Fødselshistorier mars/april 2014

[zoi]

Da jeg skulle lage middag 27/2 begynte de kraftige kynnerene (som jeg hadde hatt siden rundt jul) å bli enda mer plagsomme enn tidligere. Merket jeg ble i dårlig humør og var ikke meg selv, men trodde det bare var en dårlig dag etter nok en natt med elendig søvn. Det tok noen timer før jeg skjønte at dette var rier, for ut over kvelden ble de sterkere og sterkere og jeg lastet ned en rieapp. Etter å ha mast en stund fikk jeg mannen til å pakke en bag med ting til seg selv, gjøre klar bilstolen og rydde litt. Han skjønte ikke helt hvorfor, siden han faktisk måtte legge seg siden han skulle tidlig på jobb! Klokken elleve ringte jeg til føden og da hadde jeg regelmessige rier hvert 5-6 minutt som jeg måtte puste meg gjennom stående. De ba meg ta en dusj og en paracet, prøve spise og slappe av. Ringte føden igjen rundt halv to og da var riene hvert 4-5 minutt, så de ba oss komme til kontroll.

Den halvtimen det tok å kjøre til sykehuset virket som en evighet, og jeg halvveis lå i baksetet mens jeg prøvde å holde ut. Da vi kom frem ble det målt puls og rier, jordmor undersøkte meg og det var allerede 5 cm åpning. Ikke rart jeg hadde vondt, for nå kom babyen! Fødselen begynte helt fantastisk på jordmorstyrt avdeling i badekar, med en behagelig jordmor som jeg raskt fikk tiltro til. Pustet meg gjennom riene, fikk akupunktur og massasje, hadde dempet belysning og beroligende musikk. Det ble raskt 7 cm, og jordmor foreslo vannfødsel siden jeg jobbet godt og synes vannet lindret. Hun var så optimistisk at hun gjorde klart til at gutten vår skulle komme.

Så ble det fullstendig stopp. Ingenting skjedde, mens smertene fortsatte å øke. Jeg måtte ut av karet siden det kunne hjelpe å bytte stilling, og den nydelige jordmoren måtte dessverre snart gå av natteskiftet. Fikk lystgass og prøvde å ligge, men det gjorde for vondt og jeg jobbet mye bedre stående med prekestol. Den nye jordmoren som kom på morgenskiftet var en helt annen type, og kjemien stemte dessverre ikke helt. Timene gikk og fortsatt bare 7 cm! Det gjorde så vondt, men jeg hadde ikke pressetrang - likevel rautet jeg som en ku og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Urinblæra var full uten at jeg fikk ut en dråpe, så jordmoren tømte den med kateter i håp om at det kunne hjelpe litt på trykket. Dette ble gjort til sammen fire ganger under fødselen, skulle tro jeg hadde lagret opp i en uke! På ett eller annet tidspunkt rundt her forsvant jeg mer eller mindre inn i min egen verden, var så sliten og klarte ikke lenger jobbe med smertene. Mannen fikk ikke ta på meg eller være i nærheten, og følte seg helt hjelpesløs. Jeg husker at jordmor tok vannet, og det var misfarget siden babyen hadde gjort fra seg i det. Leger ble tilkalt, det ble flere undersøkelser nedentil og de tok ultralyd for å finne ut hva som skjedde.

Det viste seg at babyen hadde begynte å skru seg feil vei igjen, og stanget i bekkenveggen i stedet for å jobbe seg nedover. De bestemte seg for å flytte meg til en spesialavdeling, og jeg måtte i full fart over på båre og ut i heisen. Lystgassen måtte jeg klare meg uten, så jeg må ha skremt livet av andre pasienter og besøkende sånn som jeg hylte. Den nye fødestuen var mer som en operasjonssal, og fødselen ble veldig medisinsk herfra. Både babyen og jeg ble overvåket av alle mulige slags instrumenter, men pulsen hans var heldigvis fin og han viste ikke tegn på stress enda. Inntrykket vi begge sitter igjen med var at ingen ga oss skikkelig informasjon. Legene og jordmor snakket seg i mellom, og mannen følte at de bare sto og så på at jeg led meg gjennom riene mens jeg tryglet om at jeg ikke klarte mer. Først den siste knappe timen av fødselen fikk jeg epidural, som jeg ikke synes hjalp stort. Det ble diskutert hva som burde gjøres, og de vurderte keisersnitt men trodde det ville gå med vakuum. Jeg prøvde hele tiden å klatre ut av senga, og skrek meg helt hes. Fikk brannsår to steder på hver albue, blåmerker på knærne og i panna siden jeg kavet sånn. Følte meg som verdens dårligste til å føde og var flau, men samtidig var ikke dette noe jeg kunne holde tilbake.

Plutselig drar jordmor i snora, før hun trykker på alarm og rommet blir fullt. Den lille gutten vår hadde 50 i puls, og han måtte ut med en gang. Det var to gynekologer, to jordmødre, to barnepleiere og en barnelege på plass. Mannen sto ved siden av meg, gråt så han ristet og han trodde en av oss kom til å dø. Jeg hørte de fortelle han at det ble vakuum, at det hastet veldig og ville bli tøft. Selv kommer jeg aldri til å glemme følelsen av sugekoppen som skulle opp for å festes på barnets hode, hvordan jeg måtte presse for harde livet uten trykketrang, eller at gynekologen dro han ut med kjetting. Etter ett døgn med rier og 11 timer i aktiv fødsel på sykehuset, kom han til verden den 28/2 med navlesnoren rundt halsen. Jeg rakk å registrere at han gråt før barnelegen løp ut med han, verdens fineste lyd etter all den intense smerten! Jeg revnet mye og dypt innvendig, litt utvendig i tillegg til at det ble klippet mye. Gynekolgen brukte en time på å sy meg, mens mannen fikk holde den lille gutten vår. Etterpå fikk vi være alene på rommet noen timer bare vi tre, så totalt utslitte – men enormt lettet og lykkelige.

