Den perfekte stemor - hvordan er hun

[:-) anna]

I pappaens øyne:

En stemor skal helst ta plassen til exen i hverdagen. Elske stebarna som sine egne. Legge tilside egne behov for de søte små sin del. Smøre matpakke, re opp senger, vaske tøy og lese nattahistorier. Stille opp bestandig og strekke seg langt. Men ikke kritisere hverken oppdragelse eller manerer eller prøve seg med grensesetting. Og alltid strekke seg langt og enda lenger. Og for all del aldri kritisere hvordan pappaen behandler sine egne barn, eller at han ikke tar et oppgjør med eksen sin om samvær/penger/tidsbruk/oppdragelse... Og hun skal alltid være fornøyd med den tiden pappa og stemor får sammen.

I mammaens øyne

I prinsippet vil hun at stemor skal elske barna som sine egne og strekke seg langt. (For er det mulig å ikke elske de bedårende barna) Men hun skal likevel aldri, aldri prøve å ta mammaens rolle eller irettesette de søte små. Eller legge seg opp i valg som skal tas for barna, eller hvordan pappaen prioriterer sin tid sammen med stebarna. Hun skal ikke komme på ting som har med barna å gjøre uten at det er klarert med mammaen først. Og hun må være villig til å kaste om på alle planer på kort varsel for barnas skyld. (Dessuten bør hun være litt styggere enn mammaen og akkurat så håpløs at mammen med god samvittighet har lov til å mislike henne)

I barnas øyne:

Skal stemor bry seg, men hun må alltid vite hvor mye og lite som er greit. Hun må la barna få lov til å ta ting i sitt eget tempo. Sørge over mamma og pappas brudd om de trenger det eller elske henne betingelsesløst om de er klare for det. Eller rett og slett gi blaffen om det er det de vil. Hun skal respektere deres hjem hos pappa, og ikke irettesette dem. Heller ikke be om at det skal ryddes eller hjelpes til. Men hun skal fungere som en forsørger når de trenger penger. Hjelpe med lekser når det trengs. Kjøre til trening/mamma/bursdag om det trengs.

Og ikke ha behov for noe særlig alenetid med pappa. Heller ikke om natta. Da skal hun med glede gi opp senga si for en liten gutt som drømte vondt og som vil være sammen med pappa. (IKKE henne)

I venninnenes øyne:

Er hun innmari flink og tålmodig. Men hva med hennes egne behov. Og hun bør slutte å la de uoppdragne barna bestemme hva som er reglene i huset og begynne å stille litt krav både til de og pappaen. Og sette foten kraftig ned for at hennes behov skal bli så kraftig oversett.

I andres øyne:

Skal stemor være den voksne som ser at det riktige er å sette barna foran. Den som sier at "Jeg har jo ikke egne barn, men jeg kan ikke tenke meg at det er mulig å bli mer glad i barn enn jeg er i disse". Hun har lov til å si at det er utfordrende. Men at det tross alt er snakk om et barn som trenger kjærlighet og voksenpersoner i livet sitt.

Hun skal aldri bli sliten eller lei av rollen, og aldri kritisere barna eller mammaen eller pappaen. Om hun gjør det får hun høre at hun jo selv har "valgt en mann med barn" Og at hun må huske på at barna har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd og at de nå trenger trygghet.

I egne øyne:

Vil hun bare at stebarna skal like henne og at de skal få til å leve sammen og trives sammen. Og at hun skal få lov til å være med å bestemme reglene for hva man har lov til i hjemmet sitt. (Og da hadde det vært fint om reglene ble forandret litt slik at barna lærte å rydde opp etter seg og spise det de fikk servert) Og at mammaen skal like henne godt nok til å akseptere at hun er en del av barnets liv.

Og så vil hun gjerne at hun og kjæresten av og til skal få lov til å prioritere hverandre og kjærligheten... slik at hun husker hvorfor hun valgte denne mannen i første omgang.

Og ikke minst at hun skal slippe å føle seg mislykket fordi hun ikke alltid greier å være perfekt i rollen. Det er mest fordi hun ikke vet helt hvordan hun skal være den perfekte stemor.

