Forbli barnløs?

[rune39]

Jeg er en mann på 39år, bor i en mindre by på østlandet. Her har jeg stort sett kun familien til kona i nærheten, selv kommer jeg fra nord-vest landet. Jeg har bodd her i 4år sammen med kona, eller samboeren, for vi er ikke gift, hun er 37.

Hun har en jente på snart 14år fra tidligere forhold.

I det siste så har kona gitt stekt uttrykk for at hun ikke ønsker noe flere barn. Uavhengig av hva jeg måtte ønske, hun får det til og med å høres ut som om jeg alltid har hatt samme mening.

Jeg er som sagt 39 år og ser at potensiealet med å bli en pappa en dag forsvinner, selv om jeg har gitt utrykk at jeg ønsker barn før jeg blir "for gammel".

Kona ser også når vi er sammen med andre par hvordan jeg prioriterer tid med "småtassene" i hennes slekt, leker med dem, og jeg blir sett på som en "kul onkel". Etter noen slike sammenkomster så klarer hun å vri ting på plass til sin fordel, med at jeg har nå fått behovs-tiden med barn for denne gang, og at det er veldig greit med en slik ordning.

Vi har både sted og god økonomi til at ett barn skal få en fin oppvekst.

Nå er jeg på kanten til å evaluere hele forholdet. Orker ikke tanken på at jeg skal bli gammel uten å få opplevd det å få følge oppveksten til ett barn på godt og vondt.

Hennes jente på 14 har jeg veldig god kjemi med, og hun har ingen kontakt med barnefaren. Jeg vet hun setter pris på meg og jeg deltar på alle fritidsaktiviteret hun er med på, følger henne opp med lekser og hva det måtte være.

Jeg vil jo ikke svikte henne heller oppi dette.... men må jeg så må jeg....

I tillegg synes jeg kona "spilller på" unskyldninger når barn blir ett tema.

Kommentarer som: godt vi ikke har småbarn, nå er halve avdelingen på jobb borte pga syke barn".

"Godt vi ikke har småbarn, hør hvordan de bråker de nabo ungene"

Virker som om hun skal redferdig gjøre sine meninger overfor meg, ganske sikker ubevisst, men når jeg tar dette temaet opp ender det som oftes opp med diskusjoner og kommentarer som:

-skal du stå opp og mate ungen midt på natta?

-skal du være hjemme når ungen er syk?

-skal du skifte bleier midt på natta?

-hva med når ungen spyr ut hele senga? skal du da skifte midt på natta`?

-osv.osv.

Jeg vurderer rett og slett hele forholdet, selv om vi har det bra sammen, og livet fungerer helt greit. Jeg vet at det blir ett vanskelig steg for meg og ta, da jeg glad i henne, og ikke minst datteren. Men.... å få barn er for meg en viktig del av livet mitt videre... Ser at kompiser hjemmefra og for så vidt herfra, samtlige har barn i min alder.

Hva synes dere??

[Silfen]

Barn er viktigere enn partner, for min del. Så jeg syns at dersom barneønsket er stort bør du gjøre det klart for henne at du vurderer å gå.

[Chia]

Jeg kan ikke svare på dette for deg, det er bare du som vet hvor viktig barn er for deg og hvor viktig samboeren din er.

jeg kunne aldri forlatt min kjære pga barn...i tykt og i tynt er det noe som heter. Hvis min mann hadde forlatt meg pga barn så tenker jeg at han ikke elsket meg nok.

Samboeren din har jo vært igjennom baby kjøret engang før og vet hvor slitsomt det er, det er nok derfor hun stiller deg disse spørsmålene. En annen ting og også tenke igjennom er at det er din samboer som faktisk må trekke mesteparten av lasset. Hun må gå gravid i 9 mnd med alt det innebærer, hun må igjennom en fødsel (huttetuu) og hun må amme dette barnet.... Det lar seg vanskelig gjør om hun ikke er skikkelig motivert. Det er på en måte "lettere" for en mann å ikke være så motivert som det hun må være.

