Svart samvittighet

[AnonymBruker]

Er ei jente i slutten av 20 åra, som har ei jente på litt over to år.

Jeg var aldri sikker på om jeg ville ha barn, mye fordi jeg trivdes som jeg gjorde, og mye fordi min samboer er kronisk syk. Men så ble jeg gravid, og jeg valgte å beholde.

Jeg fikk en fødselsdepresjon og en tøff start på barselperioden. Men jeg tok raskt tak i det. Jeg visste at jeg måtte ta det meste av permisjonen (utenom de tre mnd). Allerede i permisjonen merket jeg at jeg ikke var helt supermamma emne og jeg nøt ikke akkurat tilværelsen. Jeg syns tiden var lang og dagene gikk tregt. Jeg gledet meg til å begynne å jobbe igjen.

Det var deilig å komme seg ut i jobb igjen. Jeg gikk tilbake i full stilling. Nå er som sagt jenta to år, men i helger og ferier så syns jeg ennå dagene blir lange, og vi er en del på farten på besøk. Jeg har det meste av ansvaret alene pga samboerens sykdom og jeg har ikke den friheten andre med barn ofte har (når de bor med barnefar). Jeg får sjelden vært ute av huset alene før ungen er i seng.

Jeg får en samvittighet svart som natten når jeg føler det på denne måten. Ungen er jo helt uskyldig oppi alt dette. Jeg tror ikke hun merker noe til det. Jeg er jo inderlig glad i henne og er det fineste jeg vet. Jeg er livredd for at noe skal skje så jeg mister henne. Likevel syns jeg altså at dagene med henne er lange. Jeg er misunnelig på de som storkoser seg med barna og savner barna når de er i barnehagen. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde det på samme vis som disse, men det har jeg altså ikke. Og det river meg litt innvendig å ha det slik. Jeg tenker noen ganger at det blir bedre når hun blir eldre. Men hva om jeg plutselig mister henne og ikke har klart å nyte tiden fullt ut med henne. Jeg burde jo klare å nyte hver eneste periode hun er i.

Samtidig er jeg misunnelig på de som har tilstedeværende fedre og som deler på ansvaret det er å ha barn. Jeg kunne egentlig tenkt meg å gi barnet mitt et søsken, men jeg tar ikke sjansen når situasjonen er som den er. Jeg klarer ikke å føle de lange dagene, med to barn. Jeg tror det hadde vært annerledes om vi hadde vært en vanlig familie.

Uff, det er visst ingen sammenheng i noe som helst hos meg. Er litt sånn jeg føler det også, lettere kaos. Vil kanskje ikke noe spesielt med dette. Eller kanskje jeg håper å høre fra andre i lik situasjon.

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

[Pysa]

Gratulerer, du er en helt normal mamma. :-)

(Det er fint å ha barn, joda, men HIMMEL OG HAV så deilig det er når de sover!)

[Gjest *kokos*]

Sånn føler jeg det også, selv om jeg har en mann som så absolutt gjør sin del. Nå er de to eldste i skolealder, men tredjemann på 3 år er fortsatt litt for liten til at jeg føler at jeg mestrer han. Jeg gleder meg til at alle går på skolen, og vi kan fylle dagene med mer storunge-aktiviteter.

Nå er vi litt mer giddalause, hvertfall de helgene når mannen min er på jobb.

Jeg tenker det er helt normalt, og jeg har slutta å ha dårlig samvittighet for det.

[AnonymBruker]

Det der tror jeg er helt normalt ja. Jeg er alene med sønnen min, og det var vel først da han ble 3 jeg ikke lenger synes helgene var helt vannvittig slitsomme.

Anonymous poster hash: 53d97...338

[AnonymBruker]

Vet du, jeg ble nesten litt glad når jeg leste dette, for jeg trodde jeg var alene om å føle det slik.

Jeg har to små, og innrømmer at jeg gruer meg til ettermiddagene og helgene, og marerittet er 3 uker sommerferie...

Her i huset er det bare hyling på 1 åringen, han skriker konstant, og det har tappet oss for alle krefter.

I tilegg har vi ikke noe familie som ønsker kontakt med barna, og alle vennene våre har flyttet, så vi har liksom ingen å besøke/få besøk av, og fridagene blir da fryktelig lange!

Jeg blir faktisk mer sliten av 3 timer med barna på ettermiddagen enn 7,5 time på jobb...

