Jeg er en levende død (reservasjonsrett)

[AnonymBruker]

For halvannet år siden mistet jeg barnet mitt i dødfødsel. Jeg var langt kommet i svangerskapet.

Tiden etter har vært beintøff, og kombinasjonen depresjon og uheldige sammentreff har også ført til at jeg står uten jobb og mottar mindre penger enn jeg kan tåle for å overleve.

Vi har forsøkt og forsøkt, og jeg har blitt gravid tre ganger etter dødfødselen. Første og andre gangen døde fosteret akkurat når hjerteslag hadde blitt påvist. I dag, for tredje gang, når jeg nettopp hadde bikket uke 12, var fosteret dødt igjen. Det levde ved siste ultralyd for en uke siden.

Jeg er knust. Det har stort sett vært nedturer siden dødfødselen, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Skal vi fortsette og prøve bare for å få enda flere slag i fleisen, eller skal vi gi opp og for alltid bære med oss vissheten om at vi ikke prøvde godt nok? Det er ingen vinn/vinn situasjon i dette.

Samtidig blåses reservasjonsretten frem i alle medier, og kristenfundamentalister blir stilt til veggs og Krf, med Høyre, blir beskyldt for å gå flere tiår tilbake i tid.

Inntil i går var jeg en av disse som var eitrende forbannet over at det i det hele tatt gikk an for en lege å ha disse holdningene...

I dag, også preget av sorg og bitterhet selvsagt, ser jeg det hele i et litt annet lys;

Jeg vet ikke nøyaktig hvem som går til legen for å få utført en abort, men da JEG gjorde det i min tid som 21-åring, var det fordi jeg var utro mot min daværende kjæreste og ikke visste hvem faren var. Jeg har ikke angret et sekund på beslutningen.

Noe sier meg at de fleste som velger å utføre en abort ikke er de mest ansvarsbevisste - akkurat som meg selv tidlig i tjueåra. Arrester meg gjerne hvis jeg tar feil, men ressurssterke kvinner med fornuften på plass blir som oftest ikke uplanlagt gravid.

Jeg ser også at det hyles opp om hvilken påkjenning det må være for kvinner som må bytte lege for å få innvilget abort. Påkjenning sier du? Bli med meg til min datters grav så skal jeg skal vise deg påkjenning! Eller bli med meg på en runddans mellom hver enkelt graviditet som er fylt med forsiktig optimisme, bare for å få det samme slaget i trynet gang på gang; "beklager, det er ikke hjerteslag".

Reservasjonsretten er et paradoks for meg.

På den ene siden har man kvinnesakskvinnene som MÅ tale kvinners sak fordi kvinner MÅ få gjøre som de vil. På den andre siden er det sånne som meg; Kvinner som synes det er rart at det i det hele tatt er SÅ enkelt at det bare er å bli gravid - da får man også et barn, hvis man da ikke VELGER å fjerne det.

JEG, jeg må kjempe for at fosteret skal sitte fast i livmoren, og det mest naturlige for meg er at det forsvinner - og det uten at jeg trenger å gå til legen for å bli henvist til abort.

Jeg er verken kristen eller fundamentalist, og den guden jeg en gang hadde så smått tiltro til har jeg gitt opp for lenge siden.

Det kan også hende at noen leger har samme syn som meg. De har opplevd fortvilelse blant pasienter som opplever abort etter abort - ufrivillig.

Hvor vondt tror du de tenker det måtte være for en kvinne å bli henvist til en annen lege, dersom det er eneste psykiske påkjenning?

De sier at man ikke skal sammenlikne sorg, men å bytte lege blir neppe en stor påkjenning i det lange løp.

Anonymous poster hash: 15879...371

[Gjest Jørild]

Jeg tenker at du i sorgen nå blander inn reservasjonsretten i noe som ikke er samenlignbart. Det er jo ikke dette det handler om, tross alt. Likevel kan jeg forstå at man sitter med mange tanker når man har opplevd så mye vondt som du har. Jeg håper det vil ordne seg for dere, på en eller annen måte. Kondolerer.

[Pysa]

For noen er det utrolig hardt å gå til legen og be om abort. Kanskje de er i tvil. Kanskje de er i sorg (over et barn de ikke kan få eller et forhold som ikke fungerer eller en drøm som ble knust). Kanskje de tar ansvar og ser at de ikke er klar for et barn. Uansett har de kommet seg til legen. Da skal de slippe å oppleve at noen (legen) mener abort er forkastelig.

Er du lege, får du gjøre jobben. Greit nok at du ikke vil utføre selve aborten, men å sende en henvisning til et sykehus må du klare som lege. Det blir det samme som at pasienter eller pårørende selv noen ganger får velge behandling/gjenopplivning ol.l., uavhengig av hva legen selv ville valgt.

[AnonymBruker]

Som et uønsket barn der abort ikke ble tatt så synes jeg denne reservasjonsretten er noe dritt. Hvis foreldrene ikke føler seg klare så burde de få hjelp til å utføre abort.

