Blir behandlet annerledes på jobb.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har jobbet i en bedrift i tre år, og er foreløpig den eneste kvinnen (forutenom sekretæren og hun i resepsjonen) som holder til i firmaet.

I det siste året har jeg bitt meg merke i at jeg blir behandler annerledes i forhold til de andre kollegaene mine i samme stilling, og det irriterer meg mer og mer for hver dag som går.

Jeg er et ja menneske og sier som regel ja til alt hvis noen trenger hjelp, men jeg ser at jeg blir bare spurt når det gjelder det "usynlige arbeidet" som f.eks hvis noen trenger hjelp til å bære noe , rydde noe, eller til det man ser på som typisk kvinnearbeid: gjøre det koselig hvis noen har bursdag.

Jeg føler at kollegaene har mindre respekt for meg og mine ideer og at beskjedene jeg gir ikke er verdt å høre på. Ofte kan jeg komme med en idé som ingen hever et øyenbryn over og en uke etterpå overhører jeg en kollega komme med akkurat samme ideén og da blir den rost opp i skyene og satt til live. Jeg må alltid spørre om å få bli med i kundemøter mens de andre kollegaene blir spurt av sjefen. Ofte blir sjefene invitert på smøremiddager med kunder og da er det vanlig at han tar med seg en av de andre på kontoret, og det har hittil aldri vært meg.

Vi har en stor del tilstelninger på jobb og jeg er alltid den første som blir spurt om å hjelpe til, noe jeg sier ja til om jeg kan. De andre kollegaene blir ikke engang spurt og de tilbyr seg heller aldri å hjelpe til, selv om de ikke har noe å gjøre for øyeblikket. Jeg blir behandlet som en assistent og jeg har tilogmed opplevd at kollegaer ringer meg og spør om jeg kan hente en kaffe til dem !!

For et halvt år siden fikk vi en ny kollega med samme utdanning , alder og arbeidserfaring som meg og etter tre måneder tjente han 200.000 mer enn meg i året, uten at han har gjort noe mer betydningsfull jobb enn det jeg har gjort. Jeg har snakket med sjefen og har gått opp i lønn etter en hard og lang kamp, men fortsatt tjener han 100.000 mer enn meg.

I det siste har jeg prøvd å ta min plass og si ifra at det ikke er greit å bli behandlet slik. Jeg har vært beinhard på ideene mine og tvunget meg med i kundemøter og prøvd å vinne respekten til de rundt meg.. men det ser ikke ut til å ha noen effekt.

Jeg jobber innmari hardt og føler at jeg sliter dobbelt så mye som alle andre på jobben. En kollega har tilogmed sagt at han behandler meg annerledes fordi jeg er yngst og kvinne. Jeg er drittlei og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe dette, fordi det er faktisk drømmejobben, bare ikke drømmekollegiatet.

hva burde jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

[Gjest Gjest]

Du kan begynne med å slutte å være smøremiddelet, er nok pga det du har blitt en glorifisert sekretær.

[AnonymBruker]

Fortsett å stå hardt på krava, og om noen tar kreditt for dine idéer, ja da sier du det som det er; det var DIN idé. Fortsett å gjør jobben din bra, og slutt å bruk energi på å lage kaker og blåse opp ballonger.

Og ikke minst: Gå over hodet på dem. Klag til noen som ikke oppfører seg slik som de du snakker om. Dette er en konflikt, og får den manifestere seg er det lav sjans for å lykkes i å løse den. Hele kulturen på din arbeidsplass virker til å være gjennomsyret av dette, og kulturendringer er dessverre de verste å gjennomføre. Prøv å sett ord på kulturen slik den er idag, på flere områder, og forklar sjefer/ledere hvorfor den er hemmende for økonomisk vekst. Det responderer de fleste bra på. Vær åpen om din opplevelse av det, det beste er om alle er åpne (og den som tar i mot jobben med å løse det ikke er konfliktsky). Hvis det ikke hjelper å være åpen, si fra og komme med forslag til løsninger, så hadde jeg byttet jobb.

Anonymous poster hash: 52831...fe5

[AnonymBruker]

Fortsett å stå hardt på krava, og om noen tar kreditt for dine idéer, ja da sier du det som det er; det var DIN idé. Fortsett å gjør jobben din bra, og slutt å bruk energi på å lage kaker og blåse opp ballonger.

