Blodprøve på akuttpsykiatrisk

[AnonymBruker]

jeg har en venninnde som stadig kommer på akuttpsyk/lukka avd. Hun har borderline og er en skikkelig dramaqueen. Men jeg er omtrent 100 % sikker på at hun tar et eller annet, for noen ganger er hun liksom litt for rolig og litt sløv i øynene... ikke sånn voldsomt, men nok til at jeg blir bekymra. Hver gang hun kommer på psyk så tar de en blodprøve, men det er sånn alle pasientene må ta dagen etter at de har kommet. Sjekker de på en sånn "standard-blodprøve" om hun har tatt et eller annet, eller sjekker de bare stoffskifte osv ? Jeg vet ikke helt om jeg burde si ifra til personalet at jeg har mistanke, eller om det er noe de finner ut av på blodprøvene... også er jeg jo ikke HUNDRE % sikker heller. Hun sier hun ikke tar noe, men jeg vet ikke om jeg stoler helt på det...

Anonymous poster hash: 879f5...d89

[AnonymBruker]

Blodprøver sjekker gjerne for det, men mange stoffer forsvinner fort.

Borderline er sterkt korrelert med inntak av rusmidler, så de på akutten er nok obs på dette.

Venninnen din er heldig som har noen som bryr seg.

Innlegget ryddet for svar til slettet innlegg. Daenerys, mod.

Anonymous poster hash: 122e8...e5d

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Håper de finner ut av det på blodprøver, har lest at rusmidler kan forverre borderline en del. Jeg vet egentlig ganske lite om borderline, men at man ikke kan bli mer ødelagt enn det som MajorsMaske sier syns jeg er utrolig trist å høre. Det er da alltid håp! Dessuten har jeg ikke fått inntrykk av at det akkurat er den verste psykiatriske diagnosen man kan ha. Schizofreni f. eks. er vel mye verre og vanskeligere å bli frisk av, og det kan utløses nettopp av narkotiske stoffer (etter det jeg har lest hvertfall). Nå ble jeg faktisk VELDIG bekymra må jeg si. Venninnen min er i begynnelsen av 30årene og har livet foran seg. Noen med borderline/erfaringer her som kan si noe om hvordan det er å ha denne diagnosen? Jeg har vanskelig for å sette meg inn i det, mev vil så gjerne være være en god venninnde. At hun er innlagt på psykiatrisk flere ganger i året sier vel litt om at hun har det vanskelig da, selvfølgelig skjønner jeg det, men det hjalp IKKE å høre at man er helt ødelagt om man har den diagnosen. Kan jeg konfrontere henne med rusingen? Tenk om hun ikke ruser seg, og jeg sier at jeg har mistanke, liksom... takk for svar folkens!

Anonymous poster hash: 879f5...d89

[AnonymBruker]

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

til TS, jeg har selv perioder der jeg selv nesten lurer på om jeg har tatt noe eller ikke. fordi jeg føler meg totalt fjærn og borte, så kan jo være at det bare vises på hun når hun har det vanskelig? hun er heldig som har en som deg.

Anonymous poster hash: f62c2...9ee

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

til TS, jeg har selv perioder der jeg selv nesten lurer på om jeg har tatt noe eller ikke. fordi jeg føler meg totalt fjærn og borte, så kan jo være at det bare vises på hun når hun har det vanskelig? hun er heldig som har en som deg.

Anonymous poster hash: f62c2...9ee

Det hørtes jo forferdelig ut å ha det sånn! Men det er liksom så vanskelig å forstå, for hun virker jo stort sett helt normal, og unngår å snakke om diagnosen sin. Kanskje ikke rart med de holdningene som så tydelig vises her??????!!!! Men til deg med borderline; hvordan ønsker du å bli møtt av andre mennesker/venner? Hvordan føler du at du blir møtt i psykiatrien med en slik diagnose? Tar de deg på alvor?

-TS

Anonymous poster hash: 879f5...d89

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert hun ruser seg. Det kan være medisiner hun får som gjør at man blir slik også. Eller dissosiering som gjør at man blir fjern.

Anonymous poster hash: 9b420...323

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert hun ruser seg. Det kan være medisiner hun får som gjør at man blir slik også. Eller dissosiering som gjør at man blir fjern.

