Forklare barn arr etter selvmordsforsøk...

[AnonymBruker]

Som tenn- åring gikk jeg inn i en depresjon som gjorde at jeg kuttet meg over håndleddet. Jeg havnet på sykehus, såret ble sydd. Flere sener røk, men ikke hovedpulsåra. Jeg hadde et lengre opphold på psykiatrisk.

Noen år senere ble jeg mamma, og jeg har i dag to barn på 12 og 9 år. Har ingen slike problemer i dag.

Arret er i dag dessverre svært synlig. Forsøker å skjule det med store armbånd osv., men jeg har fått spørsmål fra jentene da de var yngre. Jeg rodde det da bort, og det gikk greit.

Jeg vil nok enda ro det bort om de oppdager det. Vil tro at de vil oppleve sannheten som svært skremmende, selv om det er lenge siden... Når tenker du de er store nok til å vite sannheten?

Nå? Når de blir ungdommer? Voksne? Aldri?

Anonymous poster hash: 7a192...89f

[AnonymBruker]

Spørs vel litt hvor voksne de er for alderen... Jeg hadde nok fortalt det hvis det ble et tema rundt 14 års alder kanskje... Det kan jo være de kanskje har tanker eller ting de sliter med selv i den alderen og hvis de ser at mammaen deres har slitt med noe lignende så kan det være lettere å prate om det.

Åpenhet er viktig

Anonymous poster hash: 6ae4f...d5c

[Gjest KrissyHart]

må du si hva det var da? kan du ikke si du hadde et uhell med en hagesaks eller noe

[Gjest chisandra]

Det der ville jeg ikke sagt før ungene var veldig, veldig voksne - og kanskje aldri.

Det er så skremmende å få vite at noen du er veldig glad i, og avhengig av, har bevisst utsatt seg selv for fare og/eller ønsket å dø.

Åpenhet er ikke viktig her,

Finn på hva som helst som årsak til arret, det skulle ikke være så vanskelig?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg aldri ville fortalt dem sannheten. Det kommer til å forandre barnas syn på deg for alltid. Jeg hadde kommet på noe annet. Noe med hagesaks som noen skrev her eller at du stakk hånden gjennom et knust glass på en gammel hytte og skar deg eller et eller annet.

Anonymous poster hash: 35deb...0af

[Apocalypse]

Tror jeg ville holdt det skjult så lenge som mulig og heller fortalt at det var et uhell. Men jeg tror de kommer til å skjønne det selv etter hvert uansett, og da kanskje spørre deg - men å ta det opp før den tid tror jeg bare kan gjøre vondt verre.

Endret 5. mai 2014 av Apocalypse

[AnonymBruker]

Synes det er merkelig at dette skal være tabu å fortelle barna sine... Er jo ikke noe hun trenger å prate om uoppfordret men hvis de spør direkte når de er gamle nok så synes jeg de kan få et skikkelig svar. Det er jo faktisk lett å se, de arrene pleier å være ganske rette, altså ikke som om en hagesaks har glidd gjennom...

Anonymous poster hash: 6ae4f...d5c

[Avalon]

Fortell det når de er modne nok til å forstå, jeg ville ventet til de var godt oppi tenårene.

Jeg har et familiemedlem som mer enn èn gang prøvde å ta livet sitt. Da jeg fikk vite det endret ikke synet mitt på h*n seg, annet at jeg er så glad for at h*n er i livet mitt. Og at h*n var så sterk at h*n kom seg utav det.

[Gjest *kokos*]

For min del hadde min storebrors selvmordsforsøk svært stor påvirkningskraft. Jeg var selv på et mørkt sted tidlig i tenåra, og arrene hans inspirerte meg. Om det hadde vært mamma, tror jeg det også hadde hatt en voldsom smitteeffekt.

"Jeg er i slekt med mamma, som har hatt det så vondt. Jeg har det også så vondt. Sånn kan en løse det."

Tankegangen er jo ikke så banal, selvsagt, men jeg kommer ihvertfall ALDRI til å fortelle mine barn om verken selvmordsforsøk, narkotika eller div lovbrudd som jeg har kjennskap til. Mamma skal være et trygt anker, synes jeg.

[AnonymBruker]

Enkelte ting bør man holde for seg selv. Med mindre det blir svært nødvendig, feks at en av barna utvikler samme problemer som du hadde, ville jeg aldri sagt det.

Anonymous poster hash: 123d0...acd

[LunaLove]

Jeg ville vel svart at "Mamma skadet seg nå hun var mindre, men så ble det bra igjen". Tror ikke jeg ville fortalt hvorfor. Hvis jentene dine lurer på om det er et selvpåført kutt så kommer de til å spørre nå de blir eldre uansett og da kan man være ærlig, synes jeg.

[Sol79]

Aldri. Jeg vil helst ikke vite det om noen av mine foreldre forsøkte å ta livet sitt før jeg ble født, så lenge vedkommende var frisk i dag. Det ville ødelagt meg. Gjort meg utrygg og redd.

