Ser ikke meningen i noe lenger

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg har endelig klart å innse for meg selv at jeg ikke har det så vannvittig greit om dagen. Vi snakker ikke noen depresjon eller slikt som trenger profesjonell hjelp, men jeg bare sliter litt i hverdagen.

Alt er blitt et mas. Skolen tar opp mesteparten av tiden min, spesielt nå som det går mot eksamenstid(VG3). Karakterpresset for å komme inn på den studieretningen jeg vil til neste år er enormt, og det ser ut som om jeg kommer til å klare det. Jeg har jobbet hardt for det nå i tre år, og nå har kroppen sagt stopp.

Jeg er kjempesliten, jeg har bare lyst til å gi opp alt og drite i neste år. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal overleve å gå på skole i tre år til etter dette.

I tillegg er det jo også siste innspurt av russetiden nå. Jeg har kost meg masse, men jeg merker at det tærer litt på det også. Har til og med pådratt meg en halsbetennelse midt oppi alt dette, bare for å gjøre ting enda litt verre.

Jeg har også en fantastisk kjæreste, men i det siste har vi kranglet en god del. Noe som har gjort at jeg har grått mye og følt meg helt elendig. Han har også startet å drikke hver eneste helg, og jeg merker at jeg ofte blir skjøvet til side på grunn av festing, fotballkamper og sånt. Jeg synes jo det er flott at han kan gå ut og feste med kompiser i helgene, men skulle bare ønske at han satt av litt mer tid til meg.

Jeg har også en deltidsjobb som jeg absolutt hater! Jeg er drittlei hele plassen og gleder meg til å si opp. Sånn skal det jo ikke være.

Jeg gråter nesten hele tiden, uten grunn. Hvis jeg får en dårlig karakter på skolen går jeg rett og legger meg når jeg kommer hjem. Er det litt uenighet mellom meg og kjæresten, sipper jeg som bare det med en gang jeg er alene.

Er kjæresten ute i helga mens jeg sitter alene på rommet, sipper jeg fordi jeg er redd han skal være utro. Har jeg en prøve, sitter jeg heller og griner over redselen for enn dårlig karakter fremfor å lese. Når jeg vet at jeg skal på jobb etter skolen en dag, vurderer jeg å ikke stå opp. Men jeg nekter meg selv fravær fra skolen, så jeg gjør det jo aldri. Penger trenger jeg jo også!

Altså, det meste av det her er jo HELT på trynet! Jeg kan nesten ikke røre alkohol lenger, for det gjør meg så ufattelig emosjonell.

Jeg skjønner virkelig ikke hva som foregår!

Dette ble fryktelig rotete. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å sortere ut livet mitt nå. Ser heller ikke lyst på neste år. Jeg har ikke fått bolig, og jeg aner jo ikke om jeg kommer inn på studiene og jeg har rett og slett ikke lyst til å starte med enda mer skole!

KG er vel ikke stedet for dette, men jeg trenger bare å få tømt meg. Kanskje be om noen søte ord?

Anonymous poster hash: ad20b...7bc

[ilane]

det er mangen som sliter, spesielt de som vil inn på en vanskelig skole. Har en veninne som nesten ikke har et sosialt liv på grunn av skole.

Det høres nesten som at du har truffet veggen. kanskje du burde dra til legen og si hvordan du har det. Legen kan henvise deg til en psykolog som kanskje kan hjelpe deg. la deg få litt utpust og rast litt fra deg. Hadde problemer på jobb og sykemeldte meg til slutt og legen sendte meg da til en psyolog. no går det mye bedre.

Hvis du får gode karakterer kanskje du skal ta et fri år. slappe litt av, jobbe litt og få ordenet opp med kjæresten din før du begynner på studiene. kanskje ta et fag eller to hvis det er noen fag du vil ha bedre kakrakterer i.

Ikke så lenge til ferie så hold ut. kanskje det er bare bra at du er litt borte fra kjæresten hvis dere krangler mye, slik at du kan fokusere på skolen. Bare vit at det er mange som har det akkurat som deg hvis ikke verre.

Eg f eks orket ikke skolen på grunn av at jeg ble mobbet. det var et under at jeg ikke strøk. Lå på rommet mitt og gråt nesten hver dag for jeg gruet meg for å gå på skolen. Hadde ingen venner eller noe forhold heller. Jeg kom meg igjennom det. har en samboer, ferdig utdannet og har en jobb jeg trives i.

Du klarer det du og Stå på, ikke gi opp snart ferie.