Skal jeg ta et hint?

[kaleidoskop]

hvorfor stresser du med det?

Hvorfor jeg stresser?

Tja....

Jeg føler ikke jeg stresser med det, jeg prøver å tolke hans signaler.

Pluss at jeg har vært singel i veldig, veldig mange år. Jeg er dritt lei, jeg har veldig lyst på en kjæreste. Men jeg vil ikke være overdesperat, da blir jeg jo skremt selv også. Men er her med han jeg hadde håpet at det kunne bli noe over tid og at jeg ikke gjør den samme feilen jeg har gjort tidligere med å bli forelsket og at det hele dabber av i løpet av noen uker/mnd pga lite felles interesser og ting å gjøre sammen.

[Purple Diamond]

Jeg opplevde noe lignende for noen år tilbake. Han er nå min samboer og barnefar

Kan fortelle litt utfyllende så kanskje det kan hjelpe deg på noe vis.

Første date gikk greit. Vi møttes på cafè og samtalene hadde en god flyt. Vi hadde mange felles interesser men stemningen var nok litt anspent. Litt sjenerte begge to sånn i starten. Etter maten tok vi en kaffi og så kjørte han meg hjem. Det ble ingen snakk om å treffes igjen, bare et "takk for i kveld, det var hyggelig": (vi fikk kontakt over en dating side på nett og hadde aldri møttes før)

Date nr to kom ganske raskt etterpå. Bare noen dager kanskje en uke. Hyggelig nok den, men ikke noe kjærlighet ved første blikk greie.

Den kvelden sa jeg til ei venninne at vi nok ikke kom til å bli noe par. Det var hyggelig men ikke noe wow. Jeg følte det også tildels skremmende at han var så vakker, hadde god jobb, stort hus og et tilsynelatende "perfekt" liv. (jeg var arbeidssøker på det tidspunktet)

Vi hadde ingen kontakt på to uker, før jeg en kveld tok motet til meg og skreiv til han på FB. Meldingene jeg fikk tilbake var korte og kjedelige så jeg tok det som en avvisning. Så noen dager etter dette tok han kontakt på FB og spurte hvordan jeg hadde det osv. jeg fant på at jeg var opptatt og derfor ikke kunne skrive, (Fordi jeg tidligere hadde følt meg avvist) men slang på et "Vi kan jo ta en kaffi i byen en dag om du har lyst, du har jo nr mitt"... (vi hadde utvekslet nr før første date i tilfelle noen ble forsinket)

Svaret som kom da var: "ja det kan vi godt. Men har ikke nr. ditt lengre, send det på nytt"..

Selvsagt tenkte jeg da at jeg ikke vekker noe interesse hos denne mannen, men sendte likevel nr.

En halv uke senere fikk jeg en ny mel på FB om hva jeg hadde gjort i d siste. Også denne gangen var han kort i ordene. Jeg hadde bestemt meg for at jeg uansett kunne tenkt meg denne mannen som en venn om ikke annet. Så jeg forble positiv og imøtekommende på tross av hans signaler. igjen slang jeg på en setning på slutten; "Må ture ut av FB, men er ledig i kveld om du vil slå ut håret og velte noen søppeldunker". (ordleggingen var et forsøk på å lette stemningen med litt humor). Fikk ikke svar.

Rundt 11 tiden på kvelden tok han kontakt og spurte om jeg ville komme oppom. (I ettertid har jeg fått bekreftet at han slettes ikke hadde planer om å ta kontakt, men at det var noe med denne plutselige positive og lettlivede endringen som fikk han til å ombestemme seg.)

Jeg forklarte at 11 tiden selvsagt var litt i seneste laget men svaret hans fikk meg til å snu ;"Hadde du planer om å velte søppeldunker mens det enda var dagslys?".

Så vi møttes, hadde det koselig til langt på natt før jeg duret hjemover.

4 uker skulle gå uten at vi møttes igjen. Litt korte samtaler på FB eller en melding i ny og ne.

Den neste gangen vi møttes var vi begge på byen og jeg endte opp med å bli med han hjem. Det ble hompings og en bedre frokost dagen der på.

De neste 6 mnd gikk slik som dette. fra 1 til 4 uker mellom hver gang vi møttes. Jeg ble forelsket og holdt på å bli sprø av hvordan han oppførte seg. Superkoselig når vi møttes, kald og distansert når vi ikke var sammen. Det at jeg sov over om vi møttes på kveldene ble en selvfølge etterhvert og vi kysset og tullet rundt i stua på dagtid. Men var "bare" venner om vi møttes på cafè eller lignende.

Så til slutt ble det nok for meg. Jeg følte jeg hadde gitt det hele såpass lang tid at hvis han ikke var forelsket nå, så ville han aldri bli det. Det endte opp med at han helt ut av det blå fikk en brå melding fra meg på telefonen, om at jeg ikke lengre var intr. i å ha det slik som dette. Jeg forklarte at jeg var blitt forelsket og at jeg måtte være tro mot meg selv og mine ønsker.

Da sprakk fasaden. Vist hadde han også blitt forelsket i løpet av tiden, men hadde trodd at vi fulgte en helt normal "dating-plan". Han hadde trengt så lange opphold mellom hver gang for å kunne tenke og føle litt på situasjonen de første 4 månedene. Etter dette ble det bare gående i samme vante gang. I dag bor vi under samme tak og har et helt fantastisk forhold. Vi spiser ikke hverandre fordi vi så tidlig ble vant til moderasjon men forholdet øser likevel av kjærlighet, rosende ord og positiv oppmerksomhet.

Uansett. Noen mennesker trenger ekstra lang tid før de tar steget og slippe noen tettere. Forelskelse kan ta lang tid, slik det gjorde for oss. Men jeg er evig takknemlig for at jeg ikke ga opp. Det skal sies at han tidligere bare har hatt 1 langvarig forhold (det var i starten av 20 årene) og at hans erfaring med kvinner de 6 årene før vi møttes var at vi kvinner var både krevende og altoppslukende. At han aldri fikk tid til å bygge følelser før kvinnen ble skremmende krevende og analyserende.

Om du har dårlig tid, så er ikke en slik mann noe for deg ;-)

Anonymous poster hash: 09d65...a36

For en fin historie!