113 skjellte meg ut og slang på røret, tre ganger!

[AnonymBruker]

Dessverre høres du nok ikke særlig psykisk sunn ut, til din opplysning.

Anonymous poster hash: 113e6...0e9

Dette må du nok forklare nærmere, skal det ha noe hensikt å påstå sånt.

Anonymous poster hash: ae16a...a10

[Gjest Blubberella]

Da er svaret en annen bruker ga her genialt: Legg en lapp ved tlf med at det er mest sannsynlig et panikkanfall og ring et dertil egnet tlfnr til noen som kan hjelpe med psykiske lidelser.

Panikkangstanfall betyr ikke hukommelsessvikt. Midt oppi et anfall nytter det ikke med en sånn lapp dersom akkurat DET anfallet føles skikkelig ille.

Du svarte forøvrig ikke på spørsmålet mitt; har du noen gang opplevd panikkangstanfall?

[AnonymBruker]

Ikke sikkert at Ts skjønte selv at det var panikkangsten som slo til da hun ringte. Utrolig mange blir faktisk hentet i ambulanse med mistanke om hjerte når det i realiteten er psykisk. Ikke godt å skille der og da før man får en sjekk som utelater hjerteproblem på sykehuset.

Synes det er unødvendig å være ekkel mot Ts for at hun ringte 113. Der og da så klarte hun nok ikke å tenke rasjonelt mens det sto på som verst.

Må være forferdelig å tro at man holder på å dø og oppleve å ikke få hjelp.

Enig!

Jeg fikk selv et gedigent panikkanfall for noen år siden, og trodde seriøst jeg skulle dø, for jeg fikk ikke nok luft. Det prikket i hendene og jeg klarte nesten ikke å snakke, tårene spratt. Selv om jeg visste hva et panikkanfall er, så var det umulig å ikke handle i panikk, Jeg hadde aldri hatt det så ille før. Det varte kjempelenge, sikkert en time. Da ringte jeg også 113. De skjønte det var panikkanfall og ba meg puste i en pose frem til legen kom (med ambulanse). Jeg fikk god hjelp fra 113.

Anonymous poster hash: af731...f46

[AnonymBruker]

Da kan du jo selv se at antallet type diagnoser stiger etterhvert som årene går, ikke sant? Og ekvivalent antallet som lider av de forskjellige diagnoser. Rart det der...hvor skal dette ende? Svaret er desverre at det ender nok aldri. Tallet på tullediagnoser øker jevnt og trutt hele tiden... og vi applauderer og bifaller alt hele tiden. Rått. Anonymous poster hash: ae16a...a10

Det har vel noe med å gjøre at psykiske lidelser var tabubelagt før. Man oppsøkte ikke hjelp eller ventet i det lengste. Og ofte var det ikke hjelp å få. Man skammet seg og det ble holdt skjult, folk og familier led i det skjulte.

Det er bra at det er mer aksept for psykisk lidelse i dag. Antall diagnoser har økt pga økt kunnskap. Det betyr ikke at det er tull, tvert i mot. Samtidig kan jeg være enig i at det kan være en viss overdoagnostisering, en sykeliggjøring bare man skiller seg litt ut fra normalen (f eks adhd og milde former for aspergers syndrom ). Men det betyr ikke at de som virkelig sliter ikke skal få hjelp.

Om du selv opplever panikkangst en dag, så vil nok pipen få en annen lyd. Men ufølsomme mennesker har generelt lite angst - og lite empati med andre.

Anonymous poster hash: af731...f46

[Gjest Blomst83]

Det har vel noe med å gjøre at psykiske lidelser var tabubelagt før. Man oppsøkte ikke hjelp eller ventet i det lengste. Og ofte var det ikke hjelp å få. Man skammet seg og det ble holdt skjult, folk og familier led i det skjulte.

Det er bra at det er mer aksept for psykisk lidelse i dag. Antall diagnoser har økt pga økt kunnskap. Det betyr ikke at det er tull, tvert i mot. Samtidig kan jeg være enig i at det kan være en viss overdoagnostisering, en sykeliggjøring bare man skiller seg litt ut fra normalen (f eks adhd og milde former for aspergers syndrom ). Men det betyr ikke at de som virkelig sliter ikke skal få hjelp.

Om du selv opplever panikkangst en dag, så vil nok pipen få en annen lyd. Men ufølsomme mennesker har generelt lite angst - og lite empati med andre.

Anonymous poster hash: af731...f46

Bra innlegg.Det er nettopp det det handler om!

Men en liten ting jeg reagerer på og det er det med ADHD.Det kan virke som om det er en diagnose som henger veldig lavt og som bare blir kaste for folk som ikke er helt som andre,men grunnen til at flere får diagnosen nå enn før er at de har lært mer om sykdommen,og er flinkere til å fange opp de som trenger hjelp.Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var 17,og det var mange år for sent.Hadde jeg blitt fanget opp tidligere hadde blandt annet mine år på skolebenken vært mye enklere for meg.

[Denfrie]

Jeg vil bare påpeke til alle som tenker at panikkangst er et påfunn for å oppnå oppmerksomhet fra min side. Jeg Kan våkne fra min dypeste søvn på et millisekund i full panikkangst. Dette er ikke noe jeg velger selv.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare påpeke til alle som tenker at panikkangst er et påfunn for å oppnå oppmerksomhet fra min side. Jeg Kan våkne fra min dypeste søvn på et millisekund i full panikkangst. Dette er ikke noe jeg velger selv.

