Hvordan forholde seg til andre unger som banner

[Batteri]

Banning er helt vanlige ord. ALLE banner. Men folk ser ned på det fordi kristendommen ikke tillater slik språkbruk.

Du glemte et "noen" før "folk".

[NoFuss]

Jeg hadde bare korrigert de når de var i sammen med mitt barn. Bare sagt at den type ord ikke er ønsket hjemme hos dere. Er ingenting du trenger å ta opp med foreldrene deres.

Ja, jeg sa fra til mine barns venner om at den slags oppførsel godtok jeg ikke hjemme i mitt hus. Den oppførselen kunne de ha hjemme hos seg selv, ikke hos meg. Det godtok de som regel for de ville jo gjerne være hos oss.

[AnonymBruker]

I forhold til dette er det ikke så mye å gjøre. I forhold til språk er det viktig at man har sterke ord og uttrykk, også kjent som banning, som kan tas frem og brukes i forhold til behov.

Anonymous poster hash: 947cc...921

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du forholde deg til dette? Noe banning er en naturlig del av ordforrådet til de fleste som ikke er spesielt religiøse.

Anonymous poster hash: e3d23...769

Nei, det er det ikke. Banning vitner om dårlig ordforråd, og gjør at jeg tar mennesket mindre seriøst. At voksne, oppegående mennesker banner, er pinlig.

Anonymous poster hash: a774d...598

[AnonymBruker]

Nei, det er det ikke. Banning vitner om dårlig ordforråd, og gjør at jeg tar mennesket mindre seriøst. At voksne, oppegående mennesker banner, er pinlig.

Anonymous poster hash: a774d...598

Du har ikke spesielt god peiling på språk, forstår jeg. Det er en grunn til at banneord eksisterer. Det har ingen ting med dårlig ordforråd eller fattig språk å gjøre. At noen bruker dem mer enn nødvendig er en annen sak.

Anonymous poster hash: 947cc...921

[AnonymBruker]

Du har ikke spesielt god peiling på språk, forstår jeg. Det er en grunn til at banneord eksisterer. Det har ingen ting med dårlig ordforråd eller fattig språk å gjøre. At noen bruker dem mer enn nødvendig er en annen sak.

Anonymous poster hash: 947cc...921

Trenger ikke å ha god peiling på språk (noe du heller ikke har) for å forstå at banning høres primitvt og vitner om dårlig ordforråd. De som er flittigst til å banne (i min omgangskrets) er gutter\menn med dårlig ordforråd og som banner svært ofte. Det er veldig vanskelig å ta slike mennesker seriøst.

Anonymous poster hash: a774d...598

[AnonymBruker]

Nei, det er det ikke. Banning vitner om dårlig ordforråd

Anonymous poster hash: a774d...598

Du har aldri vært i Nord-Norge skjønner jeg...

Anonymous poster hash: a4f94...f26

[AnonymBruker]

Nei, det er det ikke. Banning vitner om dårlig ordforråd, og gjør at jeg tar mennesket mindre seriøst. At voksne, oppegående mennesker banner, er pinlig.

Anonymous poster hash: a774d...598

Anonymous poster hash: dade3...d71

[AnonymBruker]

Trenger ikke å ha god peiling på språk (noe du heller ikke har) for å forstå at banning høres primitvt og vitner om dårlig ordforråd. De som er flittigst til å banne (i min omgangskrets) er gutter\menn med dårlig ordforråd og som banner svært ofte. Det er veldig vanskelig å ta slike mennesker seriøst.

Anonymous poster hash: a774d...598

Ja, du sier vel 'uff, da' om du skulle bli påkjørt i trafikken eller noe. Det å aldri banne vitner nettopp om et fattg språk, ikke det motsatte.

Anonymous poster hash: 947cc...921

[Gjest Eurodice]

Hvorfor skal du forholde deg til dette? Noe banning er en naturlig del av ordforrådet til de fleste som ikke er spesielt religiøse.

