-6år gammel.

Jeg hadde kommet borti ei vase slik at den hadde falt ned og knust og jeg hadde dratt hjem, hentet sparebøssa og fortalt til moren til venninnen min at jeg hadde vært uheldig å knuse ei vase som sto ved trappa også hadde jeg sagt at hun kunne få alle sparepengene mine slik at hun kanskje kunne kjøpe seg ei ny ei
Men vasen hadde kostet henne 20kr på Nille, men hun var veldig glad for at jeg fortalte hva som hadde skjedd og at jeg var lei meg.

Jeg var aldri bråkete eller rotet mye hjemme hos vennene mine, ble det rot så var det rett og slett fordi venninnen min og jeg hadde fått en SUPER ide, som ikke var så super...men heldigvis skjedde jo mye av lek og slikt ute. Jeg var heldig å vokse opp litt utfor byen og sentrum og er jo ikke alle som gjør det heller
---
jeg tror mye av grunnen er at flere unger vokser opp med null regler...
Fri barneoppdragelse.
Jeg blir egentlig FLY forbanna over at jeg enda hører barn helt ned til 6års alderen er ute å leker 01.00 i mitt nabolag...Jeg husker når jeg var liten, skoleferie eller ei så MÅTTE jeg være innendørs innen 20.00..Og min mor var ikke særlig streng heller når det kom til innetid, husker en gang hvor jeg maste å maste om jeg fikk lov å være like lenge ute som venninna mi, og det sa hun ja til, helg var det også, men den dagen måtte vi være inne klokken 18.00...mon tro om foreldrene våres hadde en finger med i det spillet

[Sjokoladenøtt]

Enig med mye av innlegget ditt, men ikke med uthevet del. Jeg har opplevd mange drittunger, og det er det har INGEN sammenheng med ung alder på foreldre. De "verste" i barnehagen til min sønn er over 40 år, og har fått barn nr 4/5. Jeg var 18 når jeg fikk min sønn, og han er en veldig snill gutt som hører på de voksne.

Anonymous poster hash: f733c...4c2

Sa ikke det gjaldt alle altså

Men min oppfatning er blitt slik, fordi det er det jeg har vært mest borti. Har sett foreldre på 40 og som er helt på jordet.

Det kommer nok litt an på når barna var født også, og foreldrenes oppvekst. Children see, children do Alt kommer an på foreldrene, og det er mange som ikke går frem som gode eksempler som gjør at ungene også ender opp slik.

iPad-generasjonen virker ikke særlig lovende.. Blir nok flere "drittunger" etter hvert om foreldre bare slenger ungen foran en slik i stedet for å faktisk oppdra ungene sine. Ser bare det på søstera mi, kan ikke skjønne at hun lar ungen ligge klistra til ipaden flere timer til dager, som i tillegg hylgriner og slår om noen ber ungen legge den fra seg.

*sigh*

[Honey Dew]

Opplevde en gang 2 småbarn som kom løpende mot hunden min og kastet en pinne på den, skrek og klappet den hardt. Etter den episoden begynte han å bli veldig aggresiv (han er veldig liten) og bjeffet veldig mye når det gikk barn forbi. Sa klart ifra til foreldrene til disse ungene at de må passe på hva ungene gjør og ikke bare la de løpe rundt og oppføre seg som apekatter.

Jeg opplevde noe lignende en gang, men hakket verre. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde og skulle lufte hunden (plukker alltid opp etter hunden, bare så det er sagt). Mens jeg sto og plukket etterlatenskapene hans opp i posen, kommer det en gutt ca 7 år med en kjepp som han begynner å slå etter hunden med. Jeg ble rasende og ropte til drittungen at han skulle la det være. Dette syntes gutten var morsomt og viftet enda mer med denne stokken mot hunden. Jeg hadde brukket håndleddet tidligere og kunne derfor ikke ta stokken fra gutten samtidig som jeg holdt i hunden. Dessverre forsto hverken han eller foreldrene norsk, så jeg fikk ikke fortalt dem at en slik oppførsel var uakseptabel. Heldigvis bar ikke hunden min (bichon frise) preg av å ha blitt truet med stokk, men rasende det var jeg.