[Delfia]

Utrolig bra. Føler at akkurat slik er det. (Trenger jeg å si at jeg er "ste"mor selv.. )

[Gjest Tex]

Anna, å sette spørsmålstegn ved dine ferdigheter som stemor ville være som å spørre Jan Werner om han kan synge.

Det må ligge til familien din.....

[Gjest Tabby]

Du har skrevet det utrolig bra :-)Anna! Du er flink til å sette ord på hvordan jeg opplever hverdagen til tider.

[:-) anna]

Anna, å sette spørsmålstegn ved dine ferdigheter som stemor ville være som å spørre Jan Werner om han kan synge.

Det må ligge til familien din.....

Det var jo hyggelig å høre :-) Å bli sammenligna med min kjære kusine der tar jeg som et kjempestort kompliment!! (Jan Werner også naturligvis. og spesielt når det kommer fra deg )

Bare så det er sagt så tror jeg ikke du passer inn i beskrivelsen av mammaen her.

[Bø]

Syns du det er verdt det da anna? Er mannen din så fantastisk at han oppveier for alt det som er slitsomt og leit?

Du høres ut som en drømme-stemamma, men allikevel sliter du. Jeg tror ikke jeg våger å finne meg ny partner jeg, for jeg vil ikke at noen skal synes det er et slit å være kjæresten min. :cry:

(Og det er faktisk en tanke som bekymrer meg mye.)

Jeg er nok akkurat en sånn mamma som anna beskriver :oops: , men det er ikke noen aktuell problemstilling enda.

Men jeg ville ønske at en partner tok del i oppdragelsen av mine barn, og jeg er mer enn åpen for kritikk av måten jeg behandler barna mine på. (Servert på en saklig måte selvfølgelig.) Dersom det var et forbudt tema å snakke om, så ville det jo bli helt ulevelig for kjæresten min. Konstruktiv kritikk er bra!

[Gjest Stemor]

Ops. jeg syns du høres veldig flink ut jeg. Jeg er også "stemor", men kanskje "den onde stemor". Jeg sier i fra både til mann og barn. Og forventer at store og små følger reglene som vi har blitt enige om. Hvis ikke , så er det for meg ikk liv laga forholdet.

[:-) anna]

Åj... dette blir sikkert et kjempelangt svar.

Klart jeg synes det er verdt det.

Jeg har en flott stesønn på 16 og har vært der de siste 9 årene av livet hans. Jeg føler ikke det samme for ham som for min egen sønn. Men det betyr ikke at følelsene mine for ham er mindre verdt. De er kanskje mer som for en elsket lillebror enn som for ditt eget barn, men de er nære og varme og sterke. Og de var der ikke fra første øyekast. Men viljen til varme følelser var der fra første øyekast.

Og det å ikke være mor eller far har sine fordeler også. På mange måter har det vært lettere for meg å snakke med ham om vanskelige ting.

Og nå når jeg ser ham som en "voksen kar" så er jeg glad i ham og stolt av ham og også stolt av meg selv. Fordi jeg vet at det valget jeg tok som 22 åring har vært med på å gjøre ham til den han er i dag. Og at det hjemmet han har her hos oss er en grunnpillar for ham.

Visst har jeg svelgt kameler. mothårs - men det har jo vært verdt det. Alternativene ville være å gå fra pappaen hans eller å være en variant av den onde bitre stemor. Ingen av delene var aktuelle. Det siste ville ført til at jeg forsuret tilværelsen i det som var hjemmet til et barn. Og et barn trenger å ha et trygt hjem. Et sted der de føler seg elsket og at de hører til. Og et barn kan ikke som en voksen velge sine arenaer. Barn har noen få arenaer, og hjemmet er det som får barnet til å fungere på de andre. Jeg ville ikke ha kunnet leve med å være et menneske som tok bort den tryggheten fra et barn.

Jeg har alltid vært bevisst på at stesønnen min skal føle seg hjemme her hos oss. At han skal vite at det er hjemmet hans og at han ikke må "be om lov" til å komme hit. (Men at han må be om lov til å spise opp sjokoladekaka i kjøleskapet) Om det er noe skal han vite at vi er der for ham. OG at vi kaster ompå ting for å få det til fordi han er såviktig for oss. For SLIK skal det være å ha foreldre og DET er det jeg forventer av mannen min overfor sønnen vår også.