Anonymous poster hash: e3d23...769

Dette var overfladisk og lite gjennomtenkt. Man behøver aldeles ikke å være spesielt religiøs for ikke å ha banning som en naturlig del av sitt ordforråd. Jeg synes det er horribelt at foreldre lærer barna sine å banne. Barn tar etter sine foreldre på godt og ondt.

[Leini]

Jeg hadde sagt at det ikke er lov å banne hjemme hos meg, og forklart sønnen min at han ikke får bruke slike uttrykk. Jeg jobber forøvrig i barnehage selv og det er ikke sjangs at ungene får lov å banne der, og jeg syns slett ikke det er vanlig oppførsel for 6 åringer heller

Slik har vi gjort det her også. Guttungen har spesielt en kompis som er litt voldsom i uttrykkene sine, men han har ikke reagert på at jeg sier ifra (på en grei måte) at jeg ikke liker banning. Faktisk fått høre fra mora (som jeg ikke kjenner spesielt godt) at han banner mye mindre nå, fordi han er så vant med at det ikke er greit hos oss.

Nå skal det også sies at vi ikke er religiøse, eller annser oss selv som skinnhellige. Det er mer at noe ene læreren min sa engang. "Banning er for de som har et elendig ordforråd"- Noe jeg er veldig enig i. Tro meg, jeg har IKKE noe problem med å si ifra så det svir til folk jeg er skikkelig forbanna på. Uten å bruke banneord.

[AnonymBruker]

Må jammen passe på, så ikke dette blir resultatet:

Anonymous poster hash: 48c52...84e

[AnonymBruker]

Det må da være griet å si til gutten at det ikke er akseptabelt med banning hjemme hos deg TS. Vanskeligerer er det ikke. Bare si at her i huset banner vi ikke. Det har ikke noe med å oppdra andres barn, det har med at du setter regler i eget hus. Jeg sa slik selv til guttene min sønn var med 1 gang, og det ble respektert, hørte aldri noe mer banning i mitt hus

Jeg synes det er en uting både hos barn og voksne.

Anonymous poster hash: d3343...e80

[AnonymBruker]

Bevis for at banning faktisk kan skape et godt ordforråd og et fargerikt språk (og for at nordlendinger ikke hadde overlevd hvis de ikke fikk banne)

Anonymous poster hash: a4f94...f26

[Gjest Peanut]

Ja, du sier vel 'uff, da' om du skulle bli påkjørt i trafikken eller noe. Det å aldri banne vitner nettopp om et fattg språk, ikke det motsatte.

Tja... O_o

Ifølge Språknytt 3-4 2004, så står følgende artikkel:

Banning – makt eller avmakt?

– Peer, du lyver!

– Nei, jeg gjør ei!

– Nå, så bann på det er sant!

– Hvorfor banne?

– Tvi; du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!

Hva er banning?

Banning er uttrykk vi bruker når vi føler avmakt eller manglende kontroll, eller har angst for å miste den makten vi allerede har. Når vi blir sinte eller redde, føles det som en hjelp å banne. Også når noe gjør vondt, kan et banneord virke lindrende. I stedet for å holde redselen, sinnet eller smerten inne i seg kan man enten slippe løs et kraftuttrykk som din fordømte jævel; faen, så vondt det gjør! eller omtale følelsen i mer aksepterte former, f.eks. ved å si: du gjør meg så sint når du oppfører deg slik; au, det gjorde vondt. I det siste tilfellet er vi svært dannete og viser høy grad av selvkontroll. Ordet bann har samme opphav som ordet bønn. Det antyder at det er sammenheng mellom forbannelse og velsignelse. Det er den samme språkhandlingen, men med omvendt fortegn. Vi bruker i begge tilfellene ordene som trylleord som har en magisk kraft, og håper at de skal gå i oppfyllelse fordi vi uttaler dem. Den vanligste banningen i norsk er fortsatt forbundet med Guds navn og det annet bud. Men mye av bannskapen ellers er rester i dagligspråket etter djevletro og tro på onde makter. I og med at stadig færre tror på disse overnaturlige kreftene, kommer andre uttrykk inn i vårt bannevokabular. En viktig del av følelseslivet er knyttet til seksualdriften, og det er kanskje derfor bannere henter ord og uttrykk fra forplantning og kjønnsdrift, kanskje som erstatning for overtrobanning. Men uttrykkene kan også være hentet fra andre tabuområder som fordøyelse og avføring.