[AnonymBruker]

Gikk på en tursti som går forbi en barneskole. Ut av et buskass kommer det plutselig fire gutter, i sju-åtteårsalderen, og slår etter meg med noen svære kjepper og roper "Horekjærring! Mannehore! Ta horen!" Jeg sa strengt til dem at "Sånt gjør man ikke!"

Tok selvsagt kontakt med skolen ang. hendelsen.

Anonymous poster hash: af485...3fe

[AnonymBruker]

Jeg har selv to barn og må si meg delvis enig i det du skriver, ut fra hva jeg har sett av mine barns venner og bekjente.. Da eldste begynte på skolen og fikk nye venner fikk vi nærmest sjokk over hvor freidige enkelte unger var. De skrålet og bråkte når de var på besøk, rotet og styret, også på soverommet til oss foreldre, tagg om godteri og is helt uten blygsel, og kom på kjøkkenet og forlangte og få ting som vi hadde på middagsbordet da vi hadde bedt dem vente på rommet! Første bursdag jenta vår feiret i 1. klasse ble sjokkartet, ungene var helt ville- svigermor sto helt perpleks og holdt seg fast i kjøkkenbenken!!

Da minste barnet etter hvert har blitt større har vi observert det samme når hun drar nye venner i hus. Frekke og freidige, graver og spør. Husker da jeg var liten var jeg ekstremt forsiktig da jeg var borte på besøk. Turte ALDRI å spørre om å få noe, det var så vidt jeg turte si ja om jeg fikk tilbud om noe... Mens nå... For å ta et eksempel: en av min minste datters nye venner kom turende inn verandadøra vår her om dagen, uten å spørre om de skulle leke eller om det passet- hun tar en kjøkkenstol og skyver bort til skapet vårt og begynner å lete etter godteri??!!! Da sa jeg selvsagt meget klart i fra (har lært meg det med åra), men det er jo pokker så irriterende likevel at man må oppdra andres barn og lære dem hva som er ok å gjøre borte og ikke!!

Ser det over alt, den freidigheten og frekkheten hos dagens barn- noe helt annet enn da jeg var liten på 80-tallet.. Og jeg mener det handler om manglende grenser, de får ikke klar beskjed fra foreldrene når de gjør noe galt. Nærmest bare et klapp på hodet og et dikkete "nei men sånn kan du ikke gjøre vet du"... Som ikke går inn! De må få klar beskjed. Mener jeg har gjort en bra jobb med mine egne barn og har fått høre at andre foreldre sier de gjerne vil ha dem på besøk fordi de er "så greie". Tar det som et godt tegn.

Anonymous poster hash: 2fe87...0b8

Takk GUD for at det ikke bare er meg!!! Det er noen barn som er fullstendig blottet for folkeskikk, heldigvis er nærmeste venner veldig høflige her.

Ang hund så ser jeg det er et problem.. Jeg har tatt tak i barn før som står og poker til en fastbundet hund, og jeg har røsket tak i barn som har prøvd å sparke til en fastbundet hund.

Værste var at disse hundene var av den typen som kan leke i en hundegård med bildekk for moroskyld.

Alle gangene det har skjedd har jeg forklart at en redd hund BITER og en fastbundet hund BITER, men snakk til hunden og vent på at eieren kommer så kan det hende at de kan få klappe. Barna har stort sett svart at det visste de faktisk ikke.

Anonymous poster hash: 764d4...70a

[koldbruna]

Noen foreldre skulle ikke hatt barn.

Ser også tendenser til mye FRI Barneoppdragelse.

Enkelte unger eier ikke folkeskikk og durer frem som selv vil,siden de ikke har lært det hjemme.

[AnonymBruker]

Noen foreldre skulle ikke hatt barn.

Ser også tendenser til mye FRI Barneoppdragelse.

Enkelte unger eier ikke folkeskikk og durer frem som selv vil,siden de ikke har lært det hjemme.

Jeg vil gjerne si at det ikke desidert er fri oppdragelse som har skylda. Jeg har vokst opp med fri oppdragelse og jeg har alltid vært utrolig høflig. Mine foreldre er rolige og høflige og jeg tror det har hatt mye å si for adferden også.

Jeg praktiserer ikke fri oppdragelse, men jenta mi er en litt annen type klut da hun ligner mer på hennes fars familie enn min.