Og ikke minst: Gå over hodet på dem. Klag til noen som ikke oppfører seg slik som de du snakker om. Dette er en konflikt, og får den manifestere seg er det lav sjans for å lykkes i å løse den. Hele kulturen på din arbeidsplass virker til å være gjennomsyret av dette, og kulturendringer er dessverre de verste å gjennomføre. Prøv å sett ord på kulturen slik den er idag, på flere områder, og forklar sjefer/ledere hvorfor den er hemmende for økonomisk vekst. Det responderer de fleste bra på. Vær åpen om din opplevelse av det, det beste er om alle er åpne (og den som tar i mot jobben med å løse det ikke er konfliktsky). Hvis det ikke hjelper å være åpen, si fra og komme med forslag til løsninger, så hadde jeg byttet jobb.

Anonymous poster hash: 52831...fe5

Problemet er bare at det ikke finnes noen andre å gå til enn de som behandler meg sånn. Det er en liten bedrift med 14 ansatte.

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

[AnonymBruker]

Problemet er bare at det ikke finnes noen andre å gå til enn de som behandler meg sånn. Det er en liten bedrift med 14 ansatte.

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

Har du lagt frem saken slik du gjør her? I en ideell organisasjon vil lederne ta det på alvor når en ansatt mistrives. Det går tross alt utover dem selv.

Anonymous poster hash: 52831...fe5

[Gjest Gjest]

Fortsett å stå hardt på krava, og om noen tar kreditt for dine idéer, ja da sier du det som det er; det var DIN idé. Fortsett å gjør jobben din bra, og slutt å bruk energi på å lage kaker og blåse opp ballonger.

Anonymous poster hash: 52831...fe5

Eller hvis det er samme person som gjør det der gang på gang på gang, kom bare med halvparten av tankerekken og når han kommer med idéen (mens de alle er der og hører på), så skyter du inn en sånn greie som "men som jeg ikke rakk iog s til .., da jeg luftet det han sa for ham, så blir det bedre sånn og sånn. Han kommer til å bli lang i maska da og de andre vil fatte at mye av det han har kommet med tidligere ikke er hans i det hele tatt. Når du ser på folk at det setter seg inn så henvender du deg til den som stjeler tanker og idéer og sier at du må lære deg å finne på ting selv i stedet for å stjele fra andre.

For å bare gni det inn.

[AnonymBruker]

Har du lagt frem saken slik du gjør her? I en ideell organisasjon vil lederne ta det på alvor når en ansatt mistrives. Det går tross alt utover dem selv.

Anonymous poster hash: 52831...fe5

Ja . Jeg har snakket med sjefen og tilogmed de fleste på jobb og sagt at jeg føler at ingen har noe respekt for meg og at de behandler meg dårligere bare fordi jeg er dame. Sjefen lovte å ta det opp på et møte med alle sammen men det har ikke skjedd selv om jeg har bedt om det flere ganger. Når jeg sier til kollegene at jeg føler meg diskriminert på grunnlag av kjønn så sier de " neiiiida, det er jo ikke sånn.. det er bare sånn du føler det men det stemmer jo ikke"

Dette til tross for at jeg i det siste poengterer diskrimineringen i sekundet det skjer. F.eks ved at noen spør om jeg kan hente en kaffe til dem så sier jeg " hvorfor spør du meg og ikke Henrik som sitter der borte ved kaffemaskinen?"

Eller i lønnsforhandling med sjefen hvor jeg poengterte at jeg har jobbet der 2,5 år lengere enn den nyansette og at det er ugreit at det skal være så store forskjeller når vi har den samme stillingen og gjør den samme jobben. Jeg gjør også oppdrag for en annen avdeling på jobben så har egentlig mer jobb enn han som tjener mye mer enn meg. Hvor sjefen ikke kommer med en god begrunnelse for forskjellene.

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

[MissPierce]

Dette til tross for at jeg i det siste poengterer diskrimineringen i sekundet det skjer. F.eks ved at noen spør om jeg kan hente en kaffe til dem så sier jeg " hvorfor spør du meg og ikke Henrik som sitter der borte ved kaffemaskinen?"

