Kunne du blitt sammen med ei/en med MS?

[AnonymBruker]

For det har jeg, og jeg vil lodde stemninga litt. Vær så ærlig du bare kan, slik at jeg vet hva dere tenker om det. Vær gjerne AB, det er meninga di som teller.

Anonymous poster hash: e91ea...0a6

[ViljaH]

Hvis diagnosen var kjent, ville jeg ikke inngått forhold. Det vil bli tungt, rullestol og tunge løft og mye stell. Vanskelig medå stifte familie, kanskje må man ha færre barn enn hva man egentlig ønsket pga totalbelastning. Meget mulig tidlig død. Jeg kjenner flere familier hvor ene har MS, men har fått diagnose etter at man er etablert med partner og barn. Da har man ikke noe valg, da stiller man opp. Men når man har valget... ville også bekymret meg for at det skyldes noe genetisk og barna får det. Og som hønemor ville det vært dråpen.

[AnonymBruker]

Jeg er 100% enig med ViljaH. Dessverre

Anonymous poster hash: 9a8bd...942

[AnonymBruker]

Hvis diagnosen var kjent, ville jeg ikke inngått forhold. Det vil bli tungt, rullestol og tunge løft og mye stell. Vanskelig medå stifte familie, kanskje må man ha færre barn enn hva man egentlig ønsket pga totalbelastning. Meget mulig tidlig død. Jeg kjenner flere familier hvor ene har MS, men har fått diagnose etter at man er etablert med partner og barn. Da har man ikke noe valg, da stiller man opp. Men når man har valget... ville også bekymret meg for at det skyldes noe genetisk og barna får det. Og som hønemor ville det vært dråpen.

Ville bare opplyse om at MS kommer i flere varianter, noen lever hele livet uten særlig problematiske symptomer - kan jobbe fullt, ha familie og vanlig sosialt liv osv. De fleste kan gå selv, rullestol er kun for de sykeste. Det er en arvelig komponent, men den er relativt liten, miljømessige påvirkninger spiller en stor rolle for utvikling av sykdommen.

Anonymous poster hash: 7ad24...64f

[AnonymBruker]

Ja. Etter å ha levd i 36 år og med en kronisk sykdom i 20 år så vet jeg at livet ikke stopper. Vet diagnoser kommer i alle varianter og grad. Nå er det slik at vi har kommet til 2014 og medisintilbudet i dag er helt annerledes enn for bare 5 og 10 år siden. Derfor vil kanskje en person med en såpass alvorlig diagnose være såpass 'frisk' at det vedkommende fungerer bra.

Anonymous poster hash: 3c00c...397

[AnonymBruker]

Min kjære har Ms. Hadde selv aldri trodd jeg skulle tørre gå inn i et forhold med en slik "problematikk", men jeg elsker han. enkelt og greit. for meg var det ikke aktuelt å ikke satse. Vi har vært sammen ca et år, jeg har visst om diagnosen hele tiden. Vi flytter snart sammen. selvsagt et det pisskummelt å tenke på hvordan eventuelt fremtiden blir om sykdommen tar overhånd, men i hverdagen er det ikke noe jeg tenker særlig på. Han er forøvrigt helt oppegående og i full jobb.

Anonymous poster hash: 024a3...c56

[AnonymBruker]

Ville bare opplyse om at MS kommer i flere varianter, noen lever hele livet uten særlig problematiske symptomer - kan jobbe fullt, ha familie og vanlig sosialt liv osv. De fleste kan gå selv, rullestol er kun for de sykeste. Det er en arvelig komponent, men den er relativt liten, miljømessige påvirkninger spiller en stor rolle for utvikling av sykdommen.

Anonymous poster hash: 7ad24...64f

Veldig viktig! Det er vel bare 30% som havner i rullestol og det er noe man vet sånn ca. når man får diagnosen. Etter å ha fått en med MS i familien, og lært mer om hva det dreier seg om, ville jeg ikke hatt noe problem med det selv om jeg skjønner hva Vilja mener.