Så hvis ikke din samboer har lyst på barn så synes jeg det blir feil å presse henne netopp fordi et barn vil kreve så mye mer av henne enn deg.

Veldig synd om du ikke kan nyte friheten du har nå, nyte det gode forholdet med samboern og datteren hennes. men opp til deg

[AnonymBruker]

Veldig enig med Chia. Jeg ville ikke ha barn i utgangspunktet og mannen giftet seg med meg likevel. Vi ble enige om å få barn etter mange år og det var ikke før det skjedde at jeg skjønte hvor mye av jobben kvinnen måtte gjøre. Ikke pga manglende vilje fra mannen men pga amming og at hun blir hovedomsorgspersonen. Så hvis kona ikke vil synes jeg mannen bør respektere det.

Anonymous poster hash: e5ea2...a67

[AnonymBruker]

Ts, hvem skal du få barna dine med dersom din kone ikke vil? Ikke bare er hun snart for gammel, du er også "gammel" biologisk sett. Skal du jakte 25-åringer, blir du bare en av mange patetiske 40 år gamle menn som jakter på ungkjøtt. Det blir for dumt. Du har tatt dine valg i livet, aksepter heller det.

Anonymous poster hash: 5cbcf...d86

[Gjest BettyBoop]

Jeg er en mann på 39år, bor i en mindre by på østlandet. Her har jeg stort sett kun familien til kona i nærheten, selv kommer jeg fra nord-vest landet. Jeg har bodd her i 4år sammen med kona, eller samboeren, for vi er ikke gift, hun er 37.

Hun har en jente på snart 14år fra tidligere forhold.

I det siste så har kona gitt stekt uttrykk for at hun ikke ønsker noe flere barn. Uavhengig av hva jeg måtte ønske, hun får det til og med å høres ut som om jeg alltid har hatt samme mening.

Jeg er som sagt 39 år og ser at potensiealet med å bli en pappa en dag forsvinner, selv om jeg har gitt utrykk at jeg ønsker barn før jeg blir "for gammel".

Kona ser også når vi er sammen med andre par hvordan jeg prioriterer tid med "småtassene" i hennes slekt, leker med dem, og jeg blir sett på som en "kul onkel". Etter noen slike sammenkomster så klarer hun å vri ting på plass til sin fordel, med at jeg har nå fått behovs-tiden med barn for denne gang, og at det er veldig greit med en slik ordning.

Vi har både sted og god økonomi til at ett barn skal få en fin oppvekst.

Nå er jeg på kanten til å evaluere hele forholdet. Orker ikke tanken på at jeg skal bli gammel uten å få opplevd det å få følge oppveksten til ett barn på godt og vondt.

Hennes jente på 14 har jeg veldig god kjemi med, og hun har ingen kontakt med barnefaren. Jeg vet hun setter pris på meg og jeg deltar på alle fritidsaktiviteret hun er med på, følger henne opp med lekser og hva det måtte være.

Jeg vil jo ikke svikte henne heller oppi dette.... men må jeg så må jeg....

I tillegg synes jeg kona "spilller på" unskyldninger når barn blir ett tema.

Kommentarer som: godt vi ikke har småbarn, nå er halve avdelingen på jobb borte pga syke barn".

"Godt vi ikke har småbarn, hør hvordan de bråker de nabo ungene"

Virker som om hun skal redferdig gjøre sine meninger overfor meg, ganske sikker ubevisst, men når jeg tar dette temaet opp ender det som oftes opp med diskusjoner og kommentarer som:

-skal du stå opp og mate ungen midt på natta?

-skal du være hjemme når ungen er syk?

-skal du skifte bleier midt på natta?

-hva med når ungen spyr ut hele senga? skal du da skifte midt på natta`?

-osv.osv.

Jeg vurderer rett og slett hele forholdet, selv om vi har det bra sammen, og livet fungerer helt greit. Jeg vet at det blir ett vanskelig steg for meg og ta, da jeg glad i henne, og ikke minst datteren. Men.... å få barn er for meg en viktig del av livet mitt videre... Ser at kompiser hjemmefra og for så vidt herfra, samtlige har barn i min alder.