Så derfor valgte jeg å svelge noen kameler. Samtidig som jeg har hatt gode og nære venninner som har vært tålmodige søplebøtter når jeg har hatt behov for å tømme meg for rasjonell og irrasjonell frustrasjon, (Mest over pappa som kompenserer for dårlig samvittighet med 3.000 kroners julepresanger, eller mamma som konsekvent lover og lyver, eller at ingen ser at jeg gjør så godt jeg kan. Eller sånne dumme ting som at det er vondt å bli forbigått i nattakosrunda.) Men det har vært frustrasjonstømming og ingenting annet. Og det har vært min måte å gjøre det på.

Det jeg prøver å si er at for at et forhold med stemor/stefar/stebarn skal bli bra så må alle parter få lov til å være viktige. Her hos oss har jeg for eksempel lov til å oppdra stesønnen min. (Men jeg passer bevisst på hva jeg sier og hvordan) Jeg har naturligvis lov til å bestemme hvordan vi skal ha det hjemme hos oss. (Vi banner ikke, vi rydder inn i oppvaskmaskina etter oss o.s.v) Jeg har også hatt lov til å sette foten ned for at vi også skal ha alenetid uten barn.

Stemor rollen kan være frusterende fordi det er så mange måter å fylle den på. Det viktigste tror jeg faktisk er god kommunikasjon alle veier. Og aksept for at man gjør så godt man kan. Og at man av og til får en klapp på skuldra SELV om man som stemor har valgt det selv.

[Gjest Tabby]

Dette blir også veldig langt...

Jeg føler at å være stemor er helt forskjellig fra å være mor. Ikke så mye her hjemme, for som anna sier så har jeg også lov tilå si i fra til min stesønn hvor grensene går. Det samme har min samboer lov til i forhold til min datter. Det er viktig tror jeg. For det er vi som skaper hjemmet til barna, og da bør begge voksne få bestemme hvordan det skal være, selv om en ikke har blodsbånd til alle barn som er der.

Noe jeg tror er viktig, ikke bare i forhold til mor og far men også besteforeldre og tanter/onkler av barna som har delte hjem, er å godta at man ikke kan føle det samme for stebarn som egne barn. Ofte har man jo ikke vært inne i livene til barna fra de var helt små, man kommer inn i livet til barn som allerede er begynt å bli formet. Ofte mest i den av foreldrene som har mest tid med barnet. Og når man selv da har andre meninger så er det ikke like lett alltid å få ting til å gå glatt, men det sliter o mange bio mammaer og pappaer som bor sammen med også, pga forskjellige oppdragelser selv.

Det har lett for å bli slik at den som har mindre tid med barnet kompenserer med dyre gaver til jul og bursdag, og lar grensene gå langt over hva en selv mener er riktig, nettopp fordi man ser dem så lite. Når man da har flere barn å forholde seg til, på flere kanter er det kanskje ikke like lett å la stebarn slippe de reglene de andre barna må forholde seg til. Det er mye som skal klaffe.

Tilbake til besteforeldre og tanter/onkler som har vært i livet til barnet hele livet, det er kanskje ikke like lett for dem heller å forholde seg til at det plutselig er et annet menneske der som skal legge ned reglene for hvordan deres lille gutt/jente skal ha det. Og det kan også by på problemer. Men de må på en måte bare godta at dette har ikke de noe med, så lenge ting er innen rimelighetens grenser. I hvert fall slik jeg ser det. Og vil de ha mer å si om hvordan barnet skal ha det så må de i hvert fall kunne stille opp litt med å ha barnet så foreldre/steforeldre kan få litt voksentid.Det nyttter ikke å sitte å se på og si at sånn gjorde/gjør ikke jeg det, eller sånn liker ikke jeg at dere gjør.

Men du spurte jo egentlig Anna om hun synes det er verdt det, jeg vil også svare på det. Da jeg traff min kjære ble jeg fort klar over at dette er min store kjærlighet. Han er den jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart meg uten. Og valgte jeg han, fikk jeg sønnen hans med på kjøpet. Og han fikk klar beskjed av meg om at valgte han meg, så fikk han datteren min på kjøpet. Så tok vi tiden til hjelp til å bli kjent med barna, og la dem bli kjent med hverandre. Jeg mener tid er viktig, å ikke forvente at alt skal fungere perfekt fra første stund, nettopp fordi man starter et forhold med mer enn 2 personer.

Jeg likte med en gang sønnen hans, og ut i fra det han sier så likte han datteren min også med en gang. Men det var ikke kjærlighet fra første stund. Som med så mange andre forhold så trenger kjærligheten å vokse frem med tiden. Og den er der nå. Når det skjer noe i livet til stesønnen min så reagerer jeg på hans vegne, med de samme følelser som hvis det skjer datteren min noe liknende. Han er en selvfølge å skulle være med på det vi skal, om det er mulig i forhold til andre planer han evt har. Da får han i så fall velge selv om noe kolliderer.

Er du redd for å binde deg pga barna dine, så vil vel ikke noe av det jeg har skrevet her hjelpe så mye. Men jeg tror ikke nødvendigvis barna vil ta skade av å få nye voksenpersoner å forholde seg til, og treffer du en du vil satse på, så må du ta deg tid, masse tid, så alle får bli kjent og se at man kommer godt overens, for å ha et grunnlag å jobbe videre med forholdet på.

Og som Anna har jeg hatt noen "ventiler". Man trenger det, for en stemorrolle er mye mer komplisert enn en mammarolle. Ja man velger det selv, men det er ikke dermed sagt at man ikke trenger å få luftet ut innimellom.

[Gjest Muslingen]

Tror nok det kan være litt som du skriver, Anna. Jeg er mammaen, men har ingen meninger om stemoren. Hun virker som en grei jente, hun og ex'n har det bra, og lillegullet mitt er veldig glad i henne. Ting er som de skal være.

[:-) anna]

Bare så det er sagt så tror jeg at jeg ville ha vært mammaen ganger med ti om mitt barn skulle fått en stemor. Det å like og akseptere og respektere henne ville ha vært noe jeg måtte ha jobbet mye med. (Tex jeg bøyer meg i støvet)

Det viktige er kanskje å innse at den moderne familien er komplisert. At alle har ulike behov som til en viss grad bør tas hensyn til. For hver på sitt vis strekker nok alle parter seg langt.

Mammaen må få lov til å være den eneste mammaen til sitt barn. Pappaen må få lov til å kompensere litt for at han innerst inne frykter at samlivsbruddet var et lite svik mot barnet sitt. Barnet må få lov til å være barn med alt det innebærer og være akseptert med styrker og svakheter i sitt eget hjem.

Og stemor må få lov til å være en like viktig del av hjemmet sitt som resten. Og få lov til å stille krav, og trenge alenetid sammen med pappa.

Og få lov til å elske stebarna sine så mye hun greier uten at noen sier at det ikke er nok.

Og familie, venner og alle andre må respektere at dette ikke er noe de har noe med og gi den moderne familien mulighet til å finne sin helt egen rytme.

[Ulrikke]

Den var fin, den der Jammen føles det sånn av og til...

Jeg er stemor til tre unger, de er nå 8, 4 og 3 år. Og ut fra ting jeg leser og hører, så har jeg/vi hatt flaks! Mine svigerforeldre er flotte, og forteller meg stadig hvor koselig det er å se at barna er så fortrolige med meg. Barnas mor er som regel helt ok, og smiler av at ungene er så glade i meg. Sambo er flott, og forteller meg stadig hvor fint han har det. Mine venninner, foreldre og kollegaer ser at jeg trives, men spør innimellom om det ikke er slitsomt (så klart det er slitsomt, men det hadde det vært om det var MINE tre barn også...). Og sist, men absolutt ikke minst: ungene, som tok meg imot med åpne armer fra dag én, som kommer til meg med sorger og gleder, som gir meg så utrolig mye, og som ser på det som fullstendig naturlig at jeg setter grenser, kjefter og krangler på lik linje med faren deres.

Jeg stortrives i tilværelsen min, jeg - men jeg skal jammen ha rett til å være trøtt, sliten og utålmodig innimellom jeg også! Og heldigvis - den retten er det ingen som setter spørsmålstegn ved her!

[vimse dokka]

Jeg tror barna har godt av grenser jeg.Min mening er at grenser gir trygghet.Det er kansje ikke like enkelt hvis man kommer inn i livet til en 14/15 åring som er mitt i brytningen.