Anonymous poster hash: 7c1c6...9c4

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått for det om han var mannen i mitt liv. Ingen vet hva morgendagen bringer og sykdom kan også ramme en selv ganske plutselig, så det å si nei til forhold av sånne grunner, hvis en har det bra sammen, er ikke aktuelt for min del. Svaret er altså ja.

Anonymous poster hash: 914a1...524

[maid]

Skjønner ikke hvorfor folk spør slike spørsmål hele tiden. Kunne du vært sammen med en som hadde ditt og datt. Det er jo nesten umulig å si, hvis en har ekte kjærlighet for den du er tar han deg uansett om du har ME, MS, går på NAV eller hva enn det skal være. Voksne mennesker skjønner at en som virkelig elsker deg ser deg for den du er, ikke for belasningen eller byrden du lever med. Tror de fleste som stiller disse spørsmålene trenger en bekreftelse på at de er bra nok, og JA, det er dere!

[AnonymBruker]

i utgangspunktet ikke noe problem, (jeg har vært sammen med en mann med parkinsons over en periode, men det som gjorde det ikke ble oss var våre mål for livet).

Jeg ville ha hatt problemer med mann i rullestol, og jeg vet også at jeg ikke takler å være sammen med fibermyrallergi. Det ble rett og slett en for stor belastning for meg.

Når det er sagt har jeg venner med disse 2 "handikapp/sykdommer" og har ikke noe imot det på generelt grunnlag.

Anonymous poster hash: e1f16...0d7

[AnonymBruker]

Umulig å svare generelt på, det spørs på akkurat det individets funksjonsnivå og prognose.

Anonymous poster hash: a99e0...0e2

[AnonymBruker]

Har ME selv, og kan i grunnen ikke skjønne hvordan mannen min holder ut.

Hadde jeg vært frisk og skulle innlede et nytt forhold og fått vite at personen hadde ME, så hadde jeg nok trekt meg tilbake.

Anonymous poster hash: 07562...efe

[AnonymBruker]

AB over.

Glemte å få med at det samme gjelder MS for min del

Anonymous poster hash: 07562...efe

[AnonymBruker]

En venninne av meg har MS. Man skulle ikke tro det, det vises ikke på henne i det hele tatt. Hun tar medisiner som hjelper godt på sykdommen. Ellers er det ingen spor av sykdommen i livet hennes annet enn disse medisinene, og jevnlige sykhusbesøk. Sykdommen viser seg på forskjellige måter hos forskjellige mennesker. Noen har mer alvorlige symptomer som medisiner ikke hjelper mot, mens andre lever helt fint med det.

Så til spørsmålet; kunne jeg vært sammen med en mann med MS? Absolutt. Om han ikke var så hardt rammet av sykdommen at han satt i rullestol.

Anonymous poster hash: cf6c2...ae5

[Gjest]

Jeg traff mannen min via nettdating - og dritredd for det øyeblikket jeg måtte fortelle ham jeg hadde ms. Det var noe med det å finne et passende tidspunkt også, ikke bare buse ut med det.

Min ms er såkalt "snill". Mitt hovedproblem den gangen jeg traff ham, var såkalt fatigue (i varierende grad).

Fatigue kan vise seg på mange forskjellige måter - hos meg betød det at jeg ofte hadde hjemmekontor for å spare på energien, jeg kunne veldig plutselig ha behov for å sove eller legge meg ned.

Men jeg jobbet fulltid, og var en aktiv kvinne.

Vi hadde vel datet en 4-5 ganger og skrevet mengder med mailer med hverandre hver dag - og var ganske forelska begge to, da det en dag plutselig kom en naturlig "inngang" til å fortelle om sykdommen min.

Det tok han med stoisk ro - han visste godt hva det innebar og hadde også kjennskap til ei dame som også hadde ms, men var sterkt rammet og det hadde fort gått nedover i fysisk form med henne.

Men som han sa : havne i rullestol kan alle, når som helst. Man kan bli overkjørt av bussen på vei til jobb og bli lam. Det finnes ingen garantier for noe som helst i livet - og man kan ikke gå rundt å frykte det verste hele tiden.

