Brenne eller beholde dagbøkene mine?

[AnonymBruker]

Jeg skriver ut all frustrasjon og negative følelser i dagboken min. Følelser og tanker som jeg bare har i et øyeblikks sinne, og som kan misforstås hvis andre leser dagboken. Jeg har sagt til familien min at når jeg dør skal de kaste dagbøkene og absolutt ikke lese de, men jeg klarer ikke å stole på at de kommer til å klare det. De er altfor nysgjerrige. Jeg synes det er interessant å lese i gamle dagbøker både for å se hva jeg drev med da, men også for å se hvordan jeg har endret meg. I utgangspunktet ønsker jeg derfor å ta vare på alle dagbøkene, men fordi jeg ikke stoler på familien min vurderer jeg å begynne og brenne det jeg skriver.

Det jeg lurer på er hva andre gjør med sine dagbøker. Stoler dere på at familien deres kaster de uten å lese?

Anonymous poster hash: 8fe8a...edb

[AnonymBruker]

Jeg har mine fra ungdomstiden. Tenkte alltid at når jeg fikk en datter skulle hun få lese de. Nå har jeg en flott datter på 16. Hun har en mye bedre ungdomstid enn jeg hadde og jeg har tenkt at det kanskje ikke er noen vits.

Familien din er sikkert veldig glad i deg. Det er nok ingenting der de ikke vil tåle å lese.

Lykke til !

Anonymous poster hash: aee8a...657

[Gjest Haaploes]

Jeg har makulert mine. Nå skal det sies at jeg hadde en relativt tøff ungdomstid, og jeg ville ikke under noen omstendigheter at mine eventuelle etterlatte skulle få se dem. Sider jeg følte det var viktig å ta vare på har jeg limt inn i en egen bok.

[Gjest Tris]

Jeg har brent mine, jeg vil ikke at andre skal grave i gammelt som jeg er ferdig med forlengst.

[kaprifolen]

Min mann vet hvor den er, den jeg har beholdt. Og vet at den skal brennes hvis jeg dør. Det har han lovet å respektere, og jeg vet han ikke har noen problem med å holde det løftet.

[Gjest Whitestripes]

Behold dem! Jeg brant mine fra barndoms-og ungdomstiden, og som voksen angret jeg veldig på det. Det hadde vært så moro å lese dem om igjen nå. Har egentlig alltid skrevet dagbok, og de jeg har skrevet i voksen alder, har jeg gjemt.

[AnonymBruker]

Det er nok ingenting der de ikke vil tåle å lese.

Lykke til !Anonymous poster hash: aee8a...657

Jeg kan garantere at de ikke vil like å lese om seksuelle eskapader, eller hvor mye jeg "hatet" foreldrene mine da jeg var tenåring.

Man skriver jo ikke en dagbok med tanke på at andre skal lese den, men i det siste har jeg tenkt en del på dette. Man har jo ingen garanti for at man vil rekke å rydde før man dør.

Anonymous poster hash: 8fe8a...edb

[AnonymBruker]

Dere som har brent dem: Hvordan gjorde dere det? Papiret går liksom ikke helt i oppløsning - tar dere tennvæske på el?

Anonymous poster hash: faa19...29e

[AnonymBruker]

Har makulert mine også. Dagbøker er veldig privat og jeg ville ikke at noen skulle lese dem. Anonymous poster hash: b6d88...041

[AnonymBruker]

Jeg har beholdt mine fra barn/ungdomsår, men var lenge usikker på om jeg ville. Men de ligger nå nedpakket sammen med annet jeg vil ta vare på. Jeg skriver ofte ned tanker og følelser for å bearbeide ting, og de kaster jeg etter en liten tid. Aldri om jeg har lyst til at noen skal lese dem. Hvem vet om man overlever dagen, sant? Så jeg er rask med å bekvitte meg med ting som ikke tåler dagens lys. Da river jeg de i stykker i små små biter og kaster de i vanlig avfall. Ikke brenner eller annet.

Anonymous poster hash: 0d421...dc6

[AnonymBruker]

Riv ut og brenn "fortid" sidene. Du trenger ikke kaste hele dagboken

Anonymous poster hash: 2cad1...b0f

[AnonymBruker]

Jeg har brent mine, mine ungdoms/tidlig voksen forelskelser, romanser drømmer og tanker- i de inderste tanker, som man gjør i en dagbok, er privat og kun for meg. Brant dem nå vinter som var i peisen, jeg hadde ikke lyst til at oen skulle lese dem, og hadde ikke stolt på at noen ikke hadde lest dem, når det er ingen til å stoppe dem.