[Gjest Anonymous]

Hun finnes ikke. Den perfekte mor eller far finnes heller ikke.

Og godt er det.

[Gjest Anki]

Tror ikke den perfekte stemor finnes nei. Men vi gjør vel det beste vi kan... Jeg er ikke like glad i stebarna mine som i mine egne barn, og det tror jeg er det samme for min samboer.

Jeg har heldigvis en samboer som tåler VELDIG godt at jeg legger meg oppi barneoppdragelse og setter foten ned når det gjelder orden og regler som skal gjelde her i huset. Han har fire gutter, og de er virkelig hardt arbeid, det er helt sikkert! Har skrevet om mine frustrasjoner tidligere her, noen ganger har jeg jo bare lyst til å hyle til de! Sammen med mine to barn (gutt og jente) så blir jeg en husmor på heltid når de er her.

Jeg har ikke noe forhold til moren deres i det hele tatt, men vi får jo vite litt om hva som er "lov" der hjemme i forhold til her. Typisk 6-åringen griner seg til hva det måtte være. Noe jeg bare ikke tolererer i det hele tatt! Hun tørker ham til og med bak når han er på do fordi han sitter og GRINER til hun kommer?? Han griner når vi sier de skal gå ut og leke, han griner når vi sier han skal legge seg osv... Det er helt utrolig. Jeg har sagt til samboeren min at aldri i livet om han skal slippe unna med slikt her. Han får bare sitte og grine, jeg driter i det.

Ungene hans er urenslige, de trekker ikke nedi do etter seg, de vasker ikke hendene etter å ha vært på do, de har ingen bordmanerer og er generelt noen skikkelige rampunger! Men etter hvert har de nå kommet seg veldig synes jeg, og jeg tror i grunnen de liker at det er faste regler her. De dekker nå av etter seg, og sitter fint med bordet for det meste, de er lydige og vet at det er følger for dårlig oppførsel.

Men har aldri angret på at jeg bega meg inn på dette, vet at sambo er mannen i mitt liv, og ville ALDRI levd uten han! Og han forstår veldig godt at jeg blir lei, for jeg får jo ikke noe særlig igjen for alt strevet... Sambo er også veldig var for når jeg blir lei meg, for ofte føler jeg meg bare så lite verdsatt! :cry: Han sier han ikke tar det opp på samme måte om mine barn ikke bryr seg så mye med han, og at det nok er vanskeligere å være stemor enn stefar! Rett og slett fordi vi bryr oss mer, og sikkert jobber mye mer for å være så bra som mulig i rollen!

Barna er hyggelige de, men de er ikke akkurat fortrolige. Sambo er kjempeflink til å gi meg mye oppmerksomhet, kjøper blomster til meg og sier takk for at jeg tar meg av ungene hans. For det er klart det blir mye ekstra arbeid, føler jo ikke at jeg gjør stort annet enn å lage mat, rydde, vaske klær, sortere klær og mase på ungene når de er her... :-?

Svigerforeldre har ikke sluppet meg inn i varmen akkurat, de har mer kontakt med ex-kona enn de har med samboeren min, noe han er veldig lei seg for. Hun er til og med gravid med nytt barn, har gjort det slutt med faren og er alene. Men svigers er like fornøyde de, enda et barnebarn til de! Men jeg orker ikke få barn bare for at de skal godta meg...

Leste i avisen her en dag at det var blitt opprettet en stemors og stefars dag, noen andre som har hørt om det? Trodde det var en spøk, men de hadde en dato: 3. juli.

[Gjest Eks stemor]

Det er ikke verdt det! Nå har jeg prøvd å være den perfekte stemor i åtte år - det går ikke ! Ungene hans er halvvoksne , eldstemann er sågar mor selv blitt. Jeg har stått på pinne for dem i alle sammenhenger , mannen min tar det som en selvfølge at jeg gjør det! En hushjelp/ aupair ville blitt satt mer pris på enn jeg er blitt! Så nå har jeg bestemt meg - det er ikke verdt det! Kan like godt leve helt alene - tror ikke jeg vil føle meg mindre alene av den grunn!