Hvorfor blir du ikke innlagt? Dette må jo tære noe vanvittig på samboeren din. Du har jo et ansvar du også-

Anonymous poster hash: f97c5...68d

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å ringe 113 første gang sønnen min hadde falsk krupp. Jeg ble livredd og trodde han ikke fikk puste i det heletatt, alt var veldig dramatisk før jeg fikk summet meg og innså hva det faktisk var.

Så jeg forstår godt hvorfor TS ringte 113 i første omgang. Når man våkner av noe sånt så er man nok ganske forvirret og det er nok vanskelig å sortere ut hva det er som er galt, selvom man har hatt slike anfall tidligere.

Da jeg var yngre hadde jeg mareritt som var helt forferdelige, det var som om det var virkelig og jeg gikk i søvne og hyyylskreik. Tok lang tid før jeg kom til meg selv igjen og hadde det ikke vært for at jeg på denne tiden bodde hjemme hos foreldrene mine kan det godt hende jeg kunne endt opp med å ringe 113.

Men det er klart man må ta lærdom av slike episoder og være forberedt på en eventuell neste gang. Pass på å ha penger på mobilen slik at du kan ringe noen andre, å lagre nr til en mentalhelse-telefon, akutt ambulant team eller lignende er nok også smart.

Anonymous poster hash: 6aebb...a45

[AnonymBruker]

Neste gang du får den samme følelsen burde du prøve å gjøre følgende:

Først av alt: Panikkanfall er aldri farlig! Husk det.

Når du kjenner panikken stige sier du til deg selv at "nå kommer den". Så skal du kjenne på den. Virkelig tenke etter hvordan den føles. Kjennes det ut som om brystet tetter seg så sier du det til deg selv. "Brystet mitt tetter seg". Fortsett å kjenn etter hvordan kroppen reagerer. Det som skjer når du konsentrerer deg om hvordan det kjennes er at det plutselig ikke blir så skummelt lenger.

Etter noen anfall vil du kjenne igjen alle "symptomene" og dermed ufarliggjøre selve panikkangsten din.

Når du ikke lenger blir skremt av disse anfallene vil de bli borte!

Etterhvert vil du tenke "Oisann, nå kommer disse følelsene igjen, nå skal jeg virkelig kjenne etter hvordan panikken føles", men når du tenker det glir det faktisk over.

Angst og panikk er noe som må jobbes med, tyr du til medisiner istede så blir du ikke kvitt det.

Signerer. Grunnen til at pulsen øker og du blir svimmel etc, er fordi kroppen din settes i "flykt-posisjon". Hjernen klarer ikke skille mellom reel fare og panikk-anfall. Dette gjør sitt igjen til at man begynner å hyperventilere, muskler aktiveres med spenninger osv. Det skjer altså diverse fysiske ting i kroppen, som du ikke har kontroll over. Lær deg å puste i firkant. Inn på 4, ut på 4. Repeter til det roer seg.

Piller løser ingenting. Angst er vonde følelser som har hopt seg opp, de må forløses.

Krever beintøff jobbing, tok meg fem år å bli helt fri fra en rimelig invalidiserende hverdag, men i dag er jeg helt fin

Anonymous poster hash: 09158...d91

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å ringe 113 første gang sønnen min hadde falsk krupp. Jeg ble livredd og trodde han ikke fikk puste i det heletatt, alt var veldig dramatisk før jeg fikk summet meg og innså hva det faktisk var.

Så jeg forstår godt hvorfor TS ringte 113 i første omgang. Når man våkner av noe sånt så er man nok ganske forvirret og det er nok vanskelig å sortere ut hva det er som er galt, selvom man har hatt slike anfall tidligere.

Da jeg var yngre hadde jeg mareritt som var helt forferdelige, det var som om det var virkelig og jeg gikk i søvne og hyyylskreik. Tok lang tid før jeg kom til meg selv igjen og hadde det ikke vært for at jeg på denne tiden bodde hjemme hos foreldrene mine kan det godt hende jeg kunne endt opp med å ringe 113.

Men det er klart man må ta lærdom av slike episoder og være forberedt på en eventuell neste gang. Pass på å ha penger på mobilen slik at du kan ringe noen andre, å lagre nr til en mentalhelse-telefon, akutt ambulant team eller lignende er nok også smart.

Anonymous poster hash: 6aebb...a45

Ringe 113 fordi du hadde mareritt? Jeg mener ikke å være nedlatende og frekk nå, men jeg er oppriktig nysgjerrig på hva du ønsket 113 skulle hjelpe deg med. Merker at dette høres nedlatende ut, men det er vanskelig å uttrykke seg korrekt skriftelig.

Anonymous poster hash: 83e36...248

[AnonymBruker]

Her har vi noen tall på hva dette koster landet også... Skremmende i et land med bare 5 mill innbyggere. Fatter ikke hvordan dette skal ende,...

http://www.dagbladet.no/2014/05/03/nyheter/innenriks/psykiske_lidelser/psykiatri/helse/33099654/

Anonymous poster hash: ae16a...a10