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

Neste gang får du heller svare: Hadde jeg ville vært assistent/sekretær, så hadde jeg søkt på den stillingen!

[Gjest Gjest]

Jeg ville begynt og lagt planer for å bytte jobb. For de vil ikke se problemet.

[Genesis]

Hei.

Jeg har jobbet i en bedrift i tre år, og er foreløpig den eneste kvinnen (forutenom sekretæren og hun i resepsjonen) som holder til i firmaet.

I det siste året har jeg bitt meg merke i at jeg blir behandler annerledes i forhold til de andre kollegaene mine i samme stilling, og det irriterer meg mer og mer for hver dag som går.

Jeg er et ja menneske og sier som regel ja til alt hvis noen trenger hjelp, men jeg ser at jeg blir bare spurt når det gjelder det "usynlige arbeidet" som f.eks hvis noen trenger hjelp til å bære noe , rydde noe, eller til det man ser på som typisk kvinnearbeid: gjøre det koselig hvis noen har bursdag.

Jeg føler at kollegaene har mindre respekt for meg og mine ideer og at beskjedene jeg gir ikke er verdt å høre på. Ofte kan jeg komme med en idé som ingen hever et øyenbryn over og en uke etterpå overhører jeg en kollega komme med akkurat samme ideén og da blir den rost opp i skyene og satt til live. Jeg må alltid spørre om å få bli med i kundemøter mens de andre kollegaene blir spurt av sjefen. Ofte blir sjefene invitert på smøremiddager med kunder og da er det vanlig at han tar med seg en av de andre på kontoret, og det har hittil aldri vært meg.

Vi har en stor del tilstelninger på jobb og jeg er alltid den første som blir spurt om å hjelpe til, noe jeg sier ja til om jeg kan. De andre kollegaene blir ikke engang spurt og de tilbyr seg heller aldri å hjelpe til, selv om de ikke har noe å gjøre for øyeblikket. Jeg blir behandlet som en assistent og jeg har tilogmed opplevd at kollegaer ringer meg og spør om jeg kan hente en kaffe til dem !!

For et halvt år siden fikk vi en ny kollega med samme utdanning , alder og arbeidserfaring som meg og etter tre måneder tjente han 200.000 mer enn meg i året, uten at han har gjort noe mer betydningsfull jobb enn det jeg har gjort. Jeg har snakket med sjefen og har gått opp i lønn etter en hard og lang kamp, men fortsatt tjener han 100.000 mer enn meg.

I det siste har jeg prøvd å ta min plass og si ifra at det ikke er greit å bli behandlet slik. Jeg har vært beinhard på ideene mine og tvunget meg med i kundemøter og prøvd å vinne respekten til de rundt meg.. men det ser ikke ut til å ha noen effekt.

Jeg jobber innmari hardt og føler at jeg sliter dobbelt så mye som alle andre på jobben. En kollega har tilogmed sagt at han behandler meg annerledes fordi jeg er yngst og kvinne. Jeg er drittlei og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe dette, fordi det er faktisk drømmejobben, bare ikke drømmekollegiatet.

hva burde jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

Det er ikke sikkert dette er kvinneproblematikk. Det er jo gjerne sånn at man behandler folk slik de lar seg behandle, og da må man på et eller annet tidspunkt sette ned foten. Tenk på hvordan han kollegaen din hadde reagert hvis noen hadde bedt ham om å hente kaffe, og reager på samme måte.

Nå regner jeg med at du er utdannet, eller i alle fall jobber i en kompetansebasert stilling, hvor primæroppgaven din ikke er å gjøre småting for de andre ansatte. I så fall hadde jeg bare ledd høyt hvis noen hadde bedt meg hente kaffe, spurt om de trodde jeg var morra deres, og lagt på røret.

[Genesis]

Hei.

Jeg har jobbet i en bedrift i tre år, og er foreløpig den eneste kvinnen (forutenom sekretæren og hun i resepsjonen) som holder til i firmaet.

I det siste året har jeg bitt meg merke i at jeg blir behandler annerledes i forhold til de andre kollegaene mine i samme stilling, og det irriterer meg mer og mer for hver dag som går.

