Dere med sosial angst

[AnonymBruker]

Ser mange her nevner at de sliter med sosial angst el har det som diagnose. Hva legger dere i det og hvordan fungerer dere i sosiale settinger ? Og hva gjør dere for å bedre problemet ?

Anonymous poster hash: a35c8...228

[AnonymBruker]

Hvorfor lurer du på det? Google er en fin ting.

Anonymous poster hash: a1a97...ca9

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har slitt med sosial-angst. Hadde det fra jeg var 16-22(nå er jeg 24).

Dette påvirket meg med at jeg holdt meg mest inne. Turte ikke dra på konserter, fester, gå inn

i kantina på skola, osv.. Jeg klarte ikke at folk så på at jeg skrev, eller gjorde andre ting. Følte hele

tiden at noen så på meg og dømte meg, og at jeg hele tiden var i fokus(på en negativ måte). Jeg turte

ikke å snakke så mye med folk, og følte at det jeg sa var veldig teit.

Det er ikke det samme som å være sjenert. Hvis det er noe som plager deg over lengre tid, og virkelig

hemmer deg i det daglige liv, så er det kanskje sosial-angst.

Anonymous poster hash: 488ae...73b

[AnonymBruker]

Jeg fungerer veldig dårlig i alle sosiale sammenhenger.

Handler rett etter at butikkene åpner eller i siste sekund før de stenger.

Er aldri på kino e.l

Går ikke på noen for for fester hvor det blir drukket alkohol. Blir veldig agressiv hvis noen som er beruset kommer i nærheten og klarer ikke å beherske meg hvis vedkommende skulle være så uheldig å komme nær meg. Det er bedre for alle parter at jeg er hjemme.

Den sosiale angsten setter veldig store begrensninger i livet mitt og hvis jeg tvinger meg selv til å gjøre noe som trigger angsten så ender det med kraftig diare hver gang...

Anonymous poster hash: 0056c...fb2

[AnonymBruker]

Jeg fungerer dårlig generelt i sosiale settinger. Hvis jeg må være sosial, spiller jeg en rolle. Det betyr at jeg er utslitt etterpå. Er i grunnen bare lei av mennesker, for det blir for mye stress. Orker ikke de samme spørsmålene "Hva jobber du med?" osv..

Jeg bruker medisiner og går i gruppeterapi.

Anonymous poster hash: 993b8...816

[Gjest Crazycatlady]

Jeg har sosial angst, og vil si at jeg fungerer veldig dårlig i sosiale situasjoner.

Har ikke spesielt problemer med å ta buss, gå på butikken og sånne situasjoner der man er rundt mennesker, men ikke trengerå prate noe særlig.

Sliter derimot mye i situasjoner der jeg må by på meg selv, og hvor det blir personlig.

Blir veldig nervøs, og redd for jeg aner ikke hva jeg skal si og hvordan man skal være. Blir helt blank i hodet, kroppen går i panikkmodus og jeg vil bare flykte.

Det er veldig frustrerende for jeg vil ikke ha det sånn og det er ganske irriterende når man automatisk går i den modusen.

Hvorfor jeg er sånn har mye med min oppvekst med mobbing, forhold hjemme, ustabilitet og min personlighet.

Det sitter dypt hos meg, så det er noe jeg har jobbet med det lenge. Går i behandling og driver med kognitiv terapi.

Vet at jeg har blitt bedre, men jeg trenger øving og få motbevist alt jeg har overbevist meg selv om at er sant.

Edit: Dette er noe jeg har slitt med så lenge jeg kan huske, så jeg vet egentlig ikke om noe annet.

Endret 12. april 2014 av Crazycatlady

[emeå]

Hei!

Jeg har slitt med sosial-angst. Hadde det fra jeg var 16-22(nå er jeg 24).

Dette påvirket meg med at jeg holdt meg mest inne. Turte ikke dra på konserter, fester, gå inn

i kantina på skola, osv.. Jeg klarte ikke at folk så på at jeg skrev, eller gjorde andre ting. Følte hele

tiden at noen så på meg og dømte meg, og at jeg hele tiden var i fokus(på en negativ måte). Jeg turte

ikke å snakke så mye med folk, og følte at det jeg sa var veldig teit.

Det er ikke det samme som å være sjenert. Hvis det er noe som plager deg over lengre tid, og virkelig

hemmer deg i det daglige liv, så er det kanskje sosial-angst.

