Gråter når jeg blir sint

[Pbrina]

Vet ikke om dette er rett underforum, men here goes:

I motsetning til "normal" oppførsel når man blir sint (eller er "normal"=mannlig...?), begynner jeg sporenstreks å gråte (sint-gråte) sånn at alt det jeg prøver å si (skjenn, brøling, whatever), drukner ganske mye i tårer og gråtkvalt røst. Veldig plagsomt. Hvis det er noen som har klart å endre dette følelsesmønsteret, så tar jeg gjerne imot råd! Vil så gjerne kunne være sint og fremdeles argumentere/diskutere/krangle i "normal" modus...

Mvh

"Cry Baby"

[Gjest Lizbet]

Jeg og når jeg blir sint nok. Derfor har jeg lært meg å beholde besinnelsen og ikke bli så sint. Eller, jeg blir jo så sint allikevel, men jeg lar det ikke komme opp. Prøver heller å moderere meg samtidig som jeg allikevel får frem det jeg vil og ønsker.

Har forresten lært meg at dette har MYE mer effekt enn når jeg for opp som en liten tornado uten noen som helst kontroll.

Av denne grunn har sambo aldri sett meg rasende sinna i den forstand. Bare rolig, beherska skikkelig sint

[Gjest Étoile]

Åh, skulle ønske jeg kunne lære meg å kontrollere tårene! Det føles så håpløst å begynne å sippe isteden for å få sagt det jeg ønsker å si.

Hvordan lærer man seg å ikke bli så sint Lizbet?

Har klart å holde igjen tårene ved et par anledninger - men da har jeg holdt kjeft, og svelget og svelget for å ikke begynne å gråte. Og så kommer det strømmende med en gang jeg er utenfor synsvidde...

[Gjest Lizbet]

Du blir ikke mindre sint, det skal jeg love deg!!

Kan jo fortelle deg hvordan det var før, særlig før jeg flyttet hjemmefra. Min stefar er verdens mest rolige og sindige person. Men han elsker å kverulere og argumentere. Og han mister aldri besinnelsen. Ikke at han ikke blir sint, men han hever ikke stemmen. Tenk deg hvordan det er å krangle med et slikt menneske. Med det temperamentet jeg har, og det reaksjonsmønsteret jeg har/hadde var jeg dømt til å tape hver bidige gang. Han fikk alltid siste ordet: -Ikke smell med døra Lizbet!

Mulig at jeg nå klarer å unngå å hisse meg opp har å gjøre med at jeg har lært meg å legge frem ting på en grei måte og også kan argumentere bedre. Men, hovedsaken bak er nok det at jeg hatet å alltid være den tapende part. Jeg vet bare at når jeg hisser meg opp, hyler, skriker og griner så har det ikke noen effekt. Jo, tårer fungerer av og til, men ikke alltid. Men det krever endel å ikke bare slippe løs alt sammen.

Men når du lærer deg å kontrollere det er det ganske tilfredsstillende det kan jeg love deg.

Har forresten fått satt fast min så bastante stefar et par ganger de senere årene og vi kan le av ting slik som de var. Kjøkkendøra fikk ganske tøff medfart.....

[Gjest 1111]

Det er som om å lese om meg selv. med en gang jeg blir veldig irritert eller sint, så får jeg problemer med å snakke fordi jeg er gråtkvalt og så begynner tårene å renne.. jeg blir jo aldri tatt seriøst fordi tårene kommer så lett!

[Gjest Lizbet]

Frustrerende ikke sant!!

Jeg lurer på hvorfor. Det er ikke noe logikk for meg i å gråte annet enn når jeg er lei meg. Eller rørt. Eller veldig glad. Kanskje ikke så rart allikevel egentlig. Men likefremt veldig frustrerende!