Både Gud og djevelen anses å ha makt som går ut over den menneskelige. Appell til onde makter om styrke mot et løfte om troskap til ondemakten, kalles gjerne forskrivelse, en forestilling som var mer levende i folk før da religionen var sterkere. Den som banner, inngår da en pakt med djevelen:

Nå må du faenimeg gi deg! som kan utlegges til: ’Hvis du ikke gir deg, må fanden ta meg!’

Oppfyllelsen av det onde ønsket kan være tiltenkt den som banner selv, som i faenimeg, men den er vel så ofte tiltenkt andre, som i pokker ta deg! Når vi banner, er det oftest uten dypere refleksjon om uttrykkenes opphav og egentlige betydning. Banning er enten faste formler som bare faller oss i munnen – kanskje oftere enn vi liker selv – eller en vanlig forsterkning av uttrykk ved hjelp av tabuord, som dritbra, jævlig morsom. Banning er da en identitetsmarkering og altså et stilvalg. En viss markering av hvem vi er, og hvilke holdninger vi har, vil alltid vise seg gjennom måten vi banner – eller ikke banner – på.

Hvorfor er det tøft å banne?

Når vi banner, sier vi at vi bruker kraftuttrykk, og folk jeg spør om hvorfor de banner, sier de at de trenger noe som har mer kraft enn et vanlig utsagn. Sitatet over fra «Peer Gynt» er kjent for de fleste nordmenn. Peers spørsmål «Hvorfor banne?» er det jeg skal forsøke å gi noen svar på i denne artikkelen. Det er vanlig å si at man banner for å tøffe seg, men det er en ganske overflatisk forklaring, som jeg ønsker å utdype.

Konvensjoner er nødvendige i ethvert samfunn. Uten regler for hva man kan gjøre eller ikke gjøre, blir det vanskelig å få samvær med andre mennesker til å gli. Det gjelder både høflighet, som gir regler for hva som er ønsket og tillatt, og tabuer, som gir regler for det som er uønsket og forbudt. Når vi blir sint på noen, oss selv eller andre, virker det som en slags utløsning å opponere mot eller bryte noen regler, og det å banne er en måte å gjøre det på. Men det krever et visst mot og styrke, derfor utfordrer Mor Åse sin Peer med «Tvi; du tør ei!» når han vegrer seg. Bannskap kan føre til straff fra høyere makter eller fra storsamfunnet i form av utstøtelse eller fordømmelse. Forbindelsen mellom det overnaturlige eller okkulte og uforståelige og seksualdriften har stor sensasjonsverdi, og gir derfor også potensial for å sjokkere og derved skade andre. Sterke drifter kan oppleves som tap av kontroll. Uttrykk som fuck, kødd, forpult, hore osv. virker støtende, avskrekkende eller fornærmende, og dermed har også disse uttrykkene kraft.

Hvem banner?