Anonymous poster hash: 9b420...323

Dissosiering? skjønner jeg har litt å sette meg inn i her... jeg skjønner bare ikke at hun kan ha det så vanskelig når hun virker så normal omtrent hele tiden. Huff... borderline, -er det nesten som schizofreni/i alvorlighetsgrad liksom? Er bare noe jeg har hørt, jeg skal lese mer om det.

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Anonymous poster hash: 879f5...d89

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[super-s]

Jeg tror ikke de tester om pasienten har ruset seg. De sjekker bare stoffskiftet og electrolytter og sånt. Vet ikke helt hva alle disse tingene er, men er ganske sikker på at de ikke sjekker rus. Hvis de har mistanke om noe sånt, så tar de urinprøver, men langt i fra alle må ta det.

Det at hun blir rolig og sløv i øynene kan også være et tegn på depresjon. Virker hun deprimert når hun blir sånn, eller kan hun bli sånn i gode perioder også?

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Dissosiering? skjønner jeg har litt å sette meg inn i her... jeg skjønner bare ikke at hun kan ha det så vanskelig når hun virker så normal omtrent hele tiden. Huff... borderline, -er det nesten som schizofreni/i alvorlighetsgrad liksom? Er bare noe jeg har hørt, jeg skal lese mer om det. Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Anonymous poster hash: 879f5...d89

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Dessverre er borderlinediagnostiserte utsatt for masse stigmatisering, også fra helsepersonell. Det regnes ikke som like alvorlig som schizofreni, men de har det ofte svært vanskelig. Den gode nyheten er at det går an å bli frisk selv om alt virker helt kaos. Mange med diagnosen har vært seksuelt misbrukt og kan derfor dissosiere.

Anonymous poster hash: 9b420...323

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[super-s]

Håper de finner ut av det på blodprøver, har lest at rusmidler kan forverre borderline en del. Jeg vet egentlig ganske lite om borderline, men at man ikke kan bli mer ødelagt enn det som MajorsMaske sier syns jeg er utrolig trist å høre. Det er da alltid håp! Dessuten har jeg ikke fått inntrykk av at det akkurat er den verste psykiatriske diagnosen man kan ha. Schizofreni f. eks. er vel mye verre og vanskeligere å bli frisk av, og det kan utløses nettopp av narkotiske stoffer (etter det jeg har lest hvertfall). Nå ble jeg faktisk VELDIG bekymra må jeg si. Venninnen min er i begynnelsen av 30årene og har livet foran seg. Noen med borderline/erfaringer her som kan si noe om hvordan det er å ha denne diagnosen? Jeg har vanskelig for å sette meg inn i det, mev vil så gjerne være være en god venninnde. At hun er innlagt på psykiatrisk flere ganger i året sier vel litt om at hun har det vanskelig da, selvfølgelig skjønner jeg det, men det hjalp IKKE å høre at man er helt ødelagt om man har den diagnosen. Kan jeg konfrontere henne med rusingen? Tenk om hun ikke ruser seg, og jeg sier at jeg har mistanke, liksom... takk for svar folkens!

Anonymous poster hash: 879f5...d89

Det er utrolig slitsomt å ha denne diagnosen. Den fører til hyppige svingninger i humøret, og fører med seg depresjoner. Man har vanskeligere for å håndtere ulike følelser, og reagerer gjerne sterkere på situasjoner enn andre, og trenger lengre tid til å komme ned til normalen (se for deg en kurve som går oppover når en situasjon oppstår. Hos "vanlige" folk kommer kurven fortere ned på normalen enn hos mennesker med borderline). Disse hyppige svingingene gjør at det er vanskelig å fungere normalt i hverdagen. De fleste sliter med selvskading i en eller annen form (det finnes utrolig mange former for selvskading), og annen destruktiv atferd, samt impulsivitet. Man har lett for å gjøre impulsive handlinger, og dette kan være alt fra destruktive ting til høy pengebruk osv. Dette fordi vi ikke takler de følelsene som oppstår i ulike situasjoner, og må handle på en eller annen måte for å få ned følelsen.

Dette er det jeg kom på. Send meg gjerne en pm hvis du lurer på mer!

[Luckiness]

Kanskje hun tar beroligende (som hun kan ha fått av legen).