Endelig var han hos oss, helt perfekt og så utrolig fin.

[Charlie28]

Helt rørt her jeg sitter. .. Synes du har vært så utrolig flink. Det virker som en ganske tøff fødselsopplevelse. Aldri noe kjekt når det snur på den måten og alt blir litt hastig. Ikke er det kjekt når helsepersonellet ikke snakker godt sammen med deg heller...

Håper at du får snakket med noen om opplevelsen dersom du trenger det. Ønsker deg også en god barsel,- og småbarnstid nå fremover. Nyt den fullt ut, du har gjort en fantastisk jobb!!

[zoi]

Tusen takk for gode ord! Det var ubeskrivelig vondt, slitsomt, frustrerende, skummelt - og uten tvil verdt hver eneste smertefulle rie for å få treffe den nydelige gutten vår. Det er utrolig hvordan kroppen evner å hente seg inn igjen, og jeg fortrengte nærmest hele fødselen til etter at vi kom hjem. Kjenner at det er ting jeg trenger å få svar på og tanker som må ut, så det å skrive de ned her er kanskje en begynnelse.

Håper at flere i termingruppen vår vil dele sine fødselshistorier også?

[Gjest Doh]

Vi var en tur på føden på tirsdag da jeg var veldig usikker på om vannet hadde gått. Ble satt på CTG, men den ga ikke noen god måling. Tok ultralyd og de sjekket om det var fostervann som lakk med et eller annet oppsamlingsinstrument. Det så ut som fostervann, men lukta ikke som det så de ble veldig usikre. Tok innvendig ultralyd, og da konkluderte de med at vannet ikke hadde gått. Ble satt på CTG en gang til, den registrerte sammentrekninger men jeg kjente de ikke så tenkte det var modning og/eller kynnere. Underveis kom legen tilbake og sa at de igjen var veldig usikre på om vannet mitt hadde gått så fikk time til ny kontroll dagen etter klokka 11. Vi dro da fra sykehuset ca 00.30.

Klokken 03.30 våknet jeg av sterke mensmurringer. Gikk på do og så at det hadde kommet friskt blod i tillegg til utflod/vann. Ringte tilbake til føden for å høre, og de sa at det kunne jo høres ut som en tegningsblødning men at jeg bare fikk dukke opp på timen klokka 11. Sendte mannen ned for å varme opp en havrepose og lå med denne på magen og småduppet mellom riene til ca 06.30. Da var de såpass vonde at jeg ikke orket å ligge der lenger så stod opp og satte med i sofaen. Prøvde forskjellige stillinger, gå rundt, sitte, henge over sofaryggen osv, men det var bare veldig vondt. Jeg hadde lagd meg to knekkebrød, optimistisk som jeg var, men spiste tre biter før jeg ble kvalm. Kastet ikke opp, men måtte sitte ved doen en stund før jeg orka å hente en bøtte til å ta med opp i stua igjen. 07.34 ringte jeg mannen og ba han stå opp, og 20 minutter senere ringte jeg føden som ba meg komme inn. Etter at mannen hadde pakket bagen sin dro vi, da var vel klokka rundt 8.30.

Etter litt venting på føden, det var kanskje 5 minutter men føltes som en evighet, ble jeg satt på CTG. Heldigvis fikk jeg ligge på siden, så lå med ansiktet mot veggen slik at mannen kunne legge rispose og massere meg på ryggen. De fleste riene var sterke og tette, så var utrolig deilig når jeg fikk noen svakere rier eller helt pause. Jordmor kom og sjekket åpningen rundt 09.40. Hun sa på forhånd at det kunne hende det beste var å være hjemme, og da tenkte jeg at om jeg bare har 2 cm så kommer jeg til å begynne å grine. Om det var så vondt de første 2 cm ville jeg ikke være med mer. Da hun sjekket hadde jeg imidlertid 5 cm (hun måtte dobbeltsjekke for å være sikker på at det ikke var 6), så fikk fødestue i stedet.

Da jeg kom på fødestua fikk jeg prøve lystgass, mens syntes ikke den fungerte så godt siden riene bare ble vondere og vondere uansett. Men jeg beholdt nå maska, og den hjalp sikkert mer enn jeg tror. Stod på siden av sengen, og på et tidspunkt kom mannen inn i synsfeltet mitt bakfra. Da kjente jeg han nesten ikke igjen, noe jeg også fortalte han. Fikk som svar er det lystgassen som snakker nå da?, noe jeg kunne bekrefte selv. Merka jo hvor rart det var selv Ba etter hvert om epidural, og da jordmor sjekka åpningen var den økt til 8 cm på en time. Hun sa at vannet da snart kom til å gå, og to-tre rier senere gikk det. Rett etterpå kom anestesilegen, og jeg var superhappy for at jeg kom til å få noe skikkelig smertelindring. Imidlertid kom riene så tett at anestesilegen og jordmora ble enige om at jeg måtte få spinalbedøvelse i stedet. Den virker raskere og er raskere å sette. Ville gjerne ha det jeg, men da hun begynte å klargjøre til å sette den kom riene så tett at jordmora måtte sjekke åpningen en gang til. Den var da 10 cm, avflatet og hodet stod mot bekkenbunnen (tror jeg hun sa). Så da måtte bare anestesilegen pakke sammen og jeg måtte klare meg uten bedøvelse L På et eller annet tidspunkt mellom dette og pressriene tok de fra meg lystgassen også siden jeg brukte den også utenom riene når jeg kjente at det pressa nedover. På dette tidspunktet orket jeg ikke stå lenger heller, så lå i senga og vrei meg stort sett. Rundt her husker jeg ikke helt hva som skjedde når heller, husker bare glimt og at det var fryktelig vondt. Husker mannen hadde fått utdelt en kald klut (jeg hadde jo ikke fått med meg dette siden jeg stort sett hadde øynene igjen) og den reiv jeg ut av henda hans og tørka meg med selv da han sa at jeg måtte si fra om jeg trengte den. Tror jeg tok tak i skjorta hans og dro til noen ganger også, ble tydeligvis ganske aggressiv (holdt på å be alle dra til helvete da de sa hvor flink jeg var under pressriene. Drittmennesker! )

Hvertfall, klokka 11.40 fikk jeg pressetrang og sa at jeg ville presse. Fikk opp noen bøyler å presse føttene mot og et laken å dra i for å presse skikkelig. Det gikk imidlertid ikke helt, så fikk beskjed om å holde rundt mine egne lår og dra mot meg. Det klarte jeg hvertfall ikke, dytta de vel heller unna. Fikk også noen håndtak på senga, men det var ikke helt suksess det heller. Pressriene var ikke spesielt effektive, så måtte opp og stå. Skalv så fælt at jeg etter én ri ba om å få stå på knærne i senga i stedet. Det gikk ganske mye bedre, for da kunne jeg liksom sette meg ned når det kom en rie sånn at jeg klarte pressinga litt bedre. Etter hvert måtte jeg imidlertid snu meg over på ryggen igjen, men siden jeg ga meg litt på pressinga når det ble vondt og riene ikke var så effektive ble jeg satt på drypp. Det tok imidlertid ikke mange riene før lillemann var ute, og de sa etterpå at det nok ikke hadde mye å si. Det var så utrolig deilig når hodet hans var ute, og selv om jeg egentlig fikk beskjed om å vente fordi navlestrengen var litt stram (så i epikrisen min at den var en gang rundt halsen, men helt løs da så ikke noen fare) fikk jeg pressa ut kroppen med en gang også. Herregud, den følelsen må være det beste i verden! Jeg var ferdig!

Fikk lillemann opp på brystet, og han lå der og kosa seg ganske lenge. Mannen fikk klippe navlesnora og var superrørt. Jeg var bare så letta over at jeg var ferdig at det ikke kom noen gledestårer fra meg. Lillemann så forresten ikke noe rar ut etter fødselen i det hele tatt. Hodet hadde normal form og han så egentlig ut som en helt vanlig baby, ikke sånn alienbaby jeg hadde forventet. Masse mørkt hår har han også forresten. Det var så fint å ligge der med han på brystet og mannen ved siden av meg, blir helt rørt når jeg tenker over det nå faktisk. Lillemann veide 3730 gram, var 52 cm lang og 35 cm rundt hodet da han kom ut, fem dager etter termin Måtte sy noen sting, men vet ikke helt hvor mange. Var bare noen rifter hvertfall, og det er bare litt ømt når jeg går nå. Var med en sykepleierstudent på fødselen også, men henne merket vi ikke noe til. Glemte faktisk at hun var der selv om jeg kunne se rett på henne.

Barseloppholdet gikk forresten kjempefint, det er så utrolig mange hyggelige folk som jobber på Bærum! Det var lagt opp til at man skal være mest mulig i fred med babyen og heller spørre om det er noe man lurer på. Og så er det så deilig at det bare er familierom der, vi fikk den freden og roen vi trengte og trengte ikke ta hensyn til noen andre

[Gjest Maman]

Fredag 21.mars, åtte dager over termindato, var jeg og mannen på overtidskontroll på Ullevål. Kontrollen viste at alt var bra med babyen, men at det var lite fostervann igjen og dermed måtte jeg legges rett inn til igangsetting. Legen strippet meg, og sa at de i første omgang skulle prøve ballongkateter, deretter indusering med prostaglandiner... og at vi måtte regne med at det ville ta hele helgen. Mannen dro derfor tilbake på jobb, men for sikkerhets skyld ringte han besteforeldrene i tilfelle de måtte komme i løpet av kvelden... Planen var at han skulle komme innom sykehuset med bagen min, som inneholdt toalettmappe og ipad..

Strippingen legen gjorde, var visst det som skulle til. Jeg følte umiddelbart svake murringer, og i løpet av en time, mens jeg lå på observasjonsposten for gravide med ctg, begynte jeg å kjenne at murringene ble kraftigere og med topper(på ctg'en;)). Halv to kom legen og sa at de ville vente med ballongkateteret i tilfelle det var rier jeg hadde fått. Jeg ringte mannen min og sa at han måtte komme tilbake, han hev seg i bilen (stakkaren hadde fått høre mange historier på jobben den dagen, om igangsettelser og raske fødsler der mannen ikke rakk frem) og fikk ordnet med besteforeldre som hentet i barnehagen. Akkurat i det mannen kom på sykehuset skulle jeg flyttes til et føderom. Riene var nå blitt litt sterkere, men fullstendig overkommelige.

På føderommet fikk jeg en myndig, østeuropeisk eldre dame til jordmor. Hun "sjefet" meg rundt og fortalte hva jeg skulle gjøre, samtidig som hun oppmuntret meg og ga motivasjon. Syns hun var flott! "Nå må du gå och spise før bebisen kommer ut. Jo, det må du! Gå nu. Shoo!" Andre hadde sikkert ikke likt det, men jeg syns det var tusen ganger bedre enn jordmor ved forrige fødsel som ikke sa noe om hva jeg skulle eller burde gjøre.

Da vi kom tilbake etter å ha spist litt, strippet jordmoren meg igjen. På dette tidspunktet begynte det å gjøre skikkelig vondt, og jeg bannet på at jeg aldri, aldri, aldri skulle gjøre dette frivillig igjen...(og det stemmer jo forsåvidt, to holder...). Rommet hadde dessverre ikke badekar, men en dusj. Så jeg ble sendt i dusjen med beskjed om å bli der tilnærmere beskjed. Sto med dusjstrålen på ryggen i kanskje en time eller mer, jeg skrudde på så mye varme at mannen begynte å bli bekymret for brannskader. Huden hadde lik farge som min rosa neglelakk på tærne husker jeg... Til slutt orket jeg ikke være der mer, var sliten i bena og følte jeg ikke fikk puste i dampen fra dusjen. Et badekar hadde vært tusen ganger bedre. La meg med hodet i fanget til mannen mens han trykket på korsryggen, det hjalp også. Jordmor kom og sjekket, jeg var nå blitt fem cm åpen. Jeg hadde utrolig vondt og tenkte at denne fødselen kom til å bli like langdryg som den første...

Deretter tok jordmor vannet mitt. Da sa det pang - rier som var så vonde at jeg trodde jeg skulle svime av. De kom tett som hagl og jeg lå spent i en bue. 15 minutter etter at vannet ble tatt fikk jeg kraftige pressrier. Jordmoren hadde akkurat gått ut og jeg ropte Jeg må presseeeee!!!!!!! Mannen løp ut og hentet jordmoren, som ba meg ikke få panikk. Pressriene var så sterke at uansett hvordan jeg pustet, klarte jeg ikke holde de tilbake. Sist fødsel fikk jeg pressrier ni timer for tidlig i forhold til åpning, så jeg tenkte at det var det som skjedde nå også-bortsett fra at jeg denne gangen ikke klarte å la være å presse... Keisersnitt, spjæring og annet fælt løp gjennom hodet mitt. Men jordmoren undersøkte meg rolig og sa "her er det full oppning, så du kan bara begynna at pressa. Nu kommer barnet, så jag ska plinga på barnpleiersken". Whaat?! Jeg måtte spørre henne to ganger for å virkelig forstå det. Så da kom en barnepleier løpende og de jobbet hurtig med å få fram fødselsutstyret. Jeg presset og prøvde å gjøre som de sa, jordmoren styrte det hele og tok finskegrepet. Det var min første fødsel uten epidural og sugekopp, så det var interessant å oppleve at barnet kom ut. Det gjorde ikke veldig vondt, kanskje bare litt akkurat når det tøyde som verst. Plutselig var hun ute! Jeg så på klokken, det var gått bare seks timer omtrent siden første rie og der lå jeg med en nydelig jente i armene. Jeg fikk tre pyntesting men klarte å knipe med en gang, og jeg var ikke utslitt heller. En drømmefødsel, rett og slett!

Jeg hadde Ida på brystet hos meg i to timer i fødesenga, før de kom og hentet henne for veiing mens jeg dusjet. Hun var 3300 g, 50 cm. Hun bar preg av å ha vært i magen for lenge, så overtiden var nok lenger enn ut i fra ultermin. Hun hadde mistet huden på føttene, og resten av huden var skrukkete og tørr. Men veldig søt, og med mørkt hår til forskjell fra sin blonde søster som ikke hadde hår da hun ble født..

Jeg var sprudlende glad og lykkelig, nesten så jeg hoppet avgårde på vei til barselhotellet på kvelden. Alt var i orden med meg og baby, så vi dro hjem dagen etter. Endelig fikk jeg den gode fødselsopplevelsen jeg ønsket meg!

[Charlie28]

Jeg var sprudlende glad og lykkelig, nesten så jeg hoppet avgårde på vei til barselhotellet på kvelden. Alt var i orden med meg og baby, så vi dro hjem dagen etter. Endelig fikk jeg den gode fødselsopplevelsen jeg ønsket meg!

Så kjekt! Husker at du tidligere skrev at du gruet deg til fødsel.. Så veldig koselig at denne fødselen gikk så bra.

[zoi]

Veldig fint å lese deres fødselshistorier, Doh og Maman!

[Charlie28]

Våknet søndag morgen kl 06:50 av en vond kynner.. Etter 10 min kom det jammen meg en til.. Jeg hadde gått rundt med kraftige kynnere i flere dager, så trodde ikke helt at nå var fødselen endelig i gang. Lå derfor å kjente etter i en halvtime. Joda, her var det fødsel. ENDELIG!!!

Sto opp med storebror, spiste frokost og ringte etter barnepass. Målte riene med en rieteller-app på mobilen, og den viste at de kom med ca 7 min mellom og varte 45 sek. Vi kjørte i to biler (en liiiten utfordring med rier) bort til svigerbror/søster med storebror. Da hadde de bil med bilstol og kunne komme å legge han hjemme eller stå litt friere til å kjøre han rundt. (Vi er så heldige at vi har to biler).

Kl 09:00 kom vi hjem igjen. Jeg stelte meg og gjorde ferdig fødebaggen. Følte meg så fin i formen. Syntes at det var skikkelig luksus med pause mellom riene. Sist gang startet det med at vannet gikk, og da kom riene uavbrutt i starten, og de var bare maserier.. Følte derfor at jeg hadde mye energi og så fin i formen at jeg bare gikk å smilte.. Kl 10:00 ringte jeg til fødeavdelingen og sa at jeg hadde rier med nå ca 4-5 min mellom og at de varte ca 1 min. De ba oss komme inn..

Kl 10:45 ankom vi fødeavdelingen og jeg ble skrevet inn. De sjekket åpningen og den var ca 3 cm. Jeg kunne derfor velge om vi skulle være på sykehuset og se det ann, eller gå en tur ut i solen. Vi valgte det siste. Kjedelig å gå å stirre i veggene når man venter på noe spennende...

Da vi kom ut fra sykehuset kom vi jo på at det var søndag og alt var stengt. Restauranter osv åpnet jo heller ikke før 13:00. Vi kjørte da til en Shell stasjon, kjøpte noe varmmat og satt ute i solen på en benk å spiste denne. Med bildøren åpen og radioen på fullt. Ganske koselig.

Så fikk mannen en glimrende ide. "Skal vi se om bowlingen er åpen?". "JA!" Og det var den.. SÅ vi spilte to runder med bowling. Det gikk utrolig fint, og var ganske hyggelig. Jeg måtte bare gå litt inn i meg selv ett par ganger når riene kom. Ca med 3 min mellom. Ikke noe problem egentlig. Han som jobbet i bowlinghallen kom bort til oss en gang og lurte på om alt var ok med meg.. Da jeg sa at jeg egentlig var i fødsel og at vi bare ønsket å gjøre noe for å få tiden til å gå, ble han helt sjokkskadet stakkar

Kl 12:30 vurderte vi om vi skulle ta en 3 runde. Men fant ut at det kanskje var like greit å gå til sykehuset å se hvordan det sto til nå. Vi hadde jo med pc, full av filmer og serier. Vi hadde hvertfal nok å se på til å slå i hjel noen timer på føderommet... Så da gjorde vi det.

Da vi kom tilbake til sykehuset ca kl 12:50 begynte riene å ta seg godt opp. De var litt vondere enn sist og kom med 1-2 min mellom. Jeg nøøøt pausene. Jordmoren tok i mot oss i en pause, og jeg virket sikkert veldig sprek, for hun lurte på om det hadde stoppet opp

Ble sjekket og her var det hele 6 cm og hodet var godt nede i bekkenet nå. Fikk gå inn på føderom, og barnets puls ble målt. Riene kom som perler på en snor. Nesten litt vell mye.. Plutselig merket jeg trykketrang. WHAT, allerede?!! Jordmoren fikk fart på seg og spurte om hvilken fødestilling jeg kunne tenke meg.. Da sa jeg at det har jeg ikke tid til å tenke over, for nå må jeg trykke... Så da ble det til at jeg fødte stående inntil en sånn prekestol-sak. Det var effektivt med sykt vondt. Tror aldri jeg har følt en slik smerte. Forrige fødsel var ikke slik da storebror sakte snek seg ut....

Kl 13:40 ble jenta vår født. En nydelig liten pike på 3338gr og 49 cm. Hun var 34 cm rundt hodet og hadde mye svart hår. Hun ble født bare 1 time etter siste bowlingrunde Og jordmoren mente at den aktive delen av fødselen (fra 4cm - fødsel) nok bare hadde vart i 1-1,5 time.

Jeg ble sjekket og der fant de ingen rifter! Ja, jeg er fremdeles i sjokk.. Føltes virkelig ikke slik ut...

Nå har det gått noen dager, og magen er nesten like flat som før. Blør så og si ingenting, og allerede dagen vi kom hjem byttet jeg til stringtruse med stringbind. Nå kan jeg bare bruke innlegg.. Har heller ikke vondt der nede og alt er helt som før da jeg ikke revnet eller noe.. Føles helt spesielt. Sist var jeg noe øm i ca 10 dager etterpå...

Nå koser vi oss mye. Er litt mer travelt med to, men utrolig kjekt.

Endret 3. april 2014 av Charlie28

[Gjest Doh]

Så herlig å lese om fødslene deres Har aldri hørt om noen som har spilt bowling under en fødsel før, Charlie_28 Skjønner godt at han stakkaren ble litt sjokkskadd...

[zoi]

Blir veldig imponert over deg, Charlie28. Kjørte bil og bowlet!? Måtte min neste fødsel bli som din. Herlig å lese at det gikk så fint og at du er i god form. Ønsker deg en fin barseltid, kos deg masse med de to små og mannen.

[missdior]

Så fine fødselshistorier! Min veninne spilte også bowling mens hun var i fødsel! Da hun kom inn på sykehuset hadde hun 5 cm åpning, og tre timer etter var gutten ute.

Gratulerer til dere alle

[Blåbærmuffin]

Tirsdag 25 mars var jeg (som jeg hadde vært de siste 3 ukene) møkklei av magen, møkklei av å være i dårlig form og møkklei av å være gravid. Jeg ville møte den lille jenta i magen min, men selv om jeg hadde hatt nesten konstante kynnere de siste ukene og masse maserier virket det ikke som om hun hadde store planer om å hilse på veden. Jeg bestilte meg derfor en jordmortime for å få utført hinneløsning. Jordmoren jeg gikk fast til ville ikke gjøre dette så jeg ente opp med å gjøre det privat. Jeg møtte en utrolig trivelig jordmor og først snakket vi litt før hun skulle skjekke modning og se om hun kunne hjelpe meg litt på vei. Jeg hadde 3-4 cm åpning å var veldig moden. Hun fikk lett tøyd til 5 cm og fikk tatt hinneløsning. Jeg merket vel egentlig ikke den helst store forskjellen etterpå, men bestemte meg for å høre etter å dra hjem å legge meg å slappe av.

