Dilemma som vikar/tilkallingsvikar

[Missy1]

Hei.

Jeg har jobbet som vikar gjennom bemanningsbyrå i ca 8mnd og gått over til å være ansatt gjennom bedriften jeg har jobbet hos den tiden. Mot slutten av vikariatet som var gjennom bemanningsbyrået så jobbet jeg 100%, noe jeg egentlig ikke hadde noe ønske om pga min egen helse og fordi jeg har et barn med spesielle behov som krever tett oppfølgning, men siden det var for en periode så takket jeg ja og holdt ut.

Nå er jeg ansatt som tilkallingsvikar, men 100% stillingen som jeg hadde har bare fortsatt å løpe videre, altså de trenger meg 100% og jeg er ikke spurt på forhånd, det bare ble sånn.

Jeg skal jobbe som sommervikar 100% i hele sommer og hadde egentlig håpet på en liten pause før det, med litt jobbing nå og da.

Nå kjenner jeg på hele kroppen at jeg snart ikke klarer å holde meg på beina lenger. Jeg sliter en del med fysiske symptomer som følge av stress og jeg er en person som stresser meg lett opp og påtar meg alt for mye ansvar. Da jeg starter som vikar på denne plassen var jeg mega ivrig og veldig ivrig etter å gjøre et godt inntrykk så jeg tok på meg masse oppgaver og jobbet meg ihjel. Nå skulle jeg gjerne ønske jeg ikke drukna i oppgaver, men at jeg hadde faste oppgaver å forholde meg til, men som vikar fungerer det dårlig siden jeg må trå til der det trengs.

Sitter og vurderer å ta meg en prat med sjefen om å trappe ned til en lavere stilling, men siden jeg er den som skal hjelpe til med å dra lasset når de fast ansatte er syke eller ikke rekker alt så føler jeg at alt hviler på mine skuldre og jeg er redd de vil se seg om etter en annen om jeg ber om mindre arbeidstimer.

Jeg er også redd for at de skal tro jeg ikke har lyst å jobbe der for jeg trives veldig godt, jeg er bare redd for helsen min og har så mye dårlig samvittighet for at jeg ikke får vært der like mye for barnet mitt mtp å følge opp.

Hva hadde du gjort?

Hva tror du reaksjonen til arbeidsgiver vil være?

Hva burde jeg si at er årsaken til at jeg ønsker å jobbe mindre? (Jeg kan jo ikke si at jeg er bekymret for helsa mi, da sier jeg jo egentlig at jeg ikke passer til jobben)

[Frisørdama]

Jeg hadde vel bedt om en samtale med sjefen og lagt det frem noe som dette: Jeg lurer litt på hvordan du tenker om stillingsprosenten min fremover, jeg var jo i x% stilling først og så gikk det over i 100%, jeg lurer på om det er aktuelt at jeg kan gå tilbake i x% stilling igjen eller om du trenger/ønsker meg i 100%? Jeg trives utrolig godt her og kunne godt tenke meg x% stilling her.

[Missy1]

Jeg hadde vel bedt om en samtale med sjefen og lagt det frem noe som dette: Jeg lurer litt på hvordan du tenker om stillingsprosenten min fremover, jeg var jo i x% stilling først og så gikk det over i 100%, jeg lurer på om det er aktuelt at jeg kan gå tilbake i x% stilling igjen eller om du trenger/ønsker meg i 100%? Jeg trives utrolig godt her og kunne godt tenke meg x% stilling her.

Før 100% stillingen var jeg i veldig svingende stilling, altså et par uker 80%, et par uker 40%, et par uker 60%, et par uker ingenting osv. Det svinga veldig og jeg hadde vel egentlig mulighet til å takke nei om det ikke passet å jobbe når jeg ble spurt, som en tilkallingsvikar kan.

Er litt usikker på hvor stor prosent jeg vil ha, kunne vel egentlig tenke meg 40% i en periode for å samle meg igjen og komme på spor igjen, men det er ikke nok tid til å få unna alt som skal gjøres. Slik det er nå så er jeg 3dager i uka som vikar for ei som er delvist sykemeldt og i den stillingen må det være noen. Føler derfor at jeg ikke kan droppe noen av de dagene. Så er det en dag jeg går på kurs (i forbindelse med barnet mitt, så jeg har på en måte en dag "fri") og da er det igjen én dag i uka som jeg har mulighet til å jobbe på et stort prosjekt som er mitt ansvar (som tar evigheter fordi det ikke er nok tid pga hun som er sykemeldt). Det er på en måte ikke noe å ta av, de er avhengig av meg.

Hadde jobben min vært fast med faste oppgaver så hadde jeg kanskje ikke blitt så stresset og utslitt, men man blir litt kasteball når man er vikar og i tillegg skal jeg kunne oppgavene til alle de andre med lik stilling som meg på huset (det er forskjellige rutiner så en del å sette seg inn i).

Jeg er ærligheten selv og det frister sååå å bare si ting rett ut. At jeg kjenner på kroppen at jeg ikke takler så høy stilling, pga min helse og pga alt arbeidet ved sidenav mtp barnet mitt. At jeg ikke har lyst å ende opp sykemeldt eller være "ufør i min stilling" for min intensjon var jo ikke å slite meg ut. Vil heller gå ned 20% i stilling enn å bli 20% sykemeldt hvis du skjønner?

Jeg er under utredning for en sykdom og hvis jeg får hjelp for dette så kan det hende kroppen min takler litt mer av presset. Har fortalt sjefen min om dette, men også pressisert at selvom jeg har denne sykdommen så skal ikke det gå utover jobben. Jeg er en sta jævel som ender opp med å jobbe til jeg stuper for å ikke tape stolthet, men føler at jeg bør kjempe denne staheten litt for alles del.

[Frisørdama]

Da hadde jeg sagt det du skriver, at det blir litt for mye med 100% og du kjenner på kroppen at du må gå ned. Jeg vet jo ikke hvor grei sjefen din er, men med tanke på at den vet situasjonen så kan det jo løse seg veldig uproblematisk bare ved en samtale. :-)