Han lå med sin søster

[cupids dead]

Huff, dette var ille å lese. Jeg råder deg til å ikke fortelle henne det siden hun etter hva jeg forstår av hva du har fortalt om henne har kommet seg videre og fått dette på god avstand.

Det er godt mulig at ved å fortelle henne dette at du da vil rippe opp i noe som kan få store konsekvenser for hennes psyke og ikke minst da vil prege det livet hun nå har med mann, barn, jobb osv.

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt av min farmor da jeg var sju. det var ikke voldtekt men likevel seksuelt overgrep. Hun er død nå. Jeg ser det nå i ettertid at mens overgriperen lever så har denne makt over offer fortsatt til evig, spesielt på tomannshånd husker jeg, selv om at hun ikke prøvde seg med stort annet enn å være kun autoritær som mange mennesker er så ble jeg liten og lydig overfor henne.

Det er også hardt å annmelde noen som du har nær relasjon til. Jeg hadde en indre forbandelse overfor henne i alle år etter det som skjedde.

Jeg mener at det beste er at han voldtekeren bør ta med seg søstera si til Smiso som er senter mot seksuelle overgrep. Dette fordi de trenger terapi for å få bearbeidet det som skjedde den gangen som sikkert gnager både bevist og mest ubevist i henne. Jeg også viste i mange år i mens hun levde, men i dag så ser jeg at likevel så var det meste ubevist og at dette bremset livet mitt mer enn det jeg ante. Så terapien blir mest for hennes del selvfølgelig og det er veldig viktig.

Jeg har hatt avdødekontakt med min farmor, hun forklarte seg om hvorfor hun ble slik som hun ble. Der og da ble jeg provosert, syntes hun var naiv og feig. Jeg ville ikke tilgi der og da. Men nå senere så kom jeg dit henn at jeg har tilgitt og har nå klart og slått meg til ro i forhold til det som skjedde slik at dette ikke plager meg til daglig lengre.

Jeg har stor tro på at de to får ett bedre forhold til hverandre etter å ha gått i terapi.

Mvh mann 28

Anonymous poster hash: 9043c...45e

[Gjest stian86]

Jeg ble utsatt av min farmor da jeg var sju. det var ikke voldtekt men likevel seksuelt overgrep. Hun er død nå. Jeg ser det nå i ettertid at mens overgriperen lever så har denne makt over offer fortsatt til evig, spesielt på tomannshånd husker jeg, selv om at hun ikke prøvde seg med stort annet enn å være kun autoritær som mange mennesker er så ble jeg liten og lydig overfor henne.

Det er også hardt å annmelde noen som du har nær relasjon til. Jeg hadde en indre forbandelse overfor henne i alle år etter det som skjedde.

Jeg mener at det beste er at han voldtekeren bør ta med seg søstera si til Smiso som er senter mot seksuelle overgrep. Dette fordi de trenger terapi for å få bearbeidet det som skjedde den gangen som sikkert gnager både bevist og mest ubevist i henne. Jeg også viste i mange år i mens hun levde, men i dag så ser jeg at likevel så var det meste ubevist og at dette bremset livet mitt mer enn det jeg ante. Så terapien blir mest for hennes del selvfølgelig og det er veldig viktig.

Jeg har hatt avdødekontakt med min farmor, hun forklarte seg om hvorfor hun ble slik som hun ble. Der og da ble jeg provosert, syntes hun var naiv og feig. Jeg ville ikke tilgi der og da. Men nå senere så kom jeg dit henn at jeg har tilgitt og har nå klart og slått meg til ro i forhold til det som skjedde slik at dette ikke plager meg til daglig lengre.

Jeg har stor tro på at de to får ett bedre forhold til hverandre etter å ha gått i terapi.

Mvh mann 28

Anonymous poster hash: 9043c...45e

koffor skal hun gå i terapi for noe som hun sikkert har fortrengt og lever sikkert et godt liv. Er han som burde gå i terapi for og gjøre sånn mot sin søster. Er ikke synd i han, som 15 åring vet man hva som er rett og galt. Dette vil forfulge han grisen og håper han har det jævli med seg sjøl. Når det kommer til misbruk av barn så er det noe av det værste som fins.

[super-s]

Huff, dette var ille å lese. Jeg råder deg til å ikke fortelle henne det siden hun etter hva jeg forstår av hva du har fortalt om henne har kommet seg videre og fått dette på god avstand.

Det er godt mulig at ved å fortelle henne dette at du da vil rippe opp i noe som kan få store konsekvenser for hennes psyke og ikke minst da vil prege det livet hun nå har med mann, barn, jobb osv.

Enig i dette. Det kan være farlig å rippe opp i dette så lenge hun ser ut til å ha det ganske bra. Hvis du derimot får høre at hun sliter psykisk, kan du fortelle henne at du vet.

Det kan hende at hun har fortrengt hendelsen, og hvis hun blir påmint hva som har skjedd, kan hun få en stor knekk. Det skjedde med meg. Jeg hadde fortrengt en lignende hendelse, til jeg ble mint på det, og da brøt jeg sammen totalt. Men jeg var psykisk syk fra før av da, så det blir kanskje ikke helt det samme. Men uansett, la det være.

[AnonymBruker]

La det ligge.

Det er mange år siden dette skjedde, og så vidt jeg skjønner så er søsteren tilsynelatende godt fungerende med en god familie.

Hvis hun nå har et godt forhold til broren sin kan det meget vel være at hun ikke husker det, har glemt det eller forlengst har snakket ut om det med broren sin.

Å rippe opp i det nå kan sette henne og stabiliteten i familien hennes på spill. Utfra det du forteller tror jeg ikke det vil hjelpe henne å gjøre noe med det.

Før du eventuelt går videre så synes jeg du skal snakke med en profesjonell om dette. KG er ikke et fagforum med ekspert på slikt. Snakk med fastlegen din, psykolog eller kanskje helst et støttesenter mot incest. Alle disse har taushetsplikt og har fagkompetanse på hvordan man skal forholde seg i slike situasjoner.

S. Kvinne.

Anonymous poster hash: 9ddc8...c3a

[AnonymBruker]

Ts du vil eventuelt ødlegge en familie hvis du begynner og grave i grøten her..

Det angår ikke deg. Det er en eks. Glem det og gå vidre med livet ditt..

Hvordan kan man få noe positivt ut av masse dritt som skjedde for 20++? År siden?

Har bare en ting og si her: ja det er ufattelig trist det som har skjedd men når det er så lenge siden som det er her så kan det være en fordel og legge følelser til side og starte og tenke på konsekvenser av hva som skjer med familien videre osv,

Kan du fortelle meg hva du ønsker å oppnå med og grave i dette?

Anonymous poster hash: 6b069...236

[GammelKaktus]

Jeg tviler på at hun ikke husker at hennes egen bror har voldtatt henne, ærlig talt. Ts skriver jo og at hun aldri møter broren "frivillig" bare når de må. Og bare så det er sagt, selv om hun ikke viser noen tydelige "skader" etter hva som skjedde så betyr ikke det at han ikke har ødelagt noe i henne. Det er da helt normalt å få et traume etter en sånn opplevelse, vil heller si det er rart å ikke få det.

Det broren hennes gjorde er noe av det verste du kan gjøre menneske, og han visste godt at det var galt.

Ser ingen grunn for at de skal gå i terapi, hun har ikke gjort noe galt her, det er broren som er problemet. Og forholdet mellom dem ble ødelagt den gangen han bestemte seg for å voldta søsteren. Noen ting kan ikke fikses. Tviler på at hun har interesse av å bedre forholdet, uansett.