Barnevernet er allerede såpass dårlig, og ingen barn fortjener det å vokse opp med mishandling. Jeg føler at de som er for reservasjonsretten og kommer med alt det tullet om å ikke drepe et foster , ikke vet noe om hvor forferdelig det er å få hele barndommen og ofte enda lengre, ødelagt av sine egne foreldre.

I noen tilfeller er det best med abort, og dette må være kvinnen sin egen vurdering. Et dødt foster lider faktisk ikke.

Anonymous poster hash: 35c8e...e73

[AnonymBruker]

Jeg har all mulig forståelse for at du befinner deg i en fortvilet livssituasjon og at du vil at hele verden skal vite hvor vondt du har det. Men likevel synes jeg det du driver med her er rett og slett forkastelig. Jeg har tenkt lenge på innlegget ditt og har bestemt meg for at det du sier ikke skal få stå uimotsagt.

Det er temmelig mange som er uføretrygdede etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og for flere av disse er graviditet et svært ømtålig tema. Noen ønsker seg barn, men takler ikke det å gå gjennom graviditet og fødsel, og hjelpeapparatet er ikke alltid i stand til å hjelpe disse på vei. For disse er det forbundet med stor angst å i det hele tatt skulle ha sex og risikere å bli gravid. Sorgen ved å aldri skulle bli mor og heller ikke ha sjanse som adoptivforeldre, er temmelig sår. Likevel går de ikke til angrep på andre slik du gjør.

For noen av disse er også forholdet til seksualitet vanskelig generelt, og mange opplever å bli utnyttet i senere relasjoner også. Hvordan tror du det er for disse å skulle bli møtt med en kald skulder hos legen når de kanskje har samlet sammen mer mot og styrke enn de aller fleste kan forestille seg og i det hele tatt tør å konfrontere det faktum at de er gravide? Hvem i all verden er du til å snakke om påkjenningen ved å bli sendt til en annen lege? Har du noen gang opplevd noe så skamfullt og vanskelig bare for å ikke bli trodd og til og med bli kalt ludder og løs?

Og vet du, selv om du tok abort fordi du var utro, så er det slett ikke bare umoral og slepphenthet som gjør at kvinner blir uønsket gravide. En oppegående kvinne vet at ingen prevensjonsmidler er 100% sikre. Dersom et prevensjonsmiddel er 97% sikkert ved riktig bruk, innebærer det at 3 av 100 opplever å bli gravide. Disse ansvarlige kvinnene drar du ned i søla.

Jeg ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem opp gjennom oppveksten og kan garantere deg at det å møte en reservasjonslege hadde betydd slutten på mitt liv. Mener du helt ærlig talt at du har lidd mer enn meg? Ser du ikke hvor fullstendig galt det er å skulle sammenligne lidelser, og ikke minst å skulle frata andre rettigheter og helt nødvendig hjelp bare fordi problemkomplekset er litt annerledes for deg? Påkjenning for deg er å besøke din datters grav. Påkjenning for meg er ethvert familieselskap, å besøke graven til den eneste i familien som forsøkte å stoppe overgrepene, å innlede et forhold til en gutt og forsøke å tro at han elsker meg for den jeg er og ikke bare pga kroppen min, å stole på at jeg ikke blir forlatt selv om jeg ikke gjør alt det andre sier. Du vil kanskje bytte? Vet du, jeg tror jeg kunne byttet mot det aller, aller meste. Men jeg skriver ikke lange innlegg hvor jeg går løs på dine behov for hjelp og støtte for det og klager over at du hyler opp om din smerte.

Den kampen du kjemper står i ingen motsetning til den kampen som ethvert menneske, og altså ikke "kvinnesakskvinner" som ikke vil tilbake til strikkepinner og skamlegging av kvinner nå kjemper. Men

du uttrykker her er et tunnelsyn av dimensjoner. Reservasjonsretten er kanskje et paradoks for deg personlig, men for en hel del kvinner er konsekvensene av den høyst reelle og ubehagelige. Reservasjonsretten går ikke på noen som helst måte utover deg personlig annet enn at du er misunnelig på de som blir gravide. Du rakker ned på andre på en måte som gjør at jeg håper du får hjelp til å sortere tankene dine og opptrer en god del mer respektfullt før du i det hele tatt tenker på å få barn igjen.

Anonymous poster hash: d095a...003

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Jørild.

I tillegg synes jeg at du tar feil når du sier at jenter som tar abort ikke er ansvarsbevisste. Det handler ikke nødvendigvis om dette. Ofte er det vel slik at jenter i en tidlig alder ikke ønsker seg barn så tidlig, spesielt ikke før de har fått en utdannelse. Jeg synes at dette viser at de er ansvarsbevisste. Det trenger ikke alltid være tilfelle selvfølgelig, men jeg tror dette hadde vært mitt tilfelle dersom jeg hadde blitt gravid nå (jeg er 19 år). Jeg synes heller ikke at alle de som bærer frem et barn i en så tidlig alder er mer ansvarsbevisste enn de som velger abort.