Anonymous poster hash: 764d4...70a

[Guybrush]

Takk fri oppdragelse og tankene fra 70 og 80tallets barnepedagoger/filosofer for denne utviklingen.

Vi satt på en restaurant for ikke lenge siden, foreldrene satt i sin egen verden og hadde tydeligvis bestemt seg for å blokkere sine bråkete barns oppførsel og støy totalt ved å prate høyt og glemme alt annet. Ungene fløy rundt overalt, klatret forbi bord, opp på stolene ved bordet vårt og andres med høy hvining og rop. Koslig å betale mange hundre kroner for et måltid da må jeg si.

Prøver man pent å si noe får man sure blikk og en reaksjon på nivå med at man hater barn.

[AnonymBruker]

Det er ikke så mange flere barn som ikke oppfører seg som er problemet. Problemet er at vi har fått en foreldregenerasjon som er mer opptatt av å være på Facebook, Instagram, SnapChat osv. enn å faktisk se ungene sine. Fasadebygging på sosiale medier er viktigere enn å sørge for at egne barn blir trygge og respektfulle individer. Problemet er ikke ungene, problemet er foreldrene.

Om du innbiller deg at dette er årsaken tar du skammelig feil. Slik oppførsel har eksistert siden tidenes morgen, forskjellen er bare at det ble mer og mer vanlig, lærerne på skolen fikk beskjed om å la ungene ture frem, reaksjoner på barns oppførsel skulle ikke eksistere. Resultatet av disse eksperimentene ser man stadig flere av.

Før var det først og fremst bortskjemte drittunger som oppførte seg slik. Hvor foreldre med ræva full av penger skulle vise hele verden hvor rike de var gjennom ungene. Idag vil ikke foreldre gi klare beskjeder til ungene og uffer seg i etterkant når de er slitne av alt bråket. Ris til egen bak. Og ungene når de blir voksne kommer til å bli av typen som andre synes er avskyelige.

Anonymous poster hash: 73ff6...be3

[makkapakka]

ikke rart det blir mange drittunger når man ikke har lov til å se strengt på et barn lenger uten å bli fengslet.

[Chizue]

ikke rart det blir mange drittunger når man ikke har lov til å se strengt på et barn lenger uten å bli fengslet.

ÅH!

Det minner meg på ei venninne av meg som hadde nektet å kjøpe ungen sin sjokolade midt i ukedagen, ungen skreik i hele butikken og venninnen min satt fra seg handlevogna, gikk ut ifra butikken , bare sånn "vi går inn igjen når du har roet deg ned" Uheldigvis så en nabo dette, og naboen truet med barnevernet om ikke hun ble snillere med ungen sin o.O

Ungen var da 3 år gammel, han er 5 idag og er en ordentlig gull eksemplar idag

Jeg har sittet barnevakt for han ett par ganger og han er helt utrolig nydelig.

Husker en gang, venninnen min sa jeg kunne kjøpe inn noe snacks, slik at jeg og han kunne kose oss med en film i 7-8 tiden ( han liker IKKE barnetv!) Så sier jeg til han "vi kan åpne en pose potetgull om du vil?" og da svarte han "Nei, det er ikke helg enda og da kan vi ikke spise snacks,det har mamma sagt" og sånn var det med den saken

[makkapakka]

ÅH!

Det minner meg på ei venninne av meg som hadde nektet å kjøpe ungen sin sjokolade midt i ukedagen, ungen skreik i hele butikken og venninnen min satt fra seg handlevogna, gikk ut ifra butikken , bare sånn "vi går inn igjen når du har roet deg ned" Uheldigvis så en nabo dette, og naboen truet med barnevernet om ikke hun ble snillere med ungen sin o.O

Ungen var da 3 år gammel, han er 5 idag og er en ordentlig gull eksemplar idag

Jeg har sittet barnevakt for han ett par ganger og han er helt utrolig nydelig.

