Psykologen lager problemer som ikke finnes

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog på volvat fordi jeg har slitt med helsa en stund og legen mente det kunne være psykisk, så da tenkte jeg det var greit å prøve. Det første psykologen sa var at den hadde fullstendig taushetsplikt og at jeg kunne snakke om hva som helst der inne. Så jeg snakket om ting fra barndommen (jeg er 20), og om et noe anstrengt tidligere hjemmemiljø. Dette er lenge siden, noe jeg gjorde psykologen klar over. På slutten av samtalen spurte den om jeg hadde noen søsken, og jeg svarte at jeg har en ung lillesøster. Psykologen spurte om hun hadde opplevd noe jeg hadde opplevd, og jeg svarte da at nei, dette var før hennes tid. Jeg sa også at det var derfor hun ikke var en del av samtalen, for hun var en glad liten jente som har det bra. Men psykologen fant tydligvis ut at hun ikke syntes lillesøsteren min hadde det bra, så nå skal hun melde oss til barnevernet. Har psykologen lov til dette?? Jeg sa jo at dette ikke hadde noe med lillesøsteren min å gjøre. Nå har psykologen skapt et voldsomt press på familien vår, og vi trenger ikke disse løgnene ved siden av sykdommen min. Jeg vet at jeg ikke har sagt det psykologen har fått for seg.

Dette var min første gang hos psykolog, så jeg trodde man kunne snakke om alt man tenkte på, uansett om det var lenge siden.. Men nå har jeg da betalt i dyre dommer for å få løgner og barnevernet etter meg. Trenger vel nesten ikke si at familien er sint på meg for at jeg har fortalt løgner til psykologen(noe jeg ikke har gjort).. Så jeg lurer på hva man kan gjøre i en slik situasjon? Hvem snakker man med? Har psykologen virkelig lov til å gjøre sånt når jeg sier flere ganger på timen at lillesøsteren min ikke har noe med dette å gjøre? Psykologen lager jo problemer som ikke finnes.

Så dette var en vond erfaring når jeg trodde jeg bare skulle få noen å snakke med.

Anonymous poster hash: 07894...2a0

[Gjest constance90]

Jeg trodde at psykolog, og alle andre i helsevesenet, hatte meldeplikt.

[AnonymBruker]

Er det snakk om seksuelle overgrep? For da tror jeg folk i helsevesenet, psykologer inkludert, er lovpålagt å si ifra til politi og myndigheter om de mistenker overgrep. Jeg ville gått tilbake til psykologen, og bedt om å snakke om det. Si du føler deg misforstått og be han/hun om å forklare hvorfor de føler barnevernet må blandes inn.

Anonymous poster hash: 89c8b...6ca

[Gjest Jørild]

Psykologer har meldeplikt, så dersom det er fare for din søster har hun plikt å melde fra. Hun må dog holde det edruelig og sannferdig, og så er det opp til barnevernet og vurdere saken.

[Gjest Coolaid]

Psykologen har meldeplikt og kan ikke velge selv å la være å melde fra dersom en del kritierier er tilstede for å sende inn en bekymringsmelding.

[AnonymBruker]

Så jeg snakket om ting fra barndommen (jeg er 20), og om et noe anstrengt tidligere hjemmemiljø. Dette er lenge siden, noe jeg gjorde psykologen klar over.

Men psykologen fant tydligvis ut at hun ikke syntes lillesøsteren min hadde det bra, så nå skal hun melde oss til barnevernet.

Anonymous poster hash: 07894...2a0

Når man står så nært, som du gjør, så ser man gjerne ikke situasjonen helt tydelig. Man er vant til en ting, vet ikke hva som egentlig er normalt osv.

Hvordan kan du være så sikker på at søsteren din har det bra? At det var anstrengt tidligere, er ikke det noe hun også kan ha tatt skade av, utifra relasjonen hun har til deg og andre som levde under disse omstendighetene før hun ble født?

En jeg kjenner gikk til psykolog en stund. Skulle utredes for ADHD bl.a. Psykologen mente at det var omstendighetene min bekjente levde i, som gjorde at han fikk symptomene han fikk. At det ikke var ADHD.

Det viste seg at den med mest bruk for psykolog og etter hvert medisinering, var en i min bekjentes familie. Vedkommende følte h*n selv var helt oppegående og frisk, og tilla folk rundt seg personlighetstrekk og diagnoser, som gjorde at de begynte å lure på om de var syke/trengte hjelp for psykiske problemer.

Dette er jo en helt annen situasjon enn din. Men er helt merkelige/syke/rare omstendigheter det man vokser opp med, så ser man ikke hvor unormalt det i realiteten er.

Og det er kanskje ikke lett å se at alt av problemer ikke bare forsvinner, selv om den ille perioden var for flere år siden. Man kan altså føle at ting er normale nå, men man vet egentlig ikke hva "normalt" er.

For en utenforstående var det jo helt tydelig at min bekjente var preget av familiemedlemmets tilstand. At han på en måte ikke hadde en "tilstand" selv.

Du synes kanskje ikke søsteren din virker preget engang, men det kan allikevel hende hun er det.

Synes det virker som at psykologen bare gjør jobben sin.

Det er bedre at det blir varslet en gang for mye, enn en for lite.

Foreldrene dine burde forstå at utifra hvordan ting har vært, er det ikke så rart at noen reagerer. Det kan de ikke klandre deg eller psykologen for, mener jeg...

Anonymous poster hash: 4a9c8...b30