[Pbrina]

Lizbet:

Jeg forsøker hver gang å skyve tårene vekk, men blir jeg sint på "mine vegne", så kommer de uansett hva jeg prøver. Hvis jeg blir sint "på vegne av andre", blir jeg som regel sint uten at tårene kommer. Har hatt en lik stefar som deg, og lærte meg etterhvert å bare jatte med, men når temaet berører meg og min person/mitt liv, så kommer tårene uansett.

Utrolig vanskelig å bli tatt seriøst når man griner samtidig som man prøver å argumentere. Nok et problem er at mannfolk:

a) tror du griner for å få dem til å synes synd i deg, slik at du skal få gjennom viljen din

B) føler at de har gjort noe galt mot deg når du begynner å grine (og får øyeblikkelig dårlig samvittighet)

Vil bare ikke være sånn, finnes det noen selvbeherskelseskurs/øvelser?

[Joplaya]

I krangler med min søster ble jeg alltid skikkelig sint. Hun ble etter hvert like sint tilbake. Da fant jeg effekten ved å være rolig når hun var sint. I ettertid har jeg fått vite at det var det verste hun visste

Må lære meg den teknikken på nytt tror jeg. For det har jeg visst glemt altfor lenge og kjeftet og smelt så altfor mye de siste årene - på stakkars eks-sambo.

[Gjest 1111]

Frustrerende ikke sant!!

Jeg lurer på hvorfor. Det er ikke noe logikk for meg i å gråte annet enn når jeg er lei meg. Eller rørt. Eller veldig glad. Kanskje ikke så rart allikevel egentlig. Men likefremt veldig frustrerende!

Akkurat sånn jeg har det. Har ikke noe behov for å gråte annet enn når jeg er lei meg, men likevel spretter tårene. Sur, glad, sint, har vondt osv.. :evil:

[Gjest Lizbet]

Lizbet:

Jeg forsøker hver gang å skyve tårene vekk, men blir jeg sint på "mine vegne", så kommer de uansett hva jeg prøver. Hvis jeg blir sint "på vegne av andre", blir jeg som regel sint uten at tårene kommer. Har hatt en lik stefar som deg, og lærte meg etterhvert å bare jatte med, men når temaet berører meg og min person/mitt liv, så kommer tårene uansett.

Det er ganske likt meg. Jeg jatter aldri når jeg er sint. Vet ikke hvordan jeg klarte å slutte med det. Men det har nok noe med at jeg jobbet en stund i et veldig mannsdomminert miljø hvor jeg måtte tåle mye. Her lærte jeg å argumentere, lærte meg at det ikke nyttet å fare opp, og at jeg for all det ikke vant noe ved at tårene kom. (Noe som forøvrig var ganske flaut og der)

Tror ofte noe av årsaken ligger i frustrasjon over å ikke få frem det man ønsker på en forståelig måte. Det gjalt i alle fall meg. Men, jeg vet jeg har det fra mamma. Og i en alder av 45 år er hun fremdeles slik. Kanskje ikke oppmuntrende det?

Og ja - det finnest slike kurs. Vet at OAS blandt annet har ulike kurs som det for studentene.

[:-) anna]

Sånn er jeg også...jeg gråter når jeg blir engasjert, uavhengig om det er snakk om å bli rørt, glad, lei meg, sint, redd, konsentrert eller rett og slett oppriktig engasjert i en diskusjon.

Helt håpløst. Men hos oss er det en familiesvakhet. Det rare er at jeg egentlig er et nøkternt menneske som stort sett føler at jeg behersker verden. Så det handler ikke om å føle at jeg mister kontrollen. Det er akkurat som om tårekanalene mine ikke har noe med hodet mitt å gjøre.

For en ting er krangler eller diskusjoner eller når jeg føler meg urettferdig behandlet. En annen ting er situasjoner der man gjerne vil være behersket og få fram det man prøver å si: for eksempel hos legen eller i en faglig diskusjon. Der man egentlig har mye å si, men desverre så mister en evnen til å si det og formulere seg.

[Gjest Fraggel]

Samme her.