Husker en gang, venninnen min sa jeg kunne kjøpe inn noe snacks, slik at jeg og han kunne kose oss med en film i 7-8 tiden ( han liker IKKE barnetv!) Så sier jeg til han "vi kan åpne en pose potetgull om du vil?" og da svarte han "Nei, det er ikke helg enda og da kan vi ikke spise snacks,det har mamma sagt" og sånn var det med den saken

tviler ikke

[AnonymBruker]

Du høres ut som en megge som ikke har tid eller vil snakke med unger. Problemet her er deg, ikke ungene

Nei, jeg har ikke tid eller lyst til å snakke med unger. Derfor har jeg ingen unger, og ber folk med unger om å holde de unna meg. Problem? Nei, ikke så lenge ungene ikke invaderer hagen min, men da har jeg da all rett til å pælme de ut igjen. Hilsen ikke TS.

Anonymous poster hash: 10573...764

[Ruslebiff]

Altså, noen barn er jo bare helt avskyelige. Heldigvis finnes det motpoler også, men ser ut som det blir færre av dem også..

[AmandaVI]

Det blir feil å skylde manglende oppdragelse på de duppedittene man ikke hadde selv som barn. Det har fantes bortskjemte drittunger i alle årtier fra alle sosiale klasser. Min egen oppdragelse på 90-tallet var som jeg har nevnt før, svært streng. Men jeg lærte ikke verdien av å ha god folkeskikk, bare å tie i frykt for hva som ville skje hvis jeg gjorde noe feil eller sa "ja takk" til en Twist til. Hvis vi var på besøk eller ute, nesten uansett hva vi gjorde utenfor husets fire vegger ble i stillhet evaluert av mamma og kritisert sønder og sammen på bilturen hjem. Hun hadde også det der med å porsjonere det ut og kunne aldri bare slippe taket i det. Det gjorde meg taus og underdanig, i hvert fall på utsiden, men i det stille sinn avskydde jeg alle voksne, siden jeg, som man kunne forvente, trodde at alle var som mamma; snill og hyggelig i sosiale lag, til og med mot meg, og direkte fæl mot sin egen familie så fort gjestene var dratt. Sånt hykleri setter dype spor - jeg tar meg selv ofte i å tenke "hvis jeg hadde oppført meg sånn..." selv om jeg ikke vil at noen andre skal ha det slik jeg hadde det som barn, når jeg ser en unge oppføre seg mindre perfekt og mer som et, vel, barn. Til og med nå, som 25-åring har jeg problemer med å stole på andre voksne. Men barn som ber om godteri og blir skuffet når de får "nei" er ikke ondskapsfulle. Det er det som er å være et barn. De skal få lov til å grine når noe går skeis, furte litt over et "nei", og det må de voksne tåle. Synes også det er foreldrene som kjefter og skriker mest som har de vrangeste barna. De ungene blir jo hverken hørt eller tatt på alvor, så det er ikke rart de blir nervøse og frustrerte. Politisk korrekte tegnefilmer og iPad'er kan aldri lære barn verdien av folkeskikk, hjelpsomhet, vennlighet og disiplin (disiplin som i å kunne vente på desserten i times tid).

Barndommen min var preget av både fysisk og psykisk omsorgssvikt og mishandling, så det blir feil å sammenligne den med oppdragelsen de som vokste opp mer normalt, men uansett bakgrunn er det alltid foreldrene som er de viktigste lærerne, og barn gjør som foreldrene gjør og ikke som de sier.

Jeg var på Rema med ei venninne av meg for å handle inn til helgen for noen uker siden. To jenter på ti år omtrent som sto ved den andre kassa og ventet på foreldrene mens de betalte, og pekte på venninnen min mens hun satte vognen på plass og de fniste og flirte stygt. Jeg hørte klart og tydelig at de to hvisket infamt om min venninnes utseende. Venninnen min har alltid vært en smule overvektig og blitt tynt mye for dette opp i gjennom. Hun ignorerer det, men toleranseterskelen min for sånne drittungenykker eksisterer så og si ikke. Jeg gav dem noen giftige blikk, men da dette ikke skremte de to sjokkrosa plageåndene sa jeg høyt, for faren deres sto omtrent like ved oss: "Har ikke FORELDRENE deres lært dere at det er STYGT å GLANE på folk?" Da forsvant hele familien litt brennkvikt, faktisk.

Endret 31. mai 2014 av AmandaVI

[missioncomplete]

Enig. Mange barn i Norge er stort sett oppdratt til å bli utakknemlige drittunger og man merker at de mangler folkeskikk, men jeg skylder på den norske kulturen som mener at all form for disiplin mot barn ikke er humanistisk.