Forklare barn arr etter selvmordsforsøk...

[miramis]

Jeg syntes ikke slikt skal fortelles. Har hatt to familiemedlemmer som døde pga selvmord, skulle ønske jeg ikke ble fortalt det slikt.

[AnonymBruker]

Dersom du lyver om det og barna etterhvert blir eldre og skjønner av seg selv hva som egentlig har skjedd kan det ende med at de går rundt og er redd for moren sin, uten at de tørr å snakke med deg om det.

Anonymous poster hash: cea4a...28f

[AnonymBruker]

Det der ville jeg ikke sagt før ungene var veldig, veldig voksne - og kanskje aldri.

Det er så skremmende å få vite at noen du er veldig glad i, og avhengig av, har bevisst utsatt seg selv for fare og/eller ønsket å dø.

Åpenhet er ikke viktig her,

Finn på hva som helst som årsak til arret, det skulle ikke være så vanskelig?

Jeg er totalt uenig. For min del ville det vært viktig at barnet mitt fikk vite at man kan bli så syk at man ønsker å dø, og at man kan bli frisk igjen også.

Jeg har en pappa som tok livet sitt. Jeg kommer til å være åpen om det til min sønn når han blir gammel nok. Noen mennesker blir så syke i tankene sine at de prøver å ta sitt liv og noen klarer det også. For min del er det like naturlig som å fortelle barnet mitt at noen blir så syke at de dør av kreft.

Anonymous poster hash: ed03c...595

[Sol79]

Det ligger da en viss forskjell i en bestefar som har tatt livet sitt og i en mamma som har forsøkt, men heldigvis ikke lyktes.

[sjøhest]

Hadde ikke sagt noe, bare at du skadet deg i ungdommen eller noe. Ikke detaljer. Hvis de spør direkte når de blir eldre hadde jeg nok måttet si at det stemte, men ikke enda. Kanskje når de er 14++.

[spektralkatt]

Vet du, jeg tror ikke det finnes noen fasitsvar på dette.

For noen familier vil det riktige være å snakke sammen om det, for andre vil det riktige være å la være.

Jeg tror du selv må følge din egen magefølelse her, du kjenner deg selv og dine barn.

Om du kommer til et punkt der du føler en slik åpenhet vil føre noe konstruktivt med seg, kan du vurdere det, om du føler at det vil skade, kan du gi en, "mamma var uheldig og skadet seg en gang, heldigvis gikk det bra" type forklaring.

Om det er noe du tenker mye på, hvordan du evt skal håndtere, kan det jo kanskje være en ide å drøfte med fagpersoner, som eks en god fastlege, eller psykolog?

Det ville jeg ha gjort, om jeg var i en lignende situasjon. Om jeg hadde fagpersoner jeg hadde tillit til, som jeg følte det kunne vært hjelp i å snakke med det om.

Snakke skikkelig igjennom med en fagperson, for på den måten få klarhet i meg selv, hva jeg egentlig føler om det, og hvordan en situasjon med spm rundt situasjonen ville føles, og best kunne løses for meg og min familie.

Men som sagt, det jeg tror ikke det finnes noe allmengyldig riktig i slike situasjoner.

[AnonymBruker]

Som tenn- åring gikk jeg inn i en depresjon som gjorde at jeg kuttet meg over håndleddet. Jeg havnet på sykehus, såret ble sydd. Flere sener røk, men ikke hovedpulsåra. Jeg hadde et lengre opphold på psykiatrisk.

Noen år senere ble jeg mamma, og jeg har i dag to barn på 12 og 9 år. Har ingen slike problemer i dag.

Arret er i dag dessverre svært synlig. Forsøker å skjule det med store armbånd osv., men jeg har fått spørsmål fra jentene da de var yngre. Jeg rodde det da bort, og det gikk greit.

Jeg vil nok enda ro det bort om de oppdager det. Vil tro at de vil oppleve sannheten som svært skremmende, selv om det er lenge siden... Når tenker du de er store nok til å vite sannheten?

Nå? Når de blir ungdommer? Voksne? Aldri?

Anonymous poster hash: 7a192...89f

Hvorfor i alle dager skal du fortelle barna dine at du har prøvd å ta livet ditt? Er du så egoistisk, så kåt etter oppmerksomhet at du vil fortelle kun for å fortelle?