Han sa jeg fremdeles var drømmedama hans <3

Etter 8 mndr flytta vi sammen på et gårdsbruk med sau. Jeg jobba fremdeles hjemmefra - etterhvert litt mindre. Etter et år tok fatiguen helt over.Da hadde jeg hatt ms i 10 år. Jeg sov eller døset på sofaen veldig mye av dagene. Jeg ble bråklein om jeg satt på i bil, var på et bråkete kjøpesenter eller brukte kjøkkenvifta. Jeg ble 100% sykmeldt.

Jeg hadde så og si ingenting å gi eller bidra med - og om, så var det i veldig små doser ad gangen.

Prioriteringer ble viktig.

Jeg ble 100% uføretrygda etter et års sykmelding. Jeg hadde blitt mye dårligere.

Han svarte med å fri til meg. Han elsket meg selv om , på grunn av og fordi.

Ubetinga kjærlighet.

Vi gifta oss.

Vi har også heller aldri latt noe stoppe oss. Vi tilrettelegger. På elgjakt, får jeg posten nærmest bilveien.

På telttur, legger vi opp til liten, lett sekk til meg og veldig korte etapper. Og blir jeg ekstra klein, går han ekstra etapper for å bære sekken min.

I sauefjøset er det lagt opp til enkel fôring som jeg kan bidra med.

Osv, osv. Vi tilpasser oss, og føler aldri vi går glipp av noe -

I perioder var jeg bedre. Det gikk mye opp og ned - noen ganger litt vanskelig å planlegge noe, for jeg kunne plutselig bli i svært dårlig form.

Så fikk jeg høre om LDN (Lav Dose Naltrekson). Jeg fikk en lege til skrive resept på pillene.

Og fikk livet mitt tilbake! Jeg er mye bedre, mer stabil, holder ut lenger.

Ikke så bra at jeg ennå kan begynne å jobbe - langt derifra, men jeg er med i hverdagen som et likestilt menneske igjen

Essensen i dette er vel hans følelser for meg.

Han elsker meg - i gode og onde dager. Det er jeg som er kvinnen i hans liv - at ting må planlegges, tilrettelegges,eller at ting tar litt lengre tid, det bryr han seg ikke om. Han har ikke dårlig tid. Han har meg.

Vi var voksne da vi traff hverandre, og ferdige med å få barn.

Vi har en sterk og gjensidig kjærlighet og omsorg for hverandre.

Så det er håp for andre med denne sykdommen å finne kjærligheten -

[Medusa13]

Det er jo en veldig tøff sykdom da, og du må iallefall være forberedt på at det kan gå fort nedover. Jeg tror ærlig talt ikke jeg ville tord å satse på et veldig nært forhold som å flytte sammen, men holdt det mer på kjæresteplanet så lenge som mulig. Gi det litt tid, så ser du hvordan ting utvikler seg og hvor sterke følelsene er før de eventuelt tar noen veldig store skritt

[ViljaH]

Ville bare opplyse om at MS kommer i flere varianter, noen lever hele livet uten særlig problematiske symptomer - kan jobbe fullt, ha familie og vanlig sosialt liv osv. De fleste kan gå selv, rullestol er kun for de sykeste. Det er en arvelig komponent, men den er relativt liten, miljømessige påvirkninger spiller en stor rolle for utvikling av sykdommen.

Anonymous poster hash: 7ad24...64f

Jeg vet at sykdomsforløp er ulikt fra person til person. Men MS er likevel en av de skikkelige drittsykdommene man kan få. Jeg ville ikke tatt sjansen på ektefelle i rullestol i en alder av 27, som en jeg kjenner. Det er et tøft liv.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ville jeg det! Heller en med livserfaring enn en redd liten mammadalt.

Anonymous poster hash: 52b91...30b

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ville jeg det! Heller en med livserfaring enn en redd liten mammadalt.

Anonymous poster hash: 52b91...30b

TS

Du tenker på han her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=826579

Nå lo jeg godt

Anonymous poster hash: e91ea...0a6

[AnonymBruker]

TS Du tenker på han her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=826579 Nå lo jeg godt Anonymous poster hash: e91ea...0a6

Nei, den tråden har jeg ikke lest, men det finnes så altfor mange mammadalter som er livredde for livet og aldri tør å ta sjanser.

Anonymous poster hash: 52b91...30b