[Gjest Naxos70]

Tror ikke den perfekte stemor finnes nei. Men vi gjør vel det beste vi kan... Jeg er ikke like glad i stebarna mine som i mine egne barn, og det tror jeg er det samme for min samboer.

Jeg har heldigvis en samboer som tåler VELDIG godt at jeg legger meg oppi barneoppdragelse og setter foten ned når det gjelder orden og regler som skal gjelde her i huset. Han har fire gutter, og de er virkelig hardt arbeid, det er helt sikkert! Har skrevet om mine frustrasjoner tidligere her, noen ganger har jeg jo bare lyst til å hyle til de! Sammen med mine to barn (gutt og jente) så blir jeg en husmor på heltid når de er her.

Jeg har ikke noe forhold til moren deres i det hele tatt, men vi får jo vite litt om hva som er "lov" der hjemme i forhold til her. Typisk 6-åringen griner seg til hva det måtte være. Noe jeg bare ikke tolererer i det hele tatt! Hun tørker ham til og med bak når han er på do fordi han sitter og GRINER til hun kommer?? Han griner når vi sier de skal gå ut og leke, han griner når vi sier han skal legge seg osv... Det er helt utrolig. Jeg har sagt til samboeren min at aldri i livet om han skal slippe unna med slikt her. Han får bare sitte og grine, jeg driter i det.

Ungene hans er urenslige, de trekker ikke nedi do etter seg, de vasker ikke hendene etter å ha vært på do, de har ingen bordmanerer og er generelt noen skikkelige rampunger! Men etter hvert har de nå kommet seg veldig synes jeg, og jeg tror i grunnen de liker at det er faste regler her. De dekker nå av etter seg, og sitter fint med bordet for det meste, de er lydige og vet at det er følger for dårlig oppførsel.

Men har aldri angret på at jeg bega meg inn på dette, vet at sambo er mannen i mitt liv, og ville ALDRI levd uten han! Og han forstår veldig godt at jeg blir lei, for jeg får jo ikke noe særlig igjen for alt strevet... Sambo er også veldig var for når jeg blir lei meg, for ofte føler jeg meg bare så lite verdsatt! :cry: Han sier han ikke tar det opp på samme måte om mine barn ikke bryr seg så mye med han, og at det nok er vanskeligere å være stemor enn stefar! Rett og slett fordi vi bryr oss mer, og sikkert jobber mye mer for å være så bra som mulig i rollen!

Barna er hyggelige de, men de er ikke akkurat fortrolige. Sambo er kjempeflink til å gi meg mye oppmerksomhet, kjøper blomster til meg og sier takk for at jeg tar meg av ungene hans. For det er klart det blir mye ekstra arbeid, føler jo ikke at jeg gjør stort annet enn å lage mat, rydde, vaske klær, sortere klær og mase på ungene når de er her... :-?

Svigerforeldre har ikke sluppet meg inn i varmen akkurat, de har mer kontakt med ex-kona enn de har med samboeren min, noe han er veldig lei seg for. Hun er til og med gravid med nytt barn, har gjort det slutt med faren og er alene. Men svigers er like fornøyde de, enda et barnebarn til de! Men jeg orker ikke få barn bare for at de skal godta meg...

Leste i avisen her en dag at det var blitt opprettet en stemors og stefars dag, noen andre som har hørt om det? Trodde det var en spøk, men de hadde en dato: 3. juli.

Oi... dette var nesten som jeg skulle skrevet selv, her jeg sitter og river meg i håret og er kjempesliten etter en dag der ungene har sutret siden de stod opp. Minstemann her er 8 og han satt på do og grein seg til tørking til jeg kom i hus, da ble det slutt. Og oppførselen ved middagsbordet kan slite ut enhver. Til tider er de greie, men de er utrolig kranglete og vet ikke helt hva de skal finne på for å ødelegge for hverandre. (det er to gutter og en jente) Den eldste gutten liker å plage søsteren og søsteren hyler og skriker for alt. Eksdama hadde jeg grei kontakt med, men nå er jeg lei. Når hun i går ble sur fordi vi hadde besøk av søsteren til min samboer og hennes familie for å feire bursdagen til minstemann, da blir jeg bare lei. Det er ikke mulig å holde på sånn. Jeg kunne aldri tenkt meg å holdt på sånn med min eksmann.