[anybody]

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Til TS

Det kan være mange grunner for at hun er sløv, og om hun ruser seg merker/kjenner nok helsepersonellet til dette. I og med at hun stadig er inne, kjenner de nok henne godt. Det er mange gode blogger der ute, skrevet av fine mennesker med borderline, kanskje du kan få litt kunnskap ved å lese de? Ofte viser blogger en litt mer nyansert virkelighet av diagnosen

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[pantora]

Så vidt jeg vet kan de ikke teste henne for rusmidler uten å opplyse henne om det?

[AnonymBruker]

på mitt sykehus omfatter ikke innkomstprøvene rus. Men vi tar rusprøver ved mistanke.

Når gjelder borderlinere. Vi bruker kun diagnosen ustabil emosjonell personlighetsforstyrrelse nå. Det er som regel den vanskeligste diagnosen å jobbe med, da pasientene kan være svært manipulerende, appelerende, dramatiserende ovs. Samtidig er det en svært vanskelig diagnose å behandle. man kan ikke medisinere bort en personlighetsfortyrrelse. Samtidig er denne diagnosen veldig indeviduell for hvordan den opptrer og umulig å dra under en kam.

Anonymous poster hash: 6da04...7d8

[AmandaVI]

De tar blod/urinprøver av absolutt alle nye pasienter, enten de er på medisiner eller ikke. Det er bare vanlig rutine på alle psykiatriske avdelinger, åpne som lukka, psykiatrisk som somatisk

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar folkens!

Jeg tror jeg har en litt annen forståelse på noe hvertfall, og jeg skal søke på blogger. Det er kanskje lettere å forstå hvis man hører fra noen som faktisk har den diagnosen.

Tusen takk til dere med borderline som svarer her! Det er interessant å lese. Jeg vet ikke om noen andre enn hun venninden min som har borderline. Det hørtes jo alvorlig ut egentlig... hun har selvskadet masse også, men det har vært mindre av det de siste årene. Hun holdt jo på å dø. Jeg føler meg så maktesløs når det liksom ikke er noe jeg kan gjøre. Jeg skal lese litt om det der med dissosiere. Kanskje det er det som får henne til å virke så sløv. Hun virker ikke sånn veldig deprimert egentlig. Så jeg skjønner liksom ikke greia med borderline... er det veldig alvorlig? Finnes det skikkelig hjelp til henne? Er det noe jeg kan si eller gjøre? hun har jo skadet seg masse, men jeg har liksom tatt det mer som et rop om hjelp... men når hun har holdt på å dø og sånn blir jeg jo selvfølgelig utrolig bekymra og redd. Er borderline en sykdom som blir høyt "prioritert" om dere skjønner? Hun sier hele tiden at hun tar opp plassene til de som er sykere enn henne når hun er innlagt... stakkars, jeg skulle så ønske at hun slapp disse tankene :-(

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Anonymous poster hash: 879f5...d89

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Det hørtes jo forferdelig ut å ha det sånn! Men det er liksom så vanskelig å forstå, for hun virker jo stort sett helt normal, og unngår å snakke om diagnosen sin. Kanskje ikke rart med de holdningene som så tydelig vises her??????!!!! Men til deg med borderline; hvordan ønsker du å bli møtt av andre mennesker/venner? Hvordan føler du at du blir møtt i psykiatrien med en slik diagnose? Tar de deg på alvor?

-TS

Anonymous poster hash: 879f5...d89

til TS, det var jeg som skrev meldingen du kommenterte på. jeg har nylig fått diagnosen borderline, så jeg kan vell ikke direkte si hvordan jeg blir møtt av helsepersonell og andre, men jeg vet at det er veldig mye stigmatisering, og veldig mye slik som dette "du har borderline, det virker ikke på deg, det virker ikke på deg, det virker ikke på deg. du kan bare få det og det til hjelp, virker ikke det, så synn for deg". og det har jeg selv også opplevd. jeg har en annen personlighetsforstyrrelse også. samt angst og depresjon og litt av hvert. også kronisk suicidal, og alvorlig selvskading skal jeg høre på helsevesenet. og jeg har fått beskjeden "du harpersonlighetsforstyrrelse, derfor vet du ikke hva som er best for deg selv. det er desverre lite hjelp å få". jeg har fått beskjeden tidligere om at det bare er en behandlingsform som hjelper for meg, og det er vist den beste for min problemstilling i hele norge. men desverre. jeg prøvde det. og det ødela meg mer, enn det hjalp meg. jeg blir heller aldri hørt. jeg blir møtt med at jeg er oppmerksomhetssyk om jeg kommer på legevakta med et kutt som ble større enn jeg planla. og kommer jeg på legevakta for å få hjelp til å unngå å skade meg selv alvorlig, så blir jeg ledd av og sendt hjem igjen med "lykke til". selv om jeg eks sier at jeg kommer til å ta livet mitt om de sender meg hjem.