Anonymous poster hash: 488ae...73b

Glemte å skrive det at jeg er frisk nå! Ble frisk for et par år siden. Men, det var ikke sånn at det sa "swooop" så var jeg frisk. Det tok tid, og jeg jobbet veldig hardt. For meg ble det viktig å utfordre angsten litt, men bare så mye at jeg satt igjen med en mestringsfølelese etterpå.

[AnonymBruker]

Kjempebra å høre at det går Ann å jobbe seg ut av det !

Anonymous poster hash: a35c8...228

[Tullehøna]

Jeg har sosial angst. Er 21 år gammel.

Fungerer veldig dårlig i sosiale sammenhenger. Nervøs for personlege spørsmål. Redd for å dumme meg ut, redd for å si feil ting. Stammer veldig og biter negler. Jeg er redd for å dra ut til steder det er folk, redd for å bli sett. Hva tenker "zxknxr" om meg, hva skal jeg gjøre nå, hva skal jeg si nå. Tørr ikke å trene pga bilister kan se meg og tenke alt mulig om meg. Ta bussen? Umulig. Butikken mestrer jeg hvis jeg har en liste med varer og klarer å være helt opptatt med den ( ta tankene vekk fra det jeg frykter ) og hvis jeg har med noen. Ringe til ei venninne? Ikke snakk om jeg tørr det. Hva tenker hun når jeg legger på? Konstante bekymringer om alt og ingenting innenfor det sosiale.

-Går til psykolog og bruker medisiner.

[AnonymBruker]

Har det jeg også, er 31 år og mann. Tør ikke å ta kontakt med mennesker, gå på cafe, kino osv.. har blitt helt venneløs ettersom jeg alltid følte meg til bry for andre, så endte opp med å isolere meg selv.Tilslutt turte jeg nesten ikke engang å handle mat, jeg handlet gjerne rett før stengetid som en annen skrev, også rullerte på hvilke butikker jeg handlet, kunne finne på å kjøre til nabobyen, så ingen kunne gjenkjenne meg. Klær var helt krise, hadde ikke sjangs, husker jeg utnyttet julerushet ved å prøve å gjemme meg i folkemengden og latet som jeg kjøpte gaver, selv om det var til meg selv, tørte ikke å prøve dem og hadde helt panikk for at en ekspeditør komme å spørre meg om hjelp, så jeg har kjøpt endel ubrukelige klær oppigjennom årene. Før jeg gikk inni butikker gikk jeg gjerne å sirkulerte eller gikk frem og tilbake utenfor butikken for å se om det var "klart", veldig ofte endte jeg med å kjøre hjem igjen fordi jeg aldri tørte å ta steget inn i butikken. Frisør var det aller verste, gikk faktisk første gang til frisør når jeg var 30 år, sist jeg var der var jeg vel kanskje 15..

Flyttet ut hjemmet fra når jeg var 24, når jeg bodde hjemme "lurte" jeg ofte foreldrene mine ved å late som jeg var sosial, var venneløs da også, for jeg har aldri tørt å fortelle dem sannheten om meg, (selv ikke den dag i dag) så endte ofte opp med å kjøre mye bil. Nyttårsaften var ofte det verste, husker engang skulle jeg liksom på en fest noen hundre meter borti gata, kunne jo ikke ta bilen da, så jeg gikk med en pose med noe øl og raketter nedovergata. Huset til foreldrene mine ligger på en liten topp og har veldig god oversikt utover veien inn til både hus og garasje. Så når jeg hadde gått et par hundre meter måtte klare å snike meg tilbake til garasjen som ligger separert fra huset med 50-60 meter. Husker jeg var livredd, det var jo nesten umulig og snike seg tilbake uten å bli sett, det føltes litt som å snike seg inn i et bevoktet fort! Men jeg klarte det, og jeg fant min plass en plass oppe på et intimt loft på en garasje hvor jeg hadde rigget i stand en sovepose og en GameBoy Advance. Der ble jeg liggende i 8-9 timer, minus 10 kuldegrader var det den kvelden.. Når jeg hørte gjestene hadde gått, ventet jeg litt til så foreldrene mine hadde lagt seg, så snek jeg meg ut av garasjen og gikk inn og la meg etter en tøff "nyttårsfeiring".

Hehe ble jo en liten fortelling dette..

