Er det noen som er usikre på om mannen en er gift med,virkelig er mannen i ditt Liv?

[AnonymBruker]

Er det noen som er sammen med kjæresten/mannen selv om en ikke kjenner at det er mannen i sitt liv.Eller er det sånn at alle blir litt usikre av og til?Vet om flere som er sammen med kjæresten/mannen p.ga det økonomiske og fordi en har barn sammen.

Anonymous poster hash: c3648...931

[AnonymBruker]

Jeg er gift og jeg er 110% sikker på at han IKKE er Mannen I Mitt Liv.

Fordi jeg ikke tror på soulmates. Jeg tror det finnes hopetall av menn som er riktige for meg. Og jeg tror at alt etter hvem av dem jeg hadde bygget liv og hjem med, så hadde jeg vært en littegrann annerledes person enn den jeg er nå. Man formes av venner og familie og de man har rundt seg.

Jeg liker denne mannen og jeg liker den personen jeg er sammen med denne mannen og da er han veldig riktig i rollen som Ektemann i filmen om Mitt Liv.

Jeg tror at de som tror på Den Ene fortere hopper fra forhold til forhold i stedet for å jobbe med det de har.

Anonymous poster hash: 3100b...268

[Gjest Tris]

Det finnes ikke noe som heter the one and the only...

[AnonymBruker]

Tja, nå tror ikke jeg på at man kun har en person som er den riktige. Det handler om å finne en man samsvarer med, stoler på og elsker. Tenk på f.eks de som mister partneren sin tidlig i livet, det betyr ikke at de ikke finner lykken en gang til.

Jeg har funnet min mann, og jeg vil være sammen med ham til døden skiller oss ad. Jeg tviler ikke på vårt forhold og kan ikke se for meg å være sammen med en annen mann.

Når det er sagt så tenker jeg av og til på at jeg savner den nyforelskelses-perioden, når en mann viser oppmerksomhet, du brenner invendig av forelskelse og ønsker å være sammen med ham til enhver tid. Det er jo ikke en hemmelighet at denne perioden ikke varer så lenge. Nå har småbarnstid og det praktiske innhentet oss og slik kommer det nok til å være noen år framover. Lidenskaper drukner litt i hverdagen (det betyr ikke at jeg ikke elsker mannen min).. Men jeg har et håp om at vi til tider kan finne tilbake til den deilige følelsen

Anonymous poster hash: 9936c...022

[AnonymBruker]

Nå jobber min mann vekke 2 uker og hjemme 4 uker, han er utrolig snill og hjelpsom når han er hjemme.Det som jeg lurer på av og til er om jeg virkelig elsker ham, vi er like men veldig ulike og.Og mener ikke at det nødvendigvis er negativt..men tenker av og til på hvordan det hadde blitt hvis jeg gikk fra ham, får dårlig samvittighet av å skrive det.Tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden, ikke det jeg vil fram til.Er vel mer det at det må da finnes flere personer som passer for den enkelte..Vi har tre barn, kanskje det bare er at det rett og slett er kjedelig, og ikke gir meg så mye lengre.Selv om vi koser oss og med serier, vin oglignende.Men føler at det ikke alltid er nok, er vel bare litt i tenkeboksen for tia, og gjør det enda vanskeligere med barn i bildet.

Anonymous poster hash: c3648...931

[AnonymBruker]

Tror ikke på Mr. Right, men Mr. Right Now

Er 120 % sikker på at mannen min kunne vært 80 % riktigere for meg, men nå har vi barn, så da svelger jeg kameler hver dag, og tenker at en dag blir barna så store at det ikke betyr så mye for dem om mamma og pappa holder sammen lenger.

Da tviler jeg på at jeg blir her lenger, ikke fordi jeg tror jeg vil finne en prins Charming der ute, men fordi jeg tror jeg vil ha det bedre alene, når jeg slipper å irritere meg over manglende kommunikasjon og irriterende smattelyder. Og snorking. Og sokker på gulvet.

Anonymous poster hash: 2d975...f03

[AnonymBruker]

Tror ikke på Mr. Right, men Mr. Right Now

Er 120 % sikker på at mannen min kunne vært 80 % riktigere for meg, men nå har vi barn, så da svelger jeg kameler hver dag, og tenker at en dag blir barna så store at det ikke betyr så mye for dem om mamma og pappa holder sammen lenger.

Da tviler jeg på at jeg blir her lenger, ikke fordi jeg tror jeg vil finne en prins Charming der ute, men fordi jeg tror jeg vil ha det bedre alene, når jeg slipper å irritere meg over manglende kommunikasjon og irriterende smattelyder. Og snorking. Og sokker på gulvet.

Anonymous poster hash: 2d975...f03

vet ikke om det er en bedre løsning å forlate mannen når de er blitt tenåringer/voksne, da kan der ver mer sjans for at de selv mister troen på forhold/giftemål.

Anonymous poster hash: c3648...931

[AnonymBruker]

Ja, jeg blir mer og sikker på at mannen min ikke lenger er mannen i mitt liv...

Har vært sammen i over 10 år, og gift i 5.

