Må innse at jeg er evig singel

[AnonymBruker]

Ikke fordi 24 er noen alder egentlig. Og ikke bare fordi jeg har vært singel i 6 år, men fordi jeg rett og slett ikke fungerer. Hvis han blir glad i meg så må det være noe galt med han, kanskje det er det hodet mitt sier. Uansett hva det er så fungerer jeg ikke. Minst av alt sammen med noen andre. Alene tror jeg at jeg kan klare å kjempe meg opp igjen.

Men hvordan skal jeg klare å få det dumme hjertet mitt til å bli enig om dette? Det burde ikke gjøre vondt å resignere. Jeg vet akkurat hvor mye vondere jeg har det når jeg blir glad i noen. Jeg burde ikke kalle det resignere heller, jeg burde kalle det et bevisst valg. En fonuftig avgjørelse.

Hvis bare hjertet mitt kunne slutte å håpe på at det kommer til å ordne seg en dag, for hodet mitt vet bedre.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp!

Anonymous poster hash: 41ecb...008

[Apehjerne]

Ok

[AnonymBruker]

Jeg trenger ikke hjelp. Eller jo, det gjør jeg jo, men jeg er ikke i noen akkutt fare akkurat så det er ikke på prioriteringslisten.

Det jeg trenger er å miste håpet på en måte, for da tror jeg at jeg hadde hatt det mye bedre følelsesmessig. Eller rettere sagt, jeg trenger å akseptere min egen situasjon akkurat slik den er, legge fra meg småpikefantasiene og bygge meg opp igjen uten å basere noe av det på den antatte kjærligheten fra et annet menneske.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ber deg oppsøke hjelp, er at jeg hadde også tanker om evig singelliv. Dette tok knekken på meg. Innså etter en kjærlighetssorg i høst at dette gidder jeg f... ikke. Så jeg har begynt hos pyskolog og hun sier disse tankene er en blanding mellom angst og tvang og har ingen rot i virkeligheten.

Anonymous poster hash: 41ecb...008

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ber deg oppsøke hjelp, er at jeg hadde også tanker om evig singelliv. Dette tok knekken på meg. Innså etter en kjærlighetssorg i høst at dette gidder jeg f... ikke. Så jeg har begynt hos pyskolog og hun sier disse tankene er en blanding mellom angst og tvang og har ingen rot i virkeligheten.

Anonymous poster hash: 41ecb...008

Nå er alle situasjoner ulike, så det er ikke umulig at mine tanker har rot i virkeligheten selv om dine ikke hadde det. Jeg er klar over at mye av det er forbundet med angst, men det forandrer ikke det faktum at jeg for min egen del burde akseptere min egen situasjon, fremfor å spinne videre på senarioer som med stor sannsynlighet ikke kommer til å inntreffe.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[Gjest Steamboat]

Ikke fordi 24 er noen alder egentlig. Og ikke bare fordi jeg har vært singel i 6 år, men fordi jeg rett og slett ikke fungerer. Hvis han blir glad i meg så må det være noe galt med han, kanskje det er det hodet mitt sier. Uansett hva det er så fungerer jeg ikke. Minst av alt sammen med noen andre. Alene tror jeg at jeg kan klare å kjempe meg opp igjen.

Men hvordan skal jeg klare å få det dumme hjertet mitt til å bli enig om dette? Det burde ikke gjøre vondt å resignere. Jeg vet akkurat hvor mye vondere jeg har det når jeg blir glad i noen. Jeg burde ikke kalle det resignere heller, jeg burde kalle det et bevisst valg. En fonuftig avgjørelse.

Hvis bare hjertet mitt kunne slutte å håpe på at det kommer til å ordne seg en dag, for hodet mitt vet bedre.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

Ikke for å være frekk, men dette virket melodramatisk.

[AnonymBruker]

Ikke for å være frekk, men dette virket melodramatisk.

Ja, det er kanskje lett å bli melodramatisk når man sitter i et salig kaos på en lørdagsmorgen, utkastelsesordre rett rundt hjørnet, avhengighet til nummende substanser som gjør at mangelen på d gjør at man får et slag i trynet kalt selvinnsikt. 30 minutter til jeg må gå på jobb, og jeg har enda ikke sluttet å gråte.

Uansett hvor melodramatisk det virker så er det dette som er realiteten for meg. Du har kanskje aldri vært så langt nede, eller kanskje du har taklet det annerledes, hva vet jeg, men dette er uansett hva jeg føler. Uten at jeg forventer noen forståelse for det, iallefall ikke fra deg, det var ikke derfor jeg postet innlegget.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[Gjest Steamboat]

Ja, det er kanskje lett å bli melodramatisk når man sitter i et salig kaos på en lørdagsmorgen, utkastelsesordre rett rundt hjørnet, avhengighet til nummende substanser som gjør at mangelen på d gjør at man får et slag i trynet kalt selvinnsikt. 30 minutter til jeg må gå på jobb, og jeg har enda ikke sluttet å gråte.

