Gjest Anonymous Skrevet 15. juni 2004 #1 Skrevet 15. juni 2004 Jeg lurer på om noe er galt med meg, jeg... Jeg er 11+3, men kan ikke akkurat si at jeg føler så mye at det er noe som vokser inni meg. Jeg tenker ikke på spark og sånn, det kommer jo ikke ennå, men mer på det psykiske... Alt ligger igrunnen til rette for å få barn nå, og jeg vil veldig gjerne ha barn. Likevel skjedde det litt raskere enn planlagt, og jeg var ikke helt forberedt på å bli gravid nå. Ikke misforstå, jeg er veldig glad for det, og det blir sikkert flott når babyen kommer. Mannen min gleder seg også. Men samtidig syns jeg liksom det er noe som mangler. Har ikke en sånn overstrømmende god-følelse som jeg trodde ville komme. Trodde liksom at jeg ville sveve rundt og føle meg ett med fosteret og greier.... Føle at noe vokste imeg og sånn. Men neida, føler meg bare trøtt og sliten og uggen, jeg. Kanskje det blir anderledes etter ultralyd? Håper det... For akkurat nå føler jeg meg ganske "mislykka gravid" fordi jeg ikke har noen "connection" til fosteret mitt. Er det andre som har hatt liknende følelser? Og gikk det over?
monja Skrevet 15. juni 2004 #2 Skrevet 15. juni 2004 Sånn var det til meg i begynnelsen også. Vi planla graviditen, men den kom litt raskere enn det som var meningen. Jeg følte ikke noe særlig "morsfølelse" den første tiden, men så fikk jeg UL i uke 7 og 9 og når jeg fikk se den lille der inne forandra det seg sakte men sikkert. Til UL i uke 19 må jeg har fått mer av den der følelsen for jeg var helt hysterisk for at noe skulle være galt med den lille. Da den UL'en gikk fint gikk det virkelig opp for meg at det bor et lite menneske inni magen min. Og når jeg en ukes tid etter begynte å kjenne spark var lykken fullkommen. Nå kan jeg ikke annet enn å glede meg til fødselen, jeg blir deprimert om jeg en dag ikke kjenner mye bevegelser (selv om jeg jo vet at det kommer an på hvordan h*n ligger), jeg kjøper småting som klær med jevne mellomrom og jeg nyter min voksende mage. Du skal se at etterhvert kommer denne følelsen for deg også. Det er bare å vente til magen vokser, til du har vært på UL og begynner å kjenne den lille! Lykke til!
la Flaca Skrevet 15. juni 2004 #3 Skrevet 15. juni 2004 Er det andre som har hatt liknende følelser? Og gikk det over? Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Har selv hatt store problemer med å forstå at det faktisk er et lite menneske som vokser inni meg. At jeg skal bli mamma. Også etter ultralyd, og sparkingen som begynte rundt uke 15/ 16. Dessuten la slapphet og kvalme en demper på den store lykkefølelsen jeg trodde skulle komme umiddelbart etter positiv test. Jobb og hjem krever jo også sitt av en sliten gravid. Og på toppen av alt skulle vi planlegge bryllup. :-? Først i uke 24-25, da kvalmen gav seg og overskuddet kom tilbake begynte jeg på alvor å glede meg, og kjenne på den gode følelsen av det å skulle få et barn. Ei datter! Den siste måneden har jeg svevd på en rosa sky, og kjenner at jeg virkelig har modnet med oppgaven. Nå er det ikke lenger tvil om at denne jenta skal bli mamma - og jeg kan nesten ikke vente på å få se det lille nurket vårt! Ikke vær redd. Den gode følelsen kommer!
Gjest *nurket* Skrevet 15. juni 2004 #4 Skrevet 15. juni 2004 Kjenner meg godt igjen. Slik var jeg også første gangen jeg ble gravid. Vi ønsket å bli det, men det skjedde raskere enn jeg trodde. Men første gangen jeg fikk høre hjertelyden så forandret det seg - det var en liten person inni meg. Og så fulgte UL, de første sparkene og hikkingen :-)
Bridget Jones Skrevet 15. juni 2004 #5 Skrevet 15. juni 2004 det ordner seg nok etter hvert som du blir "mer" gravid. lykke til
Gjest Anonymous Skrevet 15. juni 2004 #6 Skrevet 15. juni 2004 Åh, tusen takk for svar!!! Det var godt å høre at jeg ikke er den eneste med denne følelsen :-) Så da er det bare å vente på UL, spark eller hjertelyd, og satse på at dette går greit :-)
14062003 Skrevet 15. juni 2004 #7 Skrevet 15. juni 2004 Det er helt normalt det du opplever. Noen får morsfølelsen sammen med et blått kryss, noen først ved UL/spark/hjertelyd, mens noen må vente til fødselen eller litt etterpå. For meg var det hjertelyden som var avgjørende som bekreftelse på graviditeten liksom. UL var ikke noe hyggelig (har mistet 3 ganger før og UL har liksom vært det som måtte til for stille diagnosen) for meg, men gubben ble helt blaut på UL. Så dabbet følelsene av igjen (var mye dårlig) og sparkene ble et nytt lite kick (var fortsatt dårlig). Men det er først nå etter at jeg runda uke 30 at jeg virkelig kan si at morsfølelsen har kommet. Nåååå koser jeg meg med klærne som er kjøpt inn og drømmer om å få hilse på den lille osvosv.
Gjest Muslingen Skrevet 15. juni 2004 #8 Skrevet 15. juni 2004 Jeg skjønte ikke engang (sånn inni hodet mitt) at jeg var gravid før UL. Jeg ruslet ut av sykehuset, temmelig forvirret og mumlet at jeg "ER jo virkelig gravid. Da min lille jente ble født, tok det noen uker før den voldsomme morsfølelsen kom. Jeg ble mest skremt til å begynne med, at følelser kunne være så sterke.
vimse dokka Skrevet 17. juni 2004 #9 Skrevet 17. juni 2004 Oy som jeg føler meg truffet.Jeg planla ikke min første,jeg hadde veldig lyst på barn,men jeg ble så paff når jeg tok testen for jeg hadde gått på p-piller.Jeg slet gjennom hele svangerskapet.Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å kose meg.Så jeg tenkte at da kommer sikkert mors instinktet når barnet kommer,men det tokk meg et par uker som jeg slet.Lurte på hva det feilte meg.Jeg fikk en fødselsdepresjon av det.Men hadde noen fortalt meg at det er normalt så hadde jeg kansje takklet det bedre.Når hun nermet seg en mnd så kom den for fult,å det er helt utrolig for den har ingen ende.Den blir bare sterkere og sterkere.Nå er jenta mi stor å jeg ville ikke byttet henne bort mot noe.Har ikke angret en dag.Så mors instinktet kommer.Prøv å ikke tenke så mye på det,så kommer den av seg selv.Jeg tror jeg tenkte alt for mye på det så jeg sperret av den naturlige gangen i det.
Gjest Anonymous Skrevet 18. juni 2004 #10 Skrevet 18. juni 2004 Fikk skikkelig morsfølselse når jeg kjente sparkene jeg da
Ann Forup Skrevet 18. juni 2004 #11 Skrevet 18. juni 2004 Jeg tror at vi alle har hafte det sådanne, man ved man er gravid men mærker ingen ting, og bliver skuffet, men vent til du har været i ultralyd og set babyen hørt den, og ikke mindst får de første spark, da kommer ofte føelserne først, da bliver det ligesom virkeligt. ønsker dig lykke til vider.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå