Å "snylte" på foreldre

[Crobern]

Jeg mener det er forskjell på å

1.flytte ut og prøve å klare seg selv, OGSÅ få flytte tilbake for en periode om det trengs. Men da hjelpe til med det man kan hjemme, og betale det man kan klare av regninger og husleie til foreldrene, eller søster/bror/venn...der du bo. Og med periode så mener jeg ikke flere år!

2. Å bli boende hjemme fra fødsel av til man er nærmere eller over 25-30 år, fordi man har det så godt der.

[AnonymBruker]

Nå får jeg sikkert mye tyn her, men mine barn kommer ikke til å motta økonomisk støtte på regelmessig basis når de flytter hjemmefra. Vi har heller ikke mulighet til å hjelpe dem med egenandel til bolig.

Vi har to hjemmeboende myndige barn, og jeg gleder meg til de enten har mulighet til å bidra økonomisk hjemme, eller forsørge seg selv når de flytter ut.

For det betyr at jeg endelig kan gå ned i stillingsprosent, og på den måten ta hensyn til helse, framfor å la økonomi og forsørgelsesbyrde være førsteprioritet.

Anonymous poster hash: 36d8f...797

[NoFuss]

Alle foreldre har ikke denne muligheten til å bidra så mye økonomisk, det er kanskje en tanke å ta med seg. Fint for de som har anledning til å bidra, håper også barna deres setter pris på det og ikke tar det som en selvfølge. Hvis jeg har mulighet så vil jeg gjerne hjelpe mine barn et stykke på vei, men jeg kommer ikke til å kutte ned på mine egne behov eller å sulte for å få det til. Jeg regner med at foreldre har vett til å sette tæring etter næring og si nei hvis det er nødvendig.

At økonomisk bistand vil føre til uselvstendige voksne kommer mer an på personligheten tror jeg. Hvis du får hjelp og klarer å holde deg innenfor den hjelpen og har økonomisk styring så vil du klare deg, andre som ikke har økonomisk styring vil slite.

[Nanami]

Hvorfor vil man egentlig ha så mye hjelp? Jeg har veldig velstående foreldre, men jeg betaler skole, regninger, mat, husleie osv ved å jobbe ved siden. Å kjøpe bolig må jeg vente med til jeg har spart opp nok penger. Hadde bare vært flaut om foreldrene mine skulle ha "hjulpet" meg med det.

[AnonymBruker]

Alle foreldre vil hjelpe sine barn. Få har mulighet til det.

Som mor med netto utbetalt 20.000 i mnd, så rekker det til faste ugifter.

Jeg har gitt av mine sparepenger til mine barn når de har vært i knipen.

De har lært seg hva det er å slite for penger, leve nøkternt.

De betrakter penger jeg gir, som et lån, og betaler tilbake.

Om jeg skulle hatt mye penger så har jeg ikke villet gitt ubegrenset.

Hva den dagen de skal stå på egne ben? Vil de tåle motstanden.

Da skal en lønn dekke alt.

En gang i livet må du lære hva det vil si å ha dårlig råd, jobbe ekstra for å klare det, spare osv.

Jeg ser ikke opp til fol som kaster penger etter sine barn.

Jeg forventer ikke at barn skal flytte den dagen de fyller 18. Når de er ferdig med videregående, og skal begynne å studere, da er det vel vanlig å stå på egne ben

Anonymous poster hash: 5a751...d6d

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år og har flyttet hjem igjen til mamma og pappa (er ferdig med å studere, og søker jobber). Jeg betaler ingenting for verken hus eller mat. Dersom jeg drar på butikken, betaler de meg tilbake

Men de vet jo også at jeg kun har ca 10 000 på konto.

Når jeg får meg jobb kommer jeg til å bo hjemme noen måneder for å spare penger.

Året etter videregående bodde jeg hjemme gratis, de dekket alt.

Opp gjennom studiene har de ofte gitt meg penger, og det siste året har jeg fått ca 50 000 kr.

De er utrolig snille. De har ikke flust av penger, men tydeligvis nok til å hjelpe meg. Jeg trengte nye briller, og jaggu betalte de ikke 6000 kr for at jeg skulle få de brillene jeg ville ha.

Men jeg har lovet å ta godt vare på dem når de blir gamle

Anonymous poster hash: 56be6...64e

[Trollmor89]

Synes det er helt greit at noen foreldre har mulighet å hjelpe barna sine men helt annen ting da barn setter seg fast på nakken deres og gjør ingenting annet enn å forvente økonomisk støtte av de..... Er selv 25 år og hjelper min mor med husleie og mat hver måned, synes hun har gjør sitt og nå det er på tide å gi noe tilbake også.

Endret 8. april 2014 av Trollmor89

[AnonymBruker]

Det er da ingen automatikk i at det er tusenvis av vesker som utgjør forskjellen? Hva med penger til utdanning? Til helse? Du vet ingenting om andre mennesker.. Og det er ikke slik at de aldri får noe tilbake. Hva med å gi dem når de blir eldre? Gi og ta.

Anonymous poster hash: 4c4fe...51c

Det er det en selvfølge at man betaler selv som en myndig person. Jeg hadde skammet meg skrekkelig om jeg ikke hadde klart å betale for mine egne regninger til helse eller utdanning. Dette er hvorfor normale mennesker har en buffer konto til trange tider og det er via sparing. Jeg jobbet gjennom videregående og jeg spurte opp 2.500 kroner i måneden fordi jeg visste at studietiden kunne by på utfordring.

Skal du se på luksusfellen på onsdag? Faren er nesten konkurs fordi han sponser datteren sin.

Det er snakk om følelsen å stå på egne bein og klare seg selv istedenfor at foreldrene skyter inn en krone her og krone der. Gi og ta. Foreldrene mine vil få mye tilbake når de er eldre, men det er ikke fordi at de kaster lommeboken min etter meg. Penger er bare penger, og kan ikke sammenlignes med kjærlighet, respekt og tillit til sine foreldre.

Anonymous poster hash: 6b53f...ff7

[AnonymBruker]

Nå får jeg sikkert mye tyn her, men mine barn kommer ikke til å motta økonomisk støtte på regelmessig basis når de flytter hjemmefra. Vi har heller ikke mulighet til å hjelpe dem med egenandel til bolig.

Anonymous poster hash: 36d8f...797

Det kommer ikke mitt barn til heller.

Anonymous poster hash: 6b53f...ff7

[AnonymBruker]

Har en søster som foreldrene mine tidligere har lånt over 70 000 til for å betale ned kredittkortgjeld, har betalt leiligheten hennes, betaler fellesutg på 8000 hver måned og alt av klær hun måtte ønske. Hun er 27 og jeg mener hun burde klare seg selv. Hun har ingen problem med å gå te dem hver gang hun driter på draget. Jeg hadde nok fått det samme hvis det var nødvendig, men mener selv at en bør være voksen nok til å klare seg selv og ikke alltid havne i situasjoner hvor en må "reddes" av foreldre som ikke klarer å si nei.

Anonymous poster hash: 263b1...3dd

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år og har flyttet hjem igjen til mamma og pappa (er ferdig med å studere, og søker jobber). Jeg betaler ingenting for verken hus eller mat. Dersom jeg drar på butikken, betaler de meg tilbake

Men de vet jo også at jeg kun har ca 10 000 på konto.

Når jeg får meg jobb kommer jeg til å bo hjemme noen måneder for å spare penger.

Året etter videregående bodde jeg hjemme gratis, de dekket alt.

Opp gjennom studiene har de ofte gitt meg penger, og det siste året har jeg fått ca 50 000 kr.