Når det er sagt så er dette såpass lenge siden at hun har nok til en viss grad bearbeidet det som skjedde og vil sikkert ikke rippe opp i noe av hensyn til familien. Dette er helt og holdent hennes valg, det er tross alt hennes traume. Som du sier ts så har du jo en følelse av at hun vet at du vet og da tenker jeg at det er nok, hvis hun ville prate med deg om det så hadde hun nok gjort det allerede.

Nå er jo saken foreldet så det har ingen hensikt å anmelde.

[Gjest Magdalene]

Han lå jo ikke med sin søster. Han misbrukte henne,

.

[AnonymBruker]

TS

Takk for mange gode svar.

Det var godt å høre andres erfaringer og meninger, jeg har følt meg veldig aleine med denne hemmeligheten. Takk.

Anonymous poster hash: 70d4e...a7d

[Renate79]

Jeg tenker litt annerledes enn det flere skriver i tråden. Jeg tror ikke man glemmer noe slikt, men jeg tror man føler seg temmelig ensom om det. Nettopp de holdningene man ser om at man klarer seg jo så bra og ser ut til å ha det bra gjør det litt umulig for henne å bringe temaet opp.

Jeg har ikke opplevd så grove overgrep, men har levd en barndom/ungdom med mye psykisk vold og forfølgelse. Dette er også 20 år siden.

Jeg ville blitt veldig glad dersom noen som kjente meg kom og sa at de så, at de visste..det ville skapt rom for å snakke om hvordan ting var, åpne opp i det jeg har glemt.

Jeg tror at slike sår aldri lukkes helt, jeg tror minnene er en del av bevisstheten på jevnlig basis selv om det er lenge siden. Særlig i og med at hun må omgås overgriperen.

Hvis du har en ok relasjon til henne ville jeg sterkt vurdert å snakke med henne, men da også presisert at det er hun som har kontroll på om noen flere skal vite, at du forteller det ikke videre (politi/hjelpeapparat/familie) uten at dere har avtalt det.

Ikke umulig hun også går og tenker på om du vet det grusomme han som var kjæresten din hadde gjort.. Eller at hun lurer på om han innrømmer han har gjort det han har gjort, tar ansvar osv..

Hvis du snakker med henne og det utløser reaksjoner hos henne, så ville jeg tenkt at dette var helt naturlig og at disse sannsynligvis "lå på vent" i henne allerede. Det vil alltids være utfordrende å jobbe gjennom overgrep/vold, men det er som regel noe veldig godt med det også..det er min erfaring iallefall (privat og på jobb)..

Lykke til. Kjenn på magefølelsen og ta det valget som kjennes riktig for deg!

[AnonymBruker]

På mange måter var det bedre på den tida der folk som disse bare hadde blitt hengt på torget.

Anonymous poster hash: 2ee7e...b1e

[AnonymBruker]

Det bør anmeldes.

Anonymous poster hash: 4aea6...dba

Enig, men er det ikke en foreldelsesfrist når det gjelder dette? Han burde uansett ikke slippe unna og det minste han kan gjøre, er å si unnskyld til søsteren. Jeg hadde hvertfall blitt glad hvis min far hadde sagt unnskyld til meg, selv om det er maaaange år siden nå.

Anonymous poster hash: deb6e...d4b

[AnonymBruker]

TS

Takk for mange gode svar.

Det var godt å høre andres erfaringer og meninger, jeg har følt meg veldig aleine med denne hemmeligheten. Takk.

Anonymous poster hash: 70d4e...a7d

Nå er det vel søsteren som har vert "alene" med denne hemmeligheten. Det er jo henne det er synd på, ikke broren hennes.

Anonymous poster hash: deb6e...d4b

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden skal det rippes opp i så lenge søsteren ser ut til å ha det bra? MÅ man grave rundt og rippe opp i sår som kanskje har grodd sånn noenlunde?

Og hva skulle motivet være?

Anonymous poster hash: a9fdb...f63

[AnonymBruker]

Søsteren har mest sannsynlig funnet den måte å takle dette på som passer henne best. Og det innebærer å holde det privat og unngå sin bror. Om hun har trengt terapi eller ikke, vet jo ikke vi.