Anonymous poster hash: 9e6a8...14f

[Trippeline]

Jeg er enig med de andre at du blander inn sorgen i noe som overhodet ikke har med det å gjøre. Sorg kan være vondt og altoverskyggende, men det er virkelig ikke i orden at du lar din sorg gå over i usaklighet og angrep på helt uskyldige. Fastlegene henviser ikke til abort, de skriver under på et skjema som bekrefter at de har hatt en samtale med den gravide kvinnen om hennes rettigheter og muligheter. Det at fastleger har denne samtalen selv og skriver under på skjemaet har ingen innvirkning på de ufødte livene du har hatt og kanskje kommer til å ha i din kropp.

Jeg håper du finner et forum for sørgende og noen du kan snakke med om de tankene du gjør deg nå om dagen.

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufrivillig barnløs og har ikke tall på hvor mange ganger jeg tenkte på det paradoksale med at noen blir gravide uten å ønske det, mens jeg har det som mitt høyeste ønske å blir gravid. Det var vondt å se på hvordan noen tok det som en selvfølge. Men; jeg har aldri vært i tvil om at selvbestemt abort er det eneste riktige, og jeg tror du er blind av sorg når du antyder at andre bør føde barn de egentlig ikke ønsker seg bare for at du ikke kan bli gravid. Det er helt ulogisk, men sånn er det med sorg - den er irrasjonell. Håper du har noen du kan prate md om dette

Anonymous poster hash: b1434...ca3

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du i sorgen nå blander inn reservasjonsretten i noe som ikke er samenlignbart. Det er jo ikke dette det handler om, tross alt. Likevel kan jeg forstå at man sitter med mange tanker når man har opplevd så mye vondt som du har. Jeg håper det vil ordne seg for dere, på en eller annen måte. Kondolerer.

Med fare for å virke usensitiv. TS barn var ikke mer levende enn de ungene vi sender til abort. Og det denne posten fikk meg til å innse er hvorfor noen ikke klarer å støtte abort.

Det er ingen som tørr å si til en kvinne som nettopp har mistet livet inne i seg at "det var jo bare en klump kjøtt og blod" slik mange prater om aborter.

Anonymous poster hash: 45ee2...93c

[BlendaSensitive]

Med fare for å virke usensitiv. TS barn var ikke mer levende enn de ungene vi sender til abort. Og det denne posten fikk meg til å innse er hvorfor noen ikke klarer å støtte abort.

Det er ingen som tørr å si til en kvinne som nettopp har mistet livet inne i seg at "det var jo bare en klump kjøtt og blod" slik mange prater om aborter.

Anonymous poster hash: 45ee2...93c

Jeg har mistet, to ganger, i IVF. Og det VAR en klump med kjött og blod! Heldigvis, for jeg mistet så tidlig. Men sorgen var like stor for det som kunne blitt ett menneske, ett barn - mitt barn.

Jeg har også tatt abort pga sterk födselangst og midt i skilsmisse, og angrer ikke. Det var også en trist opplevelse, men på en helt annen måte. Jeg har ingen problemer med å skille disse to tingene.

[Jolene]

Tror TS trenger å snakke med noen om sorgen sin jeg, spesielt fordi hun ikke klarer å skille mellom egen sorg og abort...

[AnonymBruker]

Håper du får hjelp for sorgen din. Dette innlegget du skrev her nå henger ikke helt på greip.

Og jeg håper du vil være mere forsiktig med hva du deler her, jeg skjønte tvert hvem du er....

Anonymous poster hash: 21af0...dbc

[AnonymBruker]

Håper du får hjelp for sorgen din. Dette innlegget du skrev her nå henger ikke helt på greip.

Og jeg håper du vil være mere forsiktig med hva du deler her, jeg skjønte tvert hvem du er....

Anonymous poster hash: 21af0...dbc

Anonymous poster hash: 15879...371

[AnonymBruker]

Håper du får hjelp for sorgen din. Dette innlegget du skrev her nå henger ikke helt på greip.

Og jeg håper du vil være mere forsiktig med hva du deler her, jeg skjønte tvert hvem du er....

Anonymous poster hash: 21af0...dbc

Om du visste tvert hvem jeg er som privatperson, er det kanskje dumt(?). Om du visste hvilket nick jeg bruker så er det ikke SÅ farlig. Jeg har bare ikke outet graviditeten min "offentlig" på KG.

Anonymous poster hash: 15879...371

[jabx]

Det kan også hende at noen leger har samme syn som meg. De har opplevd fortvilelse blant pasienter som opplever abort etter abort - ufrivillig.

Det skal da ikke gå ut over de som ønsker abort.

[AnonymBruker]

Man kan få problemer senere i livet med å bli gravid etter en abort, sier ikke legene det? Livmoren kan bli skadet.

Anonymous poster hash: 9d29d...5a5