Uansett hvor melodramatisk det virker så er det dette som er realiteten for meg. Du har kanskje aldri vært så langt nede, eller kanskje du har taklet det annerledes, hva vet jeg, men dette er uansett hva jeg føler. Uten at jeg forventer noen forståelse for det, iallefall ikke fra deg, det var ikke derfor jeg postet innlegget.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

Ta en tur til fastlegen.

[Gjest Timber]

Om du er så langt nede og avhengig av medisiner/andre ting så er det kanskje greit å få noen å snakke med? Så får du kanskje hjelp til å bryte ut av dette. Det virker jo ikke som du har det veldig bra dersom du bare sitter og gråter.

[AnonymBruker]

Greit, som du vil.

Anonymous poster hash: e3b3a...8c5

[AnonymBruker]

Men herregud da, menneske?

Det absolutt beste i verden er jo å være singel?

Se på all valgfriheten du har. Se på alt du kan gjøre uten å krangle om møkkating.

Hadde aaaaaaaaaldri byttet singeltilværelsen min mot noe forhold. ikke faen heller.

Anonymous poster hash: b8eba...9ad

[AnonymBruker]

Togvrak-tråd...

Anonymous poster hash: 7e38e...762

[AnonymBruker]

Jeg trodde det var snakk om en person over 40 som klagde sin nød her inne- og så er det ei på 24...

Nesten slik at jeg kaller det et luksusproblem. Eller vent, det gjorde jeg jo nettopp.

(Sorry ts, ikke særlig sympati fra meg.)

Anonymous poster hash: d0115...742

[Gjest Chloe87]

Men herregud da, menneske? Det absolutt beste i verden er jo å være singel? Se på all valgfriheten du har. Se på alt du kan gjøre uten å krangle om møkkating. Hadde aaaaaaaaaldri byttet singeltilværelsen min mot noe forhold. ikke faen heller. Anonymous poster hash: b8eba...9ad

Signerer denne.

[AnonymBruker]

Jeg trodde det var snakk om en person over 40 som klagde sin nød her inne- og så er det ei på 24...

Nesten slik at jeg kaller det et luksusproblem. Eller vent, det gjorde jeg jo nettopp.

(Sorry ts, ikke særlig sympati fra meg.)

Anonymous poster hash: d0115...742

Hehe. Luksusproblem ja. Vi kan gjerne bytte psyke hvis du vil, så du får leve luksuslivet mitt en periode og se hvor festlig det er

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[AnonymBruker]

Togvrak-tråd... Anonymous poster hash: 7e38e...762

You have no idea.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[AnonymBruker]

Men herregud da, menneske? Det absolutt beste i verden er jo å være singel? Se på all valgfriheten du har. Se på alt du kan gjøre uten å krangle om møkkating. Hadde aaaaaaaaaldri byttet singeltilværelsen min mot noe forhold. ikke faen heller. Anonymous poster hash: b8eba...9ad

Det er dette som er innstillingen jeg leter etter. Hvordan kom du dit? Har du alltid følt det slik eller er der noe du bevisst har gått inn for?

Jeg vet jeg har det bedre alene, jeg må bare riste av meg småpikefantasiene om den hvite riddere og alt det tullet.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[AnonymBruker]

Om du er så langt nede og avhengig av medisiner/andre ting så er det kanskje greit å få noen å snakke med? Så får du kanskje hjelp til å bryte ut av dette. Det virker jo ikke som du har det veldig bra dersom du bare sitter og gråter.

Mja, jo. "Snakke med noen" er alltid den magiske løsningen som alle presenterer. Jeg vet ikke helt jeg. Mest sannsynlig blir jeg bedt om å ta meg sammen, ser jeg for meg. Jeg er ikke dum, jeg vet at jeg er irrasjonell. Men jeg er også på grensen til galskap, bare for å bli enda mer melodramatisk, og derfor har jeg en smule vanskeligheter med å vite hva som er irrasjonell tankegang og ikke.

Men jeg vet at jeg er lykkeligere alene, selv om det betyr at jeg skyver problemene mine under teppet. Men vi kan ikke alle havne i lykkelige forhold, og jeg vil helst kunne slå meg til ro med at jeg er en sånn. Jeg ser for meg at det vil gjøre livet mitt lettere. Spørsmålet er bare hvordan.

Anonymous poster hash: 0a8a0...45d

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme syn som deg på meg selv og det å være evig singel.

Men så traff jeg en som jeg ble ekstremt glad i, og han var visst glad i meg å. Jeg grubler konstant på hvorfor, men til slutt gav jeg bare opp og innså at jeg også fortjener noen som er glad i meg.

Må bare være tålmodig og finne den ene mannen som får deg til å slutte å tenke på den måten, og bare får deg til å akseptere det.

Anonymous poster hash: b1ac2...e27