Jeg la meg i senga klokken 16.00 å der ble jeg liggende hele kvelden. Egentlig veldig godt for en sliten kropp å bare ligge å slappe av hele ettermiddagen og kvelden. Gubben og T dro å kjøpte hamburger å middagen ble selfølgelig inntatt i horisontal stilling i senga. Var rett og slett helt fantastisk!

Når klokken begynte å nærme seg halv 10 på kvelden skiftet det over fra kynnere til svake riesmerter. Jeg bestemte meg for å ringe føden, ettersom jeg hadde en veldig kjapp fødsel sist, å de mente jeg skulle komme nedover på en skjekk. På dette tidspungtet var det ca 10 min mellom rien og de var ikke veldig heftige. Jeg ringte mamma å hun kom oppover for å passe på T, mens jeg og gubben kjørte ned til sykehuset.

På sykehuset ble det ctg registerering og det ble konstantert at sammentrekkningene var alt for svake og sjeldene til å kunne kalles fødsel. (noe jeg egentlig viste). Vi fikk tilbud om å sove der for å se om det tok seg opp, men jeg ville heller hjem i tilfelle det skulle dabbe av igjen, noe jeg egentlig var overbevist om at det ville gjøre.

Vi kom hjem å mamma ble langt ned på soffan mens jeg gikk å la meg i senga. Det tok ikke lange tiden før riene ble sterkere og når klokken va halv 4 bestemte jeg meg for å vekke gubben. Vi kjørte tilbake til sykehuset, en tur jeg ikke husker så mye av. Riene kom nå med en pause på ca 1 minutt og jeg begynte å bli i tvil om at vi i det heletatt ville rekke å komme oss fram denne gangen. Heldigvis gjorde vi det, og jordmoren jeg hadde vært inne på sjekk til tidligere på kvelden sto å ventet på oss ved inngangen til føden.

Jeg fikk rullestol transport opp til fødeavdelingen, og nå kom riene med ca 30 sekunders pause. Temmelig intenst og heftig! Jeg spurte om smertelindring, og fikk tilbud om badekar. Det hjelp litt, men det var fortsatt meget intenst. Gubbe var kjempe flink å masserte ryggen min for harde livet. Etter å hadde duppet i badekarret i ett par rier ville jordmor skjekke åpning, 7 cm. Jeg mente dette gikk vel sakte, men på neste rie kom trykketrangen og pressrier var et faktum. Det tok kanskje 5 pressrier å vips så var lillesøster ute. Hun ble født i vannsekken, og jordmoren som var finsk fortalte at dette var et tegn på lykke <3 Lillesøster veide 3740g og var 50cm, rundt hodet ar hu 36cm, helt perfekt og nesten 500g større enn storesøster!

Jeg hadde egentlig ikke lov å føde i vann ettersom jeg går på blodfortynnende, men jeg rakk aldri å komme meg opp derifra. Jeg synes vannfødsel var veldig greit, og ikke minst var Lillesøster ren og pen etterpå. Ikke noen blodrester eller sånne ting.

Fødsel generelt er etter min mening ikke noe problem å jeg hadde lett gjort det flere ganger, men det å gå gravid derimot, det er slitsom!

Nå er jeg verdens heldigste og har to utrolig fine og flotte jenter. Kunne ikke bedd om noe mer! Jeg er forelsket. Hjertet mitt har vokst og plassen til T er like stor som den var før lillesøster ble født, men nå har også lillesøster en like stor del der inne.

Endret 5. april 2014 av Blåbærmuffin

[Charlie28]

Hjertet mitt har vokst og plassen til T er like stor som den var før lillesøster ble født, men nå har også lillesøster en like stor del der inne.

Flott fødselshistorie blåbærmuffin

[Amens]

5.april begynner som en normal lørdag. Vi våkner av oss selv, står opp og spiser frokost. Deretter drar vi på antikkmesse og møter mamma og bestemor. Etterpå drar vi for å handle mat. Jeg blir i bilen fordi jeg har ganske ubehagelige kynnere. Og de fortsetter resten av dagen, men gir seg endelig litt utpå kvelden.

Klokka 02.00 natt til søndag våkner jeg av noe som kjennes ut som kynnere. Bare verre. Det er rier. Klokka 04.00 vekker jeg mannen og forklarer hva som skjer. Jeg kryper under dyna med han og vi blir liggende i senga til rundt 07.00. Rundt 13.00 er de blitt såpass tette og vonde at jeg ringer KK og ber om å få komme inn. Det får jeg.

Når jeg kommer blir det en varm velkomst i form av ett klyster. Yay... Jeg sender mannen på dør. Etterpå bærer det på føden. Vi begynner i badekaret, som jeg synes var ganske behagelig, varmt og godt. Riene blir jevnt verre og verre men jeg klarer stort sett å puste meg gjennom dem. Ved 22.00 tiden er riene forferdelig vonde, jeg har fått pressetrang og pressetrangshemmeren funka flott i hele 30 min... Da ser en av jordmødrene på meg og spør om det ikke er på tide med noe epidural. Jeg krangler ikke. Nå begynner jeg å surre med tid og sted. Jeg er langt inne i min egen sone. Jeg må konsentrere hardt om å ikke trykke siden jeg bare er på 9cm. Jeg tror det var rundt 23.00 at epiduralen ble satt. Deretter så roen riene seg og jeg klarer å duppe litt mellom dem. Når epiduralen begynner å gå ut får jeg prøve å presse, men enda er det bare 9 og en halv cm åpning. De setter på litt mer epidural og jeg må vente en time. Enda er det en kant igjen og jeg kan ikke trykke.