Jeg er et ja menneske og sier som regel ja til alt hvis noen trenger hjelp, men jeg ser at jeg blir bare spurt når det gjelder det "usynlige arbeidet" som f.eks hvis noen trenger hjelp til å bære noe , rydde noe, eller til det man ser på som typisk kvinnearbeid: gjøre det koselig hvis noen har bursdag.

Jeg føler at kollegaene har mindre respekt for meg og mine ideer og at beskjedene jeg gir ikke er verdt å høre på. Ofte kan jeg komme med en idé som ingen hever et øyenbryn over og en uke etterpå overhører jeg en kollega komme med akkurat samme ideén og da blir den rost opp i skyene og satt til live. Jeg må alltid spørre om å få bli med i kundemøter mens de andre kollegaene blir spurt av sjefen. Ofte blir sjefene invitert på smøremiddager med kunder og da er det vanlig at han tar med seg en av de andre på kontoret, og det har hittil aldri vært meg.

Vi har en stor del tilstelninger på jobb og jeg er alltid den første som blir spurt om å hjelpe til, noe jeg sier ja til om jeg kan. De andre kollegaene blir ikke engang spurt og de tilbyr seg heller aldri å hjelpe til, selv om de ikke har noe å gjøre for øyeblikket. Jeg blir behandlet som en assistent og jeg har tilogmed opplevd at kollegaer ringer meg og spør om jeg kan hente en kaffe til dem !!

For et halvt år siden fikk vi en ny kollega med samme utdanning , alder og arbeidserfaring som meg og etter tre måneder tjente han 200.000 mer enn meg i året, uten at han har gjort noe mer betydningsfull jobb enn det jeg har gjort. Jeg har snakket med sjefen og har gått opp i lønn etter en hard og lang kamp, men fortsatt tjener han 100.000 mer enn meg.

I det siste har jeg prøvd å ta min plass og si ifra at det ikke er greit å bli behandlet slik. Jeg har vært beinhard på ideene mine og tvunget meg med i kundemøter og prøvd å vinne respekten til de rundt meg.. men det ser ikke ut til å ha noen effekt.

Jeg jobber innmari hardt og føler at jeg sliter dobbelt så mye som alle andre på jobben. En kollega har tilogmed sagt at han behandler meg annerledes fordi jeg er yngst og kvinne. Jeg er drittlei og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe dette, fordi det er faktisk drømmejobben, bare ikke drømmekollegiatet.

hva burde jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

.

Endret 11. april 2014 av Genesis

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert dette er kvinneproblematikk. Det er jo gjerne sånn at man behandler folk slik de lar seg behandle, og da må man på et eller annet tidspunkt sette ned foten. Tenk på hvordan han kollegaen din hadde reagert hvis noen hadde bedt ham om å hente kaffe, og reager på samme måte.

Nå regner jeg med at du er utdannet, eller i alle fall jobber i en kompetansebasert stilling, hvor primæroppgaven din ikke er å gjøre småting for de andre ansatte. I så fall hadde jeg bare ledd høyt hvis noen hadde bedt meg hente kaffe, spurt om de trodde jeg var morra deres, og lagt på røret.

Det er jo kvinneproblematikk når vedkommende har sagt " Jeg behandler deg annerledes fordi du er kvinne".

Jeg setter ned foten hele tiden. Jeg gidder jo ikke å gjøre alle disse tingene. Jeg føler heller ikke at jeg har gitt de noen grunn til å ikke respektere meg og mitt arbeid .

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

[AnonymBruker]

Det er jo kvinneproblematikk når vedkommende har sagt " Jeg behandler deg annerledes fordi du er kvinne".

Jeg setter ned foten hele tiden. Jeg gidder jo ikke å gjøre alle disse tingene. Jeg føler heller ikke at jeg har gitt de noen grunn til å ikke respektere meg og mitt arbeid .

Anonymous poster hash: 8e2ad...468

Kan være vanskelig når hele kulturen er gjennomsyret, men er det en av dem som er tillitsvalgt og noenlunde seriøs?

Om ikke så må det hardere lut til. Du har allerede sagt sagt fra både til leder og kolleger, det som må til er begrunnelser med det økonomiske som basis. F. eks sier du at du krever høyere lønn fordi du også jobber i en annen avdeling som tilfører bedriften X kroner ekstra i året, med en besparelse på Y fordi de ikke har behøvd å ansette noen annen for å gjøre det. Så kan man vise til at ingen av dine kolleger gjør type jobb X med besparelse på Y. Om du ønsker å stå i det så kan du kjøre beinhardt på det og om nødvendig kontakte styret, men du må regne med at det kan bli konfliktfylt, så da må man være tøff.