Anonymous poster hash: 97c69...8f4

[Medusa13]

Jeg har også makulert mine. Jeg så ingen grunn til å gjemme på det og risikere at andre kunne lese det. Ble også pinlig berørt når jeg begynte å lese i de

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker å ta vare på de, men ikke liker tanken på at andre skal lese de, hva med å scanne alle og ha de kun tilgjengelig på f eks en mail som bare du disponerer?

Anonymous poster hash: 1bbd1...3f2

[AnonymBruker]

De er brent og jeg har ikke angret ett sekund!! Rare skriblerier og filosofiske tanker om absolutt alt mulig rart... Brant de da jeg fant ut at jeg syntes det var flaut å lese de selv

Anonymous poster hash: 23f8d...20b

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg er ikke sikker på om jeg stoler 100% på min mamma når det gjelder akkurat det punktet. På så å si alle andre områder stoler jeg fullt ut på henne, men jeg er som sagt usikker på dette punktet. Jeg har selv mine dagbøker hjemme, men det står ikke noe nevneverdig interessant i dem (jeg har skrevet dagbok gjennom hele barndommen min). Det er kanskje 1/3 av mine jeg har brent. Jeg kommer nok til å brenne en del av dem senere også. Jeg er ikke Anne Frank akkurat.

[AnonymBruker]

Jeg har beholdt mine, men jeg må si det føles kanskje litt ubehagelig å tenke på at mine barn el min mann skal lese om ting jeg gjorde før deres tid, og andre jeg var sammen med før mannen min. Samtidig føler jeg at jeg brukte så mye tid på å skrive ned tanker og følelser i disse bøkene og at det er viktig for meg åå bevare en såpass stor del av meg..

Anonymous poster hash: 59f10...9b8

[Sunshine]

Jeg fant min storesøsters (10 år mellom oss) på loftet da jeg var i begynnelsen av tenårene og satt der med lommelykt og slukte historiene rått! Heldigvis ikke noe graverende da.

Men hvis du ikke ønsker at noen skal lese dem ville jeg kastet dem. Jeg sitter med noen dagbøker etter et familiemedlem nå og jeg klarer ikke kaste dem selv om jeg ikke klarer å lese dem heller. Å lese ville vært et overtramp siden personen er død, men å kaste/brenne dem vil være å kaste en stor del av den personen jeg var så uendelig glad i. Det hadde vært lettere om de ikke fantes for nå blir de sikkert liggende så lenge at jeg til slutt tenker det går greit å lese dem siden innholdet er då gammelt.

[AnonymBruker]

Hva en bør gjøre kommer vel an på hva en gjorde i ungdomsåra.

Jeg levde veldig utsvevende fra jeg var 13-16, og jeg har intet behov for at foreldrene min skal lese om mitt strabasiøse forhold til verken sex,fyll, narkotika, hærverk eller gjengmiljøet.

Jeg stoler absolutt ikke på at de ville ha brent dem uten å lese dem, så jeg brente dem selv. Minnene har jeg jo uansett.

Anonymous poster hash: 0e988...423

[AnonymBruker]

Jeg skrev mange dagbøker gjennom hele oppveksten og langt ut i studieårene. Brukte masse tid på det, og samlet alt mulig dilldall og limte inn der. Har alltid passet godt på bøkene, og tenkt at om mange generasjoner skal en annen jente i familien få lese dem.

Så flyttet jeg sammen samboeren min, og jeg skulle rydde i tingene mine. begynte å lese i bøkene, og - herregud, så flaut, så patetisk, hvor ensomt det var å studere i utlandet, buhu, stakkars meg, og så VELDIG eksplisitt når det gjelder alle one-night stands (som det har vært endel av) eller menn som jeg var stormende forelsket i (på en svært patetisk måte, innser jeg når jeg leser). Det ville vært drepen om han som nå er mannen min, eller hvem som helst egentlig, leste der. Haha, og jeg prøvde å være så "litterær" og kreativ da jeg skrev, nå ser jeg hvor dårlig det er, og det er kjempeflaut. Så jeg bestemte meg for å kvitte meg med bøkene.

kan jo ikke brenne dem i et bål i den lille hagen vår midt i byen, og heller ikke i peisen (bøkene er gjerne trukket med stoff, fulle av tape og klistremerker og alt mulig dill som jeg har teipet fast til sidene). Er 10-15 store bøker. Så jeg har tatt dem med på jobben, gjemt dem på kontoret. River ut noen sider i ny og ne og legger det i avfallsdunkene her. Det tar lang tid, men er snart ferdig nå.

Litt trist, men jeg trøster meg med at det vel var terapeutisk å skrive dem, så jeg fikk i allefall glede av dem der og da.

Anonymous poster hash: ab279...42b