Tenk hver gang de ikke får tak i deg fordi du f.eks er forsinket, så vil de ekle tankene komme krypende..

[Surriball]

Jeg tror jeg ville fortalt det. Og barn/tenåringer skjønner mer enn man tror! Og du kan jo legge til at du synes det var en tabbe, at du aldri ville gjort noe sånt igjen og at det ikke løser noe som helst. At du er veldig glad for at du ikke fikk det til, fordi ellers ville du ikke fått treffe de fantastiske barna dine.

Ville dog ventet til minste var minst 12.

[AnonymBruker]

Er det rart samfunnet har så mange psykiske problemer? Tabu og hemmeligheter. Det er forskjell på å skjule alt fremfor å gi detaljerte beskrivelser.

Anonymous poster hash: 71db5...c61

[AnonymBruker]

Som tenn- åring gikk jeg inn i en depresjon som gjorde at jeg kuttet meg over håndleddet. Jeg havnet på sykehus, såret ble sydd. Flere sener røk, men ikke hovedpulsåra. Jeg hadde et lengre opphold på psykiatrisk.

Noen år senere ble jeg mamma, og jeg har i dag to barn på 12 og 9 år. Har ingen slike problemer i dag.

Arret er i dag dessverre svært synlig. Forsøker å skjule det med store armbånd osv., men jeg har fått spørsmål fra jentene da de var yngre. Jeg rodde det da bort, og det gikk greit.

Jeg vil nok enda ro det bort om de oppdager det. Vil tro at de vil oppleve sannheten som svært skremmende, selv om det er lenge siden... Når tenker du de er store nok til å vite sannheten?

Nå? Når de blir ungdommer? Voksne? Aldri?

Anonymous poster hash: 7a192...89f

Jeg ville ikke fortalt det. Med mindre dere som (godt) voksne får et nært forhold. Barn og tenåringer har en fantastisk evne til å "passe på" sine nære. Om du sier det blir de gående og anke og passe på deg. Det er ikke barns oppgave, og en på 12 er for liten til å forstå at en så alvorlig følelse kan opphøre (bare se hvor overbeviste de er om at de kommer til å ha kjærlighetssorg "for alltid!") så du får ikke forklart at slik var det før, ikke nå, samme hvor du forsøker.

Du kan godt forklare arret, dog. Si at du skadet deg som ung. Altså, du trenger ikke presisere at du skadet deg selv, men at det er et arr etter en skade.

Det er heller ikke en ting jeg hadde ønsket vite om mine foreldre (jeg er i 30-årene). Likså jeg ikke hadde ønsket å vite om de giftet seg fordi mor ble gravid, om de nesten skilte seg da jeg var 3, om de egentlig ikke elsket hverandre, om en av dem var bifil som ung+++ Masse ved deg barna ikke har det plukk interesse av.

Anonymous poster hash: 72b2d...df8

[AnonymBruker]

Mamma fortalte oss om sine selvmordsforsøk da vi var fra 14 til 23 år. Jeg følte jeg mistet mamma etter den samtalen. Jeg ble plaget med mareritt, til dels enda. Stoler ikke på henne og sliter med relasjonen mellom oss. Skulle ønske hun aldri sa noe. Søsknene mine føler det samme,og to av oss har gått i terapi etter dette.

Anonymous poster hash: bc328...826

[Frisørdama]

Barn behøver faktisk ikke få vite om alt.. Jeg hadde sagt at det var etter et uhell eller en operasjon.

[minister-mio]

Jeg tror ikke det er riktig at barn skal forholde seg til noe sånt. Spør de rett ut om det var et selvmordsforsøk hadde jeg sagt sannheten, men ville unngått det så lenge som mulig.

Det høres sikkert dumt ut å opprettholde tabuer, men nå er faktisk dette veldig alvorlig.

[Molte]

Mamma fortalte oss om sine selvmordsforsøk da vi var fra 14 til 23 år. Jeg følte jeg mistet mamma etter den samtalen. Jeg ble plaget med mareritt, til dels enda. Stoler ikke på henne og sliter med relasjonen mellom oss. Skulle ønske hun aldri sa noe. Søsknene mine føler det samme,og to av oss har gått i terapi etter dette.

Anonymous poster hash: bc328...826

Trur jeg hadde hørt på hennes erfaring, og ikke sagt noe, TS

[Dricka]

Barn er tøffe.. Men det er noen ting som er veldig sårt og dette er noe som kan være veldig sårt. Om noen år så skjønner de nok begge hva som har skjedd bare ved å se såret. De får erfaringer og ser kanskje lignende arr på andre mennesker og på nettet finner man masse info og bilder om sånt. Du trenger ikke fortelle dem det, de skjønner det selv senere og om de skulle finne på å spørre deg om det så kan du heller ta en prat da.