Svart samvittighet

[SummerJoy]

Det er godt å høre. Men samtidig får jeg litt vondt inni meg av å tenke slik.

Jeg føler litt at jeg bare eksisterer og venter litt på at hun skal bli eldre. Samtidig som at jeg tenker "hva om jeg plutselig mister henne, så klarte jeg aldri å nyte tiden skikkelig med henne"

Nå har jeg vært hjemme med henne i halvannen uke, og jeg gleder meg til jobben i morra. Det er en utfordring å være mamma til en to åring som surver mye, som protesterer på det meste, som sier nei til nesten alt og som tester alt som er av grenser. Jeg klarer virkelig ikke holde meg rolig gjennom hele dagen og jeg kjenner blodet bruse av irritasjon flere ganger. I tillegg er hun dårlig til å leke alene og "forlanger" at jeg skal leke. Jeg klarer ikke helt å engasjere meg skikkelig i leiken, og det merker hun nok. Jeg er jo fullstendig klar over at det er vanlig at barn på denne alderen er slik. Og jeg vet at det er meg selv jeg må jobbe med for å endre dette. Jeg tenker hver kveld "i morgen, da skal jeg være flinkere". Jeg har dårlig samvittighet og lurer hvordan jeg kan være slik mot det mennesket som betyr absolutt mest for meg og som jeg elsker så høyt som det er umulig å forstå.

Det er merkelig hvordan den personen som betyr aller mest, også skaper så mye frustrasjon.

P.s: nå er ikke alt like ille hele tiden. Vi har gode stunder, og hun er en morsom, omsorgsfull, energisk, pratsom, høflig og snill. Jeg bør nok forsøke å fokusere mer på det positive.

P.s 2: om noen har tips mot surving så tar jeg gjerne i mot!

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

Vet du hva, jeg syns det du beskriver høres fullstendig normalt ut. Både barnets oppførsel og dine reaksjoner. Det er ingen dans på roser og ha barn, og spesielt 2 års alderen er en utrolig vanskelig alder på mange måter. Det er også klart du har en ekstra utfordring med tanke på at du er mye alene. All ære til deg! Det er nok ikke noe annet å gjøre enn å ta en dag av gangen, og nyte de gode stundene som kommer innimellom. Og det er veldig vanlig å ha "favorittaldre" når det kommer til det å ha barn, så du er nok ikke den eneste som prøver å nyte dagen i dag men innerst inne egentlig går å venter på at det skal bli litt bedre For veldig mange skjer det en forandring når ungene blir 3 år. Da blir det lettere å forstå dem, de blir mindre frustrerte fordi de kan kommunisere bedre, humøret er mer stabilt, de klarer mer selv osv. Jeg syntes selv det var veldig deilig da begge mine rundet 3 år i alle fall. Det blir mindre altoppslukende. Jeg er helt rolig nå med tanke på det å nyte dagen i dag. Går ikke lenger å venter på "at de skal bli litt større" slik jeg gjorde da de var mindre og alt var kaos.