så et liv med personlighetsforstyrrelse, uansett hvilken type, er ikke lett. rett og slett et H******* uten like. vanskelig å bli hørt om en blir stemplet med en personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: f62c2...9ee

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Jeg blir litt satt ut av hvordan enkelte her beskriver en person med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Å si at det grenser opp mot psykose er ganske drøyt, og fullstendig villedende. Man grenser slett ikke til noen psykoselidelse.

Det er en personlighetsforstyrrelse. Den preges av humørsvingninger, vanskeligheter med relasjoner blant annet en frykt for å bli forlatt og mye svart/hvitt tenkning samt inngåelse av relasjoner som ofte brytes, impulsivitet, en kronisk tomhetsfølelse og ofte er det en komponent av rus og/eller selvskading. Ofte ligger det også en komponent av meningsløshet i dette.

Personer med denne personlighetsforstyrrelsen har ulike reaksjonsmønster når ting går galt. Noen reagerer med sterk aggresjon, andre med dyp depresjon og en del med engstelse.

Det er en lidelse man ofte ser hos personer som har opplevd traumer tidlig i livet. Differsialdiagnostisk grenser lidelsen til bipolar lidelse og ADHD, ikke noen psykoselideler. Dessuten er det ikke uvanlig å slite med utpreget angst eller PTSD i tillegg. Å utrede med tanke på differensiering, kan være en utrolig vanskelig oppgave, selv for erfarne psykologer og psykiatere.

Det finnes terapi for dette, og ofte kan gruppeterapi fungere da det blir mindre trykk på en bestemt relasjon. Men det er også vanskeligheter når det ligger symptomdiagnoser, rusproblematikk og ustabilt liv i bakgrunnen. Det krever derfor god og riktig behandling.

Det finnes mange som blir bedre, og som fungerer fint, men det er mange som har mye vanskelig med seg fra barndom og ungdomstid, og mange sliter nok derfor med å oppnå god funksjon nettopp fordi det f.eks. ligger PTSD i tillegg.

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Anonymous poster hash: 122e8...e5d

Endret 9. april 2014 av Daenerys

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar, jeg lærer masse av dere!! Jeg håper virkelig at venninden min får riktig hjelp. Jeg skjønner liksom ikke hva det er med henne, som sagt virker hun jo stort sett ganske normal... kanskje jeg sskal fortelle henne at jeg prøver å forstå og si at jeg gjerne vil lære mer om det for å hjelpe henne? Eller vil hun kanskje føle at da er hun en belastning? Hvordan ønsker dere med borderline å bli møtt av folk utenfor?

Tusen hjertelig takk for svar

-TS

Anonymous poster hash: 879f5...d89

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar, jeg lærer masse av dere!! Jeg håper virkelig at venninden min får riktig hjelp. Jeg skjønner liksom ikke hva det er med henne, som sagt virker hun jo stort sett ganske normal... kanskje jeg sskal fortelle henne at jeg prøver å forstå og si at jeg gjerne vil lære mer om det for å hjelpe henne? Eller vil hun kanskje føle at da er hun en belastning? Hvordan ønsker dere med borderline å bli møtt av folk utenfor?

Tusen hjertelig takk for svar

-TS

Anonymous poster hash: 879f5...d89

Ikke noe i veien for å spørre henne litt. Det er ikke sikkert hun synes det er så lett å snakke om, men du kan jo si du er interessert i høre hvordan det er for henne, og at du ikke kan så mye om lidelsen selv. La henne bare styre ting i sitt tempo, og vær venninne, så går nok det kjempefint

Anonymous poster hash: 122e8...e5d