Tar over trøsten

[ekkoet]

på natten trøster far like mye som meg og det er ikke et problem om jeg ikke har lagt meg enda. baby sover i seng ved siden av vår seng.

forskjellen er at jeg trøster baby i sengen sin. men far tar baby opp i vår seng og trøster han der. da ser baby meg og bagynner å gråte å åle seg mot meg for å få trøst av meg. det er en av gangene jeg syntes det er ekstremt vanskelig å ikke gi trøst.

det er flere ganger jeg har måttet gå ut av soverommet på natta.

jeg har sagt at far ikke skal trøste i sengen vår. men baby roer seg best med far der om jeg ikke er der. så han mener det er det beste å gjøre.

han er ganske så sta av seg og det er jeg også. så er jammen ikke lett

Anonymous poster hash: e18d2...097

Men målet her må jo være at dersom far blir en godtatt trøster slik at han vil kunne gjøre dette uten problemet du beskriver.

[ViljaH]

Når barnet er 9 mnd og vil til mor, så får mine barn det. Båndet til far vokser over tid, og plutselig er far god nok til trøst. Spesielt ser du endringen etter pappaperm eller hvis du får et barn til. Jeg tror at hvis far nekter barnet mor, så kan det skape negative følelser mot far hos barnet. Og det vil vi jo ikke.

[AnonymBruker]

Jeg synes helt ærlig at problemstillingen er litt absurd.. Far er da vel ikke en sekundær omsorgsperson som man ikke kan trøste før han er i pappaperm eller man får flere barn vel? Hva med å heller bekrefte far som primær omsorgsperson i stedet for motsatt ved å ta barnet? Her har jeg ofte gitt gråtende baby over til far eller bare kost litt med babyen hos far og gått. Som regel går det helt fint så fort jeg er ute av syne. Innimellom har jeg jo selvfølgelig vært nødt til å ta over, men da er det som regel mer krise enn at babyen bare har sett i min retning...

Anonymous poster hash: 7dd24...8da

[AnonymBruker]

Jeg synes helt ærlig at problemstillingen er litt absurd.. Far er da vel ikke en sekundær omsorgsperson som man ikke kan trøste før han er i pappaperm eller man får flere barn vel? Hva med å heller bekrefte far som primær omsorgsperson i stedet for motsatt ved å ta barnet? Her har jeg ofte gitt gråtende baby over til far eller bare kost litt med babyen hos far og gått. Som regel går det helt fint så fort jeg er ute av syne. Innimellom har jeg jo selvfølgelig vært nødt til å ta over, men da er det som regel mer krise enn at babyen bare har sett i min retning...

Anonymous poster hash: 7dd24...8da

Mens jeg syntes det er helt absurd at noen lar prinsipper om likestilling gå foran den helt naturlige tilknytningsprosessen. Det er helt etter boka at jarney knytter seg til den forelderen den er mest med (den som ikke er i jobb) og også helt nturlig at den søker trøst hos omsorgsgiver nr 1 (den som har vært hjemme i perm). Tilknytning er ganske primær biologi og om barnet ikke får apke tilbake til mor når det pnsker det kan det skape utrygg tilknytning til moren også.

Dette handler jo ikke om et barn som sutrer og ser litt på mor men en ni mnd gammel baby som kan rope på mamma, verbalt eller å strekke hender feks.

Som sagt; jeg tok over når barnet tydelig ikke roa seg hos far eller spurte etter meg. Etter litt tid kunne pappaen også trøste uten problem selv når jeg var der. Å neiye et barn trøsten dey ønsker hos mamma når de er så små er heøt absurd. Da kan man lite om tilknytnongsprosesser. Trygghet hos den forelderen som ikke har vært mest hjemme kommer helt naturlig av seg sel litt senere enn hos den som har vært hjemme.

Anonymous poster hash: 69233...7bf

[kisskissbangbang]

Vi hadde også en sånn periode. Da gikk jeg bort til ungen som ble trøstet av far, strøk eller nusset ham på hodet, og gikk derfr så mannen fikk trøste videre.

Syntes det var viktig å vise barnet at jeg hadde sett det og skjønt at han var trist, og samtidig vise at pappa kunne trøste like godt som mamma.

Gikk fort over her.

[AnonymBruker]

Mens jeg syntes det er helt absurd at noen lar prinsipper om likestilling gå foran den helt naturlige tilknytningsprosessen. Anonymous poster hash: 69233...7bf

Tror du alt handler om likestillingsprinsipper? Da er det ikke rart staten må tvinge igjenom pappaperm for at menn skal slippe til.... For vår del handlet det svært lite om likestilling, men om ren nødvendighet. Jeg kunne velge å ta på meg alt med skrikende tvillingbabyer og kjøre meg selv i veggen, eller la pappa være en primæromsorgsperson som kunne håndtere skrikende unger som heller vil til mamma. ja, tilknytning er viktig, til BEGGE foreldrene! Da må man gi slipp på kontrollen, og det er vel det som er problemet for mange mødre.

Anonymous poster hash: 7dd24...8da

[Silfen]

Barnet velger. Foreldrene får godta barnets valg. Ting endrer seg. Voksne med en halv hjerne vil forstå dette og respektere sitt barn.

[Gjest Magdalene]

Om barnet roer seg hos far, når du ikke er der, så kan du vel bare gå ut av rommet når far trøster, i stedet for å komme ilende til for å vise barnet at pappaen ikke er god nok. Er vel ikke hjerneforskning det?