Utrolig frustrerende, siden det sikkert oppfattes som et forsøk på å få sympati, samt at jeg er lei meg - noe jeg ikke er, vanligvis er grunnen en følesle av maktesløshet, frustrasjon, sinne og at jeg føler meg urettferdig behandlet og misforstått.

[Julie]

Jeg er goså medlem av klubben. Kjenner meg spesielt igjen i det :-) anna skriver.

[stikkelsbær]

Jeg også kjenner meg kjempegodt igjen. Utrolig frustrerende å ha det sånn!!

Vet ikke om tårene kommer fordi jeg ikke får fram det jeg mener, eller om jeg ikke får fram det jeg mener fordi jeg griner... :klø:

Klarer jo egentlig stort sett å argumentere for meg, derfor er det ekstra irriterende å ikke få argumentene fram ordentlig pga skjelvende stemme og våte øyne :-x

[philippa starck]

Jeg gråter, jeg! Hadde det bare vært når jeg er sint. Men neida. Når jeg blir lei meg, rørt, glad, engasjert, i bryllup, på jobb, når jeg ser på tv, alene på badet...... Heregud, jeg er en skikkelig tåreperse!! Skikkelig slitsomt, men jeg klarer på en måte å ta meg LITT sammen sånn at jeg kan prate gjennom tårene på en noenlunde dicent måte. Litt.

Kan man få en "følsom-med-måte-sprøyte", mon tro?

[Suzy]

Her kjenner jeg meg igjen ja...

Jeg har lært meg å kontrollere sinnet/irritasjonen i alle andre sammenhenger enn med Mannen - så ellers framstår jeg som sindig, kjølig og en jævel på debatter og diskusjoner, men når det gjelder noe helt nært og personlig så er det full tåresprut med en gang...

Jeg tror det bare blir verre jo mer jeg tenker på det og jo mer redd jeg er for at jeg skal begynne å grine. Det verste er at det ikke behøver å være store saken heller - åpner munnen med gode argumenter inni hodet og ut kommer; Uuuuuuhhh :cry:

Utrolig irriterende!

Og jeg gråter heller ikke mye!

[LilleBille]

Ser det er mange av oss.. :oops:

Masse gode argumenter før det kommer ut... men de blir jo ikke like slående når de følges av tårer som renner... - og jo sintere jeg blir .. jo mer hikster jeg.. - om jeg da ikke blir totalt rasende... da kommer ikke tårene ...

(Men jeg griner også når jeg blir rørt, noen sier noe pent til meg .. - og i mange sammenhenger når det barna min gjør "treffer" meg - som den gangen da 3 åringen sang "lillebrors vise" i barnehagen .. med spedere og spredere røst .. og til slutt var det bare visking... )

[Gjest Phair]

Jeg går gjerne opp i falsett jeg! Samtidig som tårene triller. Og da er det jo kjempe lett og skjønne hva jeg skriker for :oops:

[aline]

Jeg gråter også når jeg er sint, men mest når det har gått så langt at jeg VIRKELIG er sint!!

Min måte å dempe det på, er å ta ting før det går for langt. Vise også "småsintene", slik at de ikke trenger bygge seg opp til "storsintene".

Men også jeg gråter til filmer, når jeg er emosjonellt "med" på noe, uansett om det er sinne, sorg, tristhet, rørt, glad eller hva som helst.

Det er dog sinne-gråten som er mest irriterende, og derfor jobber jeg med å ta ting før det går så langt at jeg virkelig blir smellsint.

Det finnes ikke noe mer irriterende en når du står å er så sint at du skjelver, skal akkurat begynne å si AKKURAT det du mener, også merker du at haka begynner å trekke seg sammen (om jeg kan forklare det slik...).... ÅHHH :evil: da blir jeg så sinna!!! også blir det bare enda værre også ender alt i bare tufs!!

[Gjest Gjesta]

Jeg griner også alltid når jeg blir frusterert og sint...og det er fryktelig plagsomt. Da har jeg på en måte allerede tapt...

K