De er utrolig snille. De har ikke flust av penger, men tydeligvis nok til å hjelpe meg. Jeg trengte nye briller, og jaggu betalte de ikke 6000 kr for at jeg skulle få de brillene jeg ville ha.

Men jeg har lovet å ta godt vare på dem når de blir gamle

Anonymous poster hash: 56be6...64e

Håper nesten at du tuller. 6000 for et par med solbriller som du ikke kan kjøpe av egne penger er helt på tryne! Ta deg et år på et barnehjem i Afrika og få litt perspektiv din drittunge.

Anonymous poster hash: 263b1...3dd

[AnonymBruker]

Håper nesten at du tuller. 6000 for et par med solbriller som du ikke kan kjøpe av egne penger er helt på tryne! Ta deg et år på et barnehjem i Afrika og få litt perspektiv din drittunge.

Anonymous poster hash: 263b1...3dd

Hun skriver da ingenting om solbriller? Vanlige briller kan fort koste opp mot 6000...

Anonymous poster hash: a874a...17e

[King in the North]

Det er stor forskjell på deg, og de som bruker all bistanden de får fra foreldrene til å slippe å gjøre noe som helst. Om man bruker bistanden til å få max ut av studiene, stabilisere seg økonomisk veldig tidlig, samt få de erfaringene man trenger i den perioden av livet: da har foreldrene fått valuta for pengene so to speak.

Det betyr altså at de bitre følelsene mot folk som får alt servert på et sølvfat stammer fra disse som sløser alt på dritt og går på en real smell og ender opp på luksusfellen uten et snev av virkelighetssans når foreldrene stopper pengestrømmen.

Jeg har jobbet gjennom hele studietiden, og skaffet meg masse nyttig arbeidserfaring. Men hadde ikke jeg fått hjelp av foreldrene mine hadde jeg måttet jobbe mer og ikke kunnet deltatt i studentforeningen som gjorde at jeg ble ansatt i min første jobb etter studier. Det var ikke den relevante butikk jobben ved siden av studiene som skaffet meg den erfaringen...

Anonymous poster hash: 006f5...c94

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en alenemamma som har jobbet i lavtlønnsyrker helt til hun begynte å studere fire år på fulltid i voksen alder, når jeg og mine to søsken var 5-15 år. Vi har dermed vokst opp i trange kår med minimalt med penger, men min mor var flink til å bruke penger og vi barna merket aldri noe på at vi hadde lite å rutte med. Vi fikk aldri ukelønn som barn, men fikk heller det vi ønsket oss så lenge vi gjorde oss fortjent til det. Som 15 åring fikk jeg min første sommerjobb, og som 16 åring måtte jeg flytte 20 mil for å gå vgs. Da satt min mor barnebidraget inn på min konto hver måned, som var akkurat nok penger til å klare seg i tillegg til stipend.

Som 18 åring fikk jeg også bo hjemme et år gratis i en vanskelig periode, og når jeg har kommet i vanskelige økonomiske situasjoner har jeg alltid fått hjelp fra familie. Det er en trygghet å vite at jeg har et sikkerhetsnett, og når jeg først spør om penger har jeg aldri dårlig samvittighet for både jeg og de vet at det er siste utvei. Men det betyr ikke at jeg misbruker dem for penger, at jeg har dårlig økonomisk sans eller er svak i motgang bare fordi min familie hjelper til med penger fra tid til annen. Tvert i mot på grunn av min oppvekst. Noe form for egenkapital eller oppsparte penger har ingen av oss barna fått, og dette er noe jeg ønsker jeg å kunne gi til min sønn så her sparer vi et fast beløp hver måned.