Men de sisste årene har han blitt en gammel grinebiter, han gidder ikke hjelpe til med noen som helst hjemme, og ta meg forgitt.

Han har begynnt å kalle meg stygge ting, fordi jeg av og til setter foten ned og kreve noe av han...

Han er aldri nær meg lenger, sitter i ett annet rom, nekter å være med å legge seg seg, og vil ikke ha sex...

Men økonomisk sett er vi avhengig av hverandre, og vi har to små barn som fortjener å begge foreldrene sine, så da er det bare å bite tenna sammen!!

Anonymous poster hash: 43028...670

[AnonymBruker]

Det er jo det som er så domt, at folk er sammen p.g.a det økonomiske.Er jo ikke bra for barna at mamma og pappa ikke har det bra sammen, kanskje krangler mye ol.Barna må jo bli mer preget av det enn at de går fra hverandre.Har en venninne som sa til meg for mange år siden, at hun hadde ønsket at foreldrene gikk fra hverandre leenge før de gjorde, for det var bare krangling og kaldt mellom dem!!

Anonymous poster hash: c3648...931

[Gorgonzola]

Er det noen som er sammen med kjæresten/mannen selv om en ikke kjenner at det er mannen i sitt liv.Eller er det sånn at alle blir litt usikre av og til?Vet om flere som er sammen med kjæresten/mannen p.ga det økonomiske og fordi en har barn sammen.

Sånn bortsett fra alle kvinner mener du?

[AnonymBruker]

Jeg var gal, over normalt forelsket i kjøresten min. Jeg gjorde det utroligste. I ettertid, når forelskelsen dabbet av og forholdet ble platt overså jeg han mer og mer. Jeg innså hvordan han levde på at jeg var så svak for han, men det snudde. Lykkerusen gir han meg ikke lenger, og jeg tenker klart. Jeg innser at han ikke elsket meg, men likte meg de første 2 årene, minst. Nå etter 5 år forstår jeg at det først er nå han har blitt glad i meg og elsker meg. Det er nå han ringer hver dag, snakker konstant om oss og ofrer ting for meg. Som i ditt tilfelle er det nå jeg som trekker meg tilbake og jeg tenker konstant at han ikke er mannen i mitt liv. Nå er vi forlovet og han har flyttet til min by pga.meg.

Anonymous poster hash: 17362...d0d

[mamma78]

Sånn bortsett fra alle kvinner mener du?

Tror nok ikke det gjelder for alle kvinner,

[AnonymBruker]

Jeg var gal, over normalt forelsket i kjøresten min. Jeg gjorde det utroligste. I ettertid, når forelskelsen dabbet av og forholdet ble platt overså jeg han mer og mer. Jeg innså hvordan han levde på at jeg var så svak for han, men det snudde. Lykkerusen gir han meg ikke lenger, og jeg tenker klart. Jeg innser at han ikke elsket meg, men likte meg de første 2 årene, minst. Nå etter 5 år forstår jeg at det først er nå han har blitt glad i meg og elsker meg. Det er nå han ringer hver dag, snakker konstant om oss og ofrer ting for meg. Som i ditt tilfelle er det nå jeg som trekker meg tilbake og jeg tenker konstant at han ikke er mannen i mitt liv. Nå er vi forlovet og han har flyttet til min by pga.meg.

Anonymous poster hash: 17362...d0d

Er det jeg sier, menn bør ikke bli forelska. Kvinner syns det er turn off.

Anonymous poster hash: b2207...508

[Victor18]

Jeg er da mann, og er jo heller ikke sikker, og når jeg da kan kjenne en forelskelse da ved siden så blir det ikke lett

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=826860#entry14243052

[AnonymBruker]

det finnes ikke EN riktig, man må finne ut hva som er viktig i livet og hva man vil ha....

Anonymous poster hash: c20c2...451

[AnonymBruker]

Er det jeg sier, menn bør ikke bli forelska. Kvinner syns det er turn off.

Anonymous poster hash: b2207...508

Nei, det er ikke sant. Jeg ble forelsket i han fordi han var forelsket i meg også. Det var kjemi, gnister og vi har og hadde mye til felles. Følelsene mine dabbet av allerede før enn hang ble en ordentlig kjæreste. Tror jeg kom meg ut av den blinde fasen og innså hvor jævlig han hadde vært. Det hjelper litt at han er snillere nå og i grunn en perfekt kjæreste, men stabiliteten har på en måte gitt meg pusterom og mulighet til å tenke, uten et sprenghøyt kortisolnivå. Når stormen stilnet og ting ble bra, da lurte jeg på hva jeg egentlig hadde kjempet så hardt for...en som er kapabel til utroskap og svik flere ganger...

Hadde han vært forelsket og ærlig hele veien, og ikke fått meg til å tvile, da hadde ting vært annereldes. Jeg tror at man må se opp til den man er sammen med, og respektere personen. Det blir vanskelig å se opp til en mann som har sviktet en, da er det ikke rart man undres om han er den rette, til tross for at han har blitt "snill som et lam."

Anonymous poster hash: 17362...d0d