De aller fleste banner, men det er stor forskjell på hvilke banneuttrykk folk bruker, og hvor ofte de tyr til slik verbal vold. De aller fleste små barn har en periode da de tester ut bruken av tabuord. Det kan være banneord eller andre tabubelagte uttrykk, f.eks. for ekskrementer og kroppsdeler som vanligvis ikke omtales. Det kaller vi gjerne stygt språk. Barnet utforsker da grensene for sin makt og avmakt ved å bruke disse ordene så ofte de kan, og i situasjoner da de er i tvil om det passer seg. Foreldrene har da mulighet til å vise sin oppdragermakt ved å straffe eller avvise språkbruken. De fleste foreldre forsøker å få ungene til enten å la være å banne, eller i hvert fall lære seg i hvilke situasjoner det er i orden å banne, og når det ikke er det. Reaksjoner kan være at man totalt overhører banningen, og derved viser at den type språk ikke virker, eller straffer barnet på en eller annen måte. I skolen har man i det senere lagt stor vekt på å få elevene fra å banne, da det hevdes at banning forsøpler skolehverdagen. Det er dokumentert at menn banner mer enn kvinner, og at personer fra «overklassen» banner mindre enn «arbeiderklassen» (om man fortsatt kan operere med et slikt klasseskille). Om det relateres til maktperspektivet, kan menns banning tolkes som uttrykk for angst for å miste makt (over kvinnene, som tradisjonelt er underlagt mannen), samtidig som det markerer solidaritet med andre menn. Banning virker da som en form for identitetsmarkering. Hvis banning er å forstå som uttrykk for avmakt eller liten makt, passer det at folk i lavere klasser banner mest, da klassesystemet er fundert på maktfordelingen i samfunnet. Det hevdes også at banningen er ujevnt geografisk fordelt, slik at det bannes mer nordpå enn sørpå. Det fins ingen undersøkelse av dette, men det samsvarer ganske godt med den generelle oppfatningen at folk på Sørlandet jevnt over er mer religiøse enn folk i Nord-Norge.

Hvordan banner vi?

Banneuttrykk kan være enkeltord som benevner tabuet: dritt! kødd! faen! herregud!

Det kan også være deler av ord som er banning, som regel et forsterkende ledd: dritkul, dødsbra, faensmakt. Særlig i nordnorsk banning er forsterket sammensetning vanlig: båtehelvete gikk på grunn!

Mange banneuttrykk er imidlertid faste formler, enten som rammer der visse deler kan byttes ut:

Gi faen/rakker'n/beng! Dra til helvete/dit pepper'n gror/nord og ned! Kyss meg i ræva/nakken/på ryggen/på mandag! Faen hakke/ skjære/spare/steike! eller som rutineformler uten utbyttemulighet: Drit og dra! Faen i helvete! Guri Malla!

Svært forskjellige uttrykk kan ha tilnærmet samme betydning og funksjon, og det viser at banneuttrykkene er rutineformler der den egentlige betydningen er helt avbleket og bare bannefunksjonen står igjen. Ellers kunne vi vel ikke uten å blunke si Faen ta meg!

Det er mange grader av banning, fra det helt tabuiserte til det nesten akseptable. Overraskelse kan for eksempel uttrykkes med Men hva i helvete er dette? eller med I all verdens pannekake, og et uttrykk for kjedsomhet kan være Dette er noe inn i helvete gørr, eller Dette er noe så inn i aftensangen kjedelig. Mange er svært oppfinnsomme i utformingen av banneuttrykk etter grad av tabuisering, og mye folkehumor finner sitt uttrykk nettopp i banning, kanskje for å mildne tabubruddet: Se å få ræva i gir! Kyss meg på det stedet jeg har høyest når jeg plukker bær!

De som ikke har makt, har ofte ikke annet enn ord å gripe til hvis de blir redde eller er i nød. Om en maktløs ytrer en forbannelse, fins det ingen makt å sette bak den. Når de som har lite makt, banner mye, gjerne mer enn de som sitter med makten, kan det være en form for kompensasjon. Man mangler andre muligheter for å endre sin livssituasjon. Det kalles ofte språklig fattigdom å banne på den måten, men ofte er den fundert i reell maktesløshet.

Når man føler at man har lidd urett og kanskje egentlig ville hevnet den uretten, er banning som klage til høyere makter den eneste sikkerhetsventil eller fluktmulighet fra fortvilelse og hjelpeløshet:

Den fordømrade skattefuten!