Hva synes dere??

jeg tenker nå litt slik at hun er vel for gammel? Kanskje hun er for gammel? Er jo vanskelig å bli gravid i den alderen der

[AnonymBruker]

Uenig med de andre her. Jeg ble gravid som 41-åring uten problemer. Hun er jo bare 37, og slettes ikke for gammel.

Uansett, hennes alder spiller ingen rolle siden hun ikke vil ha flere barn. Men jeg syns hun er kjip som nekter deg barn. Det er dårlig gjort og nesten ufint av henne å få deg til å mene det samme som henne.

Hvis barneønsket ditt er VELDIG sterkt, er det bare en ting å gjøre: droppe henne og finne en dame som gjerne vil ha barn.

Anonymous poster hash: 538d2...05b

[Gjest BettyBoop]

Uenig med de andre her. Jeg ble gravid som 41-åring uten problemer. Hun er jo bare 37, og slettes ikke for gammel.

Uansett, hennes alder spiller ingen rolle siden hun ikke vil ha flere barn. Men jeg syns hun er kjip som nekter deg barn. Det er dårlig gjort og nesten ufint av henne å få deg til å mene det samme som henne.

Hvis barneønsket ditt er VELDIG sterkt, er det bare en ting å gjøre: droppe henne og finne en dame som gjerne vil ha barn.

Anonymous poster hash: 538d2...05b

åja. men er det ikke mer farlig og større påkjenning når man blir gravid i 40 åra?

[crispy]

Jo, risikoen for Downs syndrom øker etter passerte 40, men 37 år er en fin alder å begynne med barn for mange. Min mor fikk meg da hun var 38 og min søster da hun var 36. Vi er begge friske og raske.

TS: har du satt deg ned med henne og snakket alvorlig om ditt ønske om å få barn med henne? Har du fortalt hva du tenker og hvorfor ikke minst du ønsker barn?

Sett dere ned og snakk om dette. Spør henne hvorfor hun ikke vil ha barn? Kanskje hun er redd for at hun blir alene med alt ansvaret og arbeidet med et nytt barn? Du skrev at datteren ikke hadde kontakt med barnefaren, kanskje hun stod med alt ansvaret selv den gangen?

Lykke til

[Frisørdama]

Barn er viktigere enn partner, for min del. Så jeg syns at dersom barneønsket er stort bør du gjøre det klart for henne at du vurderer å gå.

Enig med Silfen. Ta en ordentlig prat med henne og legg alle kortene på bordet.

[Gjest BettyBoop]

Jo, risikoen for Downs syndrom øker etter passerte 40, men 37 år er en fin alder å begynne med barn for mange. Min mor fikk meg da hun var 38 og min søster da hun var 36. Vi er begge friske og raske.

TS: har du satt deg ned med henne og snakket alvorlig om ditt ønske om å få barn med henne? Har du fortalt hva du tenker og hvorfor ikke minst du ønsker barn?

Sett dere ned og snakk om dette. Spør henne hvorfor hun ikke vil ha barn? Kanskje hun er redd for at hun blir alene med alt ansvaret og arbeidet med et nytt barn? Du skrev at datteren ikke hadde kontakt med barnefaren, kanskje hun stod med alt ansvaret selv den gangen?

Lykke til

tenkte ikke i hovedsak på ds men på helsemessige risikoer hos moren

[Gjest]

Dere er jo godt voksne begge to... Kanskje lurt å legge tanken om barn tilside og bare nyte livet og hverandre .

[crispy]

tenkte ikke i hovedsak på ds men på helsemessige risikoer hos moren

Hva skulle det være?

[Gjest BettyBoop]

Hva skulle det være?

Det er statistisk litt flere komplikasjoner i graviditet hos kvinner over 40. Dette gjelder bl. a. risiko for abort, forhøyet blodtrykk (preeclampsi = svangerskapsforgitning) og litt øket mulighet for flerlingssvangerskap.