Selvsagt skal ikke uskyldige barn bli påprakket en slik ekkel sannhet fra moren sin. Enhver oppegående person er i stand til å sette seg selv litt i annen rekke i et slikt tilfelle, men ikke du tydeligvis. Sjokka.

Anonymous poster hash: f5f1e...2c3

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg aldri ville fortalt dem sannheten. Det kommer til å forandre barnas syn på deg for alltid.

Anonymous poster hash: 35deb...0af

her er jeg veldig uenig. alle sliter vi med noe, og alle føler vi at vi er alene om det. jo barnas syn på moren kommer til å forandre seg, men sikkert til det bedre. å vite at mamma også har vært ung og hatt det vanskelig en gang i tiden gjør kanskje at man ikke føler seg så ensom lenger...

Anonymous poster hash: 43edb...4e2

[Suss81]

her er jeg veldig uenig. alle sliter vi med noe, og alle føler vi at vi er alene om det. jo barnas syn på moren kommer til å forandre seg, men sikkert til det bedre. å vite at mamma også har vært ung og hatt det vanskelig en gang i tiden gjør kanskje at man ikke føler seg så ensom lenger...

Anonymous poster hash: 43edb...4e2

Eller så kan ungene få ide om hvordan man skal løse vanskelige perioder. "Så lenge mamma gjorde det så må det jo være greit".

[Harlekin]

Hvorfor i alle dager skal du fortelle barna dine at du har prøvd å ta livet ditt? Er du så egoistisk, så kåt etter oppmerksomhet at du vil fortelle kun for å fortelle?

Selvsagt skal ikke uskyldige barn bli påprakket en slik ekkel sannhet fra moren sin. Enhver oppegående person er i stand til å sette seg selv litt i annen rekke i et slikt tilfelle, men ikke du tydeligvis. Sjokka.

Anonymous poster hash: f5f1e...2c3

Det der var et unødvendig og stygt innlegg.

[AnonymBruker]

Det der var et unødvendig og stygt innlegg.

Vel, jeg har barn selv og aldri i verden om jeg ville ha påført dem unødig lidelse og bekymringer ved å legge ut om en problematisk fortid på den måten. Det er egoistisk. Barn skal slippe å bekymre seg for om mamma kommer til å prøve og ta livet sitt igjen.

Anonymous poster hash: f5f1e...2c3

[Arlea]

Jeg er for åpenhet på mange måter, men selvmord og selvmordsforsøk har en påvist smitteeffekt - særlig unge er ekstra utsatt for å bli inspirert av en slik historie, til tross for at den kan være ment som en advarsel. http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/bekrefter-at-selvmord-smitter-cmaj

Dessuten kan du risikere at du skremmer barna. En bekjent av meg har blitt psykisk syk av morens selvmordsforsøk. Selv om forsøket var mislykket og moren har det mye bedre nå, så er vedkommende veldig redd for at det kan skje igjen. En mamma er jo noe av det kjæreste man har når man er ung, så tanken på at vedkommende kan tenke på å forlate deg er veldig, veldig sår.

Hvis du absolutt ønsker at barna dine skal vite dette om det så synes jeg du bør vente til de er godt voksne. Ungdommen er en utsatt alder.

[Irja]

Dette ville jeg ikke ha fortalt de.

Si du hadde en ulykke for lenge siden hvis de spør..

[AnonymBruker]

Jeg ville heller ikke fortalt dette til ungene. Selv ikke når de blir voksne vil jeg fortalt det, fordi jeg synes det her er noe de skal slippe å måtte forholde seg.

Anonymous poster hash: 7b07e...15c

[Harlekin]

Vel, jeg har barn selv og aldri i verden om jeg ville ha påført dem unødig lidelse og bekymringer ved å legge ut om en problematisk fortid på den måten. Det er egoistisk. Barn skal slippe å bekymre seg for om mamma kommer til å prøve og ta livet sitt igjen.

Anonymous poster hash: f5f1e...2c3

Hva så? Det er ikke budskapet ditt jeg har problemer med, det er måten du legger det frem på. Har du overhodet ikke noe filter? Dette er en vanskelig situasjon for TS, og hun spør om råd, da hun ikke vet hva hun skal si hvis barna spør (det er ikke snakk om at hun skal fortelle deg bare fordi hun har lyst), og det er et helt legitimt spørsmål. Det er overhodet ingen grunn til utskjellingen din.