Alikevel elsker jeg dem jo, og er livredd noe skal hende dem, og er alltid bekymret for dem.

Så jeg føler med deg, du er ikke alene, også får vi krysse fingrene for at ting føles litt lettere når de blir noe eldre:)

Anonymous poster hash: 944c8...a43

[AnonymBruker]

Jeg slenger meg med her, og sier at du ikke er unormal.

Da jeg var barnløs gledet jeg meg til hver eneste helg. Nå bryr jeg meg ikke om det er mandag eller fredag, det er like mye jobb i helgene med barna som på arbeidsplassen, og jeg må uansett legge meg tidlig, barna sover jo ikke lengre selv om det er helg. Vi har en på tre og en ettåring, da. Og ettåringen er slitsom for tida... Selvfølgelig er jeg kjempeglad i dem, men jeg kan ikke akkurat si at jeg nyter å være småbarnsmor.

Alle sier at denne fasen går fort over, og da er de plutselig store. Jeg synes denne fasen har vart leeeeeenge:) Mulig man glemmer slitet når barna er større, og kun husker de fine stundene?

Kjenner noen som legger ut skikkelig idylliske "nå koser vi oss på tur med barna"-bilder daglig på facebook, og jeg tenker at de er så flinke og flotte og perfekte. Men når jeg har møtt dem tilfeldig på butikken eller lignende, er det skrik og skrål, svett mamma og pappa som er sur og lei. Jeg tenker ofte på dem når jeg tror at "alle andre" bare koser seg gjennom småbarnsfasen.

Anonymous poster hash: ed937...403

[SummerJoy]

Blir bedre og bedre jo eldre ungene blir

[Sophie-Ann]

Helt normalt, det blir så mye bedre når barnet blir eldre

[Harlekin]

Jeg er i samme situasjon som deg, ett barn (men min jente er 4,5) og samboer som er kronisk syk, noe som fører til at jeg gjør det alle meste. Fødselsdepresjon hadde jeg også, og selv etter at jeg var over den, kjente jeg på at helgene ble lange. Men hos meg har ting så absolutt blitt bedre etter som barnet er blitt eldre. Min samboer kan har mer ansvar nå fordi barnet klarer så mye mer selv, og det gjør at jeg kan ha avtaler om kvelden, selv om det ikke er ofte det skjer. Ærlig talt er det også så utrolig mer gøy å være med barnet nå som hun er vokst til - nå kan vi ha skikkelige samtaler, lese mer enn bare pekebøker, leke med Playmo og Lego sammen, hun kan se på TV og aktivisere seg selv mye, og da kan jeg gjøre mine egne ting i samme rom. Nå går det faktisk så bra at vi ser for oss et søsken til henne. Mannen blir nok ikke friskere, i alle fall kan vi ikke regne med det, men barna vil endre seg og bli større og mer selvhjulpne, og da kan jeg klare en periode med mye jobb og lite fritid.

TS, jeg vil tro at dette kommer til å bedre seg, og det ganske snart. Her begynte forandringen da barnet var ca. 3 år.

[AnonymBruker]

Høres ut som helt normale tanker!

Livet med småbarn er ikke alltid en dans på roser, det er helt normalt og LOV å ha tanker om at livet kanskje ikke er perfekt og at det ikke er den favoritthobby å ha små barn. Så lenge du viser barnet ditt masse kjærlighet og tar deg av barnet som du skal (noe du jo gjør!) så gjør du jo alt du skal gjøre Har selv hatt venninner som gråtende forteller hvor mye de haaaater å sitte på gulvet å leke med den lille i time etter time, men de gjør det jo fordet og viser selvsagt ikke den lille at de ikke synes det er gøy. Men så ble det lettere når barnet ble større og mer selvstendig. Flere av mine venninner har først funnet den store gleden ved å være mor når barnet begynner å forstå, utfordre, lære og bli et våkent menneske. Jeg tror det er like normalt som å elske små babyer mest. Alle er ulike.

Du trenger ikke har dårlig samvittighet.

Men jeg merker på det du skriver at kanksje "sorgen" over å ikke ha en fungerende samboer og pappa til barnet er en stor del av årsaken til at det føles tøft. Det er også helt normalt, å ha syk partner kan være vanskelig å takle selv uten barn. Men sånn er det jo nå hos dere, du må bare gjøre det beste ut av det

Klem, det ordner seg!