Først klokka 01.30 får jeg begynne å presse for alvor. Å herre jemini å mye bedre det er å presse! Men en time senere er hun enda ikke ute. Og nå må hun ut. Leger blir tilkalt. Det blir diskusjoner på gangen. De finner frem en tang. Nå føles det skikkelig kaotisk. Det er masse mennesker i rommet og det gjør seriøst vondt når de skal feste tanga og begynner å dra. Jeg presser det jeg kan. Det brenner og jeg synes det gør vondere og vondere. Nå klarer jeg snart ikke mer. Men når jeg skal til å hyle det, så kjenner jeg at det letter. Hun er ute. Jeg får henne på brystet. Å så deilig å få henne på brystet! Det er Eiril! 7.april, klokka 03.10 er jeg blitt mamma. Morkaka blir presset ut og de begynner å undersøke underlivet mitt. Og frem kommer nål og tråd. To leger sitter og syr i noe som føles som en time. Etterpå forklarer ene legen at jeg har revna. De klippet først, men skulderen til vesla satt bome fast og når han skulle lirke den ut, så revna det. Helt bak. Jada, jeg fikk en grad 3c raptur...

Det er først idag vi fikk reise hjem. Kroppen min har vært veldig stresset og jeg klarer ikke å få opp melkeproduksjonen nok til at hun kan leve på min melk alene.

Men hun er frisk! Og helt fantastisk nydelig!

[MarenogAron]

Mandag for en uke siden var jeg på 38-ukers kontroll hos jordmor. Jeg hadde vært der annenhver dag uka før pga høyt blodtrykk. Nå har jeg gått fra spor til 2+ på urinprøva over helga, i tillegg til høyt blodtrykk og 2+ på ødemer, og derfor blir jeg sendt videre til sykehuset for kontroll. Vel framme blir det tatt blodprøver og jeg blir lagt inn for kontroll. Tirsdag blir jeg satt på blodtrykksmedisiner. De hjelper, men jeg får stadig mer utslag på urinprøvene. Derfor besluttes det å sette meg i gang. Helt greit det, vi gleder oss til å hilse på vesla.

Torsdag morgen blir jeg undersøkt. Jeg er overhode ikke moden, så legen setter en modningspille på meg, og jeg blir satt på ctg-rgistrering for å sjekke at det går bra med babyen. Sju timer senere kommer legen inn igjen, og da begynner ctg-en å registrere regelmessige kynnere. Derfor vil han ikke gjøre noe mer den dagen.

Fredag morgen blir jeg sjekket på ny. Så og si ingen forskjell fra i går. Jeg får modningsgele. Hele dagen går på ny med til venting, ctg-rrgistrering og blodtrykksmåling. På kvelden begynner jeg å merke noen svaaake rier og slimproppen går. Humøret stiger, kanskje det skjer noe nå? Vi legger oss spent til å sove.

Lørdag er det enda en ny undersøkelse. Gode nyheter! Mormunnen har blitt mye kortere og jeg har fått 1 cm åpning. Ny pille blir satt. Vi (mannen min har fått sove på rommet mitt siden torsdag) går spent og venter. Spenningen går over i oppgitthet ettersom tiden går og ingen ting skjer. Får heldigvis beskjed om at i morgen må hun ut siden kroppen min ikke har godt av å forsøke så lenge.

Endelig kommer søndag. Jeg blir skuffet når jeg får høre at pillen i går ikke har hjulpet noen ting, men håper at drypp skal få fart på sakene. Jordmor sier at de fleste får rier ganske fort, og er optimistisk. Vel, vi begynner på laveste dose og øker hver 30.min. Timene går, og ingen ting skjer. Når jeg når den første grensa (120ml/t tror jeg), blir jordmor og lege enige om at de fortsetter løpet ut. Dryppet kan kjøres i max seks timer. Etter fem timer begynner jeg å få vondt i ryggen, og innser etter hvert at dette er jo faktisk rier. Overlykkelig! Det blir derfor bestemt at vi tar en times pause og kjører en runde til. Som sagt, så gjort. Ny runde begynner, og denne gangen tar det bare litt over en time før riene kommer på nytt. Endelig! Også jeg som helt hadde gitt opp håpet og innstilt meg på at det blir keisersnitt i morgen.

Vel, jordmor slutter snart å øke dryppet, men riene blir fort sterkere. Det går likevel greit å puste seg gjennom dem. Ettersom riene øker i styrke, spør jeg etter lystgass. Vi forflytter oss derfor over på fødestua. Jordmor undersøker meg på nytt. Jeg har ikke fått mer åpning, men hodet står lenger ned og mormunnen er mer tøyelig. Lystgassen gjør meg litt småkvalm, men det er veldig behagelig å bli småsusete.