At dette er et forferdelig bilde for deg TS, å ha i hodet, skjønner jeg veldig godt. Det ville kanskje være terapi for deg å snakke med henne om saken, men jeg tror ikke det er lurt å nevne hva du vet. Det hjelper nok ikke henne nevneverdig. Hvis hun vil være åpen om dette, må initativet komme fra henne.

Men det må jo være hjelp å få for deg på en eller annen måte. Finnes det ingen privatpraktiserende psykologer med erfaring med overgrep som du kunne snakket med en time eller to? Og ta det derfra?

Anonymous poster hash: 07aa5...f6f

[Tidus]

Ikke si dette til noen. Dersom det plager deg mye, så gå i terapi selv. Søsteren virker å ha et godt liv nå. Ingen grunn til å rippe opp i dette. Det er forferdelig, og jeg skjønner godt at du forlot ham, men la det bli med det i forhold til denne familien. Å kjøre politisak på en "cold case" blir for det første en svær belastning for søsteren, men også nærmest umulig å vinne gjennom, siden broren sannsynligvis nekter for det i avhør.

[AnonymBruker]

At du vil snakke med henne om dette og prøve å gjøre noe med saken handler nok mer om dine behov enn hennes behov. Jeg har selv mørke hemmeligheter og har opplevd vanskelige ting som jeg helst vil glemme. Hadde en bekjent plutselig dukket opp og informert meg om at de kjenner til mine mørkeste hemmeligheter og ønsker å gjøre en "greie" ut av det med politi og psykologer, ja da er jeg rimelig sikker på at jeg hadde gått og kastet kroppen min under hjulene på nærmeste passerende buss. Ved å ta opp dette risikerer du å gjøre mer skade enn det som allerede har blitt gjort, og hovedsakelig virker det som om motivet ditt handler om at du skal føle deg bedre.

Anonymous poster hash: 5727a...cba

[Solstrålemamma]

Det er lenge siden så la det ligge. Søsteren er oppegående og kan evt snakke med sin samboer om det

[AnonymBruker]

TS her

Mitt motiv med å legge ut dette her var å få høre andres meninger og erfaringer, utover det så vet jeg ikke hvordan man håndterer noe slikt. Da er det fint å få innspill.

Det plager meg ikke så mye at jeg ser nødvendigheten av å gå i terapi og ta opp en plass fra noen som trenger mer hjelp enn meg.

Jeg synes ikke synd i meg selv, men i henne. Likevel synes jeg det er ondt å vite dette. Dette forstår dere? Vær så snill å ikke angrip meg, dette er vel ingen vanlig situasjon som man nødvendigvis vet det opplagte svaret på.

Anonymous poster hash: 70d4e...a7d

[LiseOslo]

TS her

Mitt motiv med å legge ut dette her var å få høre andres meninger og erfaringer, utover det så vet jeg ikke hvordan man håndterer noe slikt. Da er det fint å få innspill.

Det plager meg ikke så mye at jeg ser nødvendigheten av å gå i terapi og ta opp en plass fra noen som trenger mer hjelp enn meg.

Jeg synes ikke synd i meg selv, men i henne. Likevel synes jeg det er ondt å vite dette. Dette forstår dere? Vær så snill å ikke angrip meg, dette er vel ingen vanlig situasjon som man nødvendigvis vet det opplagte svaret på.

Anonymous poster hash: 70d4e...a7d

Jeg har stor forståelse for at du synes det er vanskelig, og at du sliter med det. Det er helt naturlig!

Nei, det er ikke noe opplagt svar på hva du skal gjøre i en slik situasjon.

Som tidligere nevnt tror jeg ikke det er noen god idé å ta dette opp med søsteren, noen andre i familien eller anmelde det.

Det du derimot nok bør gjøre er å finne en profesjonell å snakke med, f.eks en psykolog. Det behøver ikke være "terapi", men det kan være godt å ha noen å snakke med i en slik situasjon.