Å forklare ting

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å forklare ting - enten det er for å forklare hva jeg har gjort i helgen eller hvorfor jeg liker en sang. Dette påvirker veldig hvordan jeg relaterer meg til folk og resulterer i at de tror at jeg er mindre interessant fordi jeg svarer så kort.

Hvordan klarer jeg å komme meg over dette her?

Har virkelig prøvd, men ingenting fungerer....tips?

Anonymous poster hash: 8caaf...1da

[AnonymBruker]

Kan legge til at dette skyldes at gjennom oppveksten min har jeg opplevd å få negativ respons når jeg har åpnet meg for noen eller generelt bare snakket om dagen min. TS

Anonymous poster hash: 8caaf...1da

[AnonymBruker]

Du trenger bedre selvtillit?

Anonymous poster hash: fa94a...00d

[AnonymBruker]

Du trenger bedre selvtillit?

Anonymous poster hash: fa94a...00d

Tydeligvis, men jeg bare aner ikke hvordan jeg skal bli mer komfortabel på dette. Øver meg, men ting går bare galt. ts

Anonymous poster hash: 8caaf...1da

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, TS, og vet heller ikke hvordan jeg skal få trent opp dette! Derfor liker jeg meg på forum, hvor man får lov til å skrive uten å bli avbrutt.

For min del har det nok også med oppveksten å gjøre, har vokst opp med personer rundt meg som er brautende og svært glade i å snakke. Og jeg er av natur mer tilbakeholden.

Fremdeles nå er jeg redd for å begynne å snakke om noe, tror at noen andre kommer til å si noe på akkurat samme tidspunkt, med en mye sterkere stemme, så jeg må bare gi meg. Og hvis det er noe jeg MÅ si, formulerer jeg det i hodet først, så kort som mulig, så ingen rekker å avbryte meg eller begynne å snakke om noe annet når jeg er midt i forklaringa/setningen.

Som regel synes jeg det blir så mye stress knyttet til å si noe (f.eks. rundt lunsjbordet med kollegaer, eller på middag med venner) at jeg ikke synes det er verdt det. Og heller er taus. Og det er en ond sirkel, dessverre. Jeg blir så vant til å ikke snakke at jeg også er stille når jeg er sammen med venner som IKKE er brautende.

Mulig det ikke er akkurat slik du har det, TS, men jeg kjente meg igjen likevel. Har ingen tips, dessverre! Men jeg har fått barn, og med dem skravler jeg dagen lang, uten blygsel. Det er i situasjoner med voksne at jeg sliter.

Anonymous poster hash: 2bbcd...5b7

[AnonymBruker]

jeg har det også slik som du TS. jeg klarer ikke å forklare noe. og skal jeg gjøre det. så blir jeg så syyykt stresset at jeg snakker fort, og ingen forstår hva jeg sier. netopp fordi jeg er redd for at noen skal avbryte meg, eller at ingen er interiserte, og begynner å snakke om noe annet. jeg har også opplevd mye dårlig respons av andre når jeg har prøvd å snakke.

eks når jeg gikk på skolen, og vi hadde gruppeoppgave, så hadde vi jo idemyldring, og prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre, så kommer jeg med et forslag. tenkte lenge på om jeg skulle si det. og til slutt sa jeg det. fordi jeg faktisk syntes det var et bra forslag. også blir jeg møtt med døve ører. eller. ei prøver å gi respons. men ingen andre svarte, og startet å snakke om noe annet, bare noen minutter etterpå, så kommer ei anna ei (vell og merke venninna mi), med et forslag, som er identisk med mitt forslag, mer eller mindre de samme ordene, og alle var sååååå ivrige, og det var en sååå bra idee. da følte jeg meg ikke så høy i hatten lengre. hun som prøvde å svare meg når jeg foreslo det. prøvde å si til de andre at jeg hadde jo foreslått det noen minutter før. men alle bare så på meg, og himlet med øynene.

og jeg har mange slike eksempler. så da er det kanskje ikke så rart at det henger igjen, og en utvikler en ond sirkel. skulle gjærne vist hvordan en kan trene seg til å bli bedre på dette jeg også ja.

selv om jeg ikke kom med noen råd nå. så vet du ihvertfall at du ikke er aleine TS.

Anonymous poster hash: 7edb6...fa0