En annen løsning kan være å kjøre opp kampen mot arbeidstilsynet.

Om du ikke vil gå hardt til verks så er løsningen å se seg om etter en annen jobb og faktisk ha et tilbud på bordet du kan true med om ikke forholdene bedrer seg.

Anonymous poster hash: 5caa3...453

[Gjest Gjest]

Det er ikke sikkert dette er kvinneproblematikk. Det er jo gjerne sånn at man behandler folk slik de lar seg behandle, og da må man på et eller annet tidspunkt sette ned foten. Tenk på hvordan han kollegaen din hadde reagert hvis noen hadde bedt ham om å hente kaffe, og reager på samme måte.

Nå regner jeg med at du er utdannet, eller i alle fall jobber i en kompetansebasert stilling, hvor primæroppgaven din ikke er å gjøre småting for de andre ansatte. I så fall hadde jeg bare ledd høyt hvis noen hadde bedt meg hente kaffe, spurt om de trodde jeg var morra deres, og lagt på røret.

Du leste HI?

[Genesis]

Du leste HI?

[AnonymBruker]

På bakgrunn av det du legger frem her, ringer umiddelbart diskriminerings-bjellene mine. Du ser dette selv, har tatt det opp med sjefen og andre og blir ikke tatt på alvor - det er ikke akseptabelt. Har du tatt en titt i arbeidsmiljøloven ang. diskriminering? Aml. henviser til likestillingsloven ang. diskriminering på grunn av kjønn (noe det i aller høyeste grad er grunn til å tro i ditt tilfelle).

Utdrag fra likestillingsloven: (noen får arrestere meg hvis jeg er litt på viddene :-))

§21. Lik lønn for arbeid av lik verdi

1. ledd: Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi.

- dere har samme stilling og like arbeidsoppgaver og skal derfor ha lik lønn

3.ledd: Om arbeidene er av lik verdi, avgjøres etter en helhetsvurdering der det legges vekt på den kompetanse som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer, som for eksempel anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold.

- "kompetanse som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer" anser jeg også som arbeidserfaring, alder og utdanning. Her står dere også likt i følge deg, og skal derfor ha lik lønn.

§22. Arbeidsgivers opplysningsplikt om lønn

1.ledd: En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering ved lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller de vedkommende sammenlikner seg med.

- du sier du har tatt opp lønnsforskjellen med sjefen, men ikke har fått en saklig begrunnelse for forskjellen. Her har du etter loven krav på skriftlig begrunnelse fra sjefen.

Veien videre...

§28. Oppreisning og erstatning

1.ledd: Den som blir diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning. Dette gjelder ved brudd på bestemmelsene i kapittel 2 og §§17, 18, 20 og 21.

- diskriminering på grunn av kjønn er forbudt etter likestillingsloven §5.

- etter det jeg kan se er det brudd på §§5 og 21

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg nok tenkt litt over hvorvidt dette er verdt å finne seg i og gå igjennom i lengden, til tross for at det er drømmejobben. Hvordan kommer situasjonen til å bli annerledes hvis det blir tatt tak i? Hvordan påvirker alt dette deg når arbeidsdagen er over? Hvordan kommer dine kollegaer til å se på deg/behandle deg dersom diskrimineringen opphører?

For meg er hvertfall det sosiale på arbeidsplassen veldig viktig for at jeg skal trives godt. I min første jobb som nyutdannet var jeg en god del år yngre enn alle de andre, og dro gjennomssnittsalderen betraktelig ned ;-) Jeg elsket jobben og ble tatt veldig godt imot av mine kollegaer, men følte meg likevel veldig alene, og følte sjeldent jeg hadde noe å bidra med i lunsjsamtaler osv. da aldersforskjellen rett og slett ble altfor stor. Dette gjorde noe med meg psykisk, også når arbeidsdagen var ferdig, til tross for at jeg anser meg som en veldig psykisk sterk person.

Anonymous poster hash: 9e978...750