Hvor stopper det?

[AnonymBruker]

Vanskelig er vell en mildt ord i denne sammenhengen, hverfall for meg. Sliter med etterrekasjoner fra voldtekt. Er en stund siden nå men føler jeg ikke kommer noen vei. Om det ikke er det ene så er det det andre, og all den diskusjonen rundt gjør ikke ting stort bedre.

Angtsen følger deg hvorhend du går, tankene vil altid påminne deg hva som har skjedd om du vill heller ikke. Søvnen er så å si øderlagt, og det er er en byrde for hva som kommer deg i møte dagen etter. Marerittene som i detaljer skal påminne deg all smerten, frykten, og nærmest invandere sansene dine. Følesene har man ikke styr på, de flakser rundt og gjør det vanskelig og fungere som vanelig.

Med alt dette skal du fortsette dagen som du gjorde før det hele. Sette mål, ha en form for livsglede og se fram til en framtid.

hvor stopper det?

Anonymous poster hash: 75bac...f05

Anonymous poster hash: 75bac...f05

[AnonymBruker]

For min del hang det igjen i mange mange år.

Små reaksjoner som at jeg våknet midt på natten om jeg hørte lyder.

Det er tungt og det tar tid å forsone seg, hva jeg ser nå 25 år etter, er at jeg er bitter for at det gjorde ungdomstiden min utrygg. Jeg skulle ha vert en glad ungdom ikke en som satt og var lei meg og redd.

Du kommer dit men det tar tid, og det gir deg viktig erfaring med på veien.

Jeg har fortsatt ett ønske om å ødelegge livet hans, og pønsker ut hva jeg kan gjøre som skader ham mest. Men de tankene har jeg ikke hele tiden lengre.

Anonymous poster hash: 2631d...1b2