Jeg sliter fortsatt med sosial angst, går i kognetiv terapi og gått lenge på medisiner, men har kuttet dem ut nå, pga bivirkninger. Har blitt mye bedre enn jeg var, går i butikker og handler osv.. men har fortsatt ikke knekt koden for å få meg en venn. Så syntes det er tung å være helt alene, slitt masse med selvmordstanker. Men jeg har hele tiden et håp, et håp å kunne fungere som vanlige mennesker og få meg venner og kjæreste

Anonymous poster hash: a9458...5aa

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med sosial angst i et par år nå, og det har gjort at jeg har mistet nesten alle vennene mine. Jeg unngår nemlig all form for kontakt, selvom jeg skulle ønske at de fortsatt sendte meg meldinger, jeg vet jo at jeg ikke ville svart på det uansett. Og det er veldig trist.

Jeg vil ikke bli sett, jeg ønsker ikke oppmerksomhet, fordi det føles skremmende, og jeg blir veldig nervøs for hva jeg skal si, hvordan jeg skal stå, hva jeg skal gjøre med armene mine...

Jeg har aldri fått diagnose selvom jeg har vært hos legen og fortalt hvordan jeg har det flere ganger.

Anonymous poster hash: 13905...cf0

[Froz1]

Glemte å skrive det at jeg er frisk nå! Ble frisk for et par år siden. Men, det var ikke sånn at det sa "swooop" så var jeg frisk. Det tok tid, og jeg jobbet veldig hardt. For meg ble det viktig å utfordre angsten litt, men bare så mye at jeg satt igjen med en mestringsfølelese etterpå.

Hei!

Jeg er i ca. samme situasjon som deg, har blitt utrolig mye bedre siden angsten startet! Derimot blir man jo aldri "helt" frisk i tankene sine. Jeg sliter ennå litt selv om færre legger merke til det. Gjerne send en PM om du vil snakke litt rundt dette

[Version 2.0]

Jeg har det!

Føler ofte at folk ikke liker meg, skifter jevnlig dagligvarebutikk osv fordi jeg føler det er kleint å møte de samme som jobber der, liker generelt ikke veldig godt å være i store sosiale settinger eller klasserom, personalmøter, kurs osv. Men jeg fungerer okey i sosiale settinger med folk jeg kjenner og på jobb. Jobbdelen måtte jeg jobbe litt med, og har ennå noen dårlige dager, men alt i alt har jeg lært at jeg bare må være meg selv. Gikk på medisiner, men avmedisinerte meg selv for ca 1 år siden. Selv om jeg daglig kjenner angsten, så får jeg gjort det jeg skal og mer enn det. Noen ganger er angsten en drivkraft som presser meg ekstra mye til å gjennomføre ting fordi jeg da får en mestringsfølelse etterpå som jeg selv blir veldig stolt over.

Jeg er generelt stolt over alt jeg har oppnådd med mye motgang og ser mange som ikke har psykiske problemer som det går verre med enn med meg. Innser at angsten slettes ikke trenger å være noe negativt. Men den er selvsagt ikke bare god. Jeg sliter med å danne meg nye relasjoner og jeg sliter på datingmarkedet. Hater å møte nye mennesker og føler meg ofte mindre spennende og verdt enn andre. Føler jeg har lite å bidra med som venninne og som kjæreste for noen. Tror at ingen er ordentlig glad i meg eller liker meg for den jeg er. Også er jeg ekstremt paranoid. Paranoiaen er vel det mest slitsomme med min angst for tiden.

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst. Hatt det siden ungdomsskolen, og er nå i slutten av 20-årene.

Jeg vil si min sosiale angst var verst på ungdomsskolen. Var mye syk (p.g.a fysisk sykdom), og jo lengere jeg var borte fra skolen jo verre ble det å komme tilbake. Så da utviklet jeg sosial angst.

Kan f.eks fortelle om den gangen jeg prøvde å dra på skolen for å delta på et eller annet som skulle skje i idrettshallen. Jeg dro dit, gikk inn idrettshallen, så alle menneskene, og fikk da angstanfall, dro og stengte meg inne på toalettet, og ringte pappa for å be ham hente meg.

For meg hjalp det veldig å flytte og "starte på nytt" da jeg begynte på videregående.

Sleit lite med sosial angst de tre årene jeg gikk på videregående. Kanskje det har noe med at det var et nytt sted, og nye folk, jeg fikk nye venner o.s.v.

Jeg har egentlig aldri trivdes på plassen jeg er oppvokst. Er dårlig miljø der, mye sladder, baksnakking, forskjellsbehandlig o.s.v.

Fortsatt så har jeg litt sosial angst når jeg drar på ferie dit. I løpet av den tiden jeg er på mitt gamle hjemsted så er jeg knapt utenfor døra. Men er jo uansett bare der for å besøke familie, så har ingen grunn til å dra noen steder heller.

