Har det vondt på innsiden

[AnonymBruker]

Jeg er ei ung jente, tidlig i 20-årene.. Går hele tiden rundt og bare er til stede, er positiv og blid. Innvendig så er jeg trist og det er sårt.. Virker som at ingen liker meg, og noen ganger så forstår jeg dem fordi jeg føler meg annerledes. Andre ganger skjønner jeg ikke hvorfor, fordi jeg synes jeg er normal. Alt dette uavhengig av situasjon, tid, sted, omgivelser.. Jeg har ingen gleder, og hvis det er noe jeg "gleder" meg til i lang tid, og den tiden kommer som jeg skal oppleve det jeg har gledet meg til så begynner jeg å grue meg. Ofte avlyser jeg det..

Jeg har mange mål og fremtidsplaner, og jeg tenker at jeg skal få det til. Men når det kommer til stykke så gir jeg det opp, fordi jeg er så sliten.. Sliten av alt. Dytter liksom alt foran meg, og når det først skal skje så vil jeg ikke, klarer ikke.

Vet ikke hvorfor jeg er sånn. Er mye annet galt med meg også, klarer ikke sette ord på alt. Lurer på om jeg har en eller flere personlighetsforstyrrelser? Hvordan kan jeg finne ut av dette? Finne meg selv, bli glad i meg selv og leve livet?

Anonymous poster hash: 6feb4...646

[bergen2]

Hei!

Det var trist å høre at du har det slik. Du sier ikke så mye om deg selv men kan prøve å gi et generelt råd. Kanskje du burde tatt kontakt med psykolog? Prøvd å jobbe med dine negative følelser?

Ellers vil jeg bare si at hvordan du har det er viktig, du er viktig. Du er som alle andre, en tusenlapp. Håper det ordner seg for deg:)

[AnonymBruker]

Tipper du er deprimert. Kjenner meg igjen i det du skriver, og jeg har definitivt IKKE en personlighetsforstyrrelse. Det du skriver der er en ganske alvorlig påstand.

Anonymous poster hash: 61c99...ff8

[Elmamora]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Ikke tenk på personlighetsforstyrrelser. Det handler vel mer om å bli glad i deg selv og akseptere den du er. Du er unik og spesiell. Kanskje derfor føler du deg annerledes av og til. Hva med å fremheve dette, det er en fordel å ikke være en i mengden?

[bytryne]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! Litt for godt kanskje.. Er selv en 18 år gammel jente.

På utsiden er jeg alltid blid og full av energi, og folk sier de oppfatter meg som en person som driter i hva andre mener om meg. Men i realiteten er det omvendt. Jeg er alltid oppmerksom på hva andre mener om meg, og tar meg for nær av negative bemerkninger om meg. Jeg blir ekstremt lykkelig når jeg får komplimenter, uansett hva det går på, men negative kommentarer, eller ting jeg tolker som negativt overskygger fort det. Jeg føler også at jeg ofte er til bry for venner.. I tillegg har jeg et veldig stort behov for annerkjennelse og oppmerksomhet, selv om det er falskt.

Nesten hele livet har jeg hatt lite venner, og følt meg veldig utenfor. Jeg vokste opp på et lite sted på Vestlandet, hvor alle visste hvem alle var. Folk inviterte meg veldig sjeldent med på ting, og det var ekstremt få som tok initiativ til å være med meg, så jeg følte at jeg måtte presse meg på. Derfor har jeg fått veldig lav selvfølelse, og føler at jeg ikke er verdt noe, selv om jeg nå tilsynelatende har mange venner.

Det har somsagt blitt bedre etter at jeg flyttet til Østlandet og møtte nye mennesker, og jeg har endelig funnet en bestevenninne som er der gjennom tykt og tynt, og som jeg kan snakke med om alt. Men selv ikke hun vet hvor mye jeg faktisk sliter, for jeg er livredd for å vise følelser eller virke "svak".

Nå er jeg ikke lenger "upopulær" på hjemstedet mitt heller, noe som kom godt frem da jeg var hjemme i julen. Plutselig skulle alle være venn med meg, men da bare på grunn av at jeg har vært med i en musikkvideo som alle der har sett, og fordi jeg kjenner en del "b-kjendiser". Det var veldig deilig der og da, men det blir bare verre igjen etterpå når jeg vet at det var falskt..

Noen som har tips til hvordan man kan komme seg ut av den sirkelen, eller noen andre som har det sånn?