Å la barn leke ute alene.

[Gjest celine]

Alt kommer an på barnet, og hvordan uteområdet er.

Jeg har hatt klare avtaler på hvor barna skulle befinne seg, sånn type "bak blokka, foran blokka eller på skolens område". Hvis de skulle opp på lekeplassen eller inn til noen, var det ikke verre enn at de ringte på og sa fra, så jeg visste hvor jeg skulle gå for å hente dem inn til middag

[Anciol]

Min barn på 5 og 6 leker ute med de andre nabobarna, men de holder seg i veien like ved husene så vi kan se de fra vinduene:) (vi bor inn en fin liten gate med bare hyggelige naboer med barn som er jevngamle med mine:) Men som oftest ender barna mine oppe hos sin mormor og morfar etter de har lekt, hvor de får frukt og vann:)

[AnonymBruker]

Bor selv ved en bekk og om lag 100 m unna er det en stor elv. Jeg hadde mine 5-åringer godt under oppsikt da de lekte ute. Dvs, de trodde vel de lekte alene, men jeg sjekket jevnlig hvor de var.

De hadde strenge instrukser om at det var forbudt å gå til elva. Skulle de dit måtte det være voksne med. Til bekken hadde de bare lov til å gå hvis det var avtalt med meg, eller hvis de var flere sammen. Men ett er å gi instrukser, noe annet er om de blir fulgt av smårollingene.

Anonymous poster hash: f5239...5e8

[Jens]

Jeg hadde aldri stolt på en 5 åring ved en bekk. Plutselig kommer det en liten katt som barna følger etter. Katten hopper over elva, og ungene detter nedi......

[AnonymBruker]

Min femåring leker ikke ute alene (i byen). Men det er fordi hun ikke kan stoles på. Hun stikker av. I bakgården kan det gå greit, da kikker jeg bare ut vinduet, men må nesten alltid ned og stoppe dem fordi de gjør noe galt. De beste vennene hennes er samme typen, de fyrer hverandre opp (skal vi løpe til skolen? Butikken? Parken? Plukke alle blomstene i blomsterbeddet? Ringe på hos alle naboer? Sette på vannet? Rote i søpla?) . Sist vi var hos søskenbarna i rolig boligfelt med store hager, stakk de av, og vi sykla rundt lenge. De hadde gått for å se på noen kaniner et stykke unna, noe som i utgangspunktet var greit, bare de hadde sagt fra først. Hun sier aldri fra.

På hytta løper hun derimot fritt ut og inn, da leker hun fint i skogen i nærheten i lange tider. Det er ikke vann eller bilvei der vi er redd for.

"Å snakke med fremmede" advarer jeg ikke mot, tvert om. Her vi bor hadde det vært uholdbart hvis ikke barna var flinke til å hilse pent på naboer, i butikken, til bussjåfører og fremmede på bussholdeplassen. De må takle at andre snakker til dem når de gjør ugagn/kolliderer med dem med sparkesykkel for eksempel, de må kunne spørre om hjelp hvis nødvendig, og de er typen til å stoppe opp ved byggeplasser for å skravle med arbeiderne om hva som bygges, hvor lang tid det tar, hvor høy krana er osv. Det ser jeg på som positivt! (Men som sagt, de er ikke ute alene). Å aldri bli med noen hjem, i bil eller noe sted uten å si ifra har vi snakket mye om. Men ikke at "fremmede" er skumle. For det er de jo ikke?

Anonymous poster hash: 0aab2...272