Anonymous poster hash: e70ce...20c

[AnonymBruker]

Enig med de andre over her. Du er en helt normal mamma. Når barnet blir eldre blir det nok bedre for deg. Jeg har likt best perioden fra 3,5 og oppover. Da snakker de mye bedre og blir mer og mer selvhjulpen. Det hjelper godt på.

Anonymous poster hash: 7d36a...0f8

[AnonymBruker]

Vet du, jeg ble nesten litt glad når jeg leste dette, for jeg trodde jeg var alene om å føle det slik.

Jeg har to små, og innrømmer at jeg gruer meg til ettermiddagene og helgene, og marerittet er 3 uker sommerferie...

Her i huset er det bare hyling på 1 åringen, han skriker konstant, og det har tappet oss for alle krefter.

I tilegg har vi ikke noe familie som ønsker kontakt med barna, og alle vennene våre har flyttet, så vi har liksom ingen å besøke/få besøk av, og fridagene blir da fryktelig lange!

Jeg blir faktisk mer sliten av 3 timer med barna på ettermiddagen enn 7,5 time på jobb...

Alikevel elsker jeg dem jo, og er livredd noe skal hende dem, og er alltid bekymret for dem.

Så jeg føler med deg, du er ikke alene, også får vi krysse fingrene for at ting føles litt lettere når de blir noe eldre:)

Anonymous poster hash: 944c8...a43

Ts her.

Vet du, når jeg leste dette så begynte jeg å gråte av lettelse, for det er utrolig deilig å lese andre har det slik. Jeg unner ingen å føle det jeg gjør, men samtidig er det godt det er flere som føler det likt.

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

[AnonymBruker]

Blir bedre og bedre jo eldre ungene blir

Det er godt å høre. Men samtidig får jeg litt vondt inni meg av å tenke slik.

Jeg føler litt at jeg bare eksisterer og venter litt på at hun skal bli eldre. Samtidig som at jeg tenker "hva om jeg plutselig mister henne, så klarte jeg aldri å nyte tiden skikkelig med henne"

Nå har jeg vært hjemme med henne i halvannen uke, og jeg gleder meg til jobben i morra. Det er en utfordring å være mamma til en to åring som surver mye, som protesterer på det meste, som sier nei til nesten alt og som tester alt som er av grenser. Jeg klarer virkelig ikke holde meg rolig gjennom hele dagen og jeg kjenner blodet bruse av irritasjon flere ganger. I tillegg er hun dårlig til å leke alene og "forlanger" at jeg skal leke. Jeg klarer ikke helt å engasjere meg skikkelig i leiken, og det merker hun nok. Jeg er jo fullstendig klar over at det er vanlig at barn på denne alderen er slik. Og jeg vet at det er meg selv jeg må jobbe med for å endre dette. Jeg tenker hver kveld "i morgen, da skal jeg være flinkere". Jeg har dårlig samvittighet og lurer hvordan jeg kan være slik mot det mennesket som betyr absolutt mest for meg og som jeg elsker så høyt som det er umulig å forstå.

Det er merkelig hvordan den personen som betyr aller mest, også skaper så mye frustrasjon.

P.s: nå er ikke alt like ille hele tiden. Vi har gode stunder, og hun er en morsom, omsorgsfull, energisk, pratsom, høflig og snill. Jeg bør nok forsøke å fokusere mer på det positive.

P.s 2: om noen har tips mot surving så tar jeg gjerne i mot!

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

[AnonymBruker]

Høres ut som helt normale tanker!

Livet med småbarn er ikke alltid en dans på roser, det er helt normalt og LOV å ha tanker om at livet kanskje ikke er perfekt og at det ikke er den favoritthobby å ha små barn. Så lenge du viser barnet ditt masse kjærlighet og tar deg av barnet som du skal (noe du jo gjør!) så gjør du jo alt du skal gjøre Har selv hatt venninner som gråtende forteller hvor mye de haaaater å sitte på gulvet å leke med den lille i time etter time, men de gjør det jo fordet og viser selvsagt ikke den lille at de ikke synes det er gøy. Men så ble det lettere når barnet ble større og mer selvstendig. Flere av mine venninner har først funnet den store gleden ved å være mor når barnet begynner å forstå, utfordre, lære og bli et våkent menneske. Jeg tror det er like normalt som å elske små babyer mest. Alle er ulike.