[Leonaen]

Nå gikk jeg fra samboer gjennom ti år, nettopp fordi han ikke ville ha barn.

Men jeg tror du må gå noen runder med deg selv. Avgjøre hva du vil mest.

Hva er viktigst for deg? Slå deg til ro som stefar og velge bort biologiske barn? Finne en ny dame, få barn, men velge bort kona di?

Jeg har ikke angret på valget jeg tok. Men du må være sikker før du velger det ene eller det andre. Og du må kjenne om det er det riktige valget.

[AnonymBruker]

jeg kunne aldri forlatt min kjære pga barn...i tykt og i tynt er det noe som heter. Hvis min mann hadde forlatt meg pga barn så tenker jeg at han ikke elsket meg nok.

100% enig.

Anonymous poster hash: 95e0b...44f

[crispy]

Det er statistisk litt flere komplikasjoner i graviditet hos kvinner over 40. Dette gjelder bl. a. risiko for abort, forhøyet blodtrykk (preeclampsi = svangerskapsforgitning) og litt øket mulighet for flerlingssvangerskap.

Takk for informasjonen

[Gjest åffårno]

Jeg synes det er helt rimelig av henne å være klar på at hun ikke vil, og at hun stiller deg betimelige spørsmål relatert til det å ha barn.

Men jeg regner med at du med ønske om barn åpenbart er klar for dette ansvaret, og det virker som om hun legger sine dårlige erfaringer med deltakende biofar over på deg.

Uansett så vil hun ikke, og det må du akseptere.

Men jeg synes det er ufint av henne å dempe dine ønsker, som jo faktisk er en svært sentral del av livet til de som ønsker det.

For min del hadde jeg nok slitt med å gi opp ønsket om barn ifht en partner som ikke ville, og i så fall måtte jeg følt at det var mitt ønske og den andre forstod hva et slikt valg innebærer for den som endrer sine ønsker. Enten ved å få barn, eller ved å la være.

Tar du er valg om å droppe barn for henne må du være OK med at du i fremtiden kan bli sittende uten både henne og barn uten å klandre henne for det.

[Biloba]

Virker som om hun skal redferdig gjøre sine meninger overfor meg, ganske sikker ubevisst, men når jeg tar dette temaet opp ender det som oftes opp med diskusjoner og kommentarer som:

-skal du stå opp og mate ungen midt på natta?

-skal du være hjemme når ungen er syk?

-skal du skifte bleier midt på natta?

-hva med når ungen spyr ut hele senga? skal du da skifte midt på natta`?

-osv.osv.

Hva synes dere??

Skal du det da?

Har du tenkt over at mor kun må ta 3 uker perm før forventet fødsel og 6 uker etter, og du kan ta resten? Har du tenkt over at det er fullt forsvarlig å ernære et barn med morsmelkerstatning fra fødsel, og at du kan ha "mammarollen" fra start? Hun har åpenbart ikke noe ønske om å rykke tilbake til våkenetter og melkekutilværelse, og det er forståelig. Tenk over hva du synes du kan tilby av skjevdeling av oppgaver (som du reelt gidder å stå inne for), og ta så opp den seriøse diskusjonen om barn og hva som står på spill for familien. Hos oss blir det en moderat skjevdeling andre vei, fordi vi har ulike ståsteder, ønsker og prioriteringer. Jeg tror det kan fungere hvis en kan holde seg til avtaler, er rause mot hverandre hvis ting skjærer seg i perioder, og at begge vil bli glade i barnet.

[AnonymBruker]

Det er fryktelig vanskelig, men du må nesten bare sette deg ned og finne ut om du virkelig er villig til å gå fra henne hvis hun absolutt ikke vil ha barn, og deretter må du ta en samtale med henne og forklare hvordan du føler det. Det kan jo hende hun går med på det om hun vet hva som står på spill.

Samtidig er det ikke lenger 100% sikkert at en kvinne på 37 år faktisk er fruktbar lengre, sjansen synker med økende alder. De aller fleste vil enda kunne få barn i den alderen, men ikke alle.

Anonymous poster hash: 70ed0...ca5