Banning som maktmiddel

Makt vil si evne eller kraft til å gjøre eller få til noe en ønsker seg, også om det skjer mot andres vilje og på tvers av andres interesser. Alle som har makt, bevæpner seg, og banning kan brukes som våpen. Den som har makt, kan trumfe gjennom viljen sin. Men maktpersoner har også angst for å miste makten, særlig over andre - de aner avmakten. Den angsten kan avføde banning: Vi skal gi dem et hælvete!

Banning er da en form for selvhevdelse eller trusler. I krigssituasjoner bannes det mye, og det kan også være en forklaring på at menn banner mer enn kvinner. Banning fungerer da som våpen. En sterk forbannelse i gamle dager var kirkens bann, som betydde utestenging av personer som ikke fulgte kirkens påbud. Å være lyst i bann, var å bli nektet alle samfunnsgoder, siden kirken var ett med samfunnsmakten. Den onde og den gode makt.

Det er forskjell på makt og kraft.

Kraft er noe vi trenger for å utøve makt. Den som banner, har makt til å skade andre ved å utføre språkhandlingen banning, enten ved å støte eller såre den som banningen er rettet mot, eller ved å påvirke andre tilhørere til å fordømme eller utstøte den som forbannes. Om den som forbannes, har tillit til de maktene som påkalles, vil banningen også ha makt ut fra sitt egentlige innhold. Når verden rundt oss er mektigere enn vi føler oss selv, når noe går i stykker, gjør vondt eller ikke virker, så banner vi som en protest mot overmakten. Den mest maktrelaterte banningen er å fordømme andre, enten ved gode eller onde makters hjelp, eller ved mer jordiske tabuer. Den som blir fordømt fra det sosiale fellesskapet, har lite håp om lykke og tilfredshet. Det omvendte av banning er velsignelse, som er gode ønsker for andre og uttrykk for inklusjon og omsorg. Vi kan konkludere med at det er to hovedforbindelser mellom banning og makt:

1)

Appell om makt

Appell som banning er en ond bønn til høyere makter. Det kan være rene for-

bannelser: Faen hakke deg! Fytte katta! eller såkalte forskrivelser: Dette er faenimeg helt sant! Du er sørenimeg ikke sann! Det kan være appell til de gode maktene (Gud) eller de onde (djevelen). I

appeller om makt ligger det mer eller mindre bevisste forestillinger om at uttrykkene har kraft ettersom de instansene man appellerer til, har makt.

2)

Trass mot overmakt

Trassbanning er bevisste brudd på tabuer. Slike tabubrudd kan være religiøst fundert som det å bryte det annet bud ved å påkalle Guds makt i utrengsmål: Gubbevaremeg! Herrejesus! eller bare brudd på allmenne sosiale regler gitt av foreldre, skole eller andre myndigheter: Drit og dra, din kødd!

Kraften ligger da i at man gjør opprør mot normer som er bestemt av noen med mer makt enn en har selv. Slik banning ytrer seg gjerne også i utskjelling: Din helvetes dust!

Språk er makt, og den som har tilgang på makt, har også som regel kontroll over de språklige uttrykkene. Men banning er en type språkbruk som viser at taleren er i affekt, og affekt kommer vi i når vi føler at vi mister selvbeherskelsen eller kontrollen over andre. Banning er derfor først og fremst språklige tegn på avmaktsfølelse.

[AnonymBruker]

Dette var overfladisk og lite gjennomtenkt. Man behøver aldeles ikke å være spesielt religiøs for ikke å ha banning som en naturlig del av sitt ordforråd. Jeg synes det er horribelt at foreldre lærer barna sine å banne. Barn tar etter sine foreldre på godt og ondt.

De språklærde anerkjenner behovet for å ha banneord i språket.

Anonymous poster hash: 947cc...921