Du trenger ikke har dårlig samvittighet.

Men jeg merker på det du skriver at kanksje "sorgen" over å ikke ha en fungerende samboer og pappa til barnet er en stor del av årsaken til at det føles tøft. Det er også helt normalt, å ha syk partner kan være vanskelig å takle selv uten barn. Men sånn er det jo nå hos dere, du må bare gjøre det beste ut av det

Klem, det ordner seg!

Anonymous poster hash: e70ce...20c

Jeg viser henne kjærlighet ja Masse koser og sier flere ganger daglig hvor glad jeg er i henne.

Men du treffer spot on med den sorgen jeg føler! Noe jeg kanskje også bør jobbe med.

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

[charactouy]

Kjente følelser det der ja. Spesielt søndager er grusomme hvis vi ikke har vært borte mesteparten av tiden. Det skal sies at vår snart-treåring er over gjennomsnittet aktiv og ukonsentrert, men likevel...

Det som hjelper litt på sutring her, er at vi ikke forstår det. Nå vet jeg ikke hvor godt barnet ditt snakker, men vi krever at barnet bruker ord og spør pent når det vil noe. Med et barn som kan være sta som et fastspikret esel har det tatt tid, men det kommer seg.

[AnonymBruker]

Kjente følelser det der ja. Spesielt søndager er grusomme hvis vi ikke har vært borte mesteparten av tiden. Det skal sies at vår snart-treåring er over gjennomsnittet aktiv og ukonsentrert, men likevel...

Det som hjelper litt på sutring her, er at vi ikke forstår det. Nå vet jeg ikke hvor godt barnet ditt snakker, men vi krever at barnet bruker ord og spør pent når det vil noe. Med et barn som kan være sta som et fastspikret esel har det tatt tid, men det kommer seg.

Haha, herlig siste setning

Hun har egentlig et godt språk. Det jeg prøver å si er at "mamma svarer bare unger som spør/snakker skikkelig". Da snakker hun som regel skikkelig. Men om jeg f.eks har leiket med henne og skal ta oppvasken f.eks så står hun å surver og drar i beina mine. Og jeg blir gal!!

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

[AnonymBruker]

f.eks så står hun å surver og drar i beina mine. Og jeg blir gal!!

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

Det går definitivt over

Anonymous poster hash: 5ee5e...fd1

[AnonymBruker]

Noen godord til deg, kjære ts, som jeg er sikker på at er en kjempegod mamma:

Dette er din datter, og du er hennes mamma. Det var meningen at akkurat hun skulle få være din datter, og at du skulle få være hennes mamma. Dette har du styrke til å bære, for "som din dag er, slik skal din styrke være."

Kanskje litt mindfulness kan hjelpe på i en travel hverdag? : ) Kort fortalt: kjenn etter på pusten din, finn tre positive ting hver dag, nyt øyeblikkene. Kanskje det k.an hjelpe deg til å finne litt mer roen i alt hverdagsstresset?

Lykke til. Du høres ut som en reflektert og løsningsorientert dame som kommer til å komme sterkere ut av dette:-)

Anonymous poster hash: cec51...ebb

[AnonymBruker]

Det går definitivt over

Anonymous poster hash: 5ee5e...fd1

Ja, det håper jeg da! Vil nødig ha en tenåring hengende i buksebena slik

Anonymous poster hash: b7cd8...04a

[AnonymBruker]

Noen godord til deg, kjære ts, som jeg er sikker på at er en kjempegod mamma:

Dette er din datter, og du er hennes mamma. Det var meningen at akkurat hun skulle få være din datter, og at du skulle få være hennes mamma. Dette har du styrke til å bære, for "som din dag er, slik skal din styrke være."

Kanskje litt mindfulness kan hjelpe på i en travel hverdag? : ) Kort fortalt: kjenn etter på pusten din, finn tre positive ting hver dag, nyt øyeblikkene. Kanskje det k.an hjelpe deg til å finne litt mer roen i alt hverdagsstresset?

Lykke til. Du høres ut som en reflektert og løsningsorientert dame som kommer til å komme sterkere ut av dette:-)

Anonymous poster hash: cec51...ebb

Tusen takk for et fint svar!

Jeg skal ta til meg forslaget om å fokusere på pusten, finne tre positive ting, og fokuserer på det som er bra

Anonymous poster hash: b7cd8...04a