Det som forundrer meg er de foreldrene som har mye penger, og som ikke spander noe på barna etter de er myndige fordi de "må klare seg selv". Hva f**n er det for slags logikk? Min samboer kommer fra rike foreldre, de har et gigantisk flott hus, kjempestor garasje som er fire ganger større en leiligheten vår, de har syv biler, to store hytter, tre båter, mange millioner i fond og aksjer, drar til syden fem-seks ganger i året, driver en av de største bedriftene i fylket vårt og har derfor en stor inntekt. Men at de skal hjelpe barna sine er ikke snakk om. Vi har bodd tre år i en trang leilighet som er så forfalt og nedslitt at ting bare faller fra hverandre når vi ser på det, det er mugg og diverse andre ting her. Men ikke snakk om at de kan hjelpe til med å komme oss inn på boligmarkedet, da det ikke er noe annet å leie i kommunen vår.

Samboer var ved et tilfelle i stor økonomisk knipe grunnet noe med jobb, og jeg som har den minste inntekten av oss kunne ikke forsørge oss begge pluss vår lille baby i tillegg til å betale han ut av denne knipen. Han verget seg lenge for å spørre foreldrene om hjelp, men hadde til slutt ikke noe valg. Det endte med at han måtte LÅNE disse pengene fra dem, og betale litt tilbake hver måned. Det var ikke snakk om et stor beløp men rundt 10.000. At han måtte låne disse pengene gjorde at han gikk med dårlig samvittighet lenge og nå er det ikke snakk om at han noen gang kan spørre dem senere i livet...han har tross alt lånt penger en gang allerede nå. Jeg blir så sjokkert over at noen kan bli oppdratt på denne måten, og jeg kommer ALDRI til å låne min sønn penger når han virkelig trenger det for så å gi han dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 6ab91...7aa

[AnonymBruker]

Kaller det ikke snylter men grådig tispe er du

Anonymous poster hash: 550a4...2bc

[Gjest Ciegus]

Jeg har ikke fått noe økonomisk støtte etter vgs, med mindre jeg har spurt (en og annen tannlegeregning etc). Ser likevel ikke problemet med at foreldre hjelper barna økonomisk. Man kan da bli økonomisk ansvarlig selv om man får penger av mor og far hver måned! Eller mener dere at lånekassens utbetalinger gjør ungdom økonomisk uselvstendige? Hvis lånekassen hadde økt sitt beløp med en tusenlapp i måneden, hadde studenter da blitt mindre selvstendige, mer uansvarlige og lite stolte? Tror ikke det, nei...

[Sapree]

Har ikke fått økonomisk hjelp siden jeg var 18 år , men jeg har fått bodd hjemme i ett år siden ett brudd med eksen. Jeg er veldig takknemlig for det, nå reiser jeg meg opp igjen for å ta livet videre og skal klare meg selv igjen.

[Gjest Faerunpedia]

Foreldrene mine betalte studiene mine slik at jeg ikke har studielån og har også kjøpt en leilighet cash pga mine foreldre, samt at jeg har en relativt stor sparekonto. Har aldri hatt økonomiske sorger og har derfor reist mye og jobbet frivillig i utlandet. Men merker at det er ingenting som slår følelsen av å tjene pengene selv.

[apekatt]

Jeg blir veldig misunnelig og irritert på de som får hjelp til alt mulig av foreldre. Jeg studerer på heltid nå, jobber over 80 timer ved siden av studiet bare for å få spart egen kapital. Jeg betalte for hele lappen selv da jeg gikk på vgs og fikk ingen hjelp. Jeg har ingen bil fordi jeg har ikke råd, så jeg kaster bort 2-3 timer av dagen min til buss. Har heller aldri hatt komfirmasjon eller gaver. Så ja, dere som får alt mulig spandert av mamman og pappan deres, dere irriterer meg. Da er jeg helt ærlig.

[AnonymBruker]

Jeg har økonomi til å sponse barna, men jeg ønsker ikke at de skal være avhengige av meg. Jeg forventet at de finner seg en jobb når de blir myndige, og at de begynner å betale litt husleie. Når de flytter ut er de velkomne til middag, men de får ikke en krone utenom jul og bursdag. De får lære seg å stå på egne ben.

Anonymous poster hash: c26be...981