Stort sett så har jeg ikke så mye angst lengere, men det varierer fra dag til dag. Enkelte ganger går det helt greit å dra steder, mens andre dager kan jeg ha gjort meg klar og skal til å gå ut døra og så er det liksom som at det sier "stopp" og jeg må bare gå inn igjen og roe meg ned, og da er sjansen stor for at jeg ikke greier å dra noen steder den dagen.

Når jeg først er i sosiale settinger så går det jo helt greit. Men jeg liker ikke oppmerksomhet, så prøver å holde meg i bakgrunnen.

Jeg har diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse i tillegg, så det er ikke alltid så lett i sosiale settinger.

Når jeg tar buss f.eks så gruer jeg meg til å gå av bussen f.eks, er redd for å gjøre noe dumt (falle f.eks). Men jeg må jo bare prøve.

Jeg tror en bra måte for å overvinne sosial angst er å flytte vekk fra det stedet hvor man bodde da angsten oppsto. Selvfølgelig er det noen som sliter med sosial angst uansett hvor man bor, men skader jo ikke å prøve.

Anonymous poster hash: fac6c...ed3

[AnonymBruker]

Har det jeg også, er 31 år og mann. Tør ikke å ta kontakt med mennesker, gå på cafe, kino osv.. har blitt helt venneløs ettersom jeg alltid følte meg til bry for andre, så endte opp med å isolere meg selv.Tilslutt turte jeg nesten ikke engang å handle mat, jeg handlet gjerne rett før stengetid som en annen skrev, også rullerte på hvilke butikker jeg handlet, kunne finne på å kjøre til nabobyen, så ingen kunne gjenkjenne meg. Klær var helt krise, hadde ikke sjangs, husker jeg utnyttet julerushet ved å prøve å gjemme meg i folkemengden og latet som jeg kjøpte gaver, selv om det var til meg selv, tørte ikke å prøve dem og hadde helt panikk for at en ekspeditør komme å spørre meg om hjelp, så jeg har kjøpt endel ubrukelige klær oppigjennom årene. Før jeg gikk inni butikker gikk jeg gjerne å sirkulerte eller gikk frem og tilbake utenfor butikken for å se om det var "klart", veldig ofte endte jeg med å kjøre hjem igjen fordi jeg aldri tørte å ta steget inn i butikken. Frisør var det aller verste, gikk faktisk første gang til frisør når jeg var 30 år, sist jeg var der var jeg vel kanskje 15.. Flyttet ut hjemmet fra når jeg var 24, når jeg bodde hjemme "lurte" jeg ofte foreldrene mine ved å late som jeg var sosial, var venneløs da også, for jeg har aldri tørt å fortelle dem sannheten om meg, (selv ikke den dag i dag) så endte ofte opp med å kjøre mye bil. Nyttårsaften var ofte det verste, husker engang skulle jeg liksom på en fest noen hundre meter borti gata, kunne jo ikke ta bilen da, så jeg gikk med en pose med noe øl og raketter nedovergata. Huset til foreldrene mine ligger på en liten topp og har veldig god oversikt utover veien inn til både hus og garasje. Så når jeg hadde gått et par hundre meter måtte klare å snike meg tilbake til garasjen som ligger separert fra huset med 50-60 meter. Husker jeg var livredd, det var jo nesten umulig og snike seg tilbake uten å bli sett, det føltes litt som å snike seg inn i et bevoktet fort! Men jeg klarte det, og jeg fant min plass en plass oppe på et intimt loft på en garasje hvor jeg hadde rigget i stand en sovepose og en GameBoy Advance. Der ble jeg liggende i 8-9 timer, minus 10 kuldegrader var det den kvelden.. Når jeg hørte gjestene hadde gått, ventet jeg litt til så foreldrene mine hadde lagt seg, så snek jeg meg ut av garasjen og gikk inn og la meg etter en tøff "nyttårsfeiring". Hehe ble jo en liten fortelling dette.. Jeg sliter fortsatt med sosial angst, går i kognetiv terapi og gått lenge på medisiner, men har kuttet dem ut nå, pga bivirkninger. Har blitt mye bedre enn jeg var, går i butikker og handler osv.. men har fortsatt ikke knekt koden for å få meg en venn. Så syntes det er tung å være helt alene, slitt masse med selvmordstanker. Men jeg har hele tiden et håp, et håp å kunne fungere som vanlige mennesker og få meg venner og kjæreste Anonymous poster hash: a9458...5aa

Huff, stakkars deg:/ Dette var trist lesning..