Men blomster får jeg ikke... Neste helg har vi vært sammen et år så jeg drømmer om en oppmerksomhet da, men men.....

Ellers så var innlegget veldig godt skrevet!

[Gjest Harriet]

Det som slår meg her på KG er at alle stemødre kun ser feil ved stebarna - egne barn er perfekte høres det ut til. Og barnas biologiske mor er som regel et uhyre som ikke er istand til å oppdra barna sine - hos mor får de lov til alt. Helt utrolig å lese

[Gjest Petra]

Det som slår meg her på KG er at alle stemødre kun ser feil ved stebarna - egne barn er perfekte høres det ut til. Og barnas biologiske mor er som regel et uhyre som ikke er istand til å oppdra barna sine - hos mor får de lov til alt. Helt utrolig å lese

Jeg tror du tar feil, men det handler vel om hvordan du velger å lese innlegg.

Når stemødre kommenterer "feil" ved stebarna så er det ofte fordi stebarna har hatt en annerledes oppdragelse enn deres egne barn, og derfor oppfører seg på en annerledes måte enn stemor forventer at barn skal oppføre seg. F.eks. har kanskje stemors egne barn lært at de skal rydde opp etter middagen og at de skal vaske hendene etter at de har vært på do, mens stebarna ikke har hatt fokus på dette i sin oppdragelse. Det gjør at stemor ønsker at stebarna skal lære seg disse tingene og det kan være vanskelig hvis hun er den eneste som ser verdien av slike ting. Selvsagt gjør hennes egne barn også gale ting, men det har hun ofte ikke behov for å be om råd om fordi hun i stor grad styrer over sine egne barns oppdragelse selv. Derfor ser man mange stemødre på KG spørre om råd i forhold til ting stebarna gjør galt.

At barnas mor framstilles som et "uhyre" kan vel skyldes at enkelte mødre faktisk ikke er helt gode i toppen? Akkurat som det finnes fæle stemødre så finnes det også fæle mødre, og det må det da være lov å ta opp på et anonymt nettforum? For øvrig har jeg svært sjelden sett tråder der mor framstilles som et uhyre. Det jeg derimot ser er mange tråder der vi får høre om mor og stemor som er uenige i hva som er viktig i barneoppdragelse, og det er da helt naturlig at det skjer. Tenk bare på hvor uenige mor og far kan være, og de har jo som oftest valgt å få barn sammen. En stemor og mor har ikke valgt å få barn sammen, men må likevel streve seg fram til en balansegang der ingen blir tråkket på. Det kan være en kjempeutfordring for begge parter. Og i de aller fleste tilfellene er det mor som sitter med trumfkortet og har mest "makt", mens stemor må prøve å finne sin rolle der hun kan være en voksen i relasjon til barna uten å undertrykke seg selv eller tråkke på mor. Barn er vanligvis lojale overfor sine foreldre, så det er naturlig at i en situasjon der man er uenige så ender stemor som den stygge ulven. Jeg skulle ønske flere mødre kunne se hvilken makt de har over sine barn og deres forhold til stemor. Om barna ikke opplever at mor aksepterer stemor så er det svært vanskelig for barna å gå andre veien fordi de vil føle at de svikter mor. Og nå kan du jo legge vrangsida til og tolke det som at jeg sier at alle mødre er årsaken til alle problemer mellom stebarn og stemor, men det er ikke det jeg mener.

Man må også ta i betraktning at på et diskusjonsforum så får man i stor grad høre om de vanskelige situasjonene og ikke om de som fungerer godt. Jeg har laget tråder her om "hvordan skal jeg takle ...." som gjelder forhold mellom meg og stebarn og stemor. Det betyr ikke at alt er helt jævlig hos oss. Vi har noen utfordringer der jeg trenger råd for å se en løsning, og vi har andre områder som fungerer strålende. Men det er ikke helt naturlig å skrive inn her med spørsmål om hvordan jeg skal håndtere det som går bra, for det går jo av seg selv.

[Gjest Harriet]

Dere må huske at barn er farget av sin livssituasjon, og det kan veldig godt hende at deres egne barn ikke er så perfekte når de er hos sin far og sin stemor.

Og ikke glem at det er mye enklere å oppdra naboens barn enn sine egne.