Møter ikke "den rette" - leve alene?

[Athene]

Det finnes mange hakk mellom 100% match og "ta til takke med".

Jeg var heldig, og traff 90-95%. Og de siste 10% vil jeg ikke gjøre noe med, for vi finner ut av det, og det er "han"....

Men det jeg ser på mine single venner/venninner er at kravene er i overkant høye. De henger seg opp i alt mulig, og det virker som om de kun ser det negative i stedet for hvor god match man kunne ha vært. Så jeg trur mange bør justere egne forventninger litt.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noe særlig å være singel. Tar også til takke med en midtpåtreet-dame. Alt må ikke være 100%. Er såpass viktig for meg å ha en fast mus å knulle på at er hun ikke drømmedama så får det gå seg til.

Anonymous poster hash: 6b914...b11

[Collan]

Jeg ville aldri tatt til takke med en mann jeg ikke er 100% sikker på at er den rette for meg. Det er et menneske du skal dele livet ditt med for en lang lang periode, kanskje ha barn med og dermed være bundet til resten av livet enten du vil eller ikke. Heller være alene enn å ta til takke med noen!

Jeg er godt gift med den personen jeg vet kommer til å være der for meg hver eneste dag resten av livet. Det unner jeg alle! Men om jeg ikke hadde funnet ham så hadde jeg helt fint kunnet ta var på meg selv resten av livet også.

Verden er full av folk som har sagt dette da de var i 20-årene og i 30-årene. Når de kommer i 40-årene ser verden plutselig litt annerledes ut, og følelser kan ha kjølnet med årene. Da jeg var barn følte jeg at jeg var den eneste som hadde foreldre som ikke klarte å leve sammen og som skilte seg, på en opprivende måte. Senere har foreldrene til flere av mine barndomsvenner blitt skilt, selv om de for meg virket harmoniske.

Jeg skal ikke påstå at jeg var all verdens god menneskekjenner da jeg var barn, men det er da også en del av mine venner som ble gift tidlig i 20-årene, og som ble skilt ikke så mange år senere.

Folk utvikler seg og oppdager nye sider ved seg selv, både på godt og vondt. Jeg har sett folk som jeg i voksen alder oppfattet som svært harmoniske som plutselig skilte seg. Du har ingen garantier her i livet, dessverre.

Jeg mener at man må ta kalkulerte risiki her i livet. Å satse er å tørre å gå på en smell. Den kan komme fort, eller den kan komme om mange år. Man får nyte lykken og kjærligheten så lenge man kan, men passe på å ikke glemme at kjærligheten må ha konstant næring for å ikke dø. Det har jeg lært, selv om jeg er en av de evig single.

[Sandie]

Det er mange ting jeg kunne, og har, firet på, men ikke verdier og kjemi. Jeg har prøvd forhold der det ikke har vært på plass tidligere og det funker dårlig.

Det forholdet der vi ikke hadde samme verdier var det mye kjemi og følelser, men det tar på å inngå kompromisser med seg selv. Vi hadde heller ikke samme interesser.

Jeg hadde et forhold en periode der han var perfekt utenpå og jeg ønsket veldig sterkt at det skulle fungere, men vi konmuniserte dårlig. Varte ikke så lenge.

Anonymous poster hash: 47e4a...f5c

Helt enig i dette. Har gjort akkurat samme erfaringer selv, uten like verdier og kjemi kommer man ingen vei. Da foretrekker jeg heller singellivet.

[Gjest Beist]

Jeg lever mitt liv slik jeg ønsker uavhengig av eventuelle partnere, så jeg akter ikke å slå meg til ro med noen jeg egentlig ikke trives med. Nå er jeg riktignok ganske bohemsk av meg; grensene mellom venner og romantisk/seksuelle partnere er temmelig flytende i min verden. Jeg begrenser ikke kjærlighet.

[BlueBella]

Verden er full av folk som har sagt dette da de var i 20-årene og i 30-årene. Når de kommer i 40-årene ser verden plutselig litt annerledes ut, og følelser kan ha kjølnet med årene. Da jeg var barn følte jeg at jeg var den eneste som hadde foreldre som ikke klarte å leve sammen og som skilte seg, på en opprivende måte. Senere har foreldrene til flere av mine barndomsvenner blitt skilt, selv om de for meg virket harmoniske.

Jeg skal ikke påstå at jeg var all verdens god menneskekjenner da jeg var barn, men det er da også en del av mine venner som ble gift tidlig i 20-årene, og som ble skilt ikke så mange år senere.

Folk utvikler seg og oppdager nye sider ved seg selv, både på godt og vondt. Jeg har sett folk som jeg i voksen alder oppfattet som svært harmoniske som plutselig skilte seg. Du har ingen garantier her i livet, dessverre.

Jeg mener at man må ta kalkulerte risiki her i livet. Å satse er å tørre å gå på en smell. Den kan komme fort, eller den kan komme om mange år. Man får nyte lykken og kjærligheten så lenge man kan, men passe på å ikke glemme at kjærligheten må ha konstant næring for å ikke dø. Det har jeg lært, selv om jeg er en av de evig single.

Helt enig i det du sier deg. Men hverken jeg eller mannen min er spesielt unge. Man har ingen garantier. Mine foreldre skilte seg etter nesten 30 år sammen. Men jeg mener likevel at jeg ikke ville giftet meg dersom jeg ikke var sikker på at mannen min skal være der for meg resten av livet. Hva er vitsen med å gifte seg dersom man ikke er sikker på det i det øyeblikket? Jeg er selvfølgelig realist og vet at ting kan endre seg, livet er tross alt ingen dans på roser - heller ikke ekteskapet mitt.

[Athene]

Verden er full av folk som har sagt dette da de var i 20-årene og i 30-årene. Når de kommer i 40-årene ser verden plutselig litt annerledes ut, og følelser kan ha kjølnet med årene. Da jeg var barn følte jeg at jeg var den eneste som hadde foreldre som ikke klarte å leve sammen og som skilte seg, på en opprivende måte. Senere har foreldrene til flere av mine barndomsvenner blitt skilt, selv om de for meg virket harmoniske.

Dette er et tankesett jeg kjenner igjen fra mine evig single venninner.

Ingen gifter seg med mindre de er sikker på at kjærligheten og forholdet varer resten av livet.

Selvfølgelig er det rent statistisk dumt og naivt å tru på evig kjærlighet. 50% av ekteskap ender i skilsmisse, og en god del av de som ikke gjør det er ikke akkurat lykkelige samliv.

Jeg velger å tru fullt ut på at det alltid skal være oss for alltid. Kanskje går det til h** en dag. Men jeg har i alle fall vært 100% lykkelig noen år.