Mitt inntrykk er at det virker utrolig ut at du er venneløs, da du virker oppegående ut ellers i teksten..

Anonymous poster hash: 7a18d...aa6

[Gjest Crazycatlady]

Det der med å flytte og starte på nytt har ikke jeg helt troen på. Flott at det fungerer for noen,men jeg tror det er bedre å ta tak i roten til problemet. Jeg for eksempel har flyttet mye,og det å flytte til et nytt sted hjelper aldri. Da går bare det samme mønsteret igjen.

Og alle kan vel være venneløse uansett hvor oppegående man er?Mente sikkert ikke noe vondt med det,men det virket litt som om det måtte være noe galt med en om man skulle være venneløs.

Tror mange med sosial angst kan bli venneløse fordi man isolerer seg,trekker seg unna,tror ikke at faktisk vil være venn med en og generelt bare omtrent blir sliten av å skulle beholde et vennskap med noen. Var sånn det ble for meg i hvert fall.Hadde noen venninner på ungdomsskolen og videregående,men etterhvert som tiden gikk og jeg også ble mer deprimert så trakk jeg meg unna dem.

Har nå ingen venner,utenom samboeren min,og aner ikke hvordan jeg skal få meg venner heller.

[emeå]

Hei!

Jeg er i ca. samme situasjon som deg, har blitt utrolig mye bedre siden angsten startet! Derimot blir man jo aldri "helt" frisk i tankene sine. Jeg sliter ennå litt selv om færre legger merke til det. Gjerne send en PM om du vil snakke litt rundt dette

Det er nok som du sier, noe som alltid kommer til å følge meg litt. Av og til, hvis det er mange nye folk på samme sted, og man skal være sosial med de, så sliter jeg. Men, ellers går det ganske greit!

[Ilovetaco]

Glemte å skrive det at jeg er frisk nå! Ble frisk for et par år siden. Men, det var ikke sånn at det sa "swooop" så var jeg frisk. Det tok tid, og jeg jobbet veldig hardt. For meg ble det viktig å utfordre angsten litt, men bare så mye at jeg satt igjen med en mestringsfølelese etterpå.

Hvordan ble du bedre? Jeg sliter veldig med sosial angst og det påvirker livet mitt i stor grad. Jeg vil så gjerne bli bedre og begynne å "jobbe med meg selv", men jeg vet ikke hvordan

[AnonymBruker]

jeg føler meg veldig utilpass i sosiale settinger, spiller "normal" som en annen her nevnte, men har ingen glede av sosialt samvær og er helt utslitt i lang tid etterpå.

kan få veldig angstoppbluss om våren, når man må ha mindre klær på seg og det er så lyst ute

får panikk hvis folk kommer for nærme når jeg står i kø

store folkemengder, gjerne med fulle folk som på festival, konsert ol er helt uaktuelt

er veldig privat av meg, synes generelt folk spør alt for mye og skal ha greie på alt, selv føler jeg meg ikke nysgjerrig på andre i det hele tatt

Anonymous poster hash: d4bd8...560

[Froz1]

Jeg har slitt med sosial angst siden jeg var 16 år.

Det startet helt forferdelig hvor jeg ikke kunne ta offentlig transport, spise foran folk etc. Dette gikk bedre med terapi. De siste årene har angsten gått opp og ned. Noen ting er jeg kurert fra, men noen nye ting har poppet opp. Feks var jeg alltid redd for å få oppmerksomhet, kunne aldri snakke i timene på skolen, holde foredrag og det var vanskelig å gå alene i byen fordi jeg trodde alle dømte meg negativt. Jeg var også redd for å havne i situasjoner som ga meg negativ oppmerksomhet (redd for å ta heis i tilfelle den stoppet), redd for å kaste opp/svime av....

Nå heiser jeg hver dag. Og jeg lærte meg å holde foredrag i siste liten, da siste året på universitetet var nesten bare muntlige eksamener. Og jobben min er å (faktisk) holde møter for andre bedrifter.. Hvem skulle trodd

Angsten sitter fortsatt, men som sagt har den skiftet fokus. Nå fungerer jeg fint på jobb, skole, sosialt etc, men er mer redd når jeg er alene eller om jeg skal være i en sosial situasjon over flere dager med folk jeg ikke er "trygge" på. Jeg blir da fortsatt sliten av sosiale settinger, men ikke angstfull. Frykten min nå er fordi jeg bor alene og jeg er redd for innbruddstyver, eller å dø alene

Endret 14. april 2014 av Froz1