Halvannen time senere, etter totalt seks og en halv time med rier, har de begynt å bli uutholdelig vonde. Jeg er kvalm av lystgass, men det er enda verre å puste seg gjennom uten. Jordmor undersøker meg for å se om jeg kan få epidural. Og hva finner hun ut? Jeg har bare 1,5 cm åpning! 0,5 cm etter over seks timer med rier. Jeg har så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og både mannen min og jordmor ser veldig bekymret ut. Jordmor forsvinner ut for å ringe legen. Hun kommer raskt tilbake og forteller at vi må ta akutt hastesnitt fordi blodtrykket mitt stiger alt for fort og fordi noe er feil når det ikke har blitt mer åpning. Hodet har kommet mye lenger ned, men det hjelper jo ikke. Heldigvis er hjerterytmen til vesla eksemplarisk, hun er det ingen fare med.

Jeg bare stønner, og synes minuttene hvor jeg blir barbert, får kateter, løftet over på en seng og rullet mot operasjonssalen går ulidelig sakte. Det hjelper heldigvis litt at dryppet er fjernet, men riene er fortsatt sterke og kateteret er så vondt.

Så ufattelig deilig når de setter spinalbedøvelsen! Hele kroppen fra puppene og ned blir øm og følelsesløs, og smerten slipper taket. Akkurat der og da er jeg urolig glad for keisersnitt.

Så kommer mannen min og jordmor inn også. Mannen min gråter. Jeg synes skikkelig synd på ham, for nå har jo ikke jeg det vondt lenger. Men det må ha vært veldig dramatisk og fælt for ham å bare se hjelpeløst på alt som skjedde med meg. Vi sitter og snakker sammen mens de åpner magen min, og så hører vi et lite skrik. Hun er ute! Kl er 21.54, og det er 13 timer siden jeg begynte på drypp. Mannen min får klippe navlestrengen, og hun blir snart lagt opp til brystet mitt. Hun ligger liksom opp ned for å få plass på riktig side av operasjonsduken, men det bryr ikke henne. Det går bare noen få sekunder før hun begjærlig begynner å suge på brystet. Der blir hun liggende til de har sydd ferdig.

Etterpå blir jeg rullet inn på overvåkningen, og der ligger hun på det andre brystet mitt i to timer, helt til hun blir med jordmor og mannen min opp for å måles og veies, mens jeg skal slappe av. Blir ikke mye søvn siden tusen tanker går gjennom hodet mitt, men jeg er lykkelig.

I dag ble jeg rullet opp på familierommet og har ligget her i hele dag. Bare kost på og ammet vesla i hele dag. Hun er 2,8 kg og 47 cm lang, født 11 dager før termin. Hun er kjempeflink til å ta puppen Og mannen min henter mat og skifter bleier. I morgen kan jeg prøve å stå og gå litt. Kan ikke vente til jeg får holdt ordentlig i henne!

[cecilie85]

Jeg skrev fødselshistorien for et par uker siden, men så gikk batteriet mitt rett før jeg var ferdig og alt ble borte! Idag har jeg skrevet på nytt.

Onsdag 16.april våknet jeg kl 03.00 på natten av at jeg trodde jeg måtte på do. Når jeg kom på do så fosset vannet. Ingen tvil om at det var vannet som gikk. Jeg gikk å la meg igjen og fortalte mannen hva som hadde skjedd. Han ringte føden, og vi fikk time til undersøkelse kl 09.00. Vi prøvde å sove litt, men det gikk ikke lang tid før de første riene kom. I starten var de som milde menssmerter, men det tok seg gradvis opp, og ble mer intense. De kom tett helt fra starten, men varte kun kort, så jeg var usikker på om det var ordentlige rier. Etterhvert som det ble ordentlig vondt klarte jeg ikke å ligge i ro lengre. Mannen ringte føden igjen og de mente det ikke var noe hast om riene ikke varte lengre enn de gjorde (30sec). Etterhvert fikk jeg litt trykketrang, og det gjorde meg litt bekymret, så da ville jeg dra til sykehuset. Når vi kom dit viste det seg at jeg hadde full åpning!! Jeg som hadde sett for meg å få både klyster, epidural, akupunktur og hele pakka, hehe

Dermed var det bare i gang med å trykke! Dette var mye mer slitsomt og hardt arbeid enn jeg hadde sett for meg. Det var ikke så vondt som åpningsriene, bare slitsomt! Det gikk sakte men sikkert fremover, men etterhvert ble jordmor litt utolmodig og hentet saksa. Da ble jeg så redd! Og ble med en gang motivert til å jobbe enda hardere. Etter noen trykk så kom jenta vår ut i en svosj. Veldig merkelig følelse når magen ble tømt!

Jeg fikk henne på brystet et par minutter, men etter at morkaka kom fikk jeg en stor blødning og rommet var plutselig fylt av leger osv og jeg ble rullet avgårde til operasjonsstua. Der fikk jeg morfin og medisiner både intravenøst og i pilleform. Jeg fikk en utskraping og ble sydd innvendig. Blødningen kom av at livmoren ikke trakk seg sammen. Medisinene stoppet blødningen raskt men jeg mistet mye blod og måtte ligge et par timer på observasjonspost.

Alt i alt gikk fødselen veldig fint, det var ikke vondere enn jeg trodde, selv uten epidural. Hele fødselen fra vannet gikk tok 8 timer. Jeg var på fødestua nøyaktig 2 timer. Ganske effektivt på en dag som var veldig travel på fødeavdelingen (fikk vi vite etterpå). Det var litt kjedelig med komplikasjonene etterpå, som gjorde at vi ikke fikk den tiden sammen rett etter fødsel. Men det syns jeg vi har tatt igjen for nå i ettertid

Lerke ble født fem dager før termin, var 3068g og 49cm lang. Nå har det gått 